Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

The snake and the serpopard

Posted by Fredsvenn on July 29, 2014


Narmer Palette, Egypt


Tepe Giyan

The serpopard is a term applied by some modern researchers to what is described as a mythical animal known from Ancient Egyptian and Mesopotamian depictions. This term is not used in any original texts, and is an interpretation made only recently.

The “serpopard” has been defined as a cross between a serpent and leopard and is supposed to feature the body of the latter, and a long neck and head representing the former.

The image generally is classified as a feline, and with close inspection resembles an unusually long-necked lioness. It bears the characteristic tuft of the species at the end of the tail, there are no spots, the round-eared head most closely resembles the lioness rather than a serpent, because serpents do not have ears, and there are no typical serpent features such as scales, tongue, or head shape.

Similarly to other ancient peoples, the Egyptians are known for their very accurate depictions of the creatures they observed. Their composite creatures, assembled for deities who had become merged in religious concepts, have very recognizable features of the animals originally representing those deities merged.

Lionesses played an important role in the religious concepts of both Upper and Lower Egypt, and are likely to have been designated as animals associated with protection and royalty. The long necks may be a simple exaggeration, used as a framing feature in an artistic motif, either forming the cosmetic mixing area as in the Narmer Palette, or surrounding it as in the Small Palette.

In Mesopotamia, the use of these “serpent-necked lions” and other animals and animal hybrids are thought to be “manifestations of the chthonic aspect of the god of natural vitality, who is manifest in all life breaking forth from the earth”.

The image is featured specifically on decorated cosmetic palettes from the Pre-Dynastic Period of Egypt, and more extensively, as design motifs on cylinder seals in the Protoliterate Period of Mesopotamia (circa 3500-3000 BCE). Depictions of fantastic animals also are known from Elam and Mesopotamia, as well as many other cultures.

Examples include the Narmer Palette, also known as the Great Hierakonpolis Palette or the Palette of Narmer, a significant Egyptian archeological find, dating from about the 31st century BC, containing some of the earliest hieroglyphic inscriptions ever found, and the Small Palette of Nekhen (Hierakonopolis). The cylinder seal displayed to the right displays the motif very clearly.

Upper and Lower Egypt each worshipped lioness war goddesses as protectors; the intertwined necks of the serpopards may thus represent the unification of the state. Similar images of such mythical animals are known from other contemporaneous cultures, and there are other examples of late-predynastic objects (including other palettes and knife handles) which borrow similar elements from Mesopotamian iconography.

The ancient culture of Bactria along the Amu Darya river (now in Afghanistan), the Margiana culture along the Murghab river (now in Turkmenistan), the proto-Iranian culture in the deserts south of the Caspian all reveal enough strong parallels in ornamentation that some archeologists have grouped them into one of the following appellations: Bactria-Margiana Archeological Complex (BMAC), Outer Iranian culture, or proto-Iranian culture.

Whether the shared cultural items and ornamental motifs arrived through exchange or whether they were brought into new areas by immigrants is still being debated by the scholars.

Nāga is the Sanskrit and Pāli word for a deity or class of entity or being, taking the form of a very great snake—specifically the king cobra, found in Hinduism, Buddhism, Jainism and Sikhism. A female Nāga is a nāgī or nāgiṇī.

In Sanskrit, a nāgá is a cobra, the Indian cobra (Naja naja). A synonym for nāgá is phaṇin. There are several words for “snake” in general, and one of the very commonly used ones is sarpá. Sometimes the word nāgá is also used generically to mean “snake”. The word is cognate with English ‘snake’, Germanic: *snēk-a-, Proto-IE: *(s)nēg-o-.

Ištaran (also Gusilim) was the local deity of the city of Der, a Sumerian city state positioned east of the Tigris on the border between Sumer and Elam. His cult flourished from the Early Dynastic III Period until the Middle Babylonian Period, after which his name is no longer attested in the personal names of individuals.

The beast and symbol of Ištaran, as frequently represented on kudurrus, is a snake (presumably representing Nirah, the snake god who acted as Ištaran’s minister). The consort of Ištaran was known simply as Šarrat-Deri: “the queen of Der”.

Ningishzida (sum: nin-g̃iš-zid-da) is a Mesopotamian deity of the underworld. His name in Sumerian is translated as “lord of the good tree” by Thorkild Jacobsen. The Adapa myth mentions Ningizzida and Tammuz (or Dumuzi) and refers to the serpent god as male.

In Sumerian mythology, he appears in Adapa’s myth as one of the two guardians of Anu’s celestial palace, alongside Dumuzi. He was sometimes depicted as a serpent with a human head.

Ningishzida is the earliest known symbol of snakes twining (some say copulation) around an axial rod. It predates the Caduceus of Hermes, the Rod of Asclepius and the staff of Moses by more than a millennium.

One Greek myth of origin of the caduceus is part of the story of Tiresias, who found two snakes copulating and killed the female with his staff. Although Wadjet ‘the Green One’, the serpent Goddess of Lower Egypt from the Pre-dynastic period demonstrates the earliest known representation of a single serpent entwined around a pole – in this case a papyrus reed (refer to first glyph): Wadjet Hieroglyph.

Jiroft culture



Narmer Palette

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Iraq: The minorities of Nineveh Plain

Posted by Fredsvenn on July 28, 2014

Nineveh plains

All 30 churches and monasteries are under ISIS control. Crosses have been removed from all of them. Many of them have been burned, destroyed and looted. Many are been used as ISIS centers. All non-Sunni communities have been targeted by ISIS. Christian, Yazidi and Shiite religious sites have been destroyed. Turkish and Shabak Shiites have fled from their homes and villages.

A Yazidi temple in the Nineveh plains

A Yazidi temple in the Nineveh plains

The conflict in Iraq is often framed as a struggle between Shias and Sunnis and Arabs and Kurds – but the country is home to a number of minority groups who find themselves caught in the violence and in political bargains beyond their control.

Christians, Turkmen, Yazidis, Shabak, Sabian Mandaeans, Bahais, Kakais and Faili Kurds have lived in Iraq for a very long time – some for centuries, others for thousands of years.

Many of them live in Nineveh, a culturally rich province 250 miles (400km) north-west of Baghdad.

Since the US-led invasion of 2003, Nineveh has been wracked by two parallel conflicts – between the central government and extremist Islamist groups, and the central government and the autonomous Kurdish region.

Persecuted under the Ottomans, Saddam Hussein’s Baathists and nowadays by jihadists, and facing prejudice and intolerance, some of the smaller minority groups, such as the Shabak, Yazidis and Bahais, have led a life of secrecy. This in turn has given rise to misconceptions and suspicions about them, and led to further persecutions.

Sources indicate that Iraqi Christians have been targeted by attacks since the beginning of the American-led invasion of Iraq in 2003. Iraqi Christians are reportedly targeted by armed groups for their perceived alliance or association with the West.

In 2013, Open Doors International’s World Watch List, which is a list of the 50 countries in the world in which “religious persecution” of Christians is the “worst”, ranked Iraq fourth among the countries in which Christians face the most “persecution”.

However, Human Rights Watch notes that organized criminals sometimes pretend to be anti-Christian jihadists even if they have “a real motive of extortion and thievery”. Similarly, the IILHR reports that armed groups that target Christians for murder and kidnapping [for ideological reasons] may also rob them for profit.

Additionally, AsiaNews writes that Christians in northern Iraq are murdered and kidnapped “for the purpose of extortion” and have also been “caught in the crossfire between Arabs, Turkmen and Kurds vying for power and control of the area’s rich oil resources” (7 Jan. 2013).

With the takeover of Mosul, Nineveh’s capital, on 10 June by the Islamic State (formerly known as ISIL),  and the following systematic persecution of Assyrians, Shiites, Yazidis and Shabak – all non-Sunni groups, the minorities in the city fled en mass to the villages in the Nineveh plains or further north to Kurdish cities. Many of them took up arms alongside the Kurdish forces.

Since then, there has been a steady flow of reports of attacks carried out by the Islamists against minority groups and destruction of their places of worship. The Islamic State itself has posted pictures of dozens of historic and religious sites in Nineveh that it demolished, under the pretext that reverence of such sites is heretical.

According to Khedr Doumli, a Yezidi researcher and expert on minority affairs in the region, the descruction included the loss of life and funds, the destruction of “nine ancient shrines, seminaries, churches and archaeological sites,” the payment of ransoms “that have reached around 2 million dollars,” mass emigration and attacks on minority areas including “plundering funds and property in more than 11 Shabaki villages.”

according to Ghazwan Eliyas, head of the Chaldean Cultural Society in Ninevah’s Al-Hamdaniya District: “All churches, libraries, and Christian places have been targeted by ISIS. There are no longer Christians in Mosul.”

The Kurds

The oil-rich, fertile and historic plains of northern and eastern Nineveh have a population of around half a million. Most are Christians, followers of the ancient Mesopotamian Yazidi faith and members of the ethno-religious Shabak community.

The Kurdish Peshmerga has been present here since the US-led invasion in 2003 and is now the force that many residents look to for protection against armed groups.

ISIL forces have launched small-scale attacks on certain targets in Nineveh plains including an attack on Wednesday on Christian-dominated district of Hamdaniya, east of Mosul. But, according to Halgurd Hikmat, a spokesman for the KRG ministry of Peshmerga affairs, the Peshmerga repulsed the attack and prevented ISIL forces from making any avdances.

In recent weeks, the Peshmerga expanded its reach by maintaining control of a key strategic area around Rabia, including a major border crossing between Iraq and Syria.

The KRG has also dispatched thousands more troops to confront any ISIL push towards the Nineveh plains, and has, in effect, consolidated its de-facto grip on the territory.

Such actions in the past would have drawn significant local opposition. There have been tensions between the KRG and segements of the local population over the past decade as Kurds have tried to solidify their control over the Nineveh plains.

Most parts of the disputed territories have suffered from negligence by the Baghdad and Kurdish governments due to their unclear administrative status. Many roads and buildings here appear in need of urgent repair.

But the deadly mix of the rise of ISIL and the ongoing sectarian war between Sunni armed groups and the Shia-dominated Iraqi army has generated unprecedented support for the Peshmerga among vulnerable religious minorities here out of pragmatic considerations.

Kurds, aspiring to build an independent state, welcome the change of heart, having long desired to include the Nineveh plains in such a state.

Iraqi Kurdistan’s President Massoud Barzani has repeatedly said that he regards independence a “natural right” of Kurds – and, as the rest of Iraq descends into even greater carnage, Kurds might be tempted more than ever to push for their independence.

The Nineveh plains have been among a wide swathe of disputed territory, control of which has been contested by both officials in Baghdad and the KRG.

The Peshmerga is now also in control of other disputed areas in Kirkuk, Salahaddin and Diyala.

Caught Between ISIS and the Kurds


On June 25 Kurdish fighters clashed with ISIS in the town of Baghdede (AINA 2014-06-26), also called Baghdede in Assyrian and Qaraqosh in Turkish, an Assyrian town 20 kilometers southeast of Mosul, causing 50,000 Assyrians to flee (AINA 2014-06-26).

Baghdede is the Assyrian name of the town. It is also known as Qaraqosh in Turkish and al-Hamdaniya in Arabic.

A report issued by the Assyrian Federation of Sweden asserts the Kurds provoked the confrontation by entering Sunni Arab villages with bulldozers and attempting to dig trenches. The report states that Kurdish forces, known as the Zerevani militia, arrived on June 24 and began digging trenches in the eastern part of Baghdede. On June 25 they entered the Arab villages, which led to clashes between the Arabs and the Kurds. The Arabs called ISIS and other groups near Mosul for support. The fighting quickly escalated and the two sides began shelling each other.

