Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

  • Sjur C Papazian

  • FB: Sjur Papazian

  • Recent Posts

  • Categories

  • Armenian Eternal Symbol

  • Forget-me-not

  • The Fertile Crescent

    The Fertile Crescent is a term for an old fertile area north, east and west of the Arabian Desert in Southwest Asia. The Mesopotamian valley and the Nile valley fall under this term even though the mountain zone around Mesopotamia is the natural zone for the transition in a historical sense.

    As a result of a number of unique geographical factors the Fertile Crescent have an impressive history of early human agricultural activity and culture. Besides the numerous archaeological sites with remains of skeletons and cultural relics the area is known primarily for its excavation sites linked to agricultural origins and development of the Neolithic era.

    It was here, in the forested mountain slopes of the periphery of this area, that agriculture originated in an ecologically restricted environment. The western zone and areas around the upper Euphrates gave growth to the first known Neolithic farming communities with small, round houses , also referred to as Pre Pottery Neolithic A (PPNA) cultures, which dates to just after 10,000 BC and include areas such as Jericho, the world’s oldest city.

    During the subsequent PPNB from 9000 BC these communities developed into larger villages with farming and animal husbandry as the main source of livelihood, with settlement in the two-story, rectangular house. Man now entered in symbiosis with grain and livestock species, with no opportunity to return to hunter – gatherer societies.

    The area west and north of the plains of the Euphrates and Tigris also saw the emergence of early complex societies in the much later Bronze Age (about 4000 BC). There is evidence of written culture and early state formation in this northern steppe area, although the written formation of the states relatively quickly shifted its center of gravity into the Mesopotamian valley and developed there. The area is therefore in very many writers been named “The Cradle of Civilization.”

    The area has experienced a series of upheavals and new formation of states. When Turkey was formed in the aftermath of the genocide against the Pontic Greeks, Armenians and Assyrians perpetrated by the Young Turks during the First World War it is estimated that two-thirds to three-quarters of all Armenians and Assyrians in the region died, and the Pontic Greeks was pushed to Greece.

    Israel was created out of the Ottoman Empire and the conquering of the Palestinian terretories. The existence of large Arab nation states from the Maghreb to the Levant has since represented a potential threat to Israel which should be neutralised when opportunities arise.

    This line of thinking was at the heart of David Ben Gurion’s policies in the 1950s which sought to exacerbate tensions between Christians and Muslims in the Lebanon for the fruits of acquiring regional influence by the dismembering the country and the possible acquisition of additional territory.

    The Christians are now being systematically targeted for genocide in Syria according to Vatican and other sources with contacts on the ground among the besieged Christian community.

    According to reports by the Vatican’s Fides News Agency collected by the Centre for the Study of Interventionism, the US-backed Free Syrian Army rebels and ever more radical spin-off factions are sacking Christian churches, shooting Christians dead in the street, broadcasting ultimatums that all Christians must be cleansed from the rebel-held villages, and even shooting priests.

    It is now time that the genocide against the Pontic Greeks, Assyrians and Armenians is being recognized, that the Israeli occupation, settlements and violence against the Palestinians stop, and that the various minorities in the area start to live their lifes in peace – without violence and threats from majority populations, or from the West, and then specificially from the US.

    War in the Fertile Crescent

    Everyone is free to use the text on this blog as they want. There is no copyright etc. This because knowledge is more important than rules and regulations.

  • Archives

Archive for the ‘Syria’ Category

Muslims take 13 Christians and chop their heads off

Posted by Sjur Cappelen Papazian on March 29, 2014

Just two days after the brutal massacre that took place in the Syrian Armenian village of Kessab in which Muslims, sent by Turkey, butchered eighty Christians. Well, according to Barnabas Fund, it turns out that amidst this slaughter, Muslims took at least thirteen Christians and chopped their heads off in cold blood.

While the world is in collective denial about the dangerous and vicious aspirations of Turkey, thinking that the rising Muslim nation is a model for peace in the Islamic world, the reality is that the Turkish government is responsible for this massacre and mass decapitation of Armenian Christians.

Erdogan will only continue organizing the slaughter Christians, and he will use the facade of helping the Syrian people as a coverup for his murderous plans. Obama, David Cameron, Herman Rompuy and others responsible should be charged with treason against humanity for their funding of these horrid and brutal crimes.

The creator of this monsterism comes from Qatar, Saudi Arabia and Kuwait with donations and support from Muslims pouring in from all over the world, which are then cajoled for military support from the West on bogus “democracy” arguments.

According to the recently released 2014 World Watch List, which ranks the 50 nations where Christians are most persecuted, Syria is the third worst nation in the world in which to be Christian, Iraq is fourth, Afghanistan fifth, and Libya 13th. All four countries receive the strongest designation, “extreme persecution” (other designations are “severe,” “moderate,” and “sparse” persecution).

Aside from being so closely and harshly ranked, these four nations have something else in common: heavy U.S. involvement. Three — Iraq, Afghanistan, and Libya — were “liberated” thanks to U.S. forces, while in the fourth, Syria, the U.S. is actively sponsoring “freedom fighters” against the regime, many of whom would be better labeled “terrorists.”

While most Americans are shielded from the true nature of the war by the U.S. media’s reluctance to report on it, Arabic media, websites, and activists daily report and document atrocity after atrocity—beheadings and bombed churches, Christians slaughtered for refusing to convert to Islam, and countless abducted for ransom or rape—at the hands of those whom the U.S. supports.

Muslims take 13 Christians and chop their heads off

Posted in Syria, War | Tagged: , , , , , , , , | Leave a Comment »

Turkey Vows Action to Defend Tomb in Syria From Al-Qaeda

Posted by Sjur Cappelen Papazian on March 26, 2014

Syria’s Christians face new threat — “convert, submit to Islam or face sword”

War in the Fertile Crescent

The Historic Scale of Syria’s Refugee Crisis

The Historic Scale of Syria’s Refugee Crisis

Rebels in Kessab

Attacks on Armenian city of Kesab, Syria, via Turkey

ANCA urges U.S. for action on Kessab, Karabakh ready to welcome refugees

Two Thousand Kessab Armenians Find Safety in Latakia

Kessab Targeted by Al-Qaeda Front Groups in Cross-Border Attack from Turkey

Kessab: Deep Roots Under Attack

Kessab: Deep Roots amid Fallen Leaves

Save Kessab

Save Kessab: An Urgent Appeal to All Armenian Americans & People of Good Conscience
– Urge the Obama Administration to Stop Turkey’s Support for the Destruction of Kessab, Syria

Over four millennia, Babylonian, Egyptian, Persian, Greek and Roman influences crossed paths in Syria. Today, precious cultural sites from these eras are being damaged as the Syrian civil war takes its toll on the country's cultural heritage. This week, the United Nation's cultural organization UNESCO made fresh reports about damage to Syria's historic sites.

Over four millennia, Hurrian, Sumerian, Aramean, Egyptian, Persian, Greek and Roman influences crossed paths in Syria. Today, precious cultural sites from these eras are being damaged as the Syrian civil war takes its toll on the country’s cultural heritage.

Damage done to the Cathedral of Constantine and Helen

Syrian art smuggled from the midst of civil war to show in London

“Stop the destruction of Syrian cultural heritage!” urges UNESCO Director-General

ht Tammam Matisses La Danse kb 130503 blog Tammam Azzam   The Syrian Museum

The world according to the Syrian artist Tammam Azzam I

AQIM from northern Mali, LIFG from Libya, Muslim Brotherhood from Egypt, and with support from Saudi Arabia, Israel, Qatar, Turkey, and others – all are converging on Syria (in black), and then Iran. Should Syria or Iran, or both fall to Western-backed terrorist brigades, and if the West manages to use Kurds across Turkey and northern Iraq to create a conduit (in red), a path will be cleared into Russia’s restive Caucasus Mountains and onto Moscow itself. 

Nations standing in the way of this horde, including Turkey and Georgia, risk being carved up or drawn into protracted, costly conflict. Other nations at grave risk from Western-backed terrorism include Algeria, Pakistan, and China.

Turkey Vows Action to Defend Tomb in Syria From Al-Qaeda

Global Blitzkrieg: West’s Terror Battalions Eye Russia Next

Syria has been gripped by deadly unrest since 2011. According to reports, the Western powers and their regional allies, especially Qatar, Saudi Arabia, and Turkey, are supporting the militants operating inside Syria. Foreign-based militants linked to al-Qaeda terrorist network are using safe houses in southern Turkey to cross into Syria to engage in an insurgency war against government forces.

Christians have been killed in Syria, and many more have fled the country. Christian churches were in Damascus 600 years before the Muslim religion even began but now Christians make up less than 10% of the population. It is almost an identical story to what is happening in Iraq and Afghanistan. Christians fear that if the rebels, who are made up of Muslim extremists take over, they will be persecuted and killed.

Turkey continues its anti-Armenian policy line, with its extreme manifestations observed in the Armenian-populated areas of Syria, in particular, Kessab, the Nagorno Karabakh President’s spokesman told “Through subversive attacks, Turkey tries to drive Armenians out of Syria as well as exterminate the country’s Armenian community,” David Babayan said.

Turkey are funding and letting Al-Qaeda to operate in Syria, but has now pledged military action to defend a tiny enclave inside Syria where a platoon of its troops guards a memorial to an Ottoman forebear who died more than 700 years ago, after reports al-Qaeda threatened an attack.

Turkish Prime Minister Recep Tayyip Erdogan says no violation of the country’s territory will go unanswered as he seeks to win over voters and battles allegations of corruption against his government ahead of local elections on March 30.