The Arabs contacted Catholic Archbishop Youhana Boutros Moshe and asked him to convery a truce offer to the Kurds. The Arabs told the Bishop they were fighting the Kurds, not the Assyrians. The commander of the Kurdish militia rejected the truce offer and told the Bishop to tell the Arabs they must leave Baghdede for the shelling to stop.

AINA contacted several sources on the ground in Baghdede to verify this account. According to AINA’sources, the Kurds

  • were building a trench around Baghdede and parts of it went through Arab villages
  • did not allow Arab patients to go into Baghdede for medical treatment
  • told all government employees not to go to work
  • killed some Arabs

The report by the Assyrian Federation of Sweden concludes that this was not an attack initiated by ISIS, but that ISIS and other groups came to the aid of the Sunni Arabs shortly after Kurds entered their villages.

Nearly 80% of the residents of Baghdede (Hamdaniya/Qaraqosh) have returned after fleeing from fighting between ISIS and Kurds. There is still a severe shortage of electricity and water still cut off. Residents are using wells for water. All municipal services have stopped. The same conditions exist for the Assyrian towns of Bartilla, Bashiqa and Bahzany.

Iraq: The minorities of Nineveh Plain

In pictures: Iraq shrines destroyed

PressTV – West targets Christian identity in Mideast via ISIL

Kurds Provoked Confrontation With ISIS in Iraq: Report

ISIS, Kurds Clash Near Assyrian Town, 2000 Assyrian Families Driven From Mosul

Information about the present situation in North Iraq – 23.07.2014

Iraq: Situation of Christians in the north, the Kurdistan region, and Baghdad, including incidents of violence and displacement; government protection (2010-2013)

Syrian Catholic Archbishop Moshe’s appeal to the international community: Save us!

Iraq’s Christians seek refuge with Kurds

Religious minorities facing oppression in ISIS-controlled areas in Iraq: sources

Iraq’s minorities left between scorpions and a hard place

Assyrian International News Agency

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

The origin of the terms “Canaan,” “Phoenician”, and “Purple”

Posted by Fredsvenn on July 28, 2014

The Origin of the Terms “Canaan,” “Phoenician”, and “Purple”

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

“Armageddon” – The end of the world scenario

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Hans Memling «Dommens dag» (1466-1473)

Megiddo (Hebrew: מגידו‎; Arabic: المجیدو‎, Tell al-Mutesellim) is a tell in northern Israel near Kibbutz Megiddo, about 30 km south-east of Haifa, known for its historical, geographical, and theological importance, especially under its Greek name Armageddon (from Ancient Greek: Harmagedōn), a name derived from the Hebrew “Har Megiddo” meaning “Mount of Megiddo”.

Megiddo is also known as Megiddó/Mageddón in the Septuagint; Latin: Mageddo; Assyrian: Magiddu, Magaddu; Magidda and Makida in the Amarna tablets; Egyptian: Maketi, Makitu, and Makedo.

The word is translated to Greek from Hebrew har məgiddô (הר מגידו), har – Strong – meaning “a mountain or range of hills (sometimes used figuratively): – hill (country), mount (-ain), X promotion.” This is a a shortened form of Harar – Strong – “to loom up; a mountain; -hill, mount”. Megiddo – Strong מְגִדּוֹן /meg-id-do’/ “to crowd, assemble or gather, or Megiddon or Megiddo, a place in Palestine.) “.

“Mount” Tel Megiddo is not actually a mountain, but a tell (a hill created by many generations of people living and rebuilding on the same spot) on which ancient forts were built to guard the Via Maris, an ancient trade route linking Egypt with the northern empires of Syria, Anatolia and Mesopotamia.

According to the Book of Revelation (Revelation 16:16), where the word “Armageddon” appears only once in the Greek New Testament, the site will be the place of gathering of armies for a battle during the end times, variously interpreted as either a literal or symbolic location. The term is also used in a generic sense to refer to any end of the world scenario.

According to one premillennial Christian interpretation, the Messiah will return to earth and defeat the Antichrist (the “beast”) and Satan the Devil in the Battle of Armageddon. Then Satan will be put into the “bottomless pit” or abyss for 1,000 years, known as the Millennium.

After being released from the abyss, Satan will gather Gog and Magog from the four corners of the earth. They will encamp surrounding the “holy ones” and the “beloved city” (this refers to Jerusalem).

Fire will come down from God, out of heaven and devour Gog and Magog. The Devil, death, hell, and those not found written in the Book of Life are then thrown into Gehenna (the lake of fire burning with brimstone).

Megiddo was the location of various ancient battles, including one in the 15th century BC and one in 609 BC. Modern Megiddo is a town approximately 25 miles (40 km) west-southwest of the southern tip of the Sea of Galilee in the Kishon River area. The site is now protected as Megiddo National Park and is a World Heritage Site.

Megiddo is mentioned twelve times in the Old Testament, ten times in reference to the ancient city of Megiddo, and twice with reference to “the plain of Megiddo”, most probably simply meaning “the plain next to the city”.

None of these Old Testament passages describes the city of Megiddo as being associated with any particular prophetic beliefs. The one New Testament reference to the city of Armageddon found in Revelation 16:16 in fact also makes no specific mention of any armies being predicted to one day gather in this city, but instead seems to predict only that “they (will gather) the kings together to … Armageddon.”

The text does however seem to imply, based on the text from the earlier passage of Revelation 16:14, that the purpose of this gathering of kings in the “place called Armageddon” is “for the war of the great day of God, the Almighty”.

Because of the seemingly highly symbolic and even cryptic language of this one New Testament passage, some Christian scholars conclude that Mount Armageddon must be an idealized location.

Rushdoony says, “There are no mountains of Megiddo, only the Plains of Megiddo. This is a deliberate destruction of the vision of any literal reference to the place.” Other scholars, including C. C. Torrey, Kline and Jordan argue that the word is derived from the Hebrew moed (מועד), meaning “assembly”.  Thus, “Armageddon” would mean “Mountain of Assembly,” which Jordan says is “a reference to the assembly at Mount Sinai, and to its replacement, Mount Zion.”

In ancient times Megiddo was an important city-state. Excavations have unearthed 26 layers of ruins, indicating a long period of settlement. Megiddo is strategically located at the head of a pass through the Carmel Ridge overlooking the Jezreel Valley from the west.

Megiddo was a site of great importance in the ancient world. It guarded the western branch of a narrow pass and trade route connecting Egypt and Assyria. Because of its strategic location, Megiddo was the site of several historical battles.

The site was inhabited from approximately 7000 BC to 586 BC (the same time as the destruction of the First Israelite Temple in Jerusalem by the Babylonians, and subsequent fall of Israelite rule and exile), though the first significant remains date to the Chalcolithic period (4500-3500 BC).

Megiddo’s Early Bronze Age I (3500-3100 BC) temple has been described by its excavators as “the most monumental single edifice so far uncovered in the EB I Levant and ranks among the largest structures of its time in the Near East.”

The first wall was constructed in the Early Bronze Age II or III period. However, the town experienced a decline in the Early Bronze-Age IV period (2300-2000 BC), but the city was somewhat revived around 2000 BC.

Following massive construction, the town reached its largest in the Middle Bronze-Age, at 10-12 hectares. Though the city was subjugated by Thutmose III, it still prospered, and a massive and incredibly elaborate palace was constructed in the Late Bronze Age.

The city was destroyed around 1150 BC, and the area was resettled by what some scholars have identified as early Israelites, before being replaced with an unwalled Philistine town.

When the Israelites captured it, though, it became an important city, before being destroyed, possibly by Aramaean raiders, and rebuilt, this time as an administrative center for Tiglath-Pileser III’s occupation of Samaria. However, its importance soon dwindled, and it was finally abandoned around 586 BC.

Since this time it has remained uninhabited, preserving ruins pre-dating 586 BC without settlements ever disturbing them. Instead, the town of Lajjun (not to be confused with the el-Lajjun archaeological site in Jordan) was built up near to the site, but without inhabiting or disturbing its remains.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »


Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Nahrain, som betyr landet til de to elvene, er det syriske navnet for Mesopotamia, et gresk-avledet ord som betyr landet mellom elvene. Det refererer til området mellom Eufrat og Tigris i og omkring dagens Irak, det østlige Syria, det sørøstlige Tyrkia og det vestlige Iran. Det syriske navnet beskriver området av elver, ikke mellom som det greske ordet, men begge navnene henviser til den samme regionen. Assyrierne og syrierne anser seg selv som urbefolkningen i Beth Nahrain.

Aram-Naharaim, eller Aram av de to elvene, er en region som blir nevnt 5 ganger i Bibelen og som blir identifisert med Nahrima nevnt i Amarna korrespondansen som en geografisk beskrivelse på kongedømmet Mitanni, også kjent under navnene Hurri og Hanigalbat, og for egypterne og kanaanittene under det fjerde navnet, den nordvest semittiske betegnelsen nhrn eller Naharain, fra det akkadiske ordet for elv.

Mitanni var en hurrisk stat, men med stadige bølger av invaderende arameiske stammer. Dette var landet med byene Harran og Ur Kasdim, sagt å være fødestedet for Abraham, befant seg. Navnet Nahrima i Amarna brevene inkluderer regionen ved det øvre Eufrat og dets sideelver, Balikh og Khabur. Hovedsakelig kan det sies at mens Aram-Naharaim utgjør den nordre delen av Mesopotamia, blir Mesopotamia først og fremst brukt om den søndre, eller det som i dag ligger i Irak.

Omkring 8000 f.vt. begynte mesopotamierne å dyrke jorden, ta i bruk lokale planter og temme ville dyr. Det krevde en hard arbeidsinnsats, men økte matmengden betydelig, og førte til at befolkningen vokste merkbart. Den neolittiske revolusjonen var i gang. Menneskene var ikke lenger nødt til å basere seg på sanking og jakt, og kunne nå selv dyrke jorda.

Deretter flyttet mange ned fra de nordlige høydene til de frodige grønne viddene i det nordlige Mesopotamia, der nedbørsmengden var stor. Det var derfor ikke nødvendig å etablere et omfattende kunstvanningssystem som i sør; og frem mot 6000 f.vt. strakk primitive byer seg i en bue fra de armenske høydene i vest til Zagrosfjellene i øst. Siden omkring 5000 f.vt. har det eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i Mesopotamia.

Noen av de mest kjente kulturene på denne tiden var Hassuna (6000-? f.vt.), Samarra (5500-4800 f.vt.), Halaf (6000-5300 f.vt.), Shulaveri-Shomu  (6500-5000 f.vt.) og Kura-Araxes (4000-2200 f.vt.) kulturene. Det oppstår lignende utvikling vestover mot Balkan og østover mot India.

Det gamle Mesopotamia begynner omkring 6000 f.vt., og slutter med de akemenidiske persernes inntok omkring 600 f.vt., eller den islamske erobringen av Persia på 700-tallet f.vt. Den første kjente kulturen i området var den sumeriske, som omfattet blant annet Ubaid (5900–4000 f.vt.), Uruk-kulturen (4000–3100 f.vt.) og Jemdet Nasr (3100–2900 f.vt.) periodene.

Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn. På tross av at andre byer, som Jericho, Çatalhöyük, enten for sesongmessig forsvar eller som året rundt handelsposter, var byene i Sumer de første til å praktisere intensiv året rundt jordbruk fra omkring 5300 f.vt.

Området ble invadert av akkadierne i 2270 f.vt. Befolkningen ble under denne tiden tvunget til å tale semittisk, noe som førte til at mye av den sumeriske befolkningen gikk over til å tale akkadisk, eller rettere sagt assyrisk og babylonsk, ettersom området senere for en lengre tid ble delt i to mellom Assyria i nord og Babylonia i sør. Det var disse som kom til å bli de viktige statene i området på tross av at gutierne, som invaderte regionen fra nordøst i 2083 f.vt., styrtet akkadierne og regjerte i omtrent 100 år.

Sargon av Akkad, som dannet det akkadiske dynastiet, verdens første multietniske sentralstyrte stat, erobret etter ført å ha kuppet makten i den sumeriske byen Kish, den første staten i følge de sumeriske kongelistene til å ha konger etter den store floden, nesten hele Sørvest Asia. Etter først å ha blitt et viktig medlem i den kongelige hoff eller rett avsatte kongen og tok makten før han begynte sine erobringstokter. Sargons store imperium sies å ha strukket seg fra Elam til Middelhavet, inkludert Mesopotamia, deler av dagens Iran og Syria, og mulig deler av Anatolia og den arabiske halvøy.

Sargon styrte sitt enorme imperium fra sin nye hovedstad, Akkad, som den sumeriske kongelisten hevder at han bygde ved Eufrat. Men hurrierne i nord var standhaftige og deres by Urkesh, som var blitt oppført omkring 4.000 f.vt. ved Taurus fjellene i hva som i dag er det nordlige Syria nær dagens Qamishli, sto i mot og ble alliert av det akkadiske imperiet gjennom hva man antar var en dynastisk ekteskapstradisjon. Taram-Agade, den akkadiske kong Naram Sins datter, giftet seg med en konge av Urkesh.

Lenger sør slo den sumeriske herskeren Utu-hengal den gutiske herskeren Tirigan og fjernet gutierne fra landet i 2050 f.vt. Lite vites om gutierne, men i det første millenniumet f.vt., ble termen gutium brukt til å referere til alle stammene øst for Tigris som hadde fiendtlig forhold til Mesopotamias lavlandsbefolkning.

Etter akkadiernes fall kom en annen sumerisk hersker, Gudea av Lagash, til makten, og fortsatte praksisen til de sargonisk-akkadiske kongene med å hevde guddommelighet. Som med det tidligere Lagash dynastiet fremmet Gudea og hans etterkommere, som var ved makten fra 2093 til 2046 f.vt., artistisk utvikling. På tross av alle omveltningene området gikk igjennom var det sumererne som utviklet den kultur og religion som kom til å bli førende like hen til i dag. Også kristendommen står trygt på sumerernes fundament.

Senere, fra 2047 til 1940 f.vt., kom det tredje dynastiet i Ur under Ur-Nammu og Shulgi, viss makt strakte seg så langt som til det nordlige Mesopotamia, til makten og skapte det som har blitt kjent som den sumeriske renessansen på tross av at regionen stadig mer ble semittifisert på grunn av de stadige bølgene med semitter, amoritter, som senere dannet det babylonske imperiet, som veltet opp fra Arabia. Det sumeriske språket fungerte uansett et sakralt språk, på lik linje med latin i Middelalderen.

Etter en elamittisk invasjon og ødeleggelse av Ur under Ibbi-Sin omkring 1940 f.vt., kom Sumer under amorittisk styre. De uavhengige amorittstatene, kjent som Isin dynastiet, endte med babylonernes maktsentralisering under Hammurabi omkring 1700 f.vt.

De første innskriftene fra assyriske herskere opptrer etter 2000 f.vt. Assyria besto da av flere bystater og mindre semittiske kongedømmer. Dannelsen av det assyriske monarkiet ble tradisjonelt tilskrevet Zulilu, som skal ha levd omkring 1900 f.vt. Bystatene i Ashur hadde utstrakt kontakt med byene på det anatoliske platå og etablerte handelskolonier i Kappadokia, Kanesh.

Byen Ashur ble erobret av Shamshi-Adad I, som satte sin sønn Ishme-Dagan til tronen ved en nærliggende by, under amorittenes ekspansjon fra Khabur elvedeltaet i 1813 f.vt. og fortsatte den tidligere Anatolia handelen. Shamshi-Adad I ekspanderte kongedømme til å dekke hele det nordre Mesopotamia.

Ishme-Dagan arvet kongedømmet, men Yasmah-Adad ble veltet og Mari tapt. Den nye kongen av Mari allierte seg med Hammurabi av Babylon. Assyria var nå konfrontert med Babylonias økte makt i sør, noe som førte Ishme-Dagan til å lage allianser med Babylons fiender, en maktkamp som varte i de kommende århundrer.

Hammurabi erobret Ashur, noe som endte handelen med Anatolia, trolig ettersom de assyriske varene nå ble ført sørover. Assyria ble styrt av vasall konger under babyloniere i omkring 100 år. Men Babylon tapte overfor kassittene som kom strømmende sørover fra Luristan i Iran, Zagros fjellene, og som tok kontrollen over Babylonia etter hettittenes angrep og det gamle babylonske imperiets fall omkring 1531 f.vt., og beholdt makten der til 1155 f.vt.

Kasittene fikk kontroll over den nordlige delen av Babylonia i etterkant av hettittenes angrep og erobret den sørlige delen i 1475 f.vt. Hettittene hadde fjernet guden Marduk, men kassitte herskerne gjenvant guden og satte ham tilbake til Babylon, og gjorde ham likeverdig med deres egne Shuqamuna. Babylon under kasittenes ledelse gjenvant rollen som politisk og militær makt i regionen. De hersket i 400 år og var det lengst varende dynasti i Babylonias historie.

Transformasjonen av denne delen av Mesopotamia til en territorial stat heller enn et nettverk av allierte eller konkurrerende tempelbyer gjorde Babylonia til en internasjonal makt og kassittene etablerte handel og diplomati med Assyria, Egypt, Elam og hettittene, og kassittenes kongelige familier giftet seg med disses kongelige familier. Handel foregikk mellom Babylon og de andre byene og babylonske handelsfolk var aktive fra Egypt til Assyria og Anatolia. Elamittene endte de 400 årene med kassitte styre da de de erobret Babylonia omkring 1200 f.vt.

I nord dominerte hurrierne, inkludert Ashur og Assyria ble gjort til en vasall stat. Assyria måtte betale tributt til Mitanni frem til Mitanni ble svekket av hettittenes press fra nordvest og assyrisk press fra øst, noe som førte til at assyria på nytt ble uavhengig og erobrende stat overfor Babylonia. Assyria marsjerte inn i Babylonia.

De ulike hurriske bystatene samlet seg under et dynasti etter hettittenes angrep på Babylon og kassittenes erobring. Hettittenes erobring av den hurriske byen Aleppo, de svake assyriske kongene og hettittenes indre stridigheter hadde skapt et maktvakuum i det øvre Mesopotamia, noe som førte til dannelsen av Mitanni.

Mitanni, et kongedømme forbundet med hurrierne og som var en føydal stat ledet av en krigeradel av indoiransk bakgrunn, som invaderte Palestina på 1700-tallet f.vt., samt av hurriere med røtter i Kura Araxes kulturen, ble en sterk stat som blant annet begikk ekteskapspakter med hetittene og egypterne. Blant annet giftet Shuttarna sin datter Gilu-Hepa med farao Amenhotep III. Kong Barattarna av Mitanni ekspanderte kongedømmet vest til Aleppo og gjorde Idrimi av Alalakh hans vasall.

Staten Kizzuwatna i vest skiftet sin allianse til Mitanni og Arrapha og Assyria i øst ble Mitanni vasallstater omkring 1500 f.vt. Kizzuwatna og Ishuwa var viktige allierte mot de fiendtlige hettittene. Men Mitanni ble etter hvert erobret av hettittene og assyrerne.

Et annet hurrisk kongedømme tjente også på hetittenes angrep på Babylon. Hurrierne overtok regionen nordøst for Tigris, området rundt dagens Kirkuk hvor de grunnla kongedømmet Arrapha. Nuzi er en av de viktigste stedene for dagens kunnskap om hurrierne. Men kongedømmet ble vasallkongedømme underlagt Mitanni og Arrapha ble ødelagt av assyrerne omkring 1400 f.vt.

Omkring 1300 f.vt. hadde alle hurriske stater forsvunnet og Khabur elvedalen var blitt en assyrisk provins. Kanskje levde hurrierne videre i landet Subartu nord for Assyria. Hurrierne i Syria ga opp deres språk til fordel for den assyriske dialekten av akkadisk eller arameisk. Dette er samtidig som et aristokrati som talte urartisk, med nært slektskap til hurrisk, erobret området rundt sjøen Van og der dannet kongedømmet Urartu, som senere ble Armenia.

Ettersom hettitt imperiet kollapset under sjøfolkenes tid og frygernes eller mushkienes innmarsj på 1200-tallet f.vt., begynte Babylon og Assyria å erobre amoritt regioner tidligere under hettitt kontroll. Da deres styrker møttes slo den assyriske kong Ashur-resh-ishi I den babylonske kong Nebuchadnezzar I.

Sønnen til Ashur-resh-ishi’s, Tiglath-Pileser I, kan bli ansett for å være grunnleggeren av det første assyriske imperium. I 1120 f.vt. krysset han Eufrat, erobret Karkemish, og slo mushkiene og dem som var igjen av hettittene og kom så langt nord som til Svartehavet og så langt vest som til Middelhavet, underla seg Fønikia, og marsjerte inn i Babylon to ganger og antok tittelen Konge av Sumer og Akkad, på tross av at han ikke klarte å felle kongen av Babylonia, hvor det eldre kassitte dynastiet hadde overgitt seg overfor elamittene.

Det neo-assyriske imperiet blir ansett for å ha begynt med Adad-nirari II i 911 f.vt., og vare frem til babylonernes erobring av Nineveh i 612 f.vt. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring år 600 f.vt. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul, det daværende Ninive, Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra.

Gjennom århundrene under assyrisk dominans beholdt Babylonia en viktig status og gjorde opprør dersom dette ikke var tilfelle. Uansett klarte assyrierne, enten ved hjelp av økte privilegier eller militært, å opprettholde babylonsk lojalitet. Dette endte med døden til den siste sterke assyriske hersker, Ashurbanipal, i 627 f.vt. Babylonia gjorde opprør under Nabopolassar det følgende året. Med hjelp fra mederne ble Nineveh erobret i 612 f.vt., og imperiets sete ble flyttet til Babylonia.

I den midtre assyriske perioden hadde Assyria vært et mindre kongedømme i det nordlige Mesopotamia, som konkurrerte mot babylonerne i sør. Med Adad-nirari II ble Assyria en stormakt som vokste til å bli en trussel mot Egypt. Det var på sin høyde av makt under Tiglath-Pileser III omkring 700-tallet f.vt., men riket tapte overfor det neo-babylonske kaldiske dynastiet i 612 f.vt. Dette varte fra Nabopolassar i 626 f.vt. og frem til invasjonen av den iranske Kyrus den store i 539 f.vt.

Grunnleggeren av akemenide dynastiet, et dynasti i det antikke persiske riket, som blant annet bestod av Kyros II den store, Dareios den store og Xerxes I, skal ha vært Akamenes, som ble etterfulgt av sin sønn Teispes, den første som tok tittelen konge av Anshan etter først å ha erobret byen fra elamittene. Inskripsjoner tyder på at to av hans sønner delte tronen som Kyros I, konge av Anshan, og Ariaramnes, konge av Persia, derfor farsi, språket som blir talt av dagens iranere, da Teispes døde. De ble etterfulgt av deres sønner Kambyses I, hersker over Anshan, og Arsames av Persia.

På høyden av sin makt styrte akamenide-herskerene av Persia over territorium som bestod av deler av dagens Irak, Egypt, Syria, Pakistan, Jordan, Israel, Libanon, Armenia, Sentral-Asia, Kaukasus og den asiatiske delen av Tyrkia. På forskjellige tider styrte akamenidene også over hele Egypt, selv om egypterne to ganger gjenvant sin uavhengighet fra Persia.

Den siste akamenide kongen var Dareios III, som ble slått av Aleksander III av Makedonia. Etter den makedonske erobringen, ble det persiske riket annektert av Aleksander. Det såkalte selevkidriket, som vil si generalene til Aleksander og deres etterkommere, ble senere etterfulgt av arsakide-dynastiet til parterne i det nordøstlige Iran. Arsakidene gjorde krav på å være etterkommere etter Artaxerxes II, konge av det persiske riket fra 404 f.vt. og frem til hans død.

Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i Det osmanske riket. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Introduction to the Hurrian Language

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Among the numerous languages of ancient near east, Hurrian is an important one, but in contrast to Akkadian or Hittite there are few investigations of this language, and summary works documenting present knowledge are non-existent. The present “Introduction” shall then be interested in providing access to the grammar as reflected in present research.

Many grammatical phenomena that are introduced here may however in the future be modified or even completely reevaluated by others, especially since the study of the Hurrian language is strongly contested. A scientific grammar in the strict sense is not included in this introduction.

The previous aids to the learning of Hurrian are however all out-of-date (?) and derive from three grammars and one glossary as well as from numerous scattered published articles. Works that introduce grammar to the student by means of largely coherent text fragments do not exist.

These details shall here be taken into account. As reading pieces artificially formed sample sentences are not used. The sample texts originate primarily from the Mittani letters and a few examples of the Boğazköy texts. Following after a strictly grammatical portion comes a series of transcriptions, with a translation and a commentary provided as lessons.

Lessons 1-10 are text passages from the Mittani letters, Lesions 11-13 originate from the Hurrian-Hittite bilinguals of Boğazköy, and lesson 14 treats the Tišatal-Inscription. The text passages that are taken from the Mittani letters are not arranged by content criteria, but instead suitable text fragments are chosen so that the grammatical material progresses from introductory to difficult.

Introduction to the Hurrian Language (Ilse Wegner)

Who Were the Hurrians?

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »


Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Kaukaserne, eller dem som utviklet det første jordbruket, har sitt opphav i Nord Afrika og Vest Asia og utgjør den geneologiske hovedsammensetningen i dagens befolkning i Nord Afrika, Vest asia og Europa, samt, siden kun noen få århundrer siden, i Amerika.

De har sin bakgrunn i en bred jordbruksrevolusjon som fant sted i hele Sørvest Asia ikke minst representert via Jerico, og er en gammel kultur og språk. Kaukasisk er språket som ble talt i den fruktbare halvmånen, der i blant i kulturene i det østlige Anatolia og Mesopotamia, slik som Tell Halaf, Samarra, Hatti, Hurri, Urartu og Sumer kulturene, før semittisk og indoeuropeisk tok over. Kaldeerne, som senere ble til Ubaid og Sumer, samt hurri-urartierne talte alle kaukasisk. Dagens armenere og kurdere taler begge språk som viser langvarig kontakt med kaukasisk.

Det var i nord, i tråd med den fruktbare halvmåne, i Lilleasia og Anatolia, at de første byene ble grunnlagt. Det var først senere at sumererne vandret sørover og dannet byer og bygde kanaler, noe de allerede hadde gode kunnskaper om da de kom nordfra. Kaukaserne befestet seg og dannet høykulturer i Europa, Nord Afrika og Vest Asia, samt i det nordlige India omkring 10.000 f.vt. Hovedsakelig gjelder dette for haplogruppe J1, mest vanlig hos kaukasiere, arabere og jøder, og J2, som blir funnet i det sørlige Kaukasus, som i Georgia, Armenia og Azerbaijan, i Iran, Sentral Asia og Sør Asia. J2 var del av den pregreske migrasjonen til Hellas.

Det var trolig haplogruppe E som utviklet de afroasiatiske språkene, Berber, egyptisk, hausa, kushitisk, omotisk og semittisk, og det var trolig haplogruppe Es ankomst, enten Kebarerne, som har relasjon til kapserne eller proto-berberne, eller natufierne, ettersom de førstnevnte ville ha vært litt for tidlig ute, til Palestina som førte til utviklingen av det semittiske språket.

Området mellom Nilen og Rødehavet, eller for den saks skyld Palestina eller Leaventen, var åstedet for dannelsen av det semittiske språket. Det har blitt foreslått utviklingen av et sirkum-arabisk nomadisk pastoral kompleks av kulturer som strakk seg fra det sørlige Palestina ned til Rødehavet og nordøstover inn i Syria og Irak i perioden for klimakrisen omkring 6.200 f.vt. Dette komplekset kan ha utviklet seg fra den harifiske kulturen, en utløper av natufierne, og pre-keramikk neolitisk B (PPNB) kulturene i det sørlige Palestina.

Kollapset av natufiernes samfunn skjedde over hele Vest Asia. På grunn av tørken måtte menneskene bosette seg ved de tilbakeværende sjø- og elvebredder, som for eksempel Svartehavet. Natufierne nøydes med å høste ville vekster. De dyrket dem ikke. Blant dem som vandret sørover inn i Arabia skiftet over til mer nomadisk livsstil og ble til beduiner. I Yemen oppsto en høykultur med forbindelse til Etiopia. Aksum, som kan måle seg med de andre store høykulturene, er en senere representant.

Den epi-paleolittiske kebariske kulturen fra 18.000-10.500 f.vt. hadde forbindelser med khargan kulturen i Egypt (24.000-17.000 f.vt.), som utviklet seg fra den ateriske mikrolittiske teknikken som ble spredt under den senere mesolittiske perioden. Den harifiske epi-paleolittiske kulturen funnet i det sørlige Palestina og Negev i perioden fra viser en kulturell kontinuitet med den isniske kulturen i Nilen dalen fra 9000-4500 f.vt., som igjen ser ut til å være en lokal variant av den kapsiske kulturen som som ble funnet fra Algeria til Kenya, og kan ha vært kulturen til det proto-afroasiatiske folket. Det er usannsynlig at afroasiatisk daterer seg helt tilbake til perioden mellom 15.000 og 10.000 år tilbake, noe som igjen vil si at kebaren kulturen ville ha vært for tidlig for å ha talt proto-afroasiatisk.

Kura araxes kulturen var trolig også Haplogroup G, en haplogruppe assosiert med Sentral Asia og som er typisk hos ossetere/alanere, georgiere og kabardinere i Kaukasus, samt hos armenere. Innføringen av haplogruppe G i Europa har trolig med en migrasjon av jordbruksfolk, anatolierne, inn i Middelhavsbassenget å gjøre, men kan også være et resultat av invaderende iranske skytosarmatere og alanere, noe som gir samklang med spredningen av disse folkene over den sentralasiatiske steppe, fra Xinjiang i øst til Iberia og Tunisia i vest, med en bransje, sakaene, som migrerte sørover og inn i det indiske subkontinent.

I Asia blir haplogruppe G funnet i et lite belte som strekker seg fra Kaukasus gjennom de sentralasiatiske stepper og til uyghurene i Xinjiang i det vestlige Kina. Dette kan ha sammenheng med de indoeuropeiske tokarerne, som etter anatolierne var den første grenen av de indoeuropeiske språkene som skjøt ut av den indoeuropeiske språkfamilien. Dette kan passe med at georgisk språk har en rekke likheter med indoeuropeisk og trolig var et av de språkene som hadde kontakt med protoindoeuropeerne.

Haplogruppe G har sin opprinnelse i Sørvest Asia eller Sør Asia, trolig i regionen som nå utgjøres av det nordlige India, Pakistan og afghanistan. Den begynte å spre seg under den neolittiske jordbruksrevolusjon, kanskje i forbindelse med de første hestenomadene på de eurasiatiske steppene.

Sørvest Asia er området for både natufierne, som kom fra sørvest og viss mikrolitiske teknologier utviklet seg fra den kebariske, og zarzianerne, som kom fra nordøst og som trolig utviklet seg fra den øvre paleolittiske baradostiske kulturen, som gjennom å overta for den mousterianske kulturen var en av de tidligste øvre paleolittiske komplekser med en begynnelse så tidlig som 36.000 f.vt., men som også hadde likheter med den kebariske kulturen.

Zarzian kulturen, som er en arkeologisk kultur i sen paleolittisk og mesolittisk tid, fra 18.000-8.000 f.vt., i Irak, Iran og Sentral Asia var relatert til Imereti kulturen i Kaukasus og synes å ha deltatt i den såkalte brede spektrum revolusjonen (BSR), som førte til den neolittiske jordbruksrevolusjonen. Den synes å ha strekt seg nordover og inn i Kobistan regionen, samt inn i det østlige Iran som en forløper for hissar og relaterte kulturer.

Det første semittiske språket, protosemittisk, utviklet seg i møtet mellom egypterne fra sør og kaukasierne i Sørvest Asia trolig samtidig som det indoeuropeiske språket utviklet seg fra det kaukasiske protopontiske språket lenger mot nord omkring 4000 f.vt. Dette er sentrumet for de semittiske språkenes ekspansjon, hvor av det første var eblaittisk, dernest akkadisk. De tidligste tegn på semittisk finnes i akkadisk og daterer seg til 2300f.vt. Tidlige innskrifter på (pre-) proto-kananittisk daterer seg til 1800 f.vt. Disse dannet etter først å ha underlagt seg Sumer verdens første imperium. Kanaans folk reiser ikke gjennom Arabia, men nordover gjennom Egypt for derfra å komme til Laventen, dagens Palestina.

Jordbruket utviklet seg rundt om på kloden, med systematisk jordbruk først utviklet i Vest Asia i den fruktbare halvmånen, især i det som i dag utgjør Irak og Laventen. Proto-farmere begynte å velge ut og kultivere matplanter med ønskede karakteristikker fra omkring 9.500 f.vt. Småskala jordbruk nådde Egypt omkring 7.000 f.vt.

Det indiske subkontinent så farming av hvete og bygg, ikke aller minst i Mehrgarh i Balochistan, fra omkring 7.000 f.vt. Farming ble utført ved Nilens elvekanter omkring 6000 f.vt. Jordbruk ble samtidig utviklet uavhengig i Østen, med ris heller enn hvete som hovedavling. I tillegg disse kildene av karbohydrater kommer utviklingen av høyt organiserte nett fiske i elver, sjøer og havkyster, noe som førte til økning av protein.

Kollektivt var disse nye metodene for jordbruk og fiske påbegynnelsen til det største boomet i befolkningsøkning, et som har fortsatt like til i dag. Nye undersøkelser tyder på at menneskers hang til krig og konflikter har oppstått samtidig med at de begynte å dyrke jorden og slå seg ned i bebyggelser.

Nye undersøkelser av omkring 14.500 år gamle skjelettrester at mennesker begynte å føre krig mellom hverandre da de gikk fra å være nomader, jegere og samlere til å være fastboende bønder. Natufierne, som levde i Levanten, var noen av de aller første moderne mennesker, som fikk øynene opp for jordbruk og slo seg ned i bebyggelser, noe som førte til en voldsom opptrapning av konfliktene. På skjeletter fra før jordbrukets fremkomst er det få eksempler på egentlige voldshandlinger, noe som ikke er tilfellet på skjeletter og knokler funnet i Tyskland og Østerrike etter ankomsten av jordbruket for 7.000-8.000 år siden.


Posted in Uncategorized | Leave a Comment »


Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Babylonia var et oldtidsrike i Mesopotamia, dagens Irak, som omfattet territorene til de tidligere rikene Sumer og Akkad. Hovedstaden var Babylon ved elva Eufrat. Første gang Babylon nevnes er på en tavle som ble skrevet på den tiden Sargon av Akkad regjerte, kanskje så tidlig som 2 300 år før Kristus.

Babylonerne var i likhet med assyrisk, et semittisk språk og en dialekt av akkadisk. Mens assyrerne holdt til i den nordlige delen av Mesopotamia, holdt babylonerne seg lengre mot sør. Grensene var løse, slik at når Babylonia ble svekket, bredte Assyria seg mod sør, og når Assyria ble svekket og Babylonia ble sterkere, rykket grensen mot nord.