“If a mistake is committed toward Suleyman Shah, then Turkey would do whatever is necessary,” Erdogan told Star television in an interview today. “Our territory is safeguarded under international agreements. Any attack on our territory will amount to an attack on Turkey.”

The US as the Chief Architect of the Syrian Crisis

Attacks on the Armenian Nation – and Recognition

Water Wars: Land snatched from Syria supplies third of Israel’s H2O

The Yazidis and the Conflict in Syria

The Kurds in Syria

Circassians in Syria

Norske tekster:

Situasjonen i Syria

ALARM: Pågående folkemord mot kristne i Syria

En ny «kald krig» – Syria?

60 Minutes: «Christians of the Holy Land»

KAIROS-dokumentet: «Okkupasjonen er en synd mot Gud»


Save Iraqi Christians

Hva skjer med Iraks kristne?

De kristne i Irak trenger deg nå!

Nok er nok – Fred mellom folkene NÅ!

Kamp for land i Sørvest Asia


Posted in South West Asia, Syria, War | Tagged: , , , , , , , , | Leave a Comment »

Attacks on Armenian city of Kesab, Syria, via Turkey

Posted by Sjur Cappelen Papazian on March 23, 2014

Activist: Rebels Robbing Homes, Desecrating Churches in Kessab

Kessab Entirely Emptied as Clashes Rage in Area

Urgent: Turkish Government supporting a new genocide for Armenian s in Syria

Syria has been gripped by deadly unrest since 2011. According to reports, the Western powers and their regional allies, especially Qatar, Saudi Arabia, and Turkey, are supporting the militants operating inside Syria. Foreign-based militants linked to al-Qaeda terrorist network are using safe houses in southern Turkey to cross into Syria to engage in an insurgency war against government forces.

Christians have been killed in Syria, and many more have fled the country. Christian churches were in Damascus 600 years before the Muslim religion even began but now Christians make up less than 10% of the population. It is almost an identical story to what is happening in Iraq and Afghanistan. Christians fear that if the rebels, who are made up of Muslim extremists take over, they will be persecuted and killed.

Kesab is an an ancient Armenian town in northwestern Syria, administratively part of the Latakia Governorate. Administratively, Kesab belongs to Latakia District; one of the governorate’s four Manatiq, and the centre of Kesab nahiyah sub-district. It dates back to the period of Armenian Kingdom of Cilicia. The population today is mainly Armenian with an Alawite Arab minority. They have their own dialect of the Armenian language, which is still in use even among the new generation.

It is situated near the border with Turkey on the slope of Mount Casius. It is located 59 kilometers north of Latakia, just 3 kilometers away from the Turkish border (which is the former Syrian province of Alexandretta), and 9 kilometers from the Mediterranean Sea.

The town is surrounded with small villages and farms with a majority of Armenians: Duzaghaj, Esguran, Sev Aghpyur, Chinar, Chakhaljekh, Keorkeuna, Ekizolukh, Baghjaghaz (Upper and Lower), Karadouran, Karadash and the abandoned village of Bashurd.

Kesab, for centuries populated by Armenians, has always been a familiar summer retreat for Armenians from around the country. In these years of fighting, it became a safe haven for countless families from Damascus and Aleppo, who sought refuge there.

In the morning of March 21, the Armenian-populated city of Kesab in Syria became the target of attacks by armed bands that raided the Syrian territory after crossing the Turkish border. Attacks on the Armenian-populated town of Kesab in Syria were launched from three border points in Turkey. Some residents retreated to mountains to avoid danger, others left for Latakia.

In a blatant aggression that proves Erdogan’s involvement in supporting the terrorist groups, a Syrian fighter jet was shot down as it was pursuing the terrorist gangs inside the Syrian territories in Kassab area on Sunday, a military source said. Turkish officials said that the Turkish military shot down a Syrian aircraft. They said the plane had violated Turkish airspace on Turkey, near the Syrian border around the Armenian villages of Kesab.

The incident occurred after nearly 48 hours of attacks on the area of Kesab. Syrian rebels on the Turkish side of the border attacked Kesab, government forces retaliated with both ground and air power, and in the process all the residents of the area — mostly Armenians — were forced to evacuate. They took to Latakia, by boat and by road, until the roads were closed. Although there are no reports of casualties, there are countless reports of missing persons.

Rebels who have entered Kessab are desecrating churches, pillaging houses, and destroying government buildings. The rebels came from the Turkish side of the border and are receiving support from the Turkish military. A few Syrian Armenians have been unable to leave Kessab, and their fate is unclear.

The Armenian mayors of the various villages reported earlier in the day, Sunday, March 23, that the villages are all empty. “Kesab is gone,” they said, referring to the destruction, and to their own loss. However, the town is now being defended by Syrian military who try to repel the militants.

Victims were reported as a result of attacks, but not among Armenians. Fighting in Kesab continues. The Syrian army is trying to push back the offensive forces. Currently the clashes are still going on. The residents of Sev Aghbyur and of other areas that are in danger have been transferred to more secure places.

Rebels fired two rockets into the port city of Latakia, which is the main hub for operations to ship out Syria’s chemical weapons for destruction under a deal reached with the United States and Russia.

Syria has dismissed the military aggression which the Turkish government has waged against Syria’s sovereignty and the sanctity of its land in Kasab area over past two days as reflecting Turkey’s actual involvement in the events in Syria from the beginning of the crisis up to now.

An official source at the Foreign and Expatriates Ministry labeled in a statement on Sunday Turkish aggression as “unprecedented and unjustifiable” that also reflects bankruptcy of Erdogan. The aggression, the source noted, included firing tank and artillery shells on the Syrian territories to secure coverage for the armed terrorist groups to enter into Syria from the Turkish land.

It reiterated that these “serious” Turkish military attacks reflect Erdogan’s failure to handle the needs of the Turkish people who have rejected the Turkish government’s hostile policies against Syria as they also rejected the corruption which Erdogan is involved and uncovering the involvement which led to the Turkish people to take part in massive protests against Erdogan demanding the departure of his regime.

“This escalation came in the framework of the aggressive policies of Erdogan’s government and its openly-provided support to the armed terrorist groups,” said the source, adding that the terrorist groups have taken up the Turkish lands as a shelter, springboard and arming center for them to kill innocent Syrians and destroy the infrastructure of the Syrian people.

Turkey made a point of not allowing Syrian planes within a few kilometers of their shared border. The Syrian aircraft that was shot down reinforced that policy. Syria accused the Turkish government of aggression.

A cousin of Syrian President Bashar al-Assad, Hilal al-Assad, local head of the National Defence Force militia in the coastal province of Latakia, where the Assad family originates, and seven of his fighters were killed in clashes with the Nusra Front and other Islamist brigades, was killed on Sunday in battles with Islamist rebels near the border with Turkey, activists and state media said. The National Defence Force is a militia set up to support the army in its three-year battle with rebels seeking to overthrow Bashar al-Assad.

Syria demands Erdogan government halt its aggression, support terrorism and show respect to the Security Council’s relevant resolutions, the Foreign Ministry source said.

It also voiced Syria’s demand the Turkish government “refrain from involving Turkish army in unavailing and unjustifiable adventures against a neighboring country that have only the feelings of fraternity and good-neighborliness towards the Turkish people and the desire to continue good bilateral relations that serve the two neighboring countries and their peoples”.

Syria, today, is divided among the various forces who control specific areas of the country. The rebels have been unable to take or keep the north, or the Syrian seacoast. This attack from beyond Syria’s borders — from Turkey to the north — may be an effort by the rebels to try to reach and take first the north (the area around Kesab), and then the seacoast areas.

The involvement of Turkey, in support of the rebels fighting against Bashar Assad’s government, leaves the Armenians stuck in the middle, hostages of a situation in which they are the victims, not the actors.

Syria has a proud record of having helped the Armenian refugees during and after the Genocide. Syrian-Armenians have thrived and their culture has been embraced in Syria. Syrians know well what happened to the Armenians in 1915, on their land, a part of the Ottoman Empire back then.

One of the world’s oldest Christian communities going back to ancient Antioch and Damascus in the first century AD, Syria’s Christians are fearful of an uncertain future in a country that is becoming very hostile against minorities, after “Free Syrian Army” (FSA) jihadists have been massacring and expelling Christians and Muslim Shia Alawites from their towns and villages.

The Armenians are staying on the sidelines and out of the fighting. No doubt they fear an unknown future. I hope that Syria will continue to protect its Armenian population, regardless of the outcome of the current revolution, and will take steps to protect Armenian and Syrian history.

The history of the region of Kesab

The region of Kesab was part of the ancient civilization that spread from the Syrian coasts up to the Orontes River, six millennia ago. During the Seleucid period the Kesab region was at the centre of the triad comprised Antioch, Seleucia and Laodicea.

The Laodicea-Seleucia coastal road passed by the Karadouran bay whereas the Laodicea-Antioch road passed through the Duzaghaj valley. The Mount Casius at those times, was believed to have been the sanctuary of Zeus.

During the reign of the ruler of the short-lived Armenian Empire Tigranes The Great, in the 1st century BC, and later the Roman era, the Syrian coast flourished greatly and had a positive affect on the development of the Kesab region.

Being located on the borders of the Armenian Kingdom of Cilicia, the region of Kesab was gradually developing by its Armenian migrants. A research conducted on the peculiarities of the Kesab Armenian dialect and the dialects of the Armenians in the region of Alexandretta and Suweidiyeh, shows that the Armenians of Kesab and the surrounding villages are the remainders of migrants who came from the region of Antioch.

The migration of the Armenians to the region increased in the 14th and the 15th centuries, during the Mamluk and the Ottoman periods, in an attempt to avoid persecutions, trying to find much more safer mountainous regions such as Kesab and Musa Dagh.