Babylonia og Assyria hadde et vekslende forhold. Ved flere anledninger støttet de hverandre, mens andre ganger var det konflikter mellom dem. Flere av de kjente assyrerkongene var også konger av Babylonia, og som babylonerkonger brukte de ofte et annet navn på seg selv. En babylonerkonge som gjorde mye for å kjempe mot assyrernes styre, var Merodak Baladan II, men til tross for sine årelange bestrebelser måtte han til slutt dra i landflyktighet.

Babel eller Babylon var en meget betydningsfull by og midtpunktet i Babylonia. Den var hovedstete for flere av de store rikene som behersket området gjennom tidene. Byen lå på begge sider av Eufrat og dekket på et tidspunkt omkring 10 km². Den ble regnet for å være en av de mest praktfulle byer i datidens verden. Den hadde doble murer, hvor av den ytre muren ble bygd av Nebukadnesar II. Murene hadde store, utsmykkede porter. Midt i byen var det en kai. Byen hadde store templer for Babylonias guder, slik som Marduk, sønn av Ea, en viktig gud i akkadisk mytologi og byen Babylons skytsgud, og fruktbarhetsgudinnen Ishtar. Den var antagelig den største byen i verden på den tiden da den var på sitt mektigste.

Opprinnelig var Marduk sannsynligvis en tordengud og vegetasjonsgud. Senere, etterhvert som byen Babylon fikk større betydning, ble han den høyeste guden i deres pantheon. I verket Enuma Elish fortelles det om hvordan Marduk beseiret Tiamat og reddet gudenes verden fra undergang. Han ble ofte avbildet med en spade som et tegn på jordbruk og fruktbarhet, eller kjørende i en vogn og bærende på våpen. Han ble også avbildet sammen med en drage. Når en person ble konge av Babylon, var det vanlig at han gjennomgikk en seremoni hvor han holdt hånden til en statue av Marduk.

Byen nevnes meget tidlig, rundt den tiden Sargon av Akkad levde. I Bibelen omtales den som stedet for byggingen av det store tårnet like etter vannflommen, og som en av byene Nimrod regjerte over. Den synes opprinnelig ikke å ha vært av de aller viktigste byene, men kom senere til å bli hovedstaden i den amorittiske kong Hammurabis rike på 1700-tallet f.vt. På et enda senere tidspunkt, under Assyrias storhetstid, var det flere av kongene der som bygde den ut og viste den større interesse enn de assyriske byene.

Babylonerne begynte å dominere det sørlige Mesopotamia under sin sjette monark, Hammurabi, som erobret store områder som gjorde at riket fikk en storhetstid. Han erobret blant annet Mari og samlet bystatene Ur, Uruk og Lagash til et semittisk rike med Babylon som hovedstad. Han blir imidlertid husket mest for den lovsamlingen han nedskrev og lot risse inn på den store stelen under et bilde av seg selv sammen med guden Shamash. Fortegnelsen inneholder omkring 280 lover. Han var en svært effektiv leder som sørget for at forvaltningen ble dyktiggjort, og han oppførte store bygninger og vanningsanlegg.

Men Mesopotamia hadde ingen naturlige grenselinjer, noe som gjorde dem sårbare for angrep utenfra. Handel og kultur blomstret i 150 år, men så kom hettittene i år 1595 f.vt. og herjet Babylon. Riket kom så i hendene på folkeslaget fra Luristan i Iran som erobret hele riket, kassittene. Disse dannet et eget mektig rike som eksisterte i en periode på 400 år. Den siste kassittiske konge i Babylon ble fordrevet av elamittene. Deretter fulgte en periode med seks ulike dynastier.

Sin mest betydningsfulle epoke fikk byen i det nybabylonske rike. Babylonerne kom ganske sterkt tilbake under Nebukadnesar I på slutten av 1100-tallet. Nebukadnesar II anla etter sigende Babylons hengende haver, som ses på som et av Verdens syv underverker. Byen fortsatte å eksistere lenge etter at det babylonske herredømme for lengst var historie, men området kom under innflytelse av arameerne, for deretter å bli erobret av iranere og makedonere. Aleksander den store oppholdt seg i byen da han døde.

Babylon har også blitt brukt som et metafor og apostelen Peter nevnte menigheten i Babylon, men det er forskjellige meninger om hvorvidt han mente Babylon eller brukte Babylon som et oppnavn på det hedenske Roma ettersom Babylon i det første århundre ble anvendt som navn på Roma, der i blant i jødisk-kristne skrifter som Johannes åpenbaring, 2 Baruk og 4 Esra.

Det antikke Babylon var på Peters tid begynt å gå til grunne. Det er også lite som tyder på at Peter skal ha skrevet fra den lille militærkolonien Babylon i datidens Egypt. I de følgende århundrer begynte landskapet å forandre seg til et øde sumpområde, og til sist ble byen fullstendig forlatt. I dag er stedet viktig arkeologisk og historisk sett.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Arabernes bakgrunn

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Den mesolittiske natufiske kulturen som oppsto i Levanten gjennom en blanding mellom afrikanske, og da ikke minst Halfan kulturen (18.000-15.000 f.vt.) i Nubia og Egypt som representerer haplogruppe E3b og det protoafroasiatiske språket, hadde vært en av hovedimpulsene til den epipalaeolittiske Kebaran kulturen (18.000-10.000 f.vt.), lokale tradisjoner, som trolig representerer haplogruppe J1, samt innflytelse fra det nordlige Mesopotamia, som vil si den fruktbare halvmåne, utviklet de første byene og det første jordbruket som kom til å spre seg til alle kanter.

Den følgende Pre-Pottery Neolithic A (PPNA) (9000 f.vt.), samt de etterfølgende Pre-Pottery Neolithic B (7500-6000 f.vt.) og (6200-5900 f.vt.), som trolig representerer haplogruppe J2 og de kaukasiske- og alaroidiske språkene, representerer den neolittiske perioden i Levanten og resten av regionen. De utviklet seg fra den tidligere natufiske kulturen, men viser tegn på tilsig fra det nordlige Mesopotamia, Anatolia, og en nordlig opprinnelse.

Natuferne var beslektet med Khabur kulturene. Kulturene i Khabur elvedalen ga opphav til Shulaveri-Shomu kulturen i den transkaukasiske regionen, i det armenske høylandet og Georgia, datert til 6000-4000-tallet f.vt. Shulaveri kulturen førte videre inn i Kura-Araxes eller den tidlig transkaukasisk kulturen, 4000-2200 f.vt., i det samme området, som hadde en heterogen etno-lingvistisk befolkning, ikke minst bestående av hurriere.

Kura-Araxes spredde seg fra Ararat slettene, men spredde der i fra til Georgia og vestover til Erzurum slettene, sørvestover til Kilikia og sørøstover til sør for Urmia bekkenet og sjøen Van ned til grensene til Syria. Da ga opphav til den senere Khirbet Kerak keramikken funnet i Syria og Kanaan etter det akkadiske imperiets fall.

Hurrierne levde i det nordlige Mesopotamia og i området øst og vest. De hadde trolig sin opprinnelse i Kaukasus. Deres hjemland var Subartu i Khabur elvedalen, men de kom senere til å etablere seg som herskere over større og mindre kongedømmer utover det nordlige Mesopotamia og Syria fra 2.500 f.vt.

De ekspanderte fra Kaukasus til det nordlige Mesopotamia og Kirkuk, Nuzi, Urkesh osv. De kom til å infiltrere og okkupere en bred stripe av fruktbart jordbruksland som strakk seg fra Khabur elvedalen, hvor de i likhet med sumererne, trolig kom fra, og til skårningene av Zagros fjellene.

Trolig representerte Kura Araxes kulturen eller den beslektede maykop kulturen de anatolisk talende. Mens anatolierne reiste sørvestover reiste de andre indoeuropeisk talende nordover. Anatolia var den første utbryter fra den indoeuropeiske språkfamilie. Armenerne viser likheter med alle indoeuropeiske folk og språket kan sies å være nært beslektet med paleobalkansk, som regnes som noen av de første indoeuropeiske språkene, og da ikke aller minst med frygisk og gresk, samt indo-iransk, nærmere bestemt indo-arisk.

Subar eller Subartu lå ved Tigris nord for Babylonia. I følge den sumeriske mytologiske episke verket Enmerkar og herren av Aratta var dette et av de landene hvor språkene ble forvirret, mens Hamazi (Hamath), Sumer, Uri-ki (Akkad) og Martu (Mari) utgjorde de andre. De tidligste referansene til de fire kvarterene til kongene av Akkad nevner Subartu som et av disse sammen med Martu, Elam og Sumer.

I sen natufisk tid ble den harifiske spiss, en typisk pilehode laget av et regulært blad, vanlig i Negev. For første gang blir pilespisser funnet blant steinverktøyet, noe som antyder forbedret jaktteknikk. Mikrolittiske spisser er et karakteristisk trekk ved denne industrien med den harifiske både ny og særlig diagnostisk.

Dette var den harifiske jeger-samler kulturen (8.800/8.500- 8.000/8.200 f.vt.) i det sørlige Levanten, som er en spesialisert regional kulturell utvikling av den epipalaeolittiske kulturen i Negev ørkenen og korresponderer til den siste fase av den natufiske kulturen. Den er karakterisert, slik som den natufiske kulturen, av semi-undergrunnshus, som ofte er mer forseggjort enn de natufiske. Den er begrenset til Sinai og Negev og er samtidig med den sene natufiske eller Pre-Pottery Neolithic A, som ble dannet med tilsig fra nord.

PPNB kulturen forsvant under den 8.2 kiloår hendelse, en term som klimatologer bruker foren plutselig nedgang i globale temperaturer som fant sted for 8200 år siden, omkring 6200-tallet f.vt. og som varte i de neste 200-400 årene.

Det var trolig i denne tiden, under den klimatiske krisen, at Circum Arabian Nomadic Pastoral Complex, en gruppe kulturer som utviklet nomadisk pastoralisme og som kan ha vært den opprinnelige kulturen for det protosemittiske språket som kom til å ekspandere i regionen, utviklet seg, og da ikke minst på grunn av det økte fokuset i PPNB kulturene på dyrehold, samt en sammenblanding med de harifiske jegersamlerne i den sørlige delen av Levanten, som hadde forbindelser til de mesolittiske kulturene i Fayyum og Egypts østlige ørken, viss verktøypakke minner om den til den harifiske.

Uansett hvordan de afroasiatiske kulturene utviklet seg så kom de semittiske språkene som trolig utviklet seg i nærheten av rødehavskysten seg. Fuktige og fruktbare forhold under den neolittiske subpluvial, som hadde begynt på 7000-tallet f.vt., førte til økt menneskelig bosetting i Nilen dalen i Egypt, så vell som i de neolittiske samfunnene i Sudan og Sahara. Kulturer som lagde klippekunst, slik som i Tassili n’Ajjer i det sørøstlige Algeria, florerte under denne perioden. Da det grønne og fruktbare Sahara tørket inn i etterkant av den neolittiske subpluvial reiste folk i alle retninger omkring 4000 f.vt.

Menneskelige levninger funnet i Gobero i Ténéré ørkenen i det nordøstlige Niger viser at de tidligere kifferne (7.700-6.200 f.vt.) etter hvert ble skiftet ut med tenerere (5.200-2.500 f.vt.). En analyse av sistnevnte viser at sistnevnte ikke var relatert til dagens folk i regionen, men hadde flere fellestrekk med mediterranerne. Da regionen ble tørr forsvant tenererne. De fulgte trolig dyrene et annet sted hen, og da trolig til Levanten. Men kraniestudier av Gobero har også identifisert kiffierne, som forsvant for 8000 år siden, for å være mekhtoider fra Nord Afrika, som DNA studier så langt har vist å være eurasiatiske.