The first Armenian refugees settled in the area now called Esguran. After a period they moved uphill and settled in the area now called the town of Kesab, turning it to a centre of the whole region and the destination of new refugees.

During the 1850s Kesab turned into a mission field with the arrival of Evangelical and Catholic missionaries rising anger among the Armenians of the region who were following the Armenian Apostolic Church. In the beginning of the 20th century, the population of Kesab region was around 6000 (all Armenians), with more than 20 schools, as a result of denominational and political divisions.

The first disaster in Kesab happened in April 1909. This calamity costed the Armenians 161 deaths and a massive material loss. After the event, Catholicos Sahag I Khabaian visited Kesab. The Armenian Genocide in 1915 proved even more destructive.

After the ceasefire, the Armenians who survived the genocide returned to Kesab in a process that lasted till 1920. But the eastern and northern areas of the region still remained unsecured, because they were constantly vulnerable to attacks from neighboring Turkish villages. A voluntary group of 40 men successfully foiled many attempts by bandits to invade the region at that time.

In 1922, peace was established after the entrance of the French troops into Kesab, but on the 5th of July 1938, the Turkish army entered the Sanjak of Alexandretta and Antioch, in an agreement with the French colonial authorities, and the region was renamed as the province of Hatay Province.

Before the start of World War II, in order to prevent Turkey forming an alliance with Germany, the French (who held a mandate over Syria) initiated a referendum, in 1939, to determine the future of Alexandretta, the Sanjak of Iskenderun.

By a few dozen votes, it was determined that the entire region would be transferred to Turkey. Musa Ler (or Musa Dagh) and Kesab were part of that region and so they too were to go back to Turkish domination. The residents of Musa Dagh left the region, and only the Vakif village remained Armenian.

The residents of Kesab, however, took up arms and fought for nine months to resist the decision to become a part of Turkey. It is said that it was with the mediation of a high-ranking cardinal of the Catholic Church, Cardinal Krikor Aghajanian, who interceded with the Pope, who sought French support to keep Kesab within Syria.

Many Armenians left Kesab for Lebanon or took refuge in the mountains. Many important personalities visited Kesab during that time. On 23 June 1939, the Hatay government was officially dissolved and the whole region became part of Turkey.

By the efforts of the Armenian community of Paris, Cardinal Krikor Bedros Aghajanian and the Papal representative to Syria and Lebanon Remi Leprert, many parts of Kesab inhabited by Armenians were separated from Turkey and placed within the Syrian boundaries.

The result of the annexation of the Sanjak of Alexandretta proved disastrous for the Armenians of Kesab: Mount Casius was attached to the Turkish side including their farms, properties, laurel tree forests and the grazing lands located in the mountain’s bosoms and valleys that once used to belong to the native Armenians.

Besides, with this annexation, the Armenians of the town were also deprived from their traditional and historical Barlum Monastery, where the inhabitants used to celebrate the feast of Surp Asdvadzadzin (feast of Virgin Mary) during the month of August of each year.


Posted in Syria, War | Tagged: , , , , , , , , , , , , , | Leave a Comment »

Syria’s Christians face new threat — “convert, submit to Islam or face sword”

Posted by Sjur Cappelen Papazian on March 16, 2014

“Every person has two homelands, his own and Syria”

— Historian Andre Parrot (Former director of the Louvre Museum).


Since nearly century Ottomans committed massacres against the Armenians claimed the lives of more than a million and a half Armenians, now trying to restore these neo-Ottoman massacre in Kesab, but with different tools!

150 Christian citizens of Israel demonstrated today (Mar. 23) outside the European Union’s delegation in Tel Aviv against the EU’s silence in relation to what they termed “the ethnic cleansing of Christians throughout the Middle East.” The protesters demanded that the EU act on their own cry for human rights and fight for the Christians throughout the Middle East, who are quickly becoming extinct everywhere but Israel.

Last week the Christian Lobby sent a letter to the EU Ambassador in Israel and 18 other western Ambassadors protesting their inactions. “We, the members of the Christian Lobby in Israel, found it appropriate to turn to you and cry out about the human and citizens’ rights condition of our Christian brothers across the Middle East.

The slaughter, persecution, discrimination, apartheid, the ethnic cleansing, and all the crimes committed against the Indigenous Aramaic & Christians of the Middle East, in Egypt, Syria, Iraq, Gaza, Lebanon and the Palestinian Authority, among others, and continue to be committed without any intervention of the Western countries,” the letter states.

In the Letter the CL demand that the EU take action. “We are turning to you as someone who represents a Western country, which engraved the values of human and citizens’ rights on its flag. Get up and take action. Prove to the slaughtered and the persecuted, and to yourselves, that you believe in those values and act accordingly, wholeheartedly, and not half way.”

A recent study warns that Christianity is at the risk of being wiped out in the biblical heartlands of the Middle East. According to the London Daily Telegraph, which cites the study, 10% of Christians worldwide – approximately 200 million – are “socially disadvantaged, harassed or actively oppressed for their beliefs.”

With over 2.3 billion Christians around the world, the study notes that Christians face the most persecution in the region of the world where Christianity first originated – the Middle East.

According to The Counter Jihad Report “Prominent indicators confirm that the U.S. is the chief facilitator of the persecution of Christians around the world today.” It is astonishing that this is what the United States would devolve to in the 21st century.

According to the recently released 2014 World Watch List, which ranks the 50 nations where Christians are most persecuted, Syria is the third worst nation in the world in which to be Christian, Iraq is fourth, Afghanistan fifth, and Libya 13th. All four countries receive the strongest designation, “extreme persecution” (other designations are “severe,” “moderate,” and “sparse” persecution).

Aside from being so closely and harshly ranked, these four nations have something else in common: heavy U.S. involvement. Three—Iraq, Afghanistan, and Libya—were “liberated” thanks to U.S. forces, while in the fourth, Syria, the U.S. is actively sponsoring “freedom fighters” against the regime, many of whom would be better labeled “terrorists.”

While most Americans are shielded from the true nature of the war by the U.S. media’s reluctance to report on it, Arabic media, websites, and activists daily report and document atrocity after atrocity—beheadings and bombed churches, Christians slaughtered for refusing to convert to Islam, and countless abducted for ransom or rape—at the hands of those whom the U.S. supports.

It’s enough to point out that “the largest massacre of Christians in Syria,” to quote a top religious leader, was left wholly unreported by any major U.S. news network. The massacre took place in Sadad, an ancient Syriac Orthodox Christian habitation, so old as to be mentioned in the Old Testament.

In late October, the U.S-supported “opposition” invaded and occupied Sadad for over a week, till ousted by the nation’s military. Among other atrocities, 45 Christians—including women and children—were killed, several tortured to death; Sadad’s 14 churches, some ancient, were ransacked and destroyed; the bodies of six people from one family, ranging from ages 16 to 90, were found at the bottom of a well (an increasingly common fate for “subhuman” Christians).

The jihadis even made a graphic video (with English subtitles) of those whom they massacred, while shouting Islam’s victory-cry, “Allahu Akbar” (which John McCain equates to a Christian saying “thank God”). Another video, made after Sadad was liberated shows more graphic atrocities.

The worst Christian massacre—complete with mass graves, tortured-to-death women and children, and destroyed churches—recently took place in Syria, at the hands of the U.S.-supported jihadi “rebels”; and the U.S. government and its “mainstream media” mouthpiece are, as usual, silent (that is, when not actively trying to minimize matters).

Where is the worldwide outcry against this unspeakable evil? The millions of victims of jihad must speak in one voice and cry, Defeat these supremacist savages.

‘Largest Massacre of Christians in Syria’ Ignored

Confirmed: U.S. Chief Facilitator of Christian Persecution

Christians rally in Israel against Muslim discrimination – See more at:

Christian protesters demanded that the EU act on their own cry for human rights and fight for the Christians throughout the Middle East, who are quickly becoming extinct everywhere but Israel.

The U.S. is “the chief facilitator of the persecution of Christians around the world today according to this report.” It is astonishing that this is what the United States would devolve to in the 21st century.

According to the recently released 2014 World Watch List, which ranks the 50 nations where Christians are most persecuted, Syria is the third worst nation in the world in which to be Christian, Iraq is fourth, Afghanistan fifth, and Libya 13th. All four countries receive the strongest designation, “extreme persecution” (other designations are “severe,” “moderate,” and “sparse” persecution).

Where is the worldwide outcry against this unspeakable evil? The millions of victims of jihad must speak in one voice and cry, Defeat these supremacist savages.

– See more at:

A Coalition of Christians and Muslims, made up of Assyrians, Armenians, Greeks, and Syrians – American citizens in Los Angeles recently demonstrated in front of the Turkish Consulate under the title “Stop your aggression against the Syrian people”. Turkey, a NATO member state, has with other NATO states and alongside Qatar and Saudi Arabia been a major contributor to the violence that has beset Syria for the last 3 years.


Foreign Jihadi Rebels Loot Homes, Take Hostage, Brutally Kill Females, Kids To Death

The worst massacre of Christians in Syria so far — complete with mass graves, tortured-to-death women and children, and destroyed churches — recently took place at the hands of the U.S.-supported jihadi “rebels”; and the U.S. government and its “mainstream media” mouthpieces are, as usual, silent (that is, when not actively trying to minimize matters).

Christianity in Syria

The archbishop in Syria: “We have shouted for aid to the world but no one has listened to us”

Syria’s Christians face new threat — “convert, submit to Islam or face sword”

Syria Christians Pray for Peace in Damascus as Rebels Close In

Al-Qaeda Rebels in Syria Tell Christians to Pay Up or Die

The church in Syria

Help Syrian Christians:



Radical Islamist rebels running the northern Syrian city of Raqqa have made the Christians living in the area an offer they can’t refuse: pay for protection, convert to Islam, or “face the sword.”

Thousands of Syrians, including large numbers of Christians, have fled from their homes, especially in the Homs and Hama governorates and more recently Damascus and Aleppo. There have been reports of the targeting of Christians by both government and opposition sides. Several prominent Syrian Christians have been killed.

Most Church leaders point out that any such targeting is not religiously motivated but is either politically motivated or is criminal activity for economic gain. Many Christians fear that radical Islamist groups are becoming more influential, and that this may lead to increased hostility towards Christians and other minorities. They fear that they may becomemore vulnerable to criminal activity, including kidnapping-for-ransom incidents.

Posted in Syria, War | Tagged: , , , , , | Leave a Comment »

The wasteland: Horrifying aerial pictures show full scale of destruction of Syrian city of Homs

Posted by Sjur Cappelen Papazian on December 22, 2013

Shells of houses: The Khaled bin Walid Mosque is scarred and pockmarked from shrapnel spat into the city by the daily explosions that hit the city. Beyond the mosque, the shells of buildings and homes give the city the look of a post-apocalyptic wasteland

Shells of houses:

The Khaled bin Walid Mosque is scarred and pockmarked from shrapnel spat into the city by the daily explosions that hit the city. Beyond the mosque, the shells of buildings and homes give the city the look of a post-apocalyptic wasteland

The wasteland: Horrifying aerial pictures show full scale of destruction of Syrian city of Homs

Homs, previously known as Emesa, is a city in western Syria and the capital of the Hom Governorate. It is 501 metres (1,644 ft) above sea level and is located 162 kilometres (101 mi) north of Damascus. Located on the Orontes River, Homs is also the central link between the interior cities and the Mediterranean coast.

Homs is a major industrial center, and with a population of at least 652,609 people, it is the third largest city in Syria after Aleppo to the north and the capital Damascus to the south. Its population reflects Syria’s general religious diversity, composed mostly of Arabic-speaking Sunni Muslims and Alawite and Christian minorities. There are a number of historic mosques and churches in the city, and it is close to the Krak des Chevaliers castle, a world heritage site.

“Emesa” is a compound of “Ham-Es”, with the Es representing an assemblage of the locally revered sun god in (El-Gabal) in ancient times. The name “Emesa” or “Hemesa” is also attributed to “Emesenoi”, the name of the Arab tribe that ruled the area before its incorporation into the Roman Empire. When the name of the tribe became attached to the city is indiscernible, but is generally thought to have been used under the Romans.

The royal family of Emesa, also known as the Emesani Dynasty or the Sempsigerami of Emesa, sometimes known as The Sampsiceramids were a ruling Roman client dynasty of priest-kings in Emesa, Syria Province (modern Homs, Syria). They can be viewed both as Arameans and Arabs.

Emesa was famous for the worship of the strong ancient pagan cult El-Gebal, also known as Elagabal. The city was renowned for El-Gebal’s place of worship the Temple of the Sun. El-Gebal was worshipped in the form of a conical black stone. El-Gebal was the Aramaic name for the Syrian Sun God and means God of the Mountain.

“Emesa” was shortened to “Homs” or “Hims” by its Arab inhabitants, many of whom settled there prior to the Muslim conquest of Syria. This name has been preserved throughout the period of Islamic rule continuing to the present day. It was known as “la Chamelle” by the Crusaders, although they never ruled the city. A second possibility about the origin of the city’s modern name is that it is an Arabic form of the city’s Latin name “Emesus”, derived from the Greek “Emesa” or “Emesos”.

For roughly 2,000 years, Homs has served as a key agricultural market, production site, and trade center for the villages of northern Syria. It has also provided security services to the hinterland of Syria, protecting it from invading forces.

Excavations at the Citadel of Homs indicate that the earliest settlement at the site dates back to around 2300 BCE. Biblical scholars have identified the city with Zobah mentioned in the Bible.

In 1274 BCE, a battle took place between the forces of the Egyptian Empire under Ramesses II and the Hittite Empire under Muwatalli II at the city of Kadesh on the Orontes River near Homs. It was possibly the largest chariot battle ever fought, involving perhaps 5,000–6,000 chariots.

Posted in Syria, War | Leave a Comment »

Peace and love to the hearts of people

Posted by Sjur Cappelen Papazian on November 8, 2013


Obama’s and John McCain’s friends in Syria – the so-called “Syrian rebels” continue to bring death and destruction upon Christians and Christian churches in Syria. They’re little else than bloodthirsty killers seeking to impose Islamic law on the Syrian people. Other religious groups, like Kurds and Shia Muslims, have also been targeted.

Now, a colossal 40-foot bronze statue of Jesus Christ cast in Armenia rises on mountain top of a Syrian mountain, apparently under cover of a truce among three factions in the country’s civil war, and has appeared between front lines in the war-ravaged Syria “to save the world.”

Jesus stands, arms outstretched, on the Cherubim mountain, overlooking a route pilgrims took from Constantinople to Jerusalem in ancient times. The statue is 12.3 meters (40 feet) tall and stands on a base that brings its height to 32 meters (105 feet), organizers of the project estimate.

Soaring higher than Rio’s famous Christ the Redeemer, the statue stands 39 meters tall, one meter shorter than its Brazilian counterpart, in the mountaintop, Byzantine-era Cherubim Monastery, lording it over the city of Saidnaya, 27 kilometers north of Damascus.

From its vantage point above the sea, the statue overlooks an historic pilgrimage route from Istanbul to Jerusalem. The statue, created by Armenian sculptor Artush Papoian, made it to Syria and was installed without incident on October 14, when Orthodox Christians celebrate a commemoration of the Virgin Mary, whose icon is a chief draw for the monastery.

Al-Ghadban said that the main armed groups in the area – Syrian government forces, rebels and the local militias of Sednaya, the Christian town near the statue site – halted fire while organizers set up the statue, without providing further details.

Rebels and government forces occasionally agree to cease-fires to allow the movement of goods. They typically do not admit to having truces because that would tacitly acknowledge their enemies.

The backers’ success in overcoming the obstacles shows the complexity of civil war, where sometimes despite the atrocities the warring parties can reach short-term truces.

It took three days to raise the statue. Photos provided by organizers show it being hauled in two pieces by farm tractors, then lifted into place by a crane. Smaller statues of Adam and Eve stand nearby.

But the statue was not born of recent events in Syria. The project took 8 years and was set back by the civil war that followed the March 2011 uprising against President Bashar Assad.

While Syria’s ethnic Armenian population has been fleeing the country in droves – including to Armenia itself, which has built a “New Aleppo” to accommodate the arrivals – the project has been in the works since 2005, Russia’s Komsomol’skaya Pravda reports.

Backed by the Russian government, along with the Russian Orthodox Church, the project, billed “I have come to save the world,” was supposedly the brainchild of one Yuri Gavrilov, a 49-year-old Moscow native who runs an organization in London called the St. Paul and St. George Foundation.

Russians have been a driving force behind the project — not surprising given that the Kremlin is embattled Assad’s chief ally, and the Orthodox churches in Russia and Syria have close ties. Al-Ghadban, who spoke to The Associated Press from Moscow, is Syrian-Russian and lives in both countries.

Al-Ghadban said he began the project in 2005, hoping the statue would be an inspiration for Syria’s Christians. He said he was inspired by Rio de Janeiro’s towering Christ the Redeemer statue.

“We hope that this sculptural composition brings peace and love to the hearts of people, and that our work will help restore peace and calm in this long-suffering region,” the Foundation’s director, Samir el-Gadban, told Komsomol’skaya Pravda.

Christians and other minorities are all targets in the conflict, and the statue’s safety is by no means guaranteed. It stands among villages where some fighters, linked to al-Qaida, have little sympathy for Christians.

So why put up a giant statue of Christ in the midst of such setbacks and so much danger? Because “Jesus would have done it,” organizer Samir al-Ghadban quoted a Christian church leader as telling him.

In midst of Syrian war, giant Jesus statue arises

Amid Syria’s civil war, a 40-foot statue of Jesus rises on mountain top between front lines

Posted in Rarities, Syria, War | Leave a Comment »

Sivilisasjons vugge: Plyndring og ødeleggelse

Posted by Sjur Cappelen Papazian on October 5, 2013

Syria's cultural heritage being looted, destroyed: UNESCO (© Reuters)

The destruction by fire of the Medieval historic Madina Suq in Aleppo

Syria’s heritage is being despoiled and robbed by all, the Syrian army, the Shabiha, the armed fighters, the traffickers, the looters and the plunderers.  Soon the country will be robbed of all its glory, of its artifacts  sculptures, manuscripts, rare books, mosaics, the contents of the ransacked museums and anything that can be dismantled, packed and carried away, not to mention the illegal vandalization of its archaeological sites throughout the country. Syria’s antiquities are being smuggled out and surrendered to the middleman or the dealers for pittance. What will Syria be without its priceless heritage, its pride, its soul and glory?
The fortified Temple of Bel in Palmyra, Syria
Bels tempel i Palmyra var en gang en hovedattraksjon for turister i Syria
Tourists are seen visiting Palmyra also known as Tadmur in Arabic, 220 km northeast of the Syrian capital Damascus
  Triumfbuen i Palmyra står ennå – andre steder har allerede blitt plyndret

Aleppo, the destruction of the Great Omayyad Mosque

Chronology of the main civilizations in Syria

Syrian History

Syria er en arabisk stat i Sørvest Asia. Landet grenser i nord til Tyrkia, i øst til Irak, i sør til Jordan og i vest til Libanon, Israel og Middelhavet. De syriske Golanhøydene har vært okkupert av Israel siden seksdagerskrigen i 1967. Hovedstaden og landets største by er Damaskus, mens andre betydelige byer er Aleppo og Homs.