Den kapsiske kulturen, en mesolittisk kultur i Maghreb som varte fra 10.000 til 6.000 f.vt. og som blir identifisert som en mulig kultur for dem som talte det afroasiatiske stamspråket, som synes å ha sin opprinnelse i det østlige Afrika for 10.000- 7.000 år siden, blir som oftest ansett for å være relatert til dem som talte berber og/eller tsjadisk.

Anatomisk var de moderne mennesker, som tradisjonelt blir klassifisert i to rasetyper: Mechta-Afalou og proto-mediterranean når det kommer til kraniemorfologi. Mens noen hevder at de innvandret fra øst og ser den kapsiske kulturen som brakt vestover fra Rødehavskysten er det andre som hevder at de var lokale folk. Spredningen av de afroasiatiske språkene kan ha vært et svar på Sahara pumpen da Shara tørket ut.

I de følgende Munhatta og Yamukian post-keramikk neolittisk kulturer som etterfulgte den fortsatte rask kulturell utvikling på tross av at PPNB kulturen fortsatte i Amuq dalen hvor den fikk innflytelse på utviklingen av den senere Ghassulian kulturen, som refererer til en kultur og arkeologisk fase som daterer seg til middelkalkolittisk periode i det sørlige Palestina (3800-3350 f.vt.).

Den ghassulianske kulturen (5.000-4.100 f.vt.), som er å finne i Tulaylat al-Ghassul i Jordandalen i nærheten av Dødehavet i dagens Jordan, korresponderte til den halafiske kulturen i det nordlige Syria og Mesopotamia. Den tok over for Minhata og Yarmoukian (8500-4300 f.vt.) kulturene og synes delvis å ha utviklet seg fra en sammenslåing av Pre-Pottery Neolithic B i Amuq dalen med Minhata og nomadiske pastoralister av Circum Arabian nomadic Pastoral Complex.

Den ghassuliske kulturen opptrådte i sammenheng med den eldre Peron, en periode med mildere værforhold som favoriserte plantevekst som begynte 5000/4900 og varte til 4100 f.vt., har vært identifisert med flere steder i det sørlige Palestina, spesielt i regionen Beersheba.

Den Ghassuliaske fasen var karakterisert av små landsbyer av blandet jordbruksfolk og migrerte sørover fra Syria og inn i Israel. Hus var bygget av muddermurstein dekket med remarkable polykrom murmaling. Deres keramikk var høyt utarbeidede, inkludert skåler og hornformede drikkebegre, noe som indikerer kultivering av vin. Det var en kalkolittisk kultur som også smeltet kobber.

Den ghassuliske kulturen ville bestått av semitter etter delingen mellom nordvestsemitisk, søsrøstsemitisk og proto-akkadisk, som ville ha vært et av språkene assosiert med ubaid kulturen. Den henger sammen med den amratiske i Egypt og kan ha hatt handelsforbindelser med tidlig minoisk kultur på Kreta.

Den ghassuliske fasen synes å ha vært formativ for den kanaanittiske sivilisasjonen hvor en kalkolitisk struktur gikk forran en blandet middelhavsøkonomi, som involverte intensiv subsistensproduksjon av kultivert frukt og grønnsaker, ekstensive dyrking av frø og korn, transhumane og nomadiske pastoralsystemer av dyrehold og kommersiell produksjon av vin og oliven slik som på Kreta.

Den ghassuliske perioden skapte basisen for den mediterraneanske økonomien som har karakterisert området like siden. Perioden er assosiert med økende urbanisering hvor folk trolig startet med å bo i mindre bystater, hvor av en av dem var Jeriko, på tross av urbaniseringen lå betraktelig etter den i Egypt, Mesopotamia og Syria hvor fra Hamoukar utviklet seg fra 3.500 f.vt.

Områdets beliggenhet ved senteret for tre handelsruter som forbandt tre kontinenter gjorde det til et møtested for religiøs og kulturell inflytelse fra Egypt, Syria, Mesopotamia og Lilleasia. En kystrute forbandt det østre middelhavsområdet. Urban utvikling begynte igjen og kulminerte i tidlig bronsealder slik som Ebla, som ble annektert av Sargon av Akkad og deretter av Naram-Sin i 2.300 f.vt.

På grunn av at de klimatiske forholdene endret seg kom kulturen i Levanten til å utvikle seg i to ulike retninger. Mens Khabur kulturene, som kom til å gi opphav til de store sivilisasjonene, utviklet seg langs med den fruktbare halvmånen i nord kom de i sør til å bli pastoralister og nomader. Det var de sistnevnte som i møtet med den afroasiatiske befolkningen kom til å utgjøre de semittiske folkene, som talte trolig også hadde talt alarodiske språk før de gikk over til å tale semittisk, som tilhører den afroasiatiske språkfamilien.

Tell Halaf, den første neolittiske kulturen, i det nordlige Syria og Mesopotamia fra 6.000-tallet f.vt., som var karakterisert gjennom en glasert keramikk malt med geometriske tegn og dyrefigurer. Den utviklet seg uten et skarpt brudd fra neolittisk III og ble etterfulgt av blant annet Shulaveri Shomu kulturen i Kaukasus og Samarra, senere Ubaid, kulturen i Mesopotamia. Halaf keramikk har blitt funnet i andre deler av det nordlige Mesopotamia, slik som i Nineveh, Tepe Gawra, Chagar Bazar og mange andre steder i Anatolia noe som viser at den ble brukt i store deler av regionen.

Kan betyr lav og Kanaan refererer til lavland på lik linje med Aram som betyr høy og står for høylandet. Aram-Nahrain står for det nordre Mesopotamia, som vil si høylandet mellom elvene. En annen mulighet er at Kanaan kommer fra den semittiske roten k-n-, som betyr å være underlagt, en mening som blir støttet av Bibelens historiefortelling hvor navnet Kanaan blir gitt til sønnen til Ham og sønnesønnen til Noa, viss barn korresponderer med navnene til de ulike etniske gruppene i Kanaan, hvor Sidon blir nevnt som hans førstefødte sønn, for å bli underlagt Shems etterkomlinger.

Kulturer som praktiserte nomadisk pastoralisme kom til å spre seg sørover og langs med rødehavskysten og flyttet østover mot Syria og inn i det sørlige Irak, hvor de i tillegg til lokalbefolkningen smeltet sammen med sumererne som på omtrent samme tid ankom fra det nordlige Mesopotamia, hvor jordbrukskulturene, som senere kom til å spre seg og legge grunnlaget for de store antikke sivilisasjonene, hadde utviklet seg. Men steder i ‘Ain Ghazal i Jordan har indikert en senere Pre-Pottery Neolithic C periode som varte mellom 8200-7900 f.vt.

Tidlige semittiske folk slik som akkadiere, som videreutviklet seg til assyrere og babylonere, amoritter, kanaanitter og arameere bygget sammen med den kaukasisk-alaroidiske befolkningen, som de ofte genetisk blandet seg med, sivilisasjoner i Mesopotamia og Levanten. To typer kamper som man kan hevde nesten alltid har eksistert der var den mellom semitter og kaukaser eller alaroid, slik som hurri-urartiere og sumerere, som var de første jordbrukerne og de som kom til å utvikle de første sivilisasjonene, hvor semitter utgjorde ørkenbefolkningen, mens de andre utgjorde bybefolkninger, samt den mellom sjøfolkene og jordbrukerne i innlandet.

Semittene, som etter hvert kom til å få herredømme over store deler av regionen, mistet etter hvert deres politiske herredømme på grunn av intern strid og angrep på ikke semittiske folk fra blant annet egyptere, hettitter og indoiranere. Mens akkadisk, og senere assyrisk og babylonsk, som er to assyriske dialekter, og deretter arameisk hadde vært lingua Franca i Mesopotamia og Levanten ble dette etter hvert skiftet ut med gresk i etterkant av Alexander den stores erobringer.

Det var under Shalmaneser III, i 853 f.vt., at en koalisjon, alliansen av de 12 kongene, dannet av kongedømmene Egypt, Hamath, Arvad, ammonittene og andre nabostater under ledelse av kong Hadadezer av Damaskus også kjent som Adad-idri, og kanskje identisk med Ben Hadad, og Ahab av Israel slo assyrerne ved slaget ved Karkar på tross av at den assyriske kongen fortsatte hans forsøk på å underlegge seg Israel og Syria. Denne kampen er kjent for å inkludere flere krigere enn noen gang tidligere i historien og for første gang å nevne noen folk, slik som araberne. Det hele skrevet ned på Kurkh monolitten.

Første gang etnonymet arab dukker opp i en skriftlig kile er en assyrisk innskrift fra 853 f.vt. hvor Shalmaneser III lister en kong Gindibu av matu arbai, det arabiske land, blant de folk han slo ved Karkar. Noen av navnene som blir nevnt er aramaiske, mens andre er de første protoarabiske. Hebrew bibelen refererer til Arvi folket. Det er en betegnelse på ulike semittiske ørkenfolk i den syriske ørken og Arabia. Dette passer bra med at de tidligste proto-arabiske eller eldre nordarabiske tekster er skrevet i ulike variasjoner av epigrafisk sørarabisk musnad skrift, inkludert de hasaeanske inskrifter fra det østlige Saudi Arabia fra 800-tallet f.vt., de lihyanittiske tekstene fra sørøst Saudi Arabia fra 600-tallet f.vt. og de thamudiske tekstene funnet i Arabia og Sinai.

Området som tidligere var kaukasisk- eller alaroidisktalende, ettersom blant annet de protoarmenske og protoindoeuropeiske hurri-urartierne, som var nært beslektet med blant annet sumererne, dannet hoveddelen av befolkningen, kom etter hvert som landskapet i de sørlige delene tørket ut og nomadetilværelse ble gjeldende, fra 5000 f.vt., å bli semittisk.

Nabateerne, som kan sies å være en slags arabere under arameisk innflytelse, var nomadiske nykommere som flyttet inn i territoriet fraflyttet av edomittene, som ankom regionen flere århundrer før dem. Det babylonske fangenskapet som begynte i 586 f.vt. åpnet et maktvakum i Judah og da edomittene flyttet inn i de judeiske grressområdene begynte nabateiske inskrifter å dukke opp i tidligere edomittisk territorium. Kjente steder var Petra i Jordan, Bosra i Syria, Hegra eller Mad’in-Salah i nordvest Saudi Arabia og Shivta i Negev ørken.

Deres tidlige innskrifter var på aramaisk, men med den økte arabiske tilstedeværelsen, som fra 400-tallet ble overveldende, gikk de gradvis over til arabisk og da de var skriftlærde ble det dem som kom til å utvikle den arabiske skriften. Det nabateiske alfabet ble deretter adoptert av araberne i sør og utviklet til det moderne arabiske på 400-tallet f.vt. Dette kommer frem via de safaitiske inkriftene fra 100-tallet f.vt., samt de mange arabiske personalnavn i nabateiske innskriftene. Noen innskrifter fra Qaryat al-Faw ved Sulayyil har en dialekt som ikke lenger er protoarabisk, men pre-klassisk arabisk fra 200-tallet f.vt.

Som en alliert av det romerske imperiet fortsatte det nabateiske kongedømmet å blomstre i det første århundet. Dets makt strakk seg langt inn i Arabia langs med Rødehavet til Yemen og Petra var en kosmopolitisk markedsplass. Under Pax Romana mistet de deres krigerske og nomadiske vaner og førte jordbruk og handel. Riket fungerte som buffer mellom Roma og de ville hordene fra ørkenen.

På 300-tallet gikk de over fra å skrive på arameisk til gresk og hundre år senere gikk de over til kristendommen, men for Trajan (52-117 ) reduserte hovedstaden Petra og brøt den nabateiske nasjonen, Nabatea, som lå mellom Sinaihalvøya og den arabiske halvøy med kongedømmet Judea i nord og det Ptolomaiske Egypt i sørvest, gjennom å annektere den i 106 og danne den kortvarige romerske provinsen Arabia Petraea.