Navnet Syria kommer fra assyrerne, som var en av mange sivilisasjoner som periodevis hersket byerover blant annet det området som i dag er Syria i oldtiden. Området hadde en framtredende posisjon mellom maktsentra i øvre Mesopotamia, Anatolia og Syria og var et senter for neolittisk kultur etter ca. 10.000 f.vt.

Det var her, eller nærmere bestemt det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, at de første megalittiske bygningene ble reist. Det var her at jordbruket og husdyrholdet først oppsto og at man først oppdaget metaller som bronse og jern før det spredte seg fra til resten av verden.

Området var et tidlig senter for sivilisasjonsutviklingen, og inkluderer noen av verdens tidligste sivilisasjoner og folkegrupper, inkludert hurriere, sumerere, assyrere, babylonere, arameere, hettitter, fønikere, hebreere, egyptere, persere, grekere, romere og arabere, og fra 1500-tallet av tyrkere.

Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå, etter oppdagelsen av oldtidsbyen Hamoukar, kommet frem til at også byene først oppsto i dette området. Byer som Ugarit, Mari, Ebla og Emar var viktige under den senere neolittiske tiden og bronsealderen.

Mens den semittiske språkfamilien oppsto i Syria oppsto den indoeuropeiske språkfamilien i den transkaukasiske regionen, og da trolig i den tidlige transkaukasiske Kura-Araxes kulturen (3400-2000 f.vt.), som først er å finne på Ararat-slettene, eller rett nord for Kaukasus og med folk som ankom fra det armenske høylandet.

Mange frykter nå at det skal skje med Syrias kulturarv som det skjedde med Iraks, der plyndring og ødeleggelser fulgte i sporene til den amerikanske invasjonen i 2003.

Alle 6 verdensarvsteder i Syria, sammen med flere andre historiske bygninger, jordhauger og arkeologiske steder, har blitt skadet og ødelagt under den nåværende «borgerkrigen», som mer enn noe annet er å se på som en stedfortredelseskrig avlet frem av USA, Israel og araberstatene.

Ødeleggelsene skyldes primært plyndring, som kan gi opp til 15 års fengsel i Syria, forskansning av militære biler og annet kjøretøy, hær og milits, samt under transport for konstruksjon, suvenirer eller som skytemål. Mangel på dokumentering av antikviteter har skapt ytterligere problemer når det kommer til å forsvare samlingene.

Det er 25 kulturarvmuseer rundt om i Syria, hvor av flere har mange av gjenstandene stående ute. Det har blitt rapportert at Homs museum har blitt plyndret og at kun museumene og monumentene i Damaskus er sikre fra å bli plyndret og ødelagt.

Statsministeren i Syria, Adel Safar, advarte allerede den 11j juli 2011 om at “landet er truet av væpnede kriminelle grupper med hi-tech verktøy og spesialisert i tyveri av manuskrifter og antikviteter, samt plyndring av museer” og ba om ytterligere sikkerhetstiltak.

De siste rapportene indikerer et voksende svartemarked i regionen hvor antikviteter blir solgt for våpen av opprørerne. Time Magazine kommenterte at fortsatt plyndring vil “plyndre Syria for sin beste sjanse for et post-konflikt økonomisk boom basert på turisme, som, frem til konflikten startet for 18 måneder siden bidro til hele 12% av BNP.”

UNESCO kaller situasjonen for katastrofal og internasjonale eksperter følger utviklingen via Youtube og Facebook. Den 30. mars 2012 appelerte Irena Bokova, generaldirektøren i UNESCO, offentlig om forsvar av Syrias kulturarv og uttrykte “stor bekymring vedrørende mulig ødeleggelse av verdifulle steder.”

Den 2. oktober utstedte Bokova en erklæring vedrørende ødeleggelsen og brannen som skadet den gamle basaren i gamlebyen i Aleppo, som hun kalte for “sivilisasjonerns korsvei siden det andre årtusen før vår tidsregning”.

Bokova oppfordret de ulike partene i «borgerkrigen» å føge Hague konvensjonen av 1954 vedrørende forsvar av kulturell eiendom under væpnet konflikt. I juni 2013 ble Syrias 6 verdensarvsteder plassert på UNESCOs liste over truede steder.

Kamper har ødelagt historiske steder og bygninger rundt om i landet, fra Aleppos Umayyad moske til Crac des Chevaliers slottet som dateres fra 1300-tallets korsfarere. Men den mest irreversible ødeleggelsen kommer ifølge UNESCOs assisterende generaldirektør, Francesco Bandarin, fra den illegale plyndringen av gjensytander fra arkeologiske steder for eksport.

Organiserte væpnede gjenger som enkelte ganger involverer flere hundre leide menn som truer lokale borgere med hevn tar fordel av mangelen på sikkerhet ved mange arkeologiske funnsteder. “Vi hadde det i Irak, vi hadde det i Afghanistan, i Libya, i Mali. Det er et typisk sideprodukt av krig, som det desverre er veldig vanskelig å stanse”, sier Bandarin.

En kulturarv aktivistgruppe driver Facebooksiden Le patrimoine archéologique syrien en danger/ Syrian Archaeological heritage under threat/ Syrias kulturarv i fare hvor ødeleggelsene på syrisk og verdens kulturarv under den pågående «borgerkrigen» blir dokumentert.

Gruppen befinner seg utenfor Syria, men får rapporter og bilder fra kollegaer og andre kontakter inne i landet. Målet med Facebooksiden er å spre informasjon og vekke omverdens oppmerksomhet på hva som riskerer å gå tapt.

Gruppen ble dannet av Ali Othman og ledet av flere syriske og europeiske arkeologer inkludert Ghayad Daoud, Shaker al Shbib og Taysir al Halebi. Talspersonen er den spanske arkeologen Rodrigo Martin, som uttalte “Hvis dette fortsetter vil situasjonen bli som i Irak, og kan bety at en arv som er av stor betydning for hele verden blir ødelagt.”


Først ute var den natufiske kulturen, en epipaleolittisk kultur som eksisterte langs med det østre Middelhavet, inkludert i Syria, og som brakte oss fra eldre til den yngre steinalderen i perioden 13.000-9.800 f.vt.

Den natufiske kulturen var uvanlig i og med at den var stasjonær før oppdagelsen av jordbruket og er trolig stamkulturen for dem som bygde de første neolittiske bosettingene i regionen, som trolig var de første i verden. Men til tross for at natufierne hovedsakelig brukte villkorn har man også funnet bevis for at de kultiverte frø, og da især rug, ved tell Abu Hureyra, stedet for den første jordbruket i verden.

Et annet folk, eller en senere utvikling, var hurrirne, et oldtidsfolk som snakket et hurro-urartiske språk og som levde i det armenske høylandet, inkludert i Syria. Armensk, som er et indoeuropeisk språk, viser klare forbindelser og periode med bilingvisme med hurro-urartisk. Mye tyder på at indoeuropeisk, som har store likheter med hurri-urartisk, samt kartvelisk og nord-kaukasiske språk, kan ha utviklet seg her.

Hurriske bosettinger har blitt funnet i både Irak, Syria og Tyrkia. Ved tidlig jernalder hadde de i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu på det armenske høylandet i østlige Anatolia, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen.

På den trilingvistiske Behistun innskriften fra 521/0 f.vt. og skrevet på ordre av Darius den store av Persia blir landet referert til som Urartu på assyrisk kalt Arminiya på gammel persisk og Harminuia på elamittisk. I sin største utstrekning strakk den armenske staten seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord Iran.

Armenia har blant annet blitt identifisert i bronsealderkilder fra både Mesopotamia og Egypt, og Aleppo, som ble bebodd på 5000-tallet f.vt. og som i historiske kilder opptrer som en mye viktigere by enn Damaskus, ble kalt Armi. Byen, kjent for akkaderne som Armani, var et uavhengig kongedømme med tette bånd til Ebla, hvor et av de tidligste semittiske språkene ble talt. Armi blir beskrevet som Eblas alterego.

Hurriernes kjerneområde var ved den moderne grensen mellom Syria og Tyrkia, ved elvedalen Khabur, som er den største sideelven til Eufrat på syrisk territorium. Det var her tell Halaf og tell Ubaid kulturene utviklet seg. Viktige steder inkluderer Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan and Tell Barri.

Det var også her den største og mest innflytelsesrike hurriske nasjonen, Mitanni (1500-1300 BC.), utviklet seg. En del teonymer (navn som referer til en guddom), egennavn og annen terminologi til mitanniene viser en indoariske superstrat, noe som antyder at en indoariske overklasse påtvang sitt herredømme over den hurrittiske befolkningen i løpet av den indoariske ekspansjonen.

To innovasjoner som styrket og forsterket overgangen til jordbruk innenfor den fruktbare halvmåne ble utviklet i Halafperioden. For det første oppsto vide nettverk av handel med obsidian, en hard steinart som ble fraktet over svært lange strekninger – fra sentrale Tyrkia til sørlige Jordan, og fra øst-Tyrkia til det sørvestre Iran. For det andre ble kunsten å brenne keramikk oppfunnet spontant i Sørvest Asia etter 6900 f.vt.

Hurrierne var dyktige keramikere. Deres keramikk er funnet i Mesopotamia og i landene vest for Eufrat. Det var meget verdsatt i fjerne Egypt på tiden av det nye rike. Hurrierne hadde også et godt omdømme for sitt metallarbeid. Sumererne lånte deres kobberterminologi fra hurrittisk ordforråd. Kobber var handelsvare sør til Mesopotamia fra høylandene i Anatolia. Khabur hadde en sentral posisjon i metallhandelen, og kobber, sølv og tinn ble fraktet fra de hurri-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i det armenske høylandet.