De nye arabiske erobrerne fant at nabateerne hadde blitt jordbrukere. Deres land ble delt mellom de nye qahtanittarabiske stammekongedømmene Ghassanid, som var en bysantisk vassal, og det arabiske himyarittiskvassalkongedømmet Kindah i Nord Arabia. Araberne hadde gjort seg gjeldende, noe som de også kom til å gjøre i tiden som kom og da ikke aller minst i forbindelse med Islams erobringer på 600-700-tallet.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Sumerernes bakgrunn

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Eridu ble, som med den kanaanittiske kulturen i Levanten, dannet ved møtestedet for tre separate økosystemer og kom til å opprettholde tre ulike livsstiler som kom til enighet rundt tilgang på friskvann i et ørkenmiljø. Den eldste jordbruksbosetting synes å ha vært basert på intensiv subsistensirrigasjonsjordbruk fra Samarra kulturen i nord, karakterisert via byggingen av kanaler og muddermursteinsbygninger.

Fiske-jeger kulturene ved den arabiske kyst var ansvarlig for de ekstensive haugene med fiskerester langs med den arabiske kystlinjen og kan vært protosumerere. De synes å ha bodd i sivhytter. Den tredje kulturen som var med til å grunnlegge Eridu var de nomadiske semittiske pastoralistene av saue- og geitegjetere som levde i telt i semiørken områder. Alle tre kulturer synes å være til stede i de tidligste lagene av byen.

Den urbane bosettingen var sentrert på et rikt tempelkompleks bygget av muddermurstein og sivhytter, innen en liten nedgang som tillot vann å akkumulere. Ekstensivt funn av hauger med fiskebein assosiert med de tidligste nivåene viser kontinuitet for abzu kulten senere assosiert med Enki og Ea. Denne kontinuitet av bosetting og religiøse tradisjoner gir inntrykk av at det var en lokal opprinnelse for den sumeriske sivilisasjonen.

I nord var det at den ghassuliske kulturen, som refererer til en kultur og et arkeologisk nivå som daterer seg til den midtre kalkolittiske perioden i det sørlige Palestina (3800-3350 f.vt.). Denne korresponderer til den halafiske kulturen (6000-5300 f.vt.) i den fruktbare Khabur dalen (Nahr al Khabur) i det nordlige Syria og Mesopotamia.

PPNB ved Jeriko i det sørlige Levanten, som skiller seg fra den tidligere Pre-Pottery Neolithic A perioden ved at folk begynte å bli mer avhengig av husdyr som et tilskudd til deres tidligere jordbruks- og jeger-sanker diet, utviklet seg fra den tidligere natufiske kulturen, men viser tegn på en nordlig opprinnelse, noe som trolig antyder et tilsig fra det nordøstlige Anatolia. Kulturen forsvant under 8.2 kiloår hendelsen, en term klimatologer har brukt for å beskrive en plutselig nedgang i globale temperaturer som oppsto omkring 6200 f.vt. og som varte i 200-400 år.

Stedet ‘Ain Ghazal i Jordan har indikert en senere Pre-Pottery Neolithic C periode som varte i perioden mellom 6200- 5900 f.vt. Det er i denne perioden at det Circum Arabian Nomadic Pastoral Complex utvikles. Dette delvis på grunn av PPNBs økte avhengighet av husdyr og en blanding med Harifian jeger-sankere i det sørlige Levanten med forbindelser til kulturene i Fayyum og den østlige ørken i Egypt. Kulturer som praktiserte denne livsstilen spredde seg sørover langs med Rødehavet og øst fra Syria og inn i det sørlige Irak.

I de følgende Munhatta og Yamukian post-keramikk neolittisk kulturer som fulgte den fortsatte en rask utvikling på tross av at PPNB kulturer fortsatte i Amuq dalen hvor den fikk innflytelse på utviklingen av den senere Ghassulian kulturen.

Ghassulian kulturen, som tok over for Minhata og Yarmoukian kulturene, var karakterisert av små landsbyer av blandet jordbruksfolk som migrerte sørover fra Syria til Israel. Kulturen synes å ha utviklet seg delvis fra Pre-Pottery Neolithic B i Amuq dalen, som viser tegn på tilsig fra nord, Minhata kulturen og nomadiske pastoralister fra det Circum Arabian Nomadic Pastoral Complex, har en klar forbindelse med den amratiske i Egypt og kan ha hatt handelsforbindelser med tidlig minoisk kultur på Kreta.

Ghassulian kulturen er assosiert med det eldre Peron, som begynte 5000-4900 f.vt. og varte frem til 4100 f.vt., som vil si en periode med mildt og behagelig klima som favoriserte plantevekst. Den synes å være formativ for den kanaanittiske sivilisasjonen hvor en kalkolittisk struktur pionerte en mediterransk blandet økonomi, som involverte intensiv subsistensproduksjon av hortikulturell frukt og grønnsaker, ekstensivt jordbruk, transhumance og nomadisk pastorale systemer med dyrehold og kommersiell produksjon, slik som på Kreta, av vin og oliven.

En av de tidligste bosettingene i regionen var Jeriko. De tidligste bosettingene var årstidsbestemte, men ved bronsealderen hadde de utviklet seg til store urbane sentre. Ved tidlig bronsealder hadde andre steder, slik som Ebla, som ble innlemmet i det akkadiske imperiet i 2300 f.vt., utviklet seg. Sumeriske referanser til Mar.tu, ansett for å være en betegnelse på amoritter, daterer seg fra tiden før Sargon av Akkad.

Det akkadiske imperiets kollaps så ankomsten til et folk som brukte Khirbet Kerak keramikk, som trolig kom fra Kura Araxes kulturen i det armenske høyland. Det blir antatt at dette var ankomsten til hurrierne i Syria og Kanaan, folket som senere blant annet blir kjent som jebusitter, horitter og hivitter.

Det blir antatt at den kanaanittiske sivilisasjonen var et svar på lange perioder av stabilt vær avbrutt av korte perioder med endring. Under disse periodene profitterte kanaanittene fra deres posisjon mellom de gamle sivilisasjonene i regionen, slik som Egypt, Mesopotamia og det minoiske Kreta. Det ble dannet bystater av handelsprinser langs med kysten med små kongedømmer spesialisert på jordbruksprodukter i innlandet.

Denne polaritet, mellom kystbyer og jordbrukersamfunn, ble illustrert i kanaanittisk mytologi gjennom kampen mellom stormguden, som ble kalt Teshub av hurrierne eller Ba’al Hadad av arameerne, og Ya’a, Yaw, Yahu eller Yam, guden for hav og elv.

Små markedsbyer med murer rundt omgitt av jordbrukere som avlet en rekke lokale hortikulturelle produkter karakteriserte tidlig kanaanittisk sivilisasjon. Høsting i tidlig sommer var en sesong da transhumance nomadisme ble praktisert – hyrder var sammen med flokkene sine under den fuktige sesongen og vendte tilbake for å gresse nærmere vannforsyninger i sommeren. Bevis for denne jordbrukssyklusen blir funnet i Gezer kalenderen og Bibelens årssyklus.

Men perioder med rask klimaendring så en kollaps av dette blandede middelhavsjordbrukssystemet og kommersiell produksjon ble skiftet ut med subsistensjordbruksproduksjon; og transhumance pastoralisme ble en året rundt nomadisk pastoral beskjeftigelse, mens stammegrupper vandret i et sirkulært mønster nord til Eufrat, slik som amorittene, eller sør til det egyptiske delta med deres flokker. Under perioden med det akkadiske imperiets kollaps og den første mellomperioden i Egypt invaderte de kanaanittiske hyksosene.

På slutten av mellombronsealderen i Babylonia og den sene bronsealderkollaps svant handelen i Kanaan hen ettersom Egypt og Mesopotamia trakk seg inn i isolasjon. Da klimaet stabiliserte seg fortsatte handelen først langs med kysten i området for de filistinske, som på tross av å være en integrert del av det kanaanittiske miljøet ikke synes å være etnisk homogen med kanaanittene, og de fønikiske byene. Hurrierne, hettittene, arameerne, moabittene og ammonittene blir også ansett for å være forskjellig fra de generiske kanaanittene eller amorittene på tross av at hettittene i Bibelen refereres til som sønner av Kanaan.

Denne fremgangsrike handelen tiltrakk seg mektigere regionale naboer slik som Egypt, Assyria, Babylon, Persia, Hellas og Romerriket, som forsøkte å kontrollere kanaanittene politisk ved å kreve tributt, skatt og tariff. Den kanaanittiske sivilisasjonens fall oppsto med inkorporeringen av området i den gresk-romerske verden, og etter Byzants, inn i den arabiske og ottomanske. Arameisk, et av de to lingua francas av den kanaanittiske sivilisasjonen, blir ennå talt av et mindre antall mennesker i Syria, mens fønikisk forsvant i år 100.

Landet Subar eller Subartu lå ved Tigris, nord for Babylonia. Det sumeriske verket Enmerkar og herren av Aratta lister landene hvor språket ble forvirret som Subartu, Hamazi, Sumer, Uri-ki og Martu. Mari, som inkluderte en befolkning bestående av sumerere og amoritter, ble klassifisert av arkeologer som den vestligste utpost av sumerisk kultur på tross av at det i byen Ebla, langt lenger i vest, ble funnet et arkiv med 15.000 kileskriftleirtavler skrevet på sumerisk i det semittiske eblaittiske språk og datert fra 2250 f.vt.

De tidligste referansene til de fire kvartaler av kongene av Akkad nevner Subartu, Martu, Elam og Sumer. Subartu ble listet opp som en provins i imperiet til Lugal-Anne-Mundu. Sargon av Akkad førte senere en erobringskampanje mot Subar og Naram-Sin listet Subar opp sammen med Armani blant landene under hans kontroll. Ishbi-Erra av Isin og Hammurabi hevdet også seiere over Subar. I ny-babylonske tider (under Nabopolassar, Nebuchadrezzar II og Nabonidus) ble Subartu brukt som en generisk term for Assyria, en term som ennå var i bruk under Kambyses II.

Shubria var en del av Urartu konføderasjonen. Senere er det en referanse til et distrikt kalt Arme eller Urme. Nairi i Van området ble ansett for å være en del av Urartu, som lå i det fjellrike området mellom Lilleasia, Mesopotamia og Kaukasus, senere kjent som det armenske høyland, med senter ved sjøen Van. Urartu ble senere kjent som Armenia.

Eblas nære forbindelse til det sørlige Mesopotamia, hvor skriften utviklet seg, belyser forbindelsen mellom sumererne og semittene. Eblaittisk språk, som er det nest eldst nedskrevne semittiske språket, er i likhet med akkadisk, som er det første nedskrevne, et øst semittisk språk og folket tilhørte trolig den samme migrasjonsbølgen østover og bosatte seg i Mesopotamia på 3000-tallet f.vt.

Mens eblaittene, hvis språk ligner mer på nordvest semittisk, som, inkluderer de senere ugarittisk, arameisk og kanaanittisk, som igjen vil si fønikisk, hebrew, ammonittisk, moabittisk og edomittisk, holdt seg i det sentrale Syria, kom akkaderne til å dominere Mesopotamia ved 2000-tallet f.vt.

Aleppo i sørøst ble kalt Armi. Den vokste som hovedstad i kongedømmet Yamkhad, et kongedømme med blandet amorittisk og hurrisk befolkning og med en sterk hurrisk kulturinflytelse i området, frem til det herskende amorittdynastiet ble veltet omkring 1600 f.vt.

Halaf kulturen var en neolittisk kultur karakterisert via glasert keramikk malt med geometriske tegn og dyretegninger, som i det nordlige Mesopotamia ble etterfulgt av Ubaid kulturen.