Man antok tidligere at semittiske subariere hadde utgjort det lingvistiske og etniske substratumet i det nordlige Mesopotamia siden de tidligste tider, mens hurrierne ankom senrere fra Kaukasus eller fra nordøst, trukket til utkanten av sivilisasjonen i etterkant av de store sørlige sumeriske sentrene som Ur, Uruk og Nippur. Men oppdagelsen av sofistikerte byer med monumental arkitektur og større befolkninger tyder på at hurrierne langt fra å være et tilkommende fjellfolk må ha vært der fra begynnelsen og tatt del i dannelsen av sivilisasjonen.

Kanskje var hurriere på lik linje med sumerere urbefolkningen i området som måtte gi plass til de nyankomne semittene, som skapte verdens første multietniske imperium, det akkadiske i det sentrale Mesopotamia omkring 2350 f.vt.

Møtet mellom øst og vest

Syria ble erobret av det persiske Akamenide-dynastiet, som også innlemmet alle de omliggende områdene og hele Sørvest-Asia i sitt store rike, på 500-tallet f.vt. To århundrer senere erobret Kongedømmet Makedonia under Aleksander den store det persiske riket. Etter Aleksanders død ble Syria en del av det hellenistiske Selevkidriket, som kom til å vare i flere hundre år. Selevkidenes hovedstad var i Antiokia, som historisk sett lå i Syria, men i dag ligger over grensen mot Tyrkia. Syria ble utsatt for hellenistisk kultur, som Antiokia ble et senter for.

Etter den opprinnelige erobringen gikk Selevkideriket inn i en lang nedgangstid, som varte fram til den romerske erobringen av dets tidligere områder. I 64 f.vt. erobret Pompeius Antiokia, og Syria ble gjort til en romersk provins (som vårt navn for landet stammer fra). Antiokia var med 500.000 innbyggere Romerrikets tredje største by etter Roma og Alexandria, og var et viktig handels- og industrisenter. Syria var en av Romerrikets rikeste og tettest befolkede provinser og var derfor en av rikets viktigste, særlig i det andre og tredje århundre etter Kristus. Den romerske keiseren Filip Araberen kom fra provinsen Syria, og det samme gjorde seks paver og flere helgener.

Da Romerriket ble endelig delt i det femte århundre ble Syria del av Østromerriket eller Bysants. Fra 616 til 628 hersket den persiske sasanideherskeren Khosrau II over Syria, før bysantinerne gjenerobret den.

Islam ble grunnlagt av profeten Muhammad i Arabia på begynnelsen av det sjuende århundre. Ved Muḥammads død i 632 hadde muslimene, den nye religionens tilhengere, skaffet seg kontrollen over hele Arabia og forent de arabiske stammene.

Muḥammads etterfølgere opprettet Rashidun-kalifatet, og de satte i gang et århundre med erobringer som fikk det muslimske riket til å strekke seg fra Den iberiske halvøy i vest til Sentral-Asia i øst. Syria ble erobret fra bysantinerne og deres arabiske allierte, de kristne ghassanidene, fra 634 til 638 av rashidunhæren ledet av Khalid ibn al-Walid. Særlig viktig i erobringen var den muslimske seieren i slaget ved Yarmouk. Dette la grunnlaget for at størstedelen av den syriske befolkningen ble muslimer.

De “rettledede” rashidun-kalifene ble etterfulgt av umayyadene, som opprettet det andre muslimske kalifatet. Den første umayyadkalifen, Muawiyah ibn Abi Sufyan, gjorde Dimašq til sin hovedstad, og som rikets sentrum gikk Syria inn i en økonomisk blomstringsperiode. De tidlige umayyadkalifene, som ‘Abd al-Malik og al-Walid I, bygde storslåtte moskéer og palasser rundt om i Syria, og særlig i Ḥalab og Ḥimṣ. De kristne ble også tolerert, og de holdt flere stillinger i regjeringa.

På 700-tallet, under slutten av umayyadenes styre, gikk det nedover med kalifatet, særlig på grunn av et autoritært styre og korrupsjon. I 750 ble umayyadene styrtet av abbasidene, som opprettet det tredje kalifatet. Abbasidene flyttet sin hovedstad til Baġdād, ble den muslimske verdens sentrum, noe som gjorde Dimašq og Syria mindre viktig. Det var under abbasidene at arabisk ble det dominerende språket, en stilling det tok over fra arameisk og gresk.

I 887 ble Syria erobret av de Egypt-baserte tulunidene, som hadde løsrevet seg fra abbasidene. Tulunidene ble etterfulgt av de egyptiske ikhshididene og siden av de sjiaislamske ḥamdānidene, et dynasti grunnlagt av Sayf ad-Dawla fra Ḥalab.

I 1017 opprettet det persiske isma’ilittiske lærde Hamza ibn ‘Alī ibn Aḥmad druser-religionen i Egypt, og etter kort tid hadde troen spredt seg til Syria. Kalifatet slo ned på den nye troen, og i Syria ble tusener av drusiske religiøse ledere massakrert i Anṭākiya og Ḥalab. De fleste druserne som overlevde befant seg i Sør-Libanon og Syria. Under den følgende korsfarertiden gikk det bedre for druserne, og i dag er Syria senter for drusismen, men i underkant av en million troende i landet, omtrent halvparten av alle druserne.

Fra 960 til omtrent 1020 satte Det bysantinske riket i gang en rekke motangrep mot de muslimske rikene i Syria. Flere syriske byer ble inntatt, og under Johannes I Tzimiskes ble hele Syria midlertidig gjenerobret. I den andre halvdel av det ellevte århundre erobret de tyrkiske seldsjukkene et stort rike i Sørvest Asia, noe som ble slutten på det bysantinske Syria. Flertallet av befolkningen fortsatte riktignok å være kristne, noe som la grunnlaget for at korsfarerne kunne rekruttere tyrkiske soldater til sine hærer.

Korstogene var europeiske kristnes forsøk på å sikre de kristnes kontroll over Det hellige land fra det ellevte til det trettende århundre. De hadde sitt opphav i at den bysantinske keiseren Alexios I Komnenos ba pave Urban II om assistanse mot seldsjukkene, noe som førte til konsilet i Clermont, hvor Urban II den 27. november 1095 startet det første korstoget.

Korsfarerne hadde i begynnelsen militær framgang, og deler av den syriske kysten ble lenge styrt av korsfarerstaten Fyrstedømmet Antiokia. I deler av dagens Tyrkia og Nord-Syria ble Grevskapet Edessa opprettet, men dette kom bare til å vare i femti år før det ble gjenerobret av muslimene. De sjiamuslimske ekstremistiske assasinerne var også aktive i dagens Syria, såvel som i Iran.

Imam ad-Din Zangi erobret Grevskapet Edessa opprettet i 1127 det tyrkisk-muslimske Zangid-dynastiet (i begynnelsen nominelt underlagt seldsjukkene), som kom til å styre over de indre delene av Syria og omliggende områder fra Ḥalab, noe som førte til at Syria ble et senter for den muslimske motstanden mot korsfarerne. En av Zangis etterfølgere, Nur ad-Din Zangi, var en bitter motstander av korsfarerne.

Ayyubidene, en sunnittisk kurdisk familie, hadde opprinnelig tjent som soldater under zangidene, men under Ṣalāḥ ad-Dīn Yūsuf ibn Ayyūb (også kjent som “Saladin”), som etter Nur ad-Dins død i 1174 erklærte seg sultan, gikk de imot zangidene og erobret store deler av deres områder.

Ayyibid-dynastiet var basert i al-Qāhira, og de hadde under Ṣalāḥ ad-Dīn militær framgang mot korsfarerstatene, for eksempel i slaget ved Hattin, og erobret de fleste av deres områder. I dag finnes Ṣalāḥ ad-Dīns grav i byen han døde i, Dimašq.

Etter Ṣalāḥ ad-Dīns død i 1193 ble riket hans delt, og al-Adil I ble etter hvert ‘amīren av Dimašq, mens det i al-Qāhira, Ḥalab, Ḥamā, Ḥimṣ og Arabia fantes andre ayyubidherskere. Etter det tredje korstog i 1187-92 fikk europeiske korsfarere igjen kontrollen over det meste av Middelhavskysten. Senere korstog hadde mindre militær suksess, og i 1291 mistet europeerne Acre, deres siste holdepunkt i Sørvest Asia.

I 1206 hadde Chinggis Khagan samlet de monglske stammene, og hans erobringer i alle retninger skapte Mongolriket. I løpet av kort tid hadde mongolene erobret Nord-Kina, Sentral-Asia og Persia, og de presset vestover mot Sørvest Asia og Europa. I 1258 falt Baġdād, og i 1260 nådde Hülegüs hær på 100.000 mann Ḥalab og inntok byen, mens den kristne naimanske mongoloffiseren Kitbuqa Noyan inntok Dimašq.

Mongolene ødela de ayyubiske rikene, med unntak av Ḥamā, hvor ‘amīren gikk herske under fremmed styre fram til 1341, og gjorde ellers stor skade på byer og irrigasjonanlegg. Men i 1259 hadde Möngke Khan dødd under et felttog mot Song-dynastiet, og Hülegü måtte derfor vende tilbake til Karakorum for å delta i valget av en ny khagan, siden Hülegü var et av Chinggis’ barnebarn.