Halaf keramikk har blitt funnet i nordlige deler av Mesopotamia, slik som ved Nineveh og Tepe Gawra, Chagar Bazar og ved mange steder i det nordlige Anatolia, noe som viser at den ble brukt i større deler av regionen. Halaf samfunnene lagde også kvinnefigurer av bakt leire og stempelsegl av stein. Verktøy ble laget av stein og leire. Kobber var kjent, men ble ikke brukt for verktøy.

Hassuna i Irak, sør for Mosul, oppsto omkring samme tid ved foten av det nordligste Mesopotamia, i regionen senere kjent som Assyria, hvor det var nok regn til å ha tørke jordbruk omkring 6000 f.vt. De lagde Hassuna stil keramikk. De bodde i små landsbyer fra 2-8 acre (32.000 m2).

Selv det største Hassuna sted var mindre enn PPNA Jeriko hadde vært 1000 år tidligere og mye mindre enn Çatal Hüyük, som ennå ble bebodd i Anatolia og som er forbundet med det gamle Europa. Få Hassuna landsbyer inkluderte mer enn 500 mennesker. Keramikkens likheter med den i Jeriko viser at landsbykulturen begynte å bli utbredt.

Hassunerne kan ha gitt fødsel til den mer halaferne, den andre av de to nordlige jordbrukskulturene som spredde seg i det nordlige Irak og det østlige Iran, eller blitt til samarra befolkningen, noe lenger i sør, med halaferne som en utstikker fra Anatolia.

Hassuna kulturen forsvant over et millennium for så å bli skiftet ut med den halafiske kulturen. En kultur basert på irrigasjonsjordbruk oppsto i sør, som frem til da hadde vært ubebodd. Ubaiderne inkluderte elementer av begge de nordlige kulturene og likheter i hushold og tempelarkitektur støtter det at folk i Uruk, Jemdat Nasr og de tidlig dynastiske periodene var deres etterkommere.

Ubaid kulturen i nærheten av Ur i det sørlige Irak, som varte fra tiden før 5300 f.vt. og frem til Uruk perioden omkring 4100 f.vt., ga sitt navn til den prehistoriske keramiske neolittiske perioden til den kalkolittiske kulturen, som representerer den tidligste bosettingen på elveslettelandet i det sørlige Mesopotamia i hva som i dag er kysten ved den persiske golf.

Den første av i alt tre faser blir kalt tidlig Ubaid, også kalt Eridu (5300-4700 f.vt.), som er en fase i det ekstremt sørlige Irak, som da var kysten av den persiske golf, men som viser klar forbindelse til Samarra kulturen i nord, så etableringen av de første permanente bosettingene sør for 5 tommer isohyet regnfallet.

Disse folkene, som kom fra fjellområdene i det nordlige Mesopotamia, men som fulgte den fruktbare halvmånen sørover, pionerte plantingen av korn i de ekstremt tørre forholdene takket være det høye vannivået i det sørlige Irak. Den neste fasen, det midtre Ubaid eller Hadji Muhammad (4800–4500 f.vt.), så utviklingen av ekstensive kanalnettverk fra store bosettinger.

Irrigasjonsjordbruk, som synes å ha utviklet seg først ved Choga Mami (4700-4600 f.vt.), et Samaara kultur sted, spredde seg raskt til andre områder og var et resultat av kollektivt arbeid og sentralisert koordinering. Ubaid huset er forløperen til Ubaid templet samt sumerisk intern og tempelarkitektur. Ubaid gjenstander spredde seg også over hele den arabiske kysten, og viser fremveksten av et handelssystem som strakk seg fra middelhavskysten via Dilmun sivilisasjonen i Bahrain til Oman.

Ubaid keramikk i det sørlige Mesopotamia har vært forbundet via Choga Mami keramikk til keramikken i Samarra kulturen (5700-4900 f.vt.) i nord, som var de første til å praktisere en primitiv form for irrigasjonsjordbruk langs med Tigris og dets sideløp, noe som gjorde dem i stand til å etablere fremgangsrike bosettingskultur med et høyt organisert samfunnsstruktur. Forbindelsen blir klarest sett ved Tell Awayli i nærheten av Larsa hvor man har funnet pre-ubaid keramikk som minner om den fra Samarra.

Men det kan også ha vært en innfødt kultur av jeger-fiskere som levde i sumplandet ved mundingen til Tigris og Eufrat, slik som dagens sumparabere. Denne kulturen bidro via en kulturell sammensmelting med de nordlige jordbrukerne til skapelsen av det sumeriske språk og sivilisasjon. Adapa kom kanskje fra Dilmun.

Fra Sumer kjenner man mange tekster som omtaler tre viktige handelspartnere: Magan, Dilmun og Meluhha. Magan identifiseres vanligvis med nåtidens Oman og Dilmun lå muligens på Bahrain. Meluhha synes derimot å være mer dunkelt.

Meluhha var et land kjent fra sumeriske og akkadiske tekster. Landets identitet har vært gjenstand for mange spekulasjoner. Mange forskere tenker seg at Meluhha sikter til deler av det vestlige India eller det riket som man i dag kaller Induskulturen.

Den finske historikeren Asko Parpola hevder at navnet Meluhha kan komme fra det dravidiske ordet Met-Akam. Han hevder også at ordet kan settes i forbindelse med Mleccha, et ord som brukes i tekster på Sanskrit for barbar eller fremmed.

Imidlertid er det også tekster lenge etterpå, fra assyrerkongen Assurbanipals tid, som synes å peke i den retningen at Meluhha lå nær Egypt eller Etiopia. Noen har derfor trukket den slutning at det var en forbindelse mellom Induskulturen og rikene på Afrikas østkyst, hvilket kan bety at Meluhha sikter til begge.

Mesopotamiske handelsreferanser lister opp varer og et offisielt innskrift nevner Meluhhan i tillegg til Harappa segl og arkeologiske funn. Litterære referanser til handel med Meluhhan dateres tilbake til de akkadiske, Ur III og Isin-Larsa periodene, som vil si i en periode mellom 2350-1800 f.vt., men startet trolig i tidlig dynastisk periode omkring 2600 f.vt. Noen Meluhhan fartøy kan ha seilt direkte til mesopotamiske havner, men ved Isin-Larsa perioden monopoliserte Dilmun handelen. Bahrain nasjonalmuseum anser dette, perioden mellom 2200-1600 f.vt., for å være gullalderen.

Senere eller klassisk Ubaid (4500-4000 f.vt.) så en periode med intens og rask urbanisering med ubaid kulturen som spredde seg i det nordlige Mesopotamia hvor den tok over for Halaf kulturen (6000-5300 f.vt.) ved Khabur i det nordøstre Syria. Ubaid gjenstander spredde seg til langs hele den arabiske kyst, noe som førte til et handelssystem som strakk seg fra middelhavskysten via Dilmun sivilisasjonen fra Bahrain til Oman ble skapt. Men arkeologiske kilder viser at den arabiske tveeggede/Ubaid perioden kom til en stans i det østlige Arabia og Oman halvøya 3800 f.vt., noe som vil si rett etter fasen med lavere sjøer og begynnelsen på dynereaktivering.

Økt tørke førte til en rask slutt på semi-ørken nomadisme og det er ikke et spor av mennesker der i de kommende 1000 år, det såkalte mørke millennium, noe som trolig skyldes 5.9 kiloår hendelsen på slutten av det eldre Peron, en periode med unormalt varmt klima under holocen perioden som begynte omkring 5000-4900 f.vt. og varte til omkring 4100 f.vt.

Det er i Ubaid kulturen at man for første gang finner sosial stratifisering og klassedeling, hvor en liten gruppe setter seg over de andre. Det er her en klar sosial deling mellom intensiv subsistesjordbrukere, med avlinger og dyr kommende fra nord, teltboende nomadiske pastoralister avhengig deres flokker og jeger-fisker folk fra den arabiske kyst, som levde i sivhytter.

Det mesopotamiske oikumene som resulterte fra den Ubaid ekspansjon, som inkluderte en fredelig spredning av ideologi og som medførte formasjonen av flere lokale identiteter som overtok og transformerte elementer av Ubaid kulturen inn i egne lokale uttrykk, kan bli kontrastert til den koloniale ekspansjonismen i den senere Uruk perioden.

Ubaid kulturen var et klart forstyrrende og fremmed element i det sørlige Mesopotamia, på tross av at det er en klar forbindelse til tidligere kulturer i regionen i det midtre Mesopotamia. Tilsynekomsten av ubaid folket har derfor blitt forbundet med det såkalte sumeriske problem, relatert til opprinnelsen av den sumeriske sivilisasjonen.

Sumererne var et ikke-semittisk folk. Det var en klar uavbrudt kulturell kontinuitet fra den tidlige ubaid perioden (5300-4700 f.vt.) i det sørlige Mesopotamia. Sumererne dyrket det fruktbare landet der. De kom trolig fra nord etter at de hadde praktisert irrigasjonsjordbruk der. Det var jordbrukere som spredde seg fra nord til det sørlige Mesopotamia etter å ha utviklet en tempelsentrert samfunnsorganisasjon for å mobilisere arbeidere og teknologi for å kontrollere vannet, noe som gjorde dem i stand til å overleve i et vanskelig miljø.

I Kaukasus, et av verdens mest komplekse språkområder, oppsto Shulaveri-Shomu kulturen (6000-4000 f.vt.) i det sentrale transkaukasus. Både denne, som er den første kjente prehistoriske kulturen i området, og Sioni kulturen, som utgjorde overgangen til Kura-Arax kulturen (4000-2200 f.vt.), utviklet seg fra deres opprinnelse i Hassuna, i et område sør for Mosul i det nordlige i Mesopotamia, og Halaf kulturene til tidlige høykulturer i området rundt Ararat i det armenske høylandet og kom til å spre seg derfra i alle retninger. Kura-Araxes kulturen ble etterfulgt av Trialeti kulturen (2200-1500 f.vt.).

Shulaveri-Shomu og andre neolittisk/kalkolittisk kulturer i det sørlige Kaukasus brukte lokal obsidian for verktøy, hadde dyr slik som kveg og griser og hadde avlinger, inkludert druer. Mange av de typiske trekkene ved Shulaverian kulturen, slik som sirkulær mudderstein arkitektur, dekorert keramikk, antropomorfiske kvinnefigurer, obsidian industri med et fokus på produksjon av lange prismatiske blader blir antatt å ha sin opprinnelse i Hassuna og Halaf kulturene.

Kura-Araxes kulturen eller tidlig transkaukasisk kultur, som eksisterte fra 3400 f.vt. til 2000 f.vt., har sin opprinnelse på Ararat slettene, kjerneområdet var i Armenia, men spredde seg derfra til Georgia omkring 3000 f.vt., vestover til Erzurum slettene, sørvestover til Cilicia, og til sørøst til området sør for Urmia bassenget og sjøen Van, og frem til Syria og Kanaan, hvor den utviklet seg til den senere Khirbet Kerak kulturen etter det akkadiske imperiums fall. Deres guder ble spredd til kulturene ved Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord.

Kura-Araxes kulturen er forbundet med Maykop kulturen i Transkaukasia og er kjente for deres produksjon av hjulvogner. Den blir forbundet med hurrierne og urartierne, men var en heterogen etno-lingvistisk befolkning, blant annet var en utpost for de semittiske språkene til stede, samt en tidlig representant av de kartvelske eller georgiske språkene. Det var også en innflytelse fra de indoeuropeiske språkene.

Hurrierne hadde et rykte på seg for å være dyktige i metallurgi og sumererne lånte deres kobberterminologi fra det hurriske vokabulær. Kobber ble fraktet sør til Mesopotamia fra det anatoliske høyland. Khabur elvedalen hadde en sentral posisjon vedrørende metallhandel og kobber, sølv og tinn var tilgjengelig fra de hurri-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i det anatoliske høyland.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »


Get every new post delivered to your Inbox.

Join 59 other followers