Kitbuqa overtok kommandoen over de 10.000 soldatene Hülegü lot bli igjen, og han satte i gang angrep gjennom Palestina mot Egypt. Kitbuqa kom så langt som til Ġazzah, men den 3. september 1260 ble han beseiret av mamelukkene i slaget ved Ayn Jalut. Etter dette måtte han trekke seg tilbake, og selv om mongolene flere ganger senere på 1200-tallet forsøkte å angripe Syria, klarte de ikke holde området i mer enn et par måneder. Grensen mot det mongolske Ilkhanatet ble elva Tigris.

Etter mongolene ble Syria delt mellom ayyubidriker, de tyrkiske artukidene og Mamelukk-sultanatet, som under Baybars skaffet seg kontrollen over Ḥimṣ og Karak.

I 1400 erobret den tyrkisk-mongolske herskeren Timur Lenk Ḥalab og Dimašq fra mamelukkene som en del av hans mange og blodige erobringer. Timurid-dynastiet klarte derimot ikke å skaffe seg varig kontroll over det som idag er i Syria, med unntak av et område i nordøst. På 1400-tallet hadde europeerne funnet sjøveien til India og Øst-Asia, slik at landveien, som gikk gjennom Syria, ble mindre viktig.

I 1516-17 angrep og erobret det tyrkiske osmanske riket Mamelukk-sultanatet, og dermed ble også Syria til en del av det osmanske riket. I de fire århundrene under osmanerne var Syria i stor grad isolert fra og ignorert av andre deler av verden, og det var ikke før i 1960-åra at landet igjen fikk en like stor befolkning som det hadde hatt i antikken. Forsøk på å gjenoppbygge Syria etter mongolenes ødeleggelser var mislykkede, og området forble fattig.

Moderne tid

Fra 1860-tallet begynte den arabiske nasjonalismen sakte å utvikle seg i intellektuelle miljøer i Egypt og Syria. De tidlige forfatterne konsentrerte seg mest om hvordan arabisk og tyrkisk avvik fra den rette utførelsen av islam hadde forårsaket den islamske verdens tilbakegang til fordel for Vest-Europa, og det osmanske riket møtte kritikk fra disse intellektuelle. Forestillingen om et “fedreland” begynte å utvikle seg, men det var ikke nødvendigvis et “arabisk fedreland” det var snakk om. Arabisme fikk stadig større betydning, men bevegelsen møtte motstand fra kristne libanesere, som ikke ønsket å være del av et osmansk “Stor-Syria,” men heller ville bli uavhengige.

Den moderne arabiske nasjonalismen utviklet seg på begynnelsen av 1900-tallet, og den kom til å stå sterkest i Syria, men man ville først ikke ha en egen arabisk stat, men heller større selvstyre under osmanerne, og bevegelsen ble ingen massebevegelse.

Under Første verdenskrig var Storbritannia i krig med det osmanske riket, og de fremmet den arabiske nasjonalismen for å skaffe seg nye allierte mot tyrkerne, og som takk for hjelpen mot tyrkerne lovet de å hjelpe araberne med å opprette en uavhengig arabisk stat. I 1916 startet Šarīf Ḥusayn bin ‘Alī av Makkah araberoppstanden. Opprøret startet i Hijaz, men spredte seg til Palestina og Syria, og med alliert hjelp lyktes det dem å beseire osmanerne.

I 1920 ble Det arabiske kongedømmet Syria, som har blitt regnet som den første moderne arabiske staten. opprettet i det tidligere osmanske Syria. Šarīf Ḥusayns sønn, Fayṣal ibn Ḥusayn (senere konge av ‘Irak), som var en av heltene fra araberoppstanden, ble gjort til konge, mens Hashim al-Atassi ble statsminister, men det uavhengige kongedømmet kom til å bli kortvarig.

Det viste seg at britene og franskmennene hadde sine egne interesser i Sørvest Asia, og under krigen hadde inngått den hemmelige Sykes-Picot-avtalen, hvor det tidligere osmanske Sørvest Asia ble inndelt i britiske og franske interesseområder.

I 1920 invaderte franskmennene Syria, og slik begynte den fransk-syriske krig. Kong Fayṣal innså at motstand mot de bedre utstyre franskmennene var fånyttes, og han flyktet derfor til det britiskstyrte Transjordan, mens hans forsvarsminister Yusuf al-‘Aẓmah nektet å la franskmennene okkupere landet uten å møte væpnet motstand, og den 23. juni 1920 ble han drept og beseiret sammen med sin underlegne hær av franskmennene i slaget om Khan Maysalun.

Franskmennene opprettet så Syria-Libanon-mandatet, som var et mandat under Folkeforbundet, hvor Frankrike skulle styre området til det var klart for uavhengighet. Mandatet besto av dagens Libanon, Syria og Hatay (som ble uavhengig i 1938 og siden en del av Tyrkia), og det var inndelt i seks stater.

Franskmennene forsøkte å modernisere området ved å minske de tradisjonelle elitenes stilling og minske islams innflytelse, for slik å øke sin egen kontroll. Dette førte til det store syriske opprøret fra 1925 til 1927, startet av druseren Sulṭan al-Aṭraš. Opprøret ble den første massebevegelsen mot fremmet styre i regionen, men med forsterkninger fra Senegal og Marokko og med bedre våpen lyktes det franskmennene å slå ned opprøret.

I september 1936 forhandlet franskmennene og syriske nasjonalister fram en uavhengighetsavtale, og Hashim al-Atassi var den første presidenten som ble valgt under den nye grunnlova. Likevel førte ikke avtalen til syrisk uavhengighet, for den franske nasjonalforsamlingen nektet å undertegne den.

Etter slaget om Frankrike i 1940 ble landet okkupert av det nasjonalsosialistiske Tyskland. Syria-Libanon kom som de fleste andre franske kolonier under Vichy-Frankrikes kontroll. I juni 1941 invaderte australske, britiske og frie franske styrker Syria og Libanon, og etter litt mer enn én måned hadde de i felttoget i Syria og Libanon beseiret de Vichy-lojale styrkene og skaffet seg kontrollen over mandatet.

Samme år erklærte de frie franske styrkene Syria begrenset “uavhengig”, men det var ikke før den syriske nasjonalforsamlinga den 30. november 1943 fjernet grunnlovens paragraf 116, som ga Frankrike veto over alle beslutninger, at Syria fikk en virkelig uavhengighet. Dette sammenfalt med en lignende beslutning i Libanon den 8. november, og Frankrike kunne ikke intervenere militært på grunn av britisk okkupasjon.

Den 1. januar 1944 frasa de frie franske styrkene seg sine gjenværende rettigheter i Syria. De siste franske styrkene forlot Syria i april 1946 etter britisk press, og makten ble overtatt av en republikansk regjering.

I 1945 ble Syria medlem av De forente nasjoner og Den arabiske liga, men til tross for rask økonomisk utvikling i de første tiårene som uavhengig stat var det nye Syria et politisk ustabilt land. Etter det militære nederlaget mot Israel i 1949 gjennomførte Ḥusni az-Za‘im det som har blitt beskrevet som den arabiske verdens første militærkupp.

Etter dette fulgte flere nye statskupp og perioder med militært styre. Parlamentet mistet sin betydning og ble dominert av landeiere og sunnittiske urbane eliter. Lite ble gjort for å forbedre situasjonen til majoritetsbefolkningen av bønder. Etter suezkrisen i 1956 ble det erklært unntakstilstand i Syria.

Under den kalde krigen allierte Syria seg med SSSR, og ble også påvirket av nasserismen fra Egypt. Fra 1958 til 1961 ble Syria forsøkt forent med Egypt i Den forente arabiske republikk, men dette prosjektet ble ingen suksess. Et senere forsøk på union med Egypt (1972–80) og Libya (1972–77) ble også mislykket.

Syria motsatte seg opprettelsen av Staten Israel i Palestinamandatet, og har anerkjent Staten Palestina og ikke Israel (i motsetning til Israels to andre større arabiske naboland, Egypt og Jordan, har Syria ingen fredsavtale med Israel).

Sammen med andre arabiske land og grupperinger har Syria utkjempet fire større kriger med Israel: den arabisk-israelske krigen i 1948, seksdagerskrigen, jom kippur-krigen og Libanon-krigen i 1982 (en del av den libanesiske borgerkrig). I tillegg kommer utmattelseskrigen og flere andre trefninger. Disse krigene har i hovedsak vært militære tap, og den arabisk-israelske konflikten er langt fra løst.

Som et resultat av an-nakba, “Katastrofen” i 1948, bor det i dag ca. 500.000 palestinske flyktninger i Syria, som Israel har nektet rettet til å vende tilbake. Mellom 10.000 og 25.000 syriske jøder flyktet også fra Syria til Israel. Siden seksdagerskrigen i 1967 har Israel også okkupert Golanhøydene, som av det internasjonale samfunnet blir regnet som en del av Syria.

Den 8. mars 1963 gjennomførte Ba’athpartiet støttet av hæren, marinen og flyvåpenet et statskupp mot regjeringa til Naẓim al-Qudsi. Luay al-Atassi ble gjort til statsminister, og den nye regjeringa ble dominert av baʿaṯister. Det oppsto etter hvert en konflikt mellom ekstremistiske militære baʿaṯister og mer moderate sivile partimedlemmer, noe som gjenspeilte av tilbaketrekningen av styrkene man hadde sendt for å støtte PLO under sorte september i Jordan i 1970.

Etter en militær “korrigerende” revolusjon den 13. november 1970 kom baʿaṯisten Ḥāfiẓ al-ʾAsad til makta. Al-ʾAsad og hans støttespillere var alawitter, en sjiamuslimsk minoritet i Syria, og de ble utfordret av medlemmer av det muslimske brorskap, som fra 1976 til 1982 utkjempet det islamske opprøret i Syria. Så mange som 40.000 til 80.000 kan ha blitt drept i opprøret, som ble slått ned etter den blodige massakren i Ḥamā i februar 1982, hvor mellom 10.000 og 40.000 ble drept.

I Syrias naboland Libanon brøt det i 1975 ut en langvarig borgerkrig, hvor Syria kom til å spille en viktig rolle. Syria intervenerte først i 1976 til fordel for de maronittiske kristne, hvis libanesiske front holdt på å bli beseiret. I 1978, samme år som Israel først ble involvert i krigen, byttet Syria side til fordel for Den libanesiske nasjonalbevegelsen.

Syria okkuperte store deler av Libanon fra 1976 til 2005, femten år etter at borgerkrigen ble avsluttet med Taif-avtalen i 1990, mens Israel okkuperte den sørlige delen av landet. De syriske styrkene og Syrias informasjonstjeneste ble beskyldt for forbrytelser og politisk drap (på blant annet Rafiq Hariri) i Libanon.

Syria har under al-ʾAsad hatt et motsetningsforhold til Irak da landet ble styrt av Ba’athpartiet ledet av Ṣaddām Ḥusayn. I 1980 inngikk Syria en vennskapsavtale med SSSR, mens landet siden inngikk på Kuwait og Amerikas forente staters side i Golfkrigen mot Irak i 1991. Senere motsatte Syria seg Amerikas forente staters invasjon av Irak i 2003.

I 2000 døde Ḥāfiẓ al-ʾAsad. Hans eldste sønn og tiltenkte etterfølger Basil al-ʾAsad hadde dødd i en bilulykke i 1994, og før han døde hadde Ḥāfiẓ al-ʾAsad gikk sin andre sønn Baššār al-ʾAsad intensiv militær og politisk trening, slik at han var i stand til å etterfølge faren som landets president. Først støttet Baššār al-ʾAsad politiske reformer i perioden som har blitt kjent som Damaskusvåren, men han møtte fort motstand fra sine støttespillere, og den politiske undertrykkelsen av opposisjonelle ble gjenopptatt.

I desember 2010 startet et opprør mot diktatoren Zayn al-‘Ābidīn bin ‘Alī i Tunisia. Dette ble starten på en revolusjonsbølge i Den arabiske verden som ble kjent som Den arabiske vår. I januar 2011 nådde denne Syria, og i mai utviklet demonstrasjonene seg til opprøret i Syria i 2011.

Etter fredagsbønnen 18. mars brøt det ut demonstrasjoner med flere tusen demonstranter i flere av Syrias største byer, som Damaskus, Daraa, Homs, Baniyas, Qamishli og Deir ez-Zor. Demonstrasjoner har vedvart siden. Etter flere måneder med i all hovedsak fredlige protester, har situasjonen utviklet seg til en væpnet konflikt som kan karakteriseres som en borgerkrig. Mer enn 100 000 mennesker skal ha blitt drept per august 2013.


Syrias historie

Borgerkrigen i Syria

Cities and towns during the Syrian civil war

Syrian archaeological heritage under threat

UNESCO chief appeals to parties in Syria to stop destruction of cultural heritage

Syria’s cultural heritage being looted, destroyed: UNESCO

“Stop the destruction!” urges UNESCO Director-General

Syria’s ancient heritage in danger

Archeological treasures face destruction in Syria

The Destruction of al-Agha Restaurant

Bearing witness: Syria’s history and heritage are being wantonly looted and criminally destroyed

Posted in Norsk, Syria, The Fertile Crescent, War | Leave a Comment »

Pope Tawadros II prays for Syria

Posted by Sjur Cappelen Papazian on September 12, 2013

Head of the Coptic Orthodox Church Pope Tawadros II denounced any possible attack on Syria by Western countries. In a tweet on Monday 2/9/2013, the Pope said he prays for the safety and integrity of Syria. He praised Egypt’s stance on the Syrian crisis.

As an answear to the threat of a possible Western military strike against Syria the pope said on his personal Twitter account, “We pray for Syria’s peace and unity and denounce any attacks against it. Fire isn’t extinguished by fire, but rather by water. Thus we salute the Egyptian position.”

Posted in Syria, War | Leave a Comment »

Krise i Syria – Mens Vesten toer sine hender

Posted by Sjur Cappelen Papazian on September 12, 2013

Den lille kristne byen Maaloula nord for Damaskus er en av de mest kjente byene i Syria og kanskje det eneste stedet i verden der befolkningen snakker samme språk som Jesus i sin tid snakket, vest-arameisk, et språk som har vært snakket i over 3.500 år og som i tillegg til i Maaloula i Syria kun tales i Bakh’a and Jubb Adin.

Maaloula er et symbol på det kristne nærværet i Syria, med flere historiske klostre. Før krigen var byen et yndet turistmål. Byen, som inkluderer to av de eldste overlevende klostre i Syria, Mar Sarkis og Mar Takla, står på UNESCOs verdensarvliste. Det er et pilegrimssted for kristne, men også muslimer har valfartet til byen for å få velsignelse.

Sist uke falt Maaloula i hendene på ytterliggående islamister. Angrepet startet da en av opprørerne sprengte seg selv i luften ved en kontrollpost på veien inn til byen. Den 4. september hadde islamistene overtatt kontrollposten, og sist helg ble det meldt at islamistene hadde tatt full kontroll og gått inn i byen.

Medlemmer av al-Nusra, en opprørsgruppe knyttet til al-Qaida, er blant dem som har inntatt byen, som har cirka 3.500 innbyggere og er strategisk viktig for opprørerne som prøver å stramme grepet om Damaskus, som ligger 55 kilometer lenger sør. Maaloula kan blant annet brukes som utskytningspunkt for rakettangrep mot hovedveien mellom Damaskus og Homs, som er viktig for regjeringens leveranser og transport.

Det er de to islamistmilitsene Ahrar al-Sham (Syrias frie folk) og Al-Nusra-fronten, er en av de best organiserte og bevæpnede islamistgruppene blant opprørerne, som har gått til angrep. Sistnevnte gruppe sverget for en tid tilbake troskap til Al-Qaida-lederen Ayman al-Zawahiri.

En video publisert på Ahrar al-Shams Facebook-side viser angrepet på kontrollposten utenfor Maaloula, og en stemme på i et annet klipp fra kampene bekrefter at de to gruppene samarbeider om aksjonen.

– Ahrar al-Sham samarbeider med Jabhat al-Nusra. Gud er størst, sier stemmen, før videoen viser døde syriske soldater og folk kledd i sivile klær.

De islamistiske opprørererne omtaler den kristne befolkningen i byen som «korsfarere», og har tvunget folk til å konvertere til islam, mens de har truet med skytevåpen. Patriark Gregorius III Laham hevder overfor den libanesiske TV-kanalen Al-Nahar at bevæpnede menn har tatt seg inn i hus og brant kors og helgenbilder. Det har samtidig blitt rapportert at kristne farmere ikke kunne arbeide på sitt land uten følge av en muslim.  

Av de 3,500 innbyggerne har kun 50 blitt værende under kampene. Mange har blitt tvunget til å forlate byen av opprørerne, som har angrepet kristne hjem og drept flere sivile, samt truet med å av kappe hodene til folk om de ikke konverterer til islam. En kvinne, som ble intervjuet av libanesisk media, har fortalt at hennes mann fikk kuttet over sin hals.

– De kom til byen vår ved daggry og ropte: «Vi er fra Nusrafronten og er kommet for å gjøre livet elendig for dere korsfarere», forteller en kvinne ved navn Marie, som har flyktet til Damaskus.

– Jeg så folk med Nusrafrontens hodetørklær som begynte å skyte mot kors, forteller han.

– En av dem rettet pistolen mot hodet til naboen min og tvang ham til å konvertere ved å få ham til å repetere at «det er ingen annen gud enn Allah», sier han.

– Etterpå fleipet de med ham og sa: «Han er en av oss nå.»

Tirsdag den 10. september erklærte The Free Syrian Army, samlebetegnelsen for en rekke opprørsgrupper, at opprørerne ville trekke seg tilbake for å spare byens folk og historiske arv, forutsatt at regimets soldater også holdt seg unna. Men opprørerne har fortsatt å være i byen.

Nye rapporter vedrørende den nåværende situasjonen i og rundt Maaloula sier at enheter fra Syrian Arab Army (SAA) har klart å gjeninnta kontrollen over deler av byen og at enheter fra den syriske hæren har fortsatt sine operasjoner mot de utenlandsk-støttede terroristgruppene og islamistene i al-Nusra Front i og rundt byen.

De amerikansk-støttede islamistiske styrkene og terroristgruppene har allerede ødelagt flere kirker opg andre bygninger. Islamistene er med andre ord nå godt i gang med å ødelegge Syrias og landets minoriteters kulturarv. Dette mens Obama truer med å bombe Syria, noe som gjør lite annet enn å forverre situasjonen, ettersom det ikke akkurat er konstruktive forslag det er han kommer med.

I stedet for å hale ut tiden, slik at Syria blir maksimalt ødelagt, er det nå på tide å handle. Første punkt på programmet bør da være å slutte å gi støtte til terroristgrupper, såkalte opprørsgrupper, og å legge skylden på andre, inkludert på Assad, Russland og Kina.

Syrian Army: Operations in Christian village of Maaloula continued

Battle of Maaloula

I konflikten som nå finner sted i Syria støtter jeg ingen av partene – hverken Assads regjering eller de såkalte “frihetskjemperne”. De kristne, som befinner seg mellom barken og veden, ber anstendig Vesten om å holde seg borte.

Til forhandlingsbordet nå!

Posted in Norsk, Syria, War | Leave a Comment »

%d bloggers like this: