Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

Archive for the ‘Norsk’ Category

Sivilisasjons vugge: Plyndring og ødeleggelse

Posted by Fredsvenn on October 5, 2013

Syria's cultural heritage being looted, destroyed: UNESCO (© Reuters)

The destruction by fire of the Medieval historic Madina Suq in Aleppo

Syria’s heritage is being despoiled and robbed by all, the Syrian army, the Shabiha, the armed fighters, the traffickers, the looters and the plunderers.  Soon the country will be robbed of all its glory, of its artifacts  sculptures, manuscripts, rare books, mosaics, the contents of the ransacked museums and anything that can be dismantled, packed and carried away, not to mention the illegal vandalization of its archaeological sites throughout the country. Syria’s antiquities are being smuggled out and surrendered to the middleman or the dealers for pittance. What will Syria be without its priceless heritage, its pride, its soul and glory?
The fortified Temple of Bel in Palmyra, Syria
Bels tempel i Palmyra var en gang en hovedattraksjon for turister i Syria
Tourists are seen visiting Palmyra also known as Tadmur in Arabic, 220 km northeast of the Syrian capital Damascus
  Triumfbuen i Palmyra står ennå – andre steder har allerede blitt plyndret

Aleppo, the destruction of the Great Omayyad Mosque

Chronology of the main civilizations in Syria

Syrian History

Syria er en arabisk stat i Sørvest Asia. Landet grenser i nord til Tyrkia, i øst til Irak, i sør til Jordan og i vest til Libanon, Israel og Middelhavet. De syriske Golanhøydene har vært okkupert av Israel siden seksdagerskrigen i 1967. Hovedstaden og landets største by er Damaskus, mens andre betydelige byer er Aleppo og Homs.

Navnet Syria kommer fra assyrerne, som var en av mange sivilisasjoner som periodevis hersket byerover blant annet det området som i dag er Syria i oldtiden. Området hadde en framtredende posisjon mellom maktsentra i øvre Mesopotamia, Anatolia og Syria og var et senter for neolittisk kultur etter ca. 10.000 f.vt.

Det var her, eller nærmere bestemt det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, at de første megalittiske bygningene ble reist. Det var her at jordbruket og husdyrholdet først oppsto og at man først oppdaget metaller som bronse og jern før det spredte seg fra til resten av verden.

Området var et tidlig senter for sivilisasjonsutviklingen, og inkluderer noen av verdens tidligste sivilisasjoner og folkegrupper, inkludert hurriere, sumerere, assyrere, babylonere, arameere, hettitter, fønikere, hebreere, egyptere, persere, grekere, romere og arabere, og fra 1500-tallet av tyrkere.

Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå, etter oppdagelsen av oldtidsbyen Hamoukar, kommet frem til at også byene først oppsto i dette området. Byer som Ugarit, Mari, Ebla og Emar var viktige under den senere neolittiske tiden og bronsealderen.

Mens den semittiske språkfamilien oppsto i Syria oppsto den indoeuropeiske språkfamilien i den transkaukasiske regionen, og da trolig i den tidlige transkaukasiske Kura-Araxes kulturen (3400-2000 f.vt.), som først er å finne på Ararat-slettene, eller rett nord for Kaukasus og med folk som ankom fra det armenske høylandet.

Mange frykter nå at det skal skje med Syrias kulturarv som det skjedde med Iraks, der plyndring og ødeleggelser fulgte i sporene til den amerikanske invasjonen i 2003.

Alle 6 verdensarvsteder i Syria, sammen med flere andre historiske bygninger, jordhauger og arkeologiske steder, har blitt skadet og ødelagt under den nåværende «borgerkrigen», som mer enn noe annet er å se på som en stedfortredelseskrig avlet frem av USA, Israel og araberstatene.

Ødeleggelsene skyldes primært plyndring, som kan gi opp til 15 års fengsel i Syria, forskansning av militære biler og annet kjøretøy, hær og milits, samt under transport for konstruksjon, suvenirer eller som skytemål. Mangel på dokumentering av antikviteter har skapt ytterligere problemer når det kommer til å forsvare samlingene.

Det er 25 kulturarvmuseer rundt om i Syria, hvor av flere har mange av gjenstandene stående ute. Det har blitt rapportert at Homs museum har blitt plyndret og at kun museumene og monumentene i Damaskus er sikre fra å bli plyndret og ødelagt.

Statsministeren i Syria, Adel Safar, advarte allerede den 11j juli 2011 om at “landet er truet av væpnede kriminelle grupper med hi-tech verktøy og spesialisert i tyveri av manuskrifter og antikviteter, samt plyndring av museer” og ba om ytterligere sikkerhetstiltak.

De siste rapportene indikerer et voksende svartemarked i regionen hvor antikviteter blir solgt for våpen av opprørerne. Time Magazine kommenterte at fortsatt plyndring vil “plyndre Syria for sin beste sjanse for et post-konflikt økonomisk boom basert på turisme, som, frem til konflikten startet for 18 måneder siden bidro til hele 12% av BNP.”

UNESCO kaller situasjonen for katastrofal og internasjonale eksperter følger utviklingen via Youtube og Facebook. Den 30. mars 2012 appelerte Irena Bokova, generaldirektøren i UNESCO, offentlig om forsvar av Syrias kulturarv og uttrykte “stor bekymring vedrørende mulig ødeleggelse av verdifulle steder.”

Den 2. oktober utstedte Bokova en erklæring vedrørende ødeleggelsen og brannen som skadet den gamle basaren i gamlebyen i Aleppo, som hun kalte for “sivilisasjonerns korsvei siden det andre årtusen før vår tidsregning”.

Bokova oppfordret de ulike partene i «borgerkrigen» å føge Hague konvensjonen av 1954 vedrørende forsvar av kulturell eiendom under væpnet konflikt. I juni 2013 ble Syrias 6 verdensarvsteder plassert på UNESCOs liste over truede steder.

Kamper har ødelagt historiske steder og bygninger rundt om i landet, fra Aleppos Umayyad moske til Crac des Chevaliers slottet som dateres fra 1300-tallets korsfarere. Men den mest irreversible ødeleggelsen kommer ifølge UNESCOs assisterende generaldirektør, Francesco Bandarin, fra den illegale plyndringen av gjensytander fra arkeologiske steder for eksport.

Organiserte væpnede gjenger som enkelte ganger involverer flere hundre leide menn som truer lokale borgere med hevn tar fordel av mangelen på sikkerhet ved mange arkeologiske funnsteder. “Vi hadde det i Irak, vi hadde det i Afghanistan, i Libya, i Mali. Det er et typisk sideprodukt av krig, som det desverre er veldig vanskelig å stanse”, sier Bandarin.

En kulturarv aktivistgruppe driver Facebooksiden Le patrimoine archéologique syrien en danger/ Syrian Archaeological heritage under threat/ Syrias kulturarv i fare hvor ødeleggelsene på syrisk og verdens kulturarv under den pågående «borgerkrigen» blir dokumentert.

Gruppen befinner seg utenfor Syria, men får rapporter og bilder fra kollegaer og andre kontakter inne i landet. Målet med Facebooksiden er å spre informasjon og vekke omverdens oppmerksomhet på hva som riskerer å gå tapt.

Gruppen ble dannet av Ali Othman og ledet av flere syriske og europeiske arkeologer inkludert Ghayad Daoud, Shaker al Shbib og Taysir al Halebi. Talspersonen er den spanske arkeologen Rodrigo Martin, som uttalte “Hvis dette fortsetter vil situasjonen bli som i Irak, og kan bety at en arv som er av stor betydning for hele verden blir ødelagt.”

Oldtiden

Først ute var den natufiske kulturen, en epipaleolittisk kultur som eksisterte langs med det østre Middelhavet, inkludert i Syria, og som brakte oss fra eldre til den yngre steinalderen i perioden 13.000-9.800 f.vt.

Den natufiske kulturen var uvanlig i og med at den var stasjonær før oppdagelsen av jordbruket og er trolig stamkulturen for dem som bygde de første neolittiske bosettingene i regionen, som trolig var de første i verden. Men til tross for at natufierne hovedsakelig brukte villkorn har man også funnet bevis for at de kultiverte frø, og da især rug, ved tell Abu Hureyra, stedet for den første jordbruket i verden.

Et annet folk, eller en senere utvikling, var hurrirne, et oldtidsfolk som snakket et hurro-urartiske språk og som levde i det armenske høylandet, inkludert i Syria. Armensk, som er et indoeuropeisk språk, viser klare forbindelser og periode med bilingvisme med hurro-urartisk. Mye tyder på at indoeuropeisk, som har store likheter med hurri-urartisk, samt kartvelisk og nord-kaukasiske språk, kan ha utviklet seg her.

Hurriske bosettinger har blitt funnet i både Irak, Syria og Tyrkia. Ved tidlig jernalder hadde de i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu på det armenske høylandet i østlige Anatolia, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen.

På den trilingvistiske Behistun innskriften fra 521/0 f.vt. og skrevet på ordre av Darius den store av Persia blir landet referert til som Urartu på assyrisk kalt Arminiya på gammel persisk og Harminuia på elamittisk. I sin største utstrekning strakk den armenske staten seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord Iran.

Armenia har blant annet blitt identifisert i bronsealderkilder fra både Mesopotamia og Egypt, og Aleppo, som ble bebodd på 5000-tallet f.vt. og som i historiske kilder opptrer som en mye viktigere by enn Damaskus, ble kalt Armi. Byen, kjent for akkaderne som Armani, var et uavhengig kongedømme med tette bånd til Ebla, hvor et av de tidligste semittiske språkene ble talt. Armi blir beskrevet som Eblas alterego.

Hurriernes kjerneområde var ved den moderne grensen mellom Syria og Tyrkia, ved elvedalen Khabur, som er den største sideelven til Eufrat på syrisk territorium. Det var her tell Halaf og tell Ubaid kulturene utviklet seg. Viktige steder inkluderer Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan and Tell Barri.

Det var også her den største og mest innflytelsesrike hurriske nasjonen, Mitanni (1500-1300 BC.), utviklet seg. En del teonymer (navn som referer til en guddom), egennavn og annen terminologi til mitanniene viser en indoariske superstrat, noe som antyder at en indoariske overklasse påtvang sitt herredømme over den hurrittiske befolkningen i løpet av den indoariske ekspansjonen.

To innovasjoner som styrket og forsterket overgangen til jordbruk innenfor den fruktbare halvmåne ble utviklet i Halafperioden. For det første oppsto vide nettverk av handel med obsidian, en hard steinart som ble fraktet over svært lange strekninger – fra sentrale Tyrkia til sørlige Jordan, og fra øst-Tyrkia til det sørvestre Iran. For det andre ble kunsten å brenne keramikk oppfunnet spontant i Sørvest Asia etter 6900 f.vt.

Hurrierne var dyktige keramikere. Deres keramikk er funnet i Mesopotamia og i landene vest for Eufrat. Det var meget verdsatt i fjerne Egypt på tiden av det nye rike. Hurrierne hadde også et godt omdømme for sitt metallarbeid. Sumererne lånte deres kobberterminologi fra hurrittisk ordforråd. Kobber var handelsvare sør til Mesopotamia fra høylandene i Anatolia. Khabur hadde en sentral posisjon i metallhandelen, og kobber, sølv og tinn ble fraktet fra de hurri-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i det armenske høylandet.

Man antok tidligere at semittiske subariere hadde utgjort det lingvistiske og etniske substratumet i det nordlige Mesopotamia siden de tidligste tider, mens hurrierne ankom senrere fra Kaukasus eller fra nordøst, trukket til utkanten av sivilisasjonen i etterkant av de store sørlige sumeriske sentrene som Ur, Uruk og Nippur. Men oppdagelsen av sofistikerte byer med monumental arkitektur og større befolkninger tyder på at hurrierne langt fra å være et tilkommende fjellfolk må ha vært der fra begynnelsen og tatt del i dannelsen av sivilisasjonen.

Kanskje var hurriere på lik linje med sumerere urbefolkningen i området som måtte gi plass til de nyankomne semittene, som skapte verdens første multietniske imperium, det akkadiske i det sentrale Mesopotamia omkring 2350 f.vt.

Møtet mellom øst og vest

Syria ble erobret av det persiske Akamenide-dynastiet, som også innlemmet alle de omliggende områdene og hele Sørvest-Asia i sitt store rike, på 500-tallet f.vt. To århundrer senere erobret Kongedømmet Makedonia under Aleksander den store det persiske riket. Etter Aleksanders død ble Syria en del av det hellenistiske Selevkidriket, som kom til å vare i flere hundre år. Selevkidenes hovedstad var i Antiokia, som historisk sett lå i Syria, men i dag ligger over grensen mot Tyrkia. Syria ble utsatt for hellenistisk kultur, som Antiokia ble et senter for.

Etter den opprinnelige erobringen gikk Selevkideriket inn i en lang nedgangstid, som varte fram til den romerske erobringen av dets tidligere områder. I 64 f.vt. erobret Pompeius Antiokia, og Syria ble gjort til en romersk provins (som vårt navn for landet stammer fra). Antiokia var med 500.000 innbyggere Romerrikets tredje største by etter Roma og Alexandria, og var et viktig handels- og industrisenter. Syria var en av Romerrikets rikeste og tettest befolkede provinser og var derfor en av rikets viktigste, særlig i det andre og tredje århundre etter Kristus. Den romerske keiseren Filip Araberen kom fra provinsen Syria, og det samme gjorde seks paver og flere helgener.

Da Romerriket ble endelig delt i det femte århundre ble Syria del av Østromerriket eller Bysants. Fra 616 til 628 hersket den persiske sasanideherskeren Khosrau II over Syria, før bysantinerne gjenerobret den.

Islam ble grunnlagt av profeten Muhammad i Arabia på begynnelsen av det sjuende århundre. Ved Muḥammads død i 632 hadde muslimene, den nye religionens tilhengere, skaffet seg kontrollen over hele Arabia og forent de arabiske stammene.

Muḥammads etterfølgere opprettet Rashidun-kalifatet, og de satte i gang et århundre med erobringer som fikk det muslimske riket til å strekke seg fra Den iberiske halvøy i vest til Sentral-Asia i øst. Syria ble erobret fra bysantinerne og deres arabiske allierte, de kristne ghassanidene, fra 634 til 638 av rashidunhæren ledet av Khalid ibn al-Walid. Særlig viktig i erobringen var den muslimske seieren i slaget ved Yarmouk. Dette la grunnlaget for at størstedelen av den syriske befolkningen ble muslimer.

De “rettledede” rashidun-kalifene ble etterfulgt av umayyadene, som opprettet det andre muslimske kalifatet. Den første umayyadkalifen, Muawiyah ibn Abi Sufyan, gjorde Dimašq til sin hovedstad, og som rikets sentrum gikk Syria inn i en økonomisk blomstringsperiode. De tidlige umayyadkalifene, som ‘Abd al-Malik og al-Walid I, bygde storslåtte moskéer og palasser rundt om i Syria, og særlig i Ḥalab og Ḥimṣ. De kristne ble også tolerert, og de holdt flere stillinger i regjeringa.

På 700-tallet, under slutten av umayyadenes styre, gikk det nedover med kalifatet, særlig på grunn av et autoritært styre og korrupsjon. I 750 ble umayyadene styrtet av abbasidene, som opprettet det tredje kalifatet. Abbasidene flyttet sin hovedstad til Baġdād, ble den muslimske verdens sentrum, noe som gjorde Dimašq og Syria mindre viktig. Det var under abbasidene at arabisk ble det dominerende språket, en stilling det tok over fra arameisk og gresk.

I 887 ble Syria erobret av de Egypt-baserte tulunidene, som hadde løsrevet seg fra abbasidene. Tulunidene ble etterfulgt av de egyptiske ikhshididene og siden av de sjiaislamske ḥamdānidene, et dynasti grunnlagt av Sayf ad-Dawla fra Ḥalab.

I 1017 opprettet det persiske isma’ilittiske lærde Hamza ibn ‘Alī ibn Aḥmad druser-religionen i Egypt, og etter kort tid hadde troen spredt seg til Syria. Kalifatet slo ned på den nye troen, og i Syria ble tusener av drusiske religiøse ledere massakrert i Anṭākiya og Ḥalab. De fleste druserne som overlevde befant seg i Sør-Libanon og Syria. Under den følgende korsfarertiden gikk det bedre for druserne, og i dag er Syria senter for drusismen, men i underkant av en million troende i landet, omtrent halvparten av alle druserne.

Fra 960 til omtrent 1020 satte Det bysantinske riket i gang en rekke motangrep mot de muslimske rikene i Syria. Flere syriske byer ble inntatt, og under Johannes I Tzimiskes ble hele Syria midlertidig gjenerobret. I den andre halvdel av det ellevte århundre erobret de tyrkiske seldsjukkene et stort rike i Sørvest Asia, noe som ble slutten på det bysantinske Syria. Flertallet av befolkningen fortsatte riktignok å være kristne, noe som la grunnlaget for at korsfarerne kunne rekruttere tyrkiske soldater til sine hærer.

Korstogene var europeiske kristnes forsøk på å sikre de kristnes kontroll over Det hellige land fra det ellevte til det trettende århundre. De hadde sitt opphav i at den bysantinske keiseren Alexios I Komnenos ba pave Urban II om assistanse mot seldsjukkene, noe som førte til konsilet i Clermont, hvor Urban II den 27. november 1095 startet det første korstoget.

Korsfarerne hadde i begynnelsen militær framgang, og deler av den syriske kysten ble lenge styrt av korsfarerstaten Fyrstedømmet Antiokia. I deler av dagens Tyrkia og Nord-Syria ble Grevskapet Edessa opprettet, men dette kom bare til å vare i femti år før det ble gjenerobret av muslimene. De sjiamuslimske ekstremistiske assasinerne var også aktive i dagens Syria, såvel som i Iran.

Imam ad-Din Zangi erobret Grevskapet Edessa opprettet i 1127 det tyrkisk-muslimske Zangid-dynastiet (i begynnelsen nominelt underlagt seldsjukkene), som kom til å styre over de indre delene av Syria og omliggende områder fra Ḥalab, noe som førte til at Syria ble et senter for den muslimske motstanden mot korsfarerne. En av Zangis etterfølgere, Nur ad-Din Zangi, var en bitter motstander av korsfarerne.

Ayyubidene, en sunnittisk kurdisk familie, hadde opprinnelig tjent som soldater under zangidene, men under Ṣalāḥ ad-Dīn Yūsuf ibn Ayyūb (også kjent som “Saladin”), som etter Nur ad-Dins død i 1174 erklærte seg sultan, gikk de imot zangidene og erobret store deler av deres områder.

Ayyibid-dynastiet var basert i al-Qāhira, og de hadde under Ṣalāḥ ad-Dīn militær framgang mot korsfarerstatene, for eksempel i slaget ved Hattin, og erobret de fleste av deres områder. I dag finnes Ṣalāḥ ad-Dīns grav i byen han døde i, Dimašq.

Etter Ṣalāḥ ad-Dīns død i 1193 ble riket hans delt, og al-Adil I ble etter hvert ‘amīren av Dimašq, mens det i al-Qāhira, Ḥalab, Ḥamā, Ḥimṣ og Arabia fantes andre ayyubidherskere. Etter det tredje korstog i 1187-92 fikk europeiske korsfarere igjen kontrollen over det meste av Middelhavskysten. Senere korstog hadde mindre militær suksess, og i 1291 mistet europeerne Acre, deres siste holdepunkt i Sørvest Asia.

I 1206 hadde Chinggis Khagan samlet de monglske stammene, og hans erobringer i alle retninger skapte Mongolriket. I løpet av kort tid hadde mongolene erobret Nord-Kina, Sentral-Asia og Persia, og de presset vestover mot Sørvest Asia og Europa. I 1258 falt Baġdād, og i 1260 nådde Hülegüs hær på 100.000 mann Ḥalab og inntok byen, mens den kristne naimanske mongoloffiseren Kitbuqa Noyan inntok Dimašq.

Mongolene ødela de ayyubiske rikene, med unntak av Ḥamā, hvor ‘amīren gikk herske under fremmed styre fram til 1341, og gjorde ellers stor skade på byer og irrigasjonanlegg. Men i 1259 hadde Möngke Khan dødd under et felttog mot Song-dynastiet, og Hülegü måtte derfor vende tilbake til Karakorum for å delta i valget av en ny khagan, siden Hülegü var et av Chinggis’ barnebarn.

Kitbuqa overtok kommandoen over de 10.000 soldatene Hülegü lot bli igjen, og han satte i gang angrep gjennom Palestina mot Egypt. Kitbuqa kom så langt som til Ġazzah, men den 3. september 1260 ble han beseiret av mamelukkene i slaget ved Ayn Jalut. Etter dette måtte han trekke seg tilbake, og selv om mongolene flere ganger senere på 1200-tallet forsøkte å angripe Syria, klarte de ikke holde området i mer enn et par måneder. Grensen mot det mongolske Ilkhanatet ble elva Tigris.

Etter mongolene ble Syria delt mellom ayyubidriker, de tyrkiske artukidene og Mamelukk-sultanatet, som under Baybars skaffet seg kontrollen over Ḥimṣ og Karak.

I 1400 erobret den tyrkisk-mongolske herskeren Timur Lenk Ḥalab og Dimašq fra mamelukkene som en del av hans mange og blodige erobringer. Timurid-dynastiet klarte derimot ikke å skaffe seg varig kontroll over det som idag er i Syria, med unntak av et område i nordøst. På 1400-tallet hadde europeerne funnet sjøveien til India og Øst-Asia, slik at landveien, som gikk gjennom Syria, ble mindre viktig.

I 1516-17 angrep og erobret det tyrkiske osmanske riket Mamelukk-sultanatet, og dermed ble også Syria til en del av det osmanske riket. I de fire århundrene under osmanerne var Syria i stor grad isolert fra og ignorert av andre deler av verden, og det var ikke før i 1960-åra at landet igjen fikk en like stor befolkning som det hadde hatt i antikken. Forsøk på å gjenoppbygge Syria etter mongolenes ødeleggelser var mislykkede, og området forble fattig.

Moderne tid

Fra 1860-tallet begynte den arabiske nasjonalismen sakte å utvikle seg i intellektuelle miljøer i Egypt og Syria. De tidlige forfatterne konsentrerte seg mest om hvordan arabisk og tyrkisk avvik fra den rette utførelsen av islam hadde forårsaket den islamske verdens tilbakegang til fordel for Vest-Europa, og det osmanske riket møtte kritikk fra disse intellektuelle. Forestillingen om et “fedreland” begynte å utvikle seg, men det var ikke nødvendigvis et “arabisk fedreland” det var snakk om. Arabisme fikk stadig større betydning, men bevegelsen møtte motstand fra kristne libanesere, som ikke ønsket å være del av et osmansk “Stor-Syria,” men heller ville bli uavhengige.

Den moderne arabiske nasjonalismen utviklet seg på begynnelsen av 1900-tallet, og den kom til å stå sterkest i Syria, men man ville først ikke ha en egen arabisk stat, men heller større selvstyre under osmanerne, og bevegelsen ble ingen massebevegelse.

Under Første verdenskrig var Storbritannia i krig med det osmanske riket, og de fremmet den arabiske nasjonalismen for å skaffe seg nye allierte mot tyrkerne, og som takk for hjelpen mot tyrkerne lovet de å hjelpe araberne med å opprette en uavhengig arabisk stat. I 1916 startet Šarīf Ḥusayn bin ‘Alī av Makkah araberoppstanden. Opprøret startet i Hijaz, men spredte seg til Palestina og Syria, og med alliert hjelp lyktes det dem å beseire osmanerne.

I 1920 ble Det arabiske kongedømmet Syria, som har blitt regnet som den første moderne arabiske staten. opprettet i det tidligere osmanske Syria. Šarīf Ḥusayns sønn, Fayṣal ibn Ḥusayn (senere konge av ‘Irak), som var en av heltene fra araberoppstanden, ble gjort til konge, mens Hashim al-Atassi ble statsminister, men det uavhengige kongedømmet kom til å bli kortvarig.

Det viste seg at britene og franskmennene hadde sine egne interesser i Sørvest Asia, og under krigen hadde inngått den hemmelige Sykes-Picot-avtalen, hvor det tidligere osmanske Sørvest Asia ble inndelt i britiske og franske interesseområder.

I 1920 invaderte franskmennene Syria, og slik begynte den fransk-syriske krig. Kong Fayṣal innså at motstand mot de bedre utstyre franskmennene var fånyttes, og han flyktet derfor til det britiskstyrte Transjordan, mens hans forsvarsminister Yusuf al-‘Aẓmah nektet å la franskmennene okkupere landet uten å møte væpnet motstand, og den 23. juni 1920 ble han drept og beseiret sammen med sin underlegne hær av franskmennene i slaget om Khan Maysalun.

Franskmennene opprettet så Syria-Libanon-mandatet, som var et mandat under Folkeforbundet, hvor Frankrike skulle styre området til det var klart for uavhengighet. Mandatet besto av dagens Libanon, Syria og Hatay (som ble uavhengig i 1938 og siden en del av Tyrkia), og det var inndelt i seks stater.

Franskmennene forsøkte å modernisere området ved å minske de tradisjonelle elitenes stilling og minske islams innflytelse, for slik å øke sin egen kontroll. Dette førte til det store syriske opprøret fra 1925 til 1927, startet av druseren Sulṭan al-Aṭraš. Opprøret ble den første massebevegelsen mot fremmet styre i regionen, men med forsterkninger fra Senegal og Marokko og med bedre våpen lyktes det franskmennene å slå ned opprøret.

I september 1936 forhandlet franskmennene og syriske nasjonalister fram en uavhengighetsavtale, og Hashim al-Atassi var den første presidenten som ble valgt under den nye grunnlova. Likevel førte ikke avtalen til syrisk uavhengighet, for den franske nasjonalforsamlingen nektet å undertegne den.

Etter slaget om Frankrike i 1940 ble landet okkupert av det nasjonalsosialistiske Tyskland. Syria-Libanon kom som de fleste andre franske kolonier under Vichy-Frankrikes kontroll. I juni 1941 invaderte australske, britiske og frie franske styrker Syria og Libanon, og etter litt mer enn én måned hadde de i felttoget i Syria og Libanon beseiret de Vichy-lojale styrkene og skaffet seg kontrollen over mandatet.

Samme år erklærte de frie franske styrkene Syria begrenset “uavhengig”, men det var ikke før den syriske nasjonalforsamlinga den 30. november 1943 fjernet grunnlovens paragraf 116, som ga Frankrike veto over alle beslutninger, at Syria fikk en virkelig uavhengighet. Dette sammenfalt med en lignende beslutning i Libanon den 8. november, og Frankrike kunne ikke intervenere militært på grunn av britisk okkupasjon.

Den 1. januar 1944 frasa de frie franske styrkene seg sine gjenværende rettigheter i Syria. De siste franske styrkene forlot Syria i april 1946 etter britisk press, og makten ble overtatt av en republikansk regjering.

I 1945 ble Syria medlem av De forente nasjoner og Den arabiske liga, men til tross for rask økonomisk utvikling i de første tiårene som uavhengig stat var det nye Syria et politisk ustabilt land. Etter det militære nederlaget mot Israel i 1949 gjennomførte Ḥusni az-Za‘im det som har blitt beskrevet som den arabiske verdens første militærkupp.

Etter dette fulgte flere nye statskupp og perioder med militært styre. Parlamentet mistet sin betydning og ble dominert av landeiere og sunnittiske urbane eliter. Lite ble gjort for å forbedre situasjonen til majoritetsbefolkningen av bønder. Etter suezkrisen i 1956 ble det erklært unntakstilstand i Syria.

Under den kalde krigen allierte Syria seg med SSSR, og ble også påvirket av nasserismen fra Egypt. Fra 1958 til 1961 ble Syria forsøkt forent med Egypt i Den forente arabiske republikk, men dette prosjektet ble ingen suksess. Et senere forsøk på union med Egypt (1972–80) og Libya (1972–77) ble også mislykket.

Syria motsatte seg opprettelsen av Staten Israel i Palestinamandatet, og har anerkjent Staten Palestina og ikke Israel (i motsetning til Israels to andre større arabiske naboland, Egypt og Jordan, har Syria ingen fredsavtale med Israel).

Sammen med andre arabiske land og grupperinger har Syria utkjempet fire større kriger med Israel: den arabisk-israelske krigen i 1948, seksdagerskrigen, jom kippur-krigen og Libanon-krigen i 1982 (en del av den libanesiske borgerkrig). I tillegg kommer utmattelseskrigen og flere andre trefninger. Disse krigene har i hovedsak vært militære tap, og den arabisk-israelske konflikten er langt fra løst.

Som et resultat av an-nakba, “Katastrofen” i 1948, bor det i dag ca. 500.000 palestinske flyktninger i Syria, som Israel har nektet rettet til å vende tilbake. Mellom 10.000 og 25.000 syriske jøder flyktet også fra Syria til Israel. Siden seksdagerskrigen i 1967 har Israel også okkupert Golanhøydene, som av det internasjonale samfunnet blir regnet som en del av Syria.

Den 8. mars 1963 gjennomførte Ba’athpartiet støttet av hæren, marinen og flyvåpenet et statskupp mot regjeringa til Naẓim al-Qudsi. Luay al-Atassi ble gjort til statsminister, og den nye regjeringa ble dominert av baʿaṯister. Det oppsto etter hvert en konflikt mellom ekstremistiske militære baʿaṯister og mer moderate sivile partimedlemmer, noe som gjenspeilte av tilbaketrekningen av styrkene man hadde sendt for å støtte PLO under sorte september i Jordan i 1970.

Etter en militær “korrigerende” revolusjon den 13. november 1970 kom baʿaṯisten Ḥāfiẓ al-ʾAsad til makta. Al-ʾAsad og hans støttespillere var alawitter, en sjiamuslimsk minoritet i Syria, og de ble utfordret av medlemmer av det muslimske brorskap, som fra 1976 til 1982 utkjempet det islamske opprøret i Syria. Så mange som 40.000 til 80.000 kan ha blitt drept i opprøret, som ble slått ned etter den blodige massakren i Ḥamā i februar 1982, hvor mellom 10.000 og 40.000 ble drept.

I Syrias naboland Libanon brøt det i 1975 ut en langvarig borgerkrig, hvor Syria kom til å spille en viktig rolle. Syria intervenerte først i 1976 til fordel for de maronittiske kristne, hvis libanesiske front holdt på å bli beseiret. I 1978, samme år som Israel først ble involvert i krigen, byttet Syria side til fordel for Den libanesiske nasjonalbevegelsen.

Syria okkuperte store deler av Libanon fra 1976 til 2005, femten år etter at borgerkrigen ble avsluttet med Taif-avtalen i 1990, mens Israel okkuperte den sørlige delen av landet. De syriske styrkene og Syrias informasjonstjeneste ble beskyldt for forbrytelser og politisk drap (på blant annet Rafiq Hariri) i Libanon.

Syria har under al-ʾAsad hatt et motsetningsforhold til Irak da landet ble styrt av Ba’athpartiet ledet av Ṣaddām Ḥusayn. I 1980 inngikk Syria en vennskapsavtale med SSSR, mens landet siden inngikk på Kuwait og Amerikas forente staters side i Golfkrigen mot Irak i 1991. Senere motsatte Syria seg Amerikas forente staters invasjon av Irak i 2003.

I 2000 døde Ḥāfiẓ al-ʾAsad. Hans eldste sønn og tiltenkte etterfølger Basil al-ʾAsad hadde dødd i en bilulykke i 1994, og før han døde hadde Ḥāfiẓ al-ʾAsad gikk sin andre sønn Baššār al-ʾAsad intensiv militær og politisk trening, slik at han var i stand til å etterfølge faren som landets president. Først støttet Baššār al-ʾAsad politiske reformer i perioden som har blitt kjent som Damaskusvåren, men han møtte fort motstand fra sine støttespillere, og den politiske undertrykkelsen av opposisjonelle ble gjenopptatt.

I desember 2010 startet et opprør mot diktatoren Zayn al-‘Ābidīn bin ‘Alī i Tunisia. Dette ble starten på en revolusjonsbølge i Den arabiske verden som ble kjent som Den arabiske vår. I januar 2011 nådde denne Syria, og i mai utviklet demonstrasjonene seg til opprøret i Syria i 2011.

Etter fredagsbønnen 18. mars brøt det ut demonstrasjoner med flere tusen demonstranter i flere av Syrias største byer, som Damaskus, Daraa, Homs, Baniyas, Qamishli og Deir ez-Zor. Demonstrasjoner har vedvart siden. Etter flere måneder med i all hovedsak fredlige protester, har situasjonen utviklet seg til en væpnet konflikt som kan karakteriseres som en borgerkrig. Mer enn 100 000 mennesker skal ha blitt drept per august 2013.

Syria

Syrias historie

Borgerkrigen i Syria

Cities and towns during the Syrian civil war

Syrian archaeological heritage under threat

UNESCO chief appeals to parties in Syria to stop destruction of cultural heritage

Syria’s cultural heritage being looted, destroyed: UNESCO

“Stop the destruction!” urges UNESCO Director-General

Syria’s ancient heritage in danger

Archeological treasures face destruction in Syria

The Destruction of al-Agha Restaurant

Bearing witness: Syria’s history and heritage are being wantonly looted and criminally destroyed

Posted in Norsk, Syria, The Fertile Crescent, War | Leave a Comment »

Krise i Syria – Mens Vesten toer sine hender

Posted by Fredsvenn on September 12, 2013

Den lille kristne byen Maaloula nord for Damaskus er en av de mest kjente byene i Syria og kanskje det eneste stedet i verden der befolkningen snakker samme språk som Jesus i sin tid snakket, vest-arameisk, et språk som har vært snakket i over 3.500 år og som i tillegg til i Maaloula i Syria kun tales i Bakh’a and Jubb Adin.

Maaloula er et symbol på det kristne nærværet i Syria, med flere historiske klostre. Før krigen var byen et yndet turistmål. Byen, som inkluderer to av de eldste overlevende klostre i Syria, Mar Sarkis og Mar Takla, står på UNESCOs verdensarvliste. Det er et pilegrimssted for kristne, men også muslimer har valfartet til byen for å få velsignelse.

Sist uke falt Maaloula i hendene på ytterliggående islamister. Angrepet startet da en av opprørerne sprengte seg selv i luften ved en kontrollpost på veien inn til byen. Den 4. september hadde islamistene overtatt kontrollposten, og sist helg ble det meldt at islamistene hadde tatt full kontroll og gått inn i byen.

Medlemmer av al-Nusra, en opprørsgruppe knyttet til al-Qaida, er blant dem som har inntatt byen, som har cirka 3.500 innbyggere og er strategisk viktig for opprørerne som prøver å stramme grepet om Damaskus, som ligger 55 kilometer lenger sør. Maaloula kan blant annet brukes som utskytningspunkt for rakettangrep mot hovedveien mellom Damaskus og Homs, som er viktig for regjeringens leveranser og transport.

Det er de to islamistmilitsene Ahrar al-Sham (Syrias frie folk) og Al-Nusra-fronten, er en av de best organiserte og bevæpnede islamistgruppene blant opprørerne, som har gått til angrep. Sistnevnte gruppe sverget for en tid tilbake troskap til Al-Qaida-lederen Ayman al-Zawahiri.

En video publisert på Ahrar al-Shams Facebook-side viser angrepet på kontrollposten utenfor Maaloula, og en stemme på i et annet klipp fra kampene bekrefter at de to gruppene samarbeider om aksjonen.

– Ahrar al-Sham samarbeider med Jabhat al-Nusra. Gud er størst, sier stemmen, før videoen viser døde syriske soldater og folk kledd i sivile klær.

De islamistiske opprørererne omtaler den kristne befolkningen i byen som «korsfarere», og har tvunget folk til å konvertere til islam, mens de har truet med skytevåpen. Patriark Gregorius III Laham hevder overfor den libanesiske TV-kanalen Al-Nahar at bevæpnede menn har tatt seg inn i hus og brant kors og helgenbilder. Det har samtidig blitt rapportert at kristne farmere ikke kunne arbeide på sitt land uten følge av en muslim.  

Av de 3,500 innbyggerne har kun 50 blitt værende under kampene. Mange har blitt tvunget til å forlate byen av opprørerne, som har angrepet kristne hjem og drept flere sivile, samt truet med å av kappe hodene til folk om de ikke konverterer til islam. En kvinne, som ble intervjuet av libanesisk media, har fortalt at hennes mann fikk kuttet over sin hals.

– De kom til byen vår ved daggry og ropte: «Vi er fra Nusrafronten og er kommet for å gjøre livet elendig for dere korsfarere», forteller en kvinne ved navn Marie, som har flyktet til Damaskus.

– Jeg så folk med Nusrafrontens hodetørklær som begynte å skyte mot kors, forteller han.

– En av dem rettet pistolen mot hodet til naboen min og tvang ham til å konvertere ved å få ham til å repetere at «det er ingen annen gud enn Allah», sier han.

– Etterpå fleipet de med ham og sa: «Han er en av oss nå.»

Tirsdag den 10. september erklærte The Free Syrian Army, samlebetegnelsen for en rekke opprørsgrupper, at opprørerne ville trekke seg tilbake for å spare byens folk og historiske arv, forutsatt at regimets soldater også holdt seg unna. Men opprørerne har fortsatt å være i byen.

Nye rapporter vedrørende den nåværende situasjonen i og rundt Maaloula sier at enheter fra Syrian Arab Army (SAA) har klart å gjeninnta kontrollen over deler av byen og at enheter fra den syriske hæren har fortsatt sine operasjoner mot de utenlandsk-støttede terroristgruppene og islamistene i al-Nusra Front i og rundt byen.

De amerikansk-støttede islamistiske styrkene og terroristgruppene har allerede ødelagt flere kirker opg andre bygninger. Islamistene er med andre ord nå godt i gang med å ødelegge Syrias og landets minoriteters kulturarv. Dette mens Obama truer med å bombe Syria, noe som gjør lite annet enn å forverre situasjonen, ettersom det ikke akkurat er konstruktive forslag det er han kommer med.

I stedet for å hale ut tiden, slik at Syria blir maksimalt ødelagt, er det nå på tide å handle. Første punkt på programmet bør da være å slutte å gi støtte til terroristgrupper, såkalte opprørsgrupper, og å legge skylden på andre, inkludert på Assad, Russland og Kina.

Syrian Army: Operations in Christian village of Maaloula continued

Battle of Maaloula

I konflikten som nå finner sted i Syria støtter jeg ingen av partene – hverken Assads regjering eller de såkalte “frihetskjemperne”. De kristne, som befinner seg mellom barken og veden, ber anstendig Vesten om å holde seg borte.

Til forhandlingsbordet nå!

Posted in Norsk, Syria, War | Leave a Comment »

Min dag i Istanbul

Posted by Fredsvenn on August 4, 2013

BILDER: Min dag i Istanbul

BILDER: Istanbul arkeologiske museum

BILDER: Istanbul arkeologiske museumKeramikk

Sitter her på flyet fra Istanbul, og legger ut de siste bildene jeg har tatt – fra Istanbul. En spennende og interessant by med både historie og nåtid, gode restauranter og bra hoteller. Istanbul skiller seg i stor grad ut fra de andre byene og stedene i Tyrkia, som jeg på denne turen har vært på,  slik som Antalya, Konya, Cappadocia, Ankara og Chanikkale.

Det arkeologiske museet i Istanbul var gigantisk, og fortjener en hel dags besøk i seg selv. Her var det gjenstander fra hele Anatolia og Mesopotamia.

Skal man først si Tyrkia, så kan man like så godt si Libanon, Syria og Irak også. Tyrkia er en ny stat og paragraf 301 (samme året som Armenia ble kristnet) gjør det ulovelig å kritisere den tyrkiske stat og den tyrkiske kultur. Andre kulturer, for det er mange andre kulturer i Tyrkia, er det tydeligvis fritt å kritisere.

Det ottomanske riket, som eksisterte fra 1452 med Istanbul som hovedstad, var et multietnisk samfunn, mens de tyrkisktalende slo seg sammen, gjennomførte ungtyrkernes revolusjon og tok over området som i dag utgjør Tyrkia via den tyrkiske nasjonalbevegelse ledet at Kemal Attaturk.

Gjennom folkemord og erobringer dannet man altså dagens tyrkiske stat. Dette mens historiske folk som armenere, assyrere og grekere ble desimert og mistet sine områder. Samtidig har det pågått en hardhendt og kynisk tyrkifisering med utrydding av minoritetskulturene, og da ikke minst den armenske, og navneendringer. Man kan derfor i dag si at tyrkerne i dag utgjør de som bor i Tyrkia uansett etnisk herkomst, noe man også ser på folkene som bor der. Det sies at kun 5 % kommer fra Sentral Asia eller Mongolia, hvor det tyrkiske språket opprinnelig stammer fra, mens hele 95 % har lokal opprinnelse.

Det arkeologiske museet kunne vise frem store mengder gjenstander fra tidlig neolittisk periode og frem til i dag. Og det er ikke snaut, for det var her, i det som tidligere var kjent som Vest Armenia, at man utviklet jordbruket, temmet de første husdyrene og oppfant de ulike metallene, slik som bronse og jern.

Sammen skapte de sør -og nord-kaukasiske, hattiere og hurrier e, en enorm kulturhorisont som kom til å strekke seg utover hele Eurasia, ikke minst i Europa, Sørvest og Sør Asia, og Nord Afrika, ikke minst i Egypt.

Men nok om det. Det var mye annet å se og oppleve i Istanbul, som i seg selv er en mektig by med en rik kulturhistorie. Ulike broer krysser Bospuros, som skiller Europa fra Asia. Det er ulike ferger som kan ta en fra Euopa til Asia og visa versa. Langs med sundet er det forskjellige gaterestauranter og ulike båter hvor det selges ulike typer fiskehamburgere. Deilig!

I tillegg kommer jo steder som Aya Sofia og Den blå moske, samt den store basaren med flere 100 små butikker hvor man selger alt en turist kan være interessert i å kjøpe, slik som tepper og bordduker, ringer og andre smykker.

Jeg var i Istanbul i kun to dager; kom om kvelden, fant meg et rimelig hotel, gikk ut på byen før jeg la meg, sto opp dagen etter og fylte dagen med innhold før natten på nytt senket seg over meg og jeg la meg til å sove før jeg neste morgen tok meg frem til Istanbul Bahia flyplassen og fløy tilbake til Norge.  En vellykket tur, men jeg vil allerede tilbake for det er så mange interessante steder å reise til i denne regionen!

Posted in Anatolia, Norsk, På reise | Leave a Comment »

I Istanbul, Tyrkia

Posted by Fredsvenn on July 31, 2013

8

BILDER: Istanbul, Tyrkia

Her er er jeg – i Istanbul, også kjent som Konstantinopel. Byen min familie, min fars far far osv. osv. kom fra. Dette etter en kjøretur på 6 timer fra Çanakkale og langs med Marmarahavet.

Marmarahavet forbinder Svartehavet og Egeerhavet og separerer den asiatiske delen av Tyrkia fra den europeiske. Marmaraøya har rike forekomster av marmor og gir havet sitt navn (marmaros er det greske ordet for marmor).

Bysants var en gresk by ved det sydlige innløpet til Bosporosstredet, etter tradisjonen grunnlagt ca. 600 f.vt. av greske nybyggere fra Megara. Den fikk sitt navn etter kong Byzas (eller Byzantas).

I 330 gjorde keiser Konstantin I byen til Romerrikets hovedstad og ga den navnet Nova Roma (Nye Roma). Etter hans død fikk den navnet Konstantinopel. Byen forble hovedstaden i Østromerriket, også kalt det bysantinske riket eller bare Bysants, til den ble erobret av osmanerne 29. mai 1453.

For grekerne var den bare «i Poli» eller «Byen», sentrum i grekernes verden og lenge den største byen i Europa. Blant nordboere var byen kjent som Miklagard.

Som osmanernes hovedstad ble byen kalt både Kostantinopel og Istanbul. I 1923 ble Ankara gjort til hovedstad i den nye tyrkiske republikken, og i 1930 fikk Istanbul sitt nåværende navn. Navnet Istanbul kommer fra gresk «εις την Πόλιν» eller «στην Πόλη» [(i)stimboli(n)], som betyr «til/i byen».

Istanbul (norsk)

Istanbul (engelsk)

Posted in Anatolia, Norsk, På reise | Leave a Comment »

På tur over dardanellene

Posted by Fredsvenn on July 30, 2013

Map showing location of Gallipoli

BILDER: På tur over dardanellene

BILDER: Dardanos tumuli

Dardanellene (tyrkisk: Çanakkale Boğazı), tidligere Hellespont, er et smalt strede nordvest i Tyrkia som forbinder Egeerhavet med Marmarahavet. Det er et langt, smalt strede som på samme måte som Bosporosstredet, deler Europa (her ved Gallipoli-halvøya) fra Asia, eller Balkan (Europa) fra Anatolia (Asia).

Den største byen i nærheten av Dardanellene er Çanakkale, som har fått navnet sitt fra byens berømte slott (kale betyr slott). Det tyrkiske navnet Çanakkale Boğazı er avledet fra byen som ligger ved stredet, Çanakkale (som igjen har sitt navn fra sine kjente borger; kale i betydning «borg»).

Navnet Dardanellene er avledet fra den antikke, greske byen Dardanos (også stavet Dardania) som lå ved kysten av stredet. Denne byen har på sin side sitt navn fra Dardanos, en mytologisk sønn av Zevs og Elektra.

Navnet Hellespont var oldtidens greske navn, og vil si «Hellesjøen». Stredet fikk i henhold til gresk mytologi navnet fra Helle, datter av Athamas, som druknet her, i sagnet om gullskinnet. Stedet har også hatt andre navn i klassisk litteratur.

Stredet har hatt en strategisk rolle opp igjennom historien. For eksempel fant den trojanske krigen sted på den asiatiske siden av Dardanellene.

Herodot forteller at perserkongen Xerxes I, sønn av Dareios I, i ca. 482 f.vt. lot to broer bygges over stredet ved Abydos for at den fem millioner store hæren (i virkeligheten var hæren trolig på en halv million) hans skulle komme seg over stredet til Hellas. Men en storm ødela begge broene.

Sjøen skal på grunn av dette ha blitt straffet med 300 piskeslag og ved at et par kjettinger ble kastet uti. I tillegg til å straffe Hellespont, fikk Xerxes byggelederne halshugget. Bygningsarbeiderne gjorde deretter broene ferdig. Herodots historieverk gir en detaljert beskrivelse av brobyggingen.

Det var også over Hellespont Leander måtte krysse for å ha stevnemøte med sin elskede, prestinnen Hero. I nyere tid har Lord Byron gjort en berømt svømmetur over Hellespont.

Stredet var svært viktig for den osmanske dominansen over det østre Middelhavet, noe som var årsaken til at de allierte forsøkte å erobre Dardanellene under Første verdenskrig i slaget ved Gallipoli. Angrepet mislyktes, og de store tapene gjorde nesten ende på karrieren til Winston Churchill.

Posted in Anatolia, Norsk, På reise | Leave a Comment »

Troya

Posted by Fredsvenn on July 29, 2013

BILDER: Troya
Troja (gr. Τροία, Troia, også Ἴλιον, Ilion, lat. Troia, Ilium, Tyrkisk: Truva) er en legendarisk by i landskapet Troas i det nordvestlige Lilleasia og stedet for trojanerkrigen.I dag er «Troja» navnet på et arkeologisk sted, den tradisjonelle plasseringen til det homeriske Troja, tyrkisk: Truva, i Hisarlik i Anatolia, nær kysten i det som nå er Çanakkale-provinsen i det nordvestlige Tyrkia, sørvest for Dardanellene under Ida.

Troja ble etter legenden beleiret og til slutt erobret av grekerne. Trojanerkrigen er skildret først og fremst i Homers Iliaden, men også senere og lignende tekster som Episk syklus.

Troja ble lenge betraktet som et fiktivt sted, inntil den tyske arkeologen Heinrich Schliemann i 1870 fant ruinene av byen. Senere utgravninger avslørte flere byer bygget over hverandre. En av de tidligste byene, Troja VII, er ofte identifisert som det homeriske Troja.

Identiteten er omstridt, men stedet har blitt identifisert med byen kalt Wilusa i hettittiske tekster. Ilion som går tilbake til det tidligere Wilion med en digamma er antatt å være den greske formen av navnet.

En ny by, Ilium, ble grunnlagt på stedet under styret til den romerske keiseren Augustus. Den blomstret til etableringen av Konstantinopel og forfalt gradvis under Østromerriket.

The Armenians – The proignitors of Troy and Rome

Troya

Posted in Anatolia, Norsk, På reise | Leave a Comment »

Gordium – the capital city of ancient Phrygia

Posted by Fredsvenn on July 29, 2013

BILDER: Gordium – the capital city of ancient Phrygia

The Mushki were an Iron Age people of Anatolia, known from Assyrian sources. They do not appear in Hittite records. Several authors have connected them with the Moschoi (Μόσχοι) of Greek sources and the Georgian tribe of the Meskhi. Josephus Flavius identified the Moschoi with the Biblical Meshech.

Two different groups are called Muški in the Assyrian sources (Diakonoff 1984:115), one from the 12th to 9th centuries, located near the confluence of the Arsanias and the Euphrates (“Eastern Mushki”), and the other in the 8th to 7th centuries, located in Cappadocia and Cilicia (“Western Mushki”). Assyrian sources identify the Western Mushki with the Phrygians, while Greek sources clearly distinguish between Phrygians and Moschoi.

Identification of the Eastern with the Western Mushki is uncertain, but it is of course possible to assume a migration of at least part of the Eastern Mushki to Cilicia in the course of the 10th to 8th centuries, and this possibility has been repeatedly suggested, variously identifying the Mushki as speakers of a Georgian, Armenian or Anatolian idiom.

The Eastern Muski appear to have moved into Hatti in the 12th century, completing the downfall of the collapsing Hittite state, along with various Sea Peoples. They established themselves in a post-Hittite kingdom in Cappadocia.

Whether they moved into the core Hittite areas from the east or west has been a matter of some discussion by historians. Some speculate that they may have originally occupied a territory in the area of Urartu; alternatively, ancient accounts suggest that they first arrived from a homeland in the west (as part of the Armeno-Phrygian migration), from the region of Troy, or even from as far as Macedonia, as the Bryges.

Armeno-Phrygian is a term for a minority supported claim of hypothetical people who are thought to have lived in the Armenian Highland as a group and then have separated to form the Phrygians and the Mushki of Cappadocia. It is also used for the language they are assumed to have spoken. It can also be used for a language branch including these languages, a branch of the Indo-European family or a sub-branch of the proposed Graeco-Armeno-Aryan or Armeno-Aryan branch.

Classification is difficult because little is known of Phrygian and virtually nothing of Mushki, while Proto-Armenian forms a subgroup with Hurro-Urartian, Greek, and Indo-Iranian. These subgroups are all Indo-European, with the exception of Hurro-Urartian.

Note that the name Mushki is applied to different peoples by different sources and at different times. It can mean the Phrygians (in Assyrian sources) or Proto-Armenians as well as the Mushki of Cappadocia, or all three, in which case it is synonymous with Armeno-Phrygian.

The Encyclopedia of Indo-European Culture notes that “the Armenians according to Diakonoff, are then an amalgam of the Hurrian (and Urartians), Luvians and the Proto-Armenian Mushki (or Armeno-Phrygians) who carried their IE language eastwards across Anatolia.”

In the 8th century, Tabal became the most influential of the post-Hittite polities, and the Mushki under Mita entered an anti-Assyrian alliance with Tabal and Carchemish. The alliance was soon defeated by Sargon of Assyria, who captured Carchemish and drove back Mita to his own province. Ambaris of Tabal was diplomatically married to an Assyrian princess, and received the province of Hilakku, but in 713 BC, Ambaris was deposed and Tabal became an Assyrian province.

In 709, the Mushki re-emerged as allies of Assyria, Sargon naming Mita as his friend. It appears that Mita had captured and handed over to the Assyrians emissaries of Urikki, king of Que, who were sent to negotiate an anti-Assyrian contract with Urartu, as they passed through his territory.

According to Assyrian military intelligence reports to Sargon recorded on clay tablets found in the Royal Archives of Nineveh by Sir Henry Layard, the Cimmerians invaded Urartu from Mannai in 714. From there they turned west along the coast of the Black Sea as far as Sinope, and then headed south towards Tabal, in 705 defeating an Assyrian army in central Anatolia, resulting in the death of Sargon.

Macqueen (1986:157) and others have speculated that the Mushki under Mita may have participated in the Assyrian campaign and were forced to flee to western Anatolia, disappearing from Assyrian accounts, but entering the periphery of Greek historiography as king Midas of Phrygia.

Rusas II of Urartu in the 7th century fought the Mushki-ni to his west, before he entered an alliance with them against Assyria. Assyrian sources from the 8th century BC speak of a king Mita of the Mushki, identified with king Midas of Phrygia. An Assyrian inscription records Mita as an ally of Sargon of Assyria in 709 BC.

After the collapse of the Hittite Empire at the beginning of the 12th century BC, the political vacuum in central/western Anatolia was filled by a wave of Indo-European migrants and “Sea Peoples”, including the Phrygians, who established their kingdom with a capital eventually at Gordium. It is presently unknown whether the Phrygians were actively involved in the collapse of the Hittite capital Hattusa or whether they simply moved into the vacuum left by the collapse of Hittite hegemony.

The so-called Handmade Knobbed Ware was found by archaeologists at sites from this period in Western Anatolia. According to Greek mythographers, the first Phrygian Midas had been king of the Moschi (Mushki), also known as Bryges (Brigi) in the western part of archaic Thrace.

Though the migration theory is still defended by many modern historians, most archaeologists have abandoned the migration hypothesis regarding the origin of the Phrygians due to a lack substantial archeological evidence, with the migration theory resting only on the accounts of Herodotus and Xanthus.

A distinctive Phrygian pottery called Polished Ware appears in the 8th century BC. The Phrygians founded a powerful kingdom which lasted until the Lydian ascendancy (7th century BC). Under kings alternately named Gordias and Midas, the independent Phrygian kingdom of the 8th and 7th centuries BC maintained close trade contacts with her neighbours in the east and the Greeks in the west. Phrygia seems to have been able to co-exist with whatever power was dominant in eastern Anatolia at the time.

Gordium, the capital city of ancient Phrygia, lies where the ancient road between Lydia and Assyria/Babylonia crossed the Sangarius river. It was located at the site of modern Yassıhüyük, about 70–80 km southwest of Ankara (capital of Turkey), in the immediate vicinity of Polatlı district.

During the 8th century BC the Phrygian kingdom with its capital at Gordium in the upper Sakarya River valley expanded into an empire dominating most of central and western Anatolia and encroaching upon the larger Assyrian Empire to its southeast and the kingdom of Urartu to the northeast.

The invasion of Anatolia in the late 8th century BC to early 7th century BC by the Cimmerians was to prove fatal to independent Phrygia. Cimmerian pressure and attacks culminated in the suicide of its last king, Midas, according to legend. Gordium fell to the Cimmerians in 696 BC and was sacked and burnt, as reported much later by Herodotus.

According to ancient tradition, in 333 BCE Alexander the Great cut (or otherwise unfastened) the Gordian Knot: this intricate knot joined the yoke to the pole of a Phrygian wagon that stood on the acropolis of the city. The wagon was associated with Midas or Gordias (or both), and was connected with the dynasty’s rise to power. A local prophecy had decreed that whoever could loose the knot was destined to become the ruler of Asia.

A series of digs have opened Gordium as one of Turkey’s most revealing archeological sites. Excavations confirm a violent destruction of Gordion around 675 BC. A tomb of the Midas period, popularly identified as the “Tomb of Midas” revealed a wooden structure deeply buried under a vast tumulus, containing grave goods, a coffin, furniture, and food offerings (Archaeological Museum, Ankara). The Gordium site contains a considerable later building program, perhaps by Alyattes, the Lydian king, in the 6th century BC.

Minor Phrygian kingdoms continued to exist after the end of the Phrygian empire, and the Phrygian art and culture continued to flourish. Cimmerian people stayed in Anatolia but do not appear to have created a kingdom of their own. The Lydians repulsed the Cimmerians in the 620s, and Phrygia was subsumed into a short-lived Lydian empire. The eastern part of the former Phrygian empire fell into the hands of the Medes in 585 BC.

The site was excavated by Gustav and Alfred Körte in 1900 and then by the University of Pennsylvania Museum of Archaeology and Anthropology, under the direction of Rodney S. Young, between 1950 and 1973. Excavations have continued at the site under the auspices of the University of Pennsylvania Museum with an international team.

Tumulus MM (for “Midas Mound”), the Great Tumulus, is the largest burial mound at Gordium, standing over 50 meters high today, with a diameter of about 300 meters. The tumulus was excavated in 1957 by Young’s team, revealing the remains of the royal occupant, resting on purple and golden textiles in an open log coffin, surrounded by a vast array of magnificent objects.

The burial goods included pottery and bronze vessels containing organic residues, bronze fibulae (ancient safety pins), leather belts with bronze attachments, and an extraordinary collection of carved and inlaid wooden furniture, exceptional for its state of preservation.

The Tumulus MM funeral ceremony has been reconstructed, and scientists have determined that the guests at the banquet ate lamb or goat stew and drank a mixed fermented beverage. The burial is now dated to the second half of the 8th century BCE, and while it is possible that this is the tomb of King Midas himself, it is now generally assumed to be that of his father Gordias.

Gordium – the capital city of ancient Phrygia

Gordion – Phrygian capital and King Midas’ Grave

Gordias

Gordium

Gordian Knot

Midas

Mushki

Phrygia

Bryges

Posted in Anatolia, Indo-Europeans, Norsk, På reise | Leave a Comment »

Ankara

Posted by Fredsvenn on July 27, 2013

BILDER – ANKARA

BILDER – FORT

BILDER – Museum of Anatolian Civilizations

Lonely Planet review for Museum of Anatolian Civilisations

Ankara Museum of Anatolian Civilizations Photo Gallery

The Museum of Anatolian Civilizations, which succeeded in winning the “European Museum of the Year” award in 1997, consists of the Kurşunlu Han(inn) and Mahmut Paşa Bedesten(covered bazaar), and is located on the Gözcü Street in the Atpazarı neighborhood, southeast of the Ankara Castle.

Ankara (historically known as Angora) is the capital of Turkey and the country’s second largest city after Istanbul. The city has a mean elevation of 938 metres (3,077 ft). According to the Turkish Statistical Institute, as of 2012 the city of Ankara had a population of 4,338,620 and its metropolitan municipality 4,965,542. The city is located about 450 km (280 mi) to the southeast of Istanbul, the country’s largest city.

Centrally located in Anatolia, Ankara is an important commercial and industrial city. It is the center of the Turkish Government, and houses all foreign embassies. It is an important crossroads of trade, strategically located at the centre of Turkey’s highway and railway networks, and serves as the marketing centre for the surrounding agricultural area.

The city was famous for its long-haired Angora goat and its prized wool (mohair), a unique breed of cat (Angora cat), Angora rabbits and their prized wool (Angora wool), pears, honey, and the region’s muscat grapes.

The historical center of Ankara is situated upon a rocky hill, which rises 150 m (492 ft) above the plain on the left bank of the Ankara Çayı, a tributary of the Sakarya (Sangarius) river. Although situated in one of the driest places of Turkey and surrounded mostly by steppe vegetation except for the forested areas on the southern periphery, Ankara can be considered a green city in terms of green areas per inhabitant, which is 72 m2 per head.

The region’s history can be traced back to the Bronze Age Hattic civilization, which was succeeded in the 2nd millennium BC by the Hittites, in the 10th century BC by the Phrygians, and later by the Lydians, Persians, Greeks, Galatians, Romans, Byzantines, and Turks (the Seljuk Sultanate of Rûm, the Ottoman Empire and Turkey.)

Ankara is a very old city with various Hittite, Phrygian, Hellenistic, Roman, Byzantine, and Ottoman archaeological sites. The hill which overlooks the city is crowned by the ruins of the old castle, which adds to the picturesqueness of the view, but only a few historic structures surrounding the old citadel have survived to the present day.

There are, however, many well-preserved remains of Hellenistic, Roman and Byzantine architecture, the most remarkable being the Temple of Augustus and Rome (20 BC) which is also known as the Monumentum Ancyranum.

The oldest settlements in and around the city centre of Ankara belonged to the Hattic civilization which existed during the Bronze Age and was gradually absorbed ca. 2000–1700 BC by the Indo-European Hittites. The city grew significantly in size and importance under the Phrygians starting around 1000 BC, and experienced a large expansion following the mass migration from Gordion, (the capital of Phrygia), after an earthquake which severely damaged that city around that time.

In Phrygian tradition, King Midas was venerated as the founder of Ancyra, but Pausanias mentions that the city was actually far older, which accords with present archaeological knowledge.

Phrygian rule was succeeded first by Lydian and later by Persian rule, though the strongly Phrygian character of the peasantry remained, as evidenced by the gravestones of the much later Roman period. Persian sovereignty lasted until the Persians’ defeat at the hands of Alexander the Great who conquered the city in 333 BC. Alexander came from Gordion to Ankara and stayed in the city for a short period. After his death at Babylon in 323 BC and the subsequent division of his empire among his generals, Ankara and its environs fell into the share of Antigonus.

Another important expansion took place under the Greeks of Pontos who came there around 300 BC and developed the city as a trading centre for the commerce of goods between the Black Sea ports and Crimea to the north; Assyria, Cyprus, and Lebanon to the south; and Georgia, Armenia and Persia to the east. By that time the city also took its name Áγκυρα (Ànkyra, meaning Anchor in Greek) which in slightly modified form provides the modern name of Ankara.

In 278 BC, the city, along with the rest of central Anatolia, was occupied by a Celtic group, the Galatians, who were the first to make Ankara one of their main tribal centres, the headquarters of the Tectosages tribe. Other centres were Pessinos, today’s Balhisar, for the Trocmi tribe, and Tavium, to the east of Ankara, for the Tolstibogii tribe. The city was then known as Ancyra.

The Celtic element was probably relatively small in numbers; a warrior aristocracy which ruled over Phrygian-speaking peasants. However, the Celtic language continued to be spoken in Galatia for many centuries. At the end of the 4th century, St. Jerome, a native of Dalmatia, observed that the language spoken around Ankara was very similar to that being spoken in the northwest of the Roman world near Trier.

Roman historyAncyra was the capital of the Celtic kingdom of Galatia, and later of the Roman province with the same name, after its conquest by Augustus in 25 BC.The city was subsequently conquered by Augustus in 25 BC and passed under the control of the Roman Empire. Now the capital city of the Roman province of Galatia, Ancyra continued to be a center of great commercial importance.

Ankara is also famous for the Monumentum Ancyranum (Temple of Augustus and Rome) which contains the official record of the Acts of Augustus, known as the Res Gestae Divi Augusti, an inscription cut in marble on the walls of this temple. The ruins of Ancyra still furnish today valuable bas-reliefs, inscriptions and other architectural fragments.

Augustus decided to make Ancyra one of three main administrative centres in central Anatolia. The town was then populated by Phrygians and Celts—the Galatians who spoke a language somewhat closely related to Welsh and Gaelic. Ancyra was the center of a tribe known as the Tectosages, and Augustus upgraded it into a major provincial capital for his empire. Two other Galatian tribal centres, Tavium near Yozgat, and Pessinus (Balhisar) to the west, near Sivrihisar, continued to be reasonably important settlements in the Roman period, but it was Ancyra that grew into a grand metropolis.

Languages and cultures

The Anatolian branch is generally considered the earliest to split from the Proto-Indo-European language, from a stage referred to either as Indo-Hittite or “Middle PIE”; typically a date in the mid-4th millennium BC is assumed.

Anatolia was heavily Hellenized following the conquests of Alexander the Great, and it is generally thought that, by the 1st century BCE, the native languages of the area were extinct. This makes Anatolian the first known branch of Indo-European to become extinct. The only other well-known branch that has no living descendants is Tocharian, whose attestation ceases in the 8th century CE.

The population of the Indo-European speaking Hittite Empire in Anatolia to a large part consisted of Hurrians and Hattians, and there is significant Hurrian influence in Hittite mythology. By the Early Iron Age, the Hurrians had been assimilated with other peoples, except perhaps in the kingdom of Urartu.

Hurrian names occur sporadically in north western Mesopotamia and the area of Kirkuk in modern Iraq by the Middle Bronze Age. Their presence was attested at Nuzi, Urkesh and other sites. They eventually infiltrated and occupied a broad arc of fertile farmland stretching from the Khabur River valley to the foothills of the Zagros Mountains.

The Khabur River valley was the heart of the Hurrian lands. The first known Hurrian kingdom emerged around the city of Urkesh (modern Tell Mozan) during the third millennium BCE. There is evidence that they were allied with the Akkadian Empire indicating they had a firm hold on the area by the reign of Naram-Sin of Akkad (ca. 2254–2218 BCE). This region hosted other rich cultures (see Tell Halaf and Tell Brak).

The city-state of Urkesh had some powerful neighbors. At some point in the early second millennium BCE, the Amorite kingdom of Mari to the south subdued Urkesh and made it a vassal state. In the continuous power struggles over Mesopotamia, another Amorite dynasty made themselves masters over Mari in the eighteenth century BCE. Shubat-Enlil (modern Tell Leilan), the capital of this Old Assyrian kingdom, was founded some distance from Urkesh at another Hurrian settlement in the Khabur River valley.

Late Bronze AgeYamhadThe Hurrians also migrated west in this period. By 1725 BC they are found also in parts of northern Syria, such as Alalakh. The Amoritic-Hurrian kingdom of Yamhad is recorded as struggling for this area with the early Hittite king Hattusilis I around 1600 BCE. Hurrians also settled in the coastal region of Adaniya in the country of Kizzuwatna. Yamhad eventually weakened to the powerful Hittites, but this also opened Anatolia for Hurrian cultural influences. The Hittites were influenced by the Hurrian culture over the course of several centuries.

The Hittites continued expanding south after the defeat of Yamhad. The army of the Hittite king Mursili I made its way down to Babylon and sacked the city. The destruction of the Babylonian kingdom, as well as the kingdom of Yamhad, helped the rise of another Hurrian dynasty. The first ruler was a legendary king called Kirta who founded the kingdom of Mitanni around 1500 BC. Mitanni gradually grew from the region around Khabur valley and became the most powerful kingdom of the Near East in c. 1450-1350 BC.

Under the Kurgan hypothesis, there are two possibilities for how the early Anatolian speakers could have reached Anatolia: from the north via the Caucasus, and from the west, via the Balkans, the latter of which is considered somewhat more likely by Mallory (1989) and Steiner (1990).

Statistical research by Quentin Atkinson and others using Bayesian inference and glottochronological markers favors an Indo-European origin in Anatolia, though the method’s validity and accuracy are subject to debate.

It is generally assumed that the Hittites came into Anatolia some time before 2000 BC.[citation needed] While their earlier location is disputed, there has been strong evidence for more than a century that the home of the Indo-Europeans in the fourth and third millennia was in the Pontic Steppe, present day Ukraine around the Sea of Azov.[citation needed] This is known as the Kurgan Hypothesis.

The arrival of the Hittites in Anatolia in prehistoric times was one of a superstrate imposing itself on a native culture, either by means of conquest[8] or by gradual assimilation. In archaeological terms, relationships of the Hittites to the Ezero culture of the Balkans and Maikop culture of the Caucasus have been considered within the migration framework.

The Indo-European element at least establishes Hittite culture as intrusive to Anatolia in scholarly mainstream (excepting the opinion of Colin Renfrew, whose Anatolian hypothesis assumes that Indo-European is indigenous to Anatolia).

The Hittites and other members of the Anatolian family then came from the north, possibly along the Caspian Sea. Their movement into the region set off a Near East mass migration sometime around 1900 BC.

The dominant inhabitants in central Anatolia at the time were Hurrians and Hattians who spoke non-Indo-European languages (some have argued that Hattic was a Northwest Caucasian language, but its affiliation remains uncertain). There were also Assyrian colonies in the country; it was from the Assyrians that the Hittites adopted the cuneiform script.

It took some time before the Hittites established themselves, as is clear from some of the texts included here. For several centuries there were separate Hittite groups, usually centered around various cities. But then strong rulers with their center in Boğazköy succeeded in bringing these together and conquering large parts of central Anatolia to establish the Hittite kingdom.

Mitanni (Hittite cuneiform KUR URUMi-ta-an-ni, also Mittani Mi-it-ta-ni) or Hanigalbat (Assyrian Hanigalbat, Khanigalbat cuneiform Ḫa-ni-gal-bat) was an Hurrian-speaking state in northern Syria and south-east Anatolia from ca. 1500 BC–1300 BC. Founded by an Indo-Aryan ruling class governing a predominately Hurrian population, Mitanni came to be a regional power after the Hittite destruction of Amorite Babylon, and a series of ineffectual Assyrian kings created a power vacuum in Mesopotamia.

The Kura–Araxes culture or the early trans-Caucasian culture, was a civilization that existed from 3400 BC until about 2000 BC, which has traditionally been regarded as the date of its end, but it may have disappeared as early as 2600 or 2700 BC. The earliest evidence for this culture is found on the Ararat plain; thence it spread to Georgia by 3000 BC (but never reaching Colchis[3]), and during the next millennium it proceeded westward to the Erzurum plain, southwest to Cilicia, and to the southeast into an area below the Urmia basin and Lake Van, and finally down to the borders of present day Syria.

Altogether, the early Trans-Caucasian culture, at its greatest spread, enveloped a vast area approximately 1,000 km by 500 km. The name of the culture is derived from the Kura and Araxes river valleys. Its territory corresponds to parts of modern Armenia, Azerbaijan, Chechnya, Dagestan, Georgia, Ingushetia and North Ossetia. It may have given rise to the later Khirbet Kerak ware culture found in Syria and Canaan after the fall of the Akkadian Empire.

Hurrian and Urartian elements are quite probable, as are Northeast Caucasian ones. Some authors subsume Hurrians and Urartians under Northeast Caucasian as well as part of the Alarodian theory. The presence of Kartvelian languages was also highly probable. Influences of Semitic languages and Indo-European languages are also highly possible, though the presence of the languages on the lands of the Kura–Araxes culture is more controversial.

Their pottery was distinctive; in fact, the spread of their pottery along trade routes into surrounding cultures was much more impressive than any of their achievements domestically. It was painted black and red, using geometric designs for ornamentation. Examples have been found as far south as Syria and Israel, and as far north as Dagestan and Chechnya.

The spread of this pottery, along with archaeological evidence of invasions, suggests that the Kura-Araxes people may have spread outward from their original homes, and most certainly, had extensive trade contacts. Jaimoukha believes that its southern expanse is attributable primarily to Mitanni and the Hurrians.

The Mitanni kingdom was referred to as the Maryannu, Nahrin or Mitanni by the Egyptians, the Hurri by the Hittites, and the Hanigalbat by the Assyrians. The different names seem to have referred to the same kingdom and were used interchangeably, according to Michael C. Astour.

The names of the Mitanni aristocracy frequently are of Indo-Aryan origin, but it is specifically their deities which show Indo-Aryan roots (Mitra, Varuna, Indra, Nasatya), though some think that they are more immediately related to the Kassites. The common people’s language, the Hurrian language, is neither Indo-European nor Semitic. Hurrian is related to Urartian, the language of Urartu, both belonging to the Hurro-Urartian language family. It had been held that nothing more can be deduced from current evidence. A Hurrian passage in the Amarna letters – usually composed in Akkadian, the lingua franca of the day – indicates that the royal family of Mitanni was by then speaking Hurrian as well.

A treatise on the training of chariot horses by Kikkuli contains a number of Indo-Aryan glosses. Kammenhuber (1968) suggested that this vocabulary was derived from the still undivided Indo-Iranian language, but Mayrhofer (1974) has shown that specifically Indo-Aryan features are present.

Maryannu is an ancient word for the caste of chariot-mounted hereditary warrior nobility which dominated many of the societies of the Middle East during the Bronze Age. The term is attested in the Amarna letters written by Haapi. Robert Drews writes that the name ‘maryannu’ although plural takes the singular ‘marya’, which in Sanskrit means young warrior, and attaches a Hurrian suffix.(Drews:p. 59) He suggests that at the beginning of the Late Bronze Age most would have spoken either Hurrian or Aryan but by the end of the 14th century most of the Levant maryannu had Semitic names.

It has been suggested by early 20th century Armenologists that Old Persian Armina and the Greek Armenoi are continuations of an Assyrian toponym Armânum or Armanî. There are certain Bronze Age records identified with the toponym in both Mesopotamian and Egyptian sources. The earliest is from an inscription which mentions Armânum together with Ibla (Ebla) as territories conquered by Naram-Sin of Akkad in ca. 2250 BC.

Aleppo appears in historical records as an important city much earlier than Damascus. The first record of Aleppo comes from the third millennium BC, when Aleppo was the capital of an independent kingdom closely related to Ebla, known as Armi to Ebla and Armani to the Akkadians.

Another mention by pharaoh Thutmose III of Egypt in the 33rd year of his reign (1446 BC) as the people of Ermenen, and says in their land “heaven rests upon its four pillars”.

By the thirteenth century BCE all of the Hurrian states had been vanquished by other peoples. The heart of the Hurrian lands, the Khabur river valley, became an Assyrian province. It is not clear what happened to the Hurrian people at the end of the Bronze Age. Some scholars have suggested Hurrians lived on in the country of Subartu north of Assyria during the early Iron Age.

The Hurrian population of Syria in the following centuries seems to have given up their language in favor of the Assyrian dialect of Akkadian or, more likely, Aramaic. This was around the same time that an aristocracy speaking Urartian, similar to old Hurrian, seems to have first imposed itself on the population around Lake Van, and formed the Kingdom of Urartu.

Shupria (Shubria) or Arme-Shupria (Akkadian: Armani-Subartu from the 3rd millennium BC) was a Hurrian-speaking kingdom, known from Assyrian sources beginning in the 13th century BC, located in the Armenian Highland, to the southwest of Lake Van, bordering on Ararat proper. The capital was called Ubbumu. Scholars have linked the district in the area called Arme or Armani, to the name Armenia.

Weidner interpreted textual evidence to indicate that after the Hurrian king Shattuara of Mitanni was defeated by Adad-nirari I of Assyria in the early 13th century BC, he then became ruler of a reduced vassal state known as Shubria or Subartu. The name Subartu (Sumerian: Shubur) for the region is attested much earlier, from the time of the earliest Mesopotamian records (mid 3rd millennium BC).

Together with Armani-Subartu (Hurri-Mitanni), Hayasa-Azzi and other populations of the region such as the Nairi fell under Urartian (Kingdom of Ararat) rule in the 9th century BC, and their descendants, according to most scholars, later contributed to the ethnogenesis of the early Armenians.

In the early 6th century BC, the Urartian Kingdom was replaced by the Armenian Orontid dynasty. In the trilingual Behistun inscription, carved in 521/0 BC by the order of Darius the Great of Persia, the country referred to as Urartu in Assyrian is called Arminiya in Old Persian and Harminuia in Elamite.

The earliest testimony of the Armenian language dates to the 5th century AD (the Bible translation of Mesrob Mashtots). The earlier history of the language is unclear and the subject of much speculation. It is clear that Armenian is an Indo-European language, but its development is opaque. In any case, Armenian has many layers of loanwords and shows traces of long language contact with Hurro-Urartian, Greek and Indo-Iranian.

The Proto-Armenian sound-laws are varied and eccentric (such as *dw- yielding erk-), and in many cases uncertain. For this reason, Armenian was not immediately recognized as an Indo-European branch in its own right, and was assumed to be simply a very eccentric member of the Iranian languages before H. Hübschmann established its independent character in an 1874 publication.

A few words in the Armenian language have been suggested as possible borrowings from Hittite or Luwian. W. M. Austin in 1942 concluded that there was an early contact between Armenian and Anatolian languages, based on what he considered common archaisms, such as the lack of a feminine and the absence of inherited long vowels.

In his paper, “Hurro-Urartian Borrowings in Old Armenian”, Soviet linguist Igor Mikhailovich Diakonov notes the presence in Old Armenian of what he calls a Caucasian substratum, identified by earlier scholars, consisting of loans from the Kartvelian and Northeast Caucasian languages such as Udi.

Noting that the Hurro-Urartian peoples inhabited the Armenian homeland in the second millennium BC, Diakonov identifies in Armenian a Hurro-Urartian substratum of social, cultural, and zoological and biological terms such as ałaxin (‘slavegirl’) and xnjor (‘apple(tree)’). Some of the terms he gives admittedly have an Akkadian or Sumerian provenance, but he suggests they were borrowed through Hurrian or Urartu.

Given that these borrowings do not undergo sound changes characteristic of the development of Armenian from Proto-Indo-European, he dates their borrowing to a time before the written record, but after the Proto-Armenian language stage.

Graeco-Aryan (or Graeco-Armeno-Aryan) is a hypothetical clade within the Indo-European family, ancestral to the Greek language, the Armenian language, and the Indo-Iranian languages. Graeco-Aryan unity would have become divided into Proto-Greek and Proto-Indo-Iranian by the mid 3rd millennium BC. The Phrygian language would also be included. Conceivably, Proto-Armenian would have been located between Proto-Greek and Proto-Indo-Iranian, consistent with the fact that Armenian shares certain features only with Indo-Iranian (the satem change) but others only with Greek (s > h).

Graeco-Armeno-Aryan has comparatively wide support among Indo-Europeanists for the Indo-European Homeland to be located in the Armenian Highland. Early and strong evidence was given by Euler’s 1979 examination on shared features in Greek and Sanskrit nominal flection.

Used in tandem with the Graeco-Armeno-Aryan hypothesis, the Armenian language would also be included under the label Aryano-Greco-Armenic, splitting into proto-Greek/Phrygian and “Armeno-Aryan” (ancestor of Armenian and Indo-Iranian).

In the context of the Kurgan hypothesis, Greco-Aryan is also known as “Late PIE” or “Late Indo-European” (LIE), suggesting that Greco-Aryan forms a dialect group which corresponds to the latest stage of linguistic unity in the Indo-European homeland in the early part of the 3rd millennium BC. By 2500 BC, Proto-Greek and Proto-Indo-Iranian had separated, moving westward and eastward from the Pontic Steppe, respectively.

If Graeco-Aryan is a valid group, Grassmann’s law may have a common origin in Greek and Sanskrit. (Note, however, that Grassmann’s law in Greek postdates certain sound changes that happened only in Greek and not Sanskrit, which suggests that it cannot strictly be an inheritance from a common Graeco-Aryan stage. Rather, it is more likely an areal feature that spread across a then-contiguous Graeco-Aryan-speaking area after early Proto-Greek and Proto-Indo-Iranian had developed into separate dialects but before they ceased being in geographic contact.)

Graeco-Aryan is invoked in particular in studies of comparative mythology, e.g. by West (1999) and Watkins (2001).

Inscriptions found at Gordium make clear that Phrygians spoke an Indo-European language with at least some vocabulary similar to Greek, and clearly not belonging to the family of Anatolian languages spoken by most of Phrygia’s neighbors. According to one of the so-called Homeric Hymns, the Phrygian language was not mutually intelligible with Trojan.

According to ancient tradition among Greek historians, the Phrygians anciently migrated to Anatolia from the Balkans. Herodotus says the Phrygians were called Bryges when they lived in Europe. Though the migration theory is still defended by many modern historians, most archaeologists have abandoned the migration hypothesis regarding the origin of the Phrygians due to a lack substantial archeological evidence.

Armeno-Phrygian is a term for a minority supported claim of hypothetical people who are thought to have lived in the Armenian Highland as a group and then have separated to form the Phrygians and the Mushki, an Iron Age people of Anatolia, known from Assyrian sources, of Cappadocia. It is also used for the language they are assumed to have spoken. It can also be used for a language branch including these languages, a branch of the Indo-European family or a sub-branch of the proposed Graeco-Armeno-Aryan or Armeno-Aryan branch.

Classification is difficult because little is known of Phrygian and virtually nothing of Mushki, while Proto-Armenian forms a subgroup with Hurro-Urartian, Greek, and Indo-Iranian. These subgroups are all Indo-European, with the exception of Hurro-Urartian.

Note that the name Mushki is applied to different peoples by different sources and at different times. It can mean the Phrygians (in Assyrian sources) or Proto-Armenians as well as the Mushki of Cappadocia, or all three, in which case it is synonymous with Armeno-Phrygian.

Two different groups are called Muški in the Assyrian sources (Diakonoff 1984:115), one from the 12th to 9th centuries, located near the confluence of the Arsanias and the Euphrates (“Eastern Mushki”), and the other in the 8th to 7th centuries, located in Cappadocia and Cilicia (“Western Mushki”). Assyrian sources identify the Western Mushki with the Phrygians, while Greek sources clearly distinguish between Phrygians and Moschoi.

Identification of the Eastern with the Western Mushki is uncertain, but it is of course possible to assume a migration of at least part of the Eastern Mushki to Cilicia in the course of the 10th to 8th centuries, and this possibility has been repeatedly suggested, variously identifying the Mushki as speakers of a Georgian, Armenian or Anatolian idiom. The Encyclopedia of Indo-European Culture notes that “the Armenians according to Diakonoff, are then an amalgam of the Hurrian (and Urartians), Luvians and the Proto-Armenian Mushki (or Armeno-Phrygians) who carried their IE language eastwards across Anatolia.”

Early in the fifth century, Classical Armenian, or Grabar, was one of the great languages of the Near East and Asia Minor. Although an autonomous branch within the Indo-European family of languages, it had some affinities to Middle Iranian, Greek and the Balto-Slavic languages, but belonged to none of them. It was characterized by a system of inflection unlike the other languages, as well as a flexible and liberal use of combining root words to create derivative and compound words by the application of certain agglutinative affixes.

The classical language imported numerous words from Middle Iranian languages, primarily Parthian, and contains smaller inventories of borrowings from Greek, Syriac, Latin, and autochthonous languages such as Urartian. Middle Armenian (11th–15th centuries AD) incorporated further loans from Arabic, Turkish, Persian, and Latin, and the modern dialects took in hundreds of additional words from Modern Turkish and Persian. Therefore, determining the historical evolution of Armenian is particularly difficult because Armenian borrowed many words from Parthian and Persian (both Iranian languages) as well as from Greek.

In the period that followed the invention of the alphabet and up to the threshold of the modern era, Grabar (Classical Armenian) lived on. An effort to modernize the language in Greater Armenia and the Armenian Kingdom of Cilicia (11–14th centuries) resulted in the addition of two more characters to the alphabet, bringing the total number to 38.

Museum of Anatolian Civilizations

Ankara

Hattian

Hittite

Phrygian

Hellenistic

Roman

Byzantine

Ottoman

Posted in Anatolia, Indo-Europeans, Norsk, På reise, Uncategorized | Leave a Comment »

Woven carpets in Cappadocia

Posted by Fredsvenn on July 25, 2013

Turkish carpets and rugs, whether hand knotted or flat woven (Kilim, Soumak, Cicim, Zili), are among the most well known and established hand crafted art works in the world. Historically: religious, cultural, environmental, sociopolitical and socioeconomic conditions created widespread utilitarian need and have provided artistic inspiration among the many tribal peoples and ethnic groups in Central Asia and Turkey. The term tends to cover not just the products of the modern territory of Turkey, but also those of Turkic peoples living elsewhere, mostly to the east of Anatolia.

Apparently originating in the traditions of largely nomadic Turkic peoples, the Turkish carpet, like the Persian carpet, developed during the medieval Seljuk period a more sophisticated urban aspect, produced in large workshops for commissions by the court and for export.

The many styles of design reached maturity during the early Ottoman Empire, and most modern production, especially for export, looks back to the styles of that period. Turkish (also known as Anatolian) rugs and carpets are made in a wide range of distinct styles originating from various regions in Anatolia. Important differentiators between these styles may include: the materials, construction method, patterns and motif, geography, cultural identity and intended use.

The art of the Armenian carpet and rug weaving has its roots in ancient times. However, due to the fragile nature of carpets very few examples have survived. Only one specimen has been discovered from the ancient (pre-Christian) period and relatively few specimens are in existence from the early medieval period which can be found in private collections as well as various museums throughout the world.

“The complex history of Armenian weaving and needlework was acted out in the Near East, a vast, ancient, and ethnically diverse region. Few are the people who, like the Armenians, can boast of a continuous and consistent record of fine textile production from the 1st millennium BC to the present.

Armenians today are blessed by the diversity and richness of a textile heritage passed on by thirty centuries of diligent practice; yet they are burdened by the pressure to keep alive a tradition nearly destroyed in the Armenian Genocide of 1915, and subverted by a technology that condemns handmade fabrics to museums and lets machines produce perfect, but lifeless cloth”.

Various rug fragments have been excavated in Armenia dating back to the 7th century BC or earlier. Complete rugs, or nearly complete rugs of this period have not yet been found. The oldest, single, surviving knotted carpet in existence is the Pazyryk carpet, excavated from a frozen tomb in Siberia, dated from the 5th to the 3rd century BC, now in the Hermitage Museum in St. Petersburg.

Although claimed by many cultures, this square tufted carpet, almost perfectly intact, is considered by many experts to be of Caucasian, specifically Armenian, origin. The eminent authority of ancient carpets, Ulrich Schurmann, says of it, “From all the evidence available I am convinced that the Pazyryk rug was a funeral accessory and most likely a masterpiece of Armenian workmanship”.

Gantzhorn concurs with this thesis. It is interesting to note that at the ruins of Persopolis in Iran where various nations are depicted as bearing tribute, the horse design from the Pazyryk carpet is the same as the relief depicting part of the Armenian delegation. The historian Herodotus writing in the 5th century BC also informs us that the inhabitants of the Caucasus wove beautiful rugs with brilliant colors which would never fade.

Armenian carpets

Persian carpet

Turkish carpet

Posted in Anatolia, Armenia, Norsk, På reise | Leave a Comment »

På reise i Kappadokia, Tyrkia

Posted by Fredsvenn on July 24, 2013

BILDER:

Cappadocia, Turkey

DAG 2

BILDER:

Steinformasjoner i Cappadocia

XXX

Katpatuka – Kappadokia

Ja, så er jeg her – I Cappadocia 🙂

Reiste med buss fra Konya i går og ankom Nevsehir etter en tre timers reise. Bussholdeplassen befinner seg midt i ødeland, så jeg fikk en veldig hyggelig person, som viste seg å være en lazisk (georgisk) turistguide, til å hjelpe meg. På bussen inn til Nevsehir, bare 1-2 km unna, ga sjåføren meg et papir med navnet til et hostel, hvor jeg nå sitter. Hostellet ligger i den andre, langt mindre byen Ürgüp som ligger midt mellom de cappadociske dalene. Vi stoppet med andre ord i Nevsehir, som virker som en kjempespennende by som jeg har lyst til å utforske og reiste videre til Ürgüp, som det tok 20 minutter på å kjøre til med en annen buss. Min laziske turistguide skulle samme veien. Han hjalp med å finne hostellet, som viste seg å være riktig så hyggelig og trivellig og ikke minst billig. Etter å ha lagt fra meg sekken dro vi ned til sentrum av stydet her, spiste og plapret i vei om historie, lazere og armenere, som jo er en av mine yndlingstemaer.

I dag våknet jeg og ventet på en turistbuss, som min laziske turistguide hadde skaffet meg for en billig penge (nesten gratis for meg). Den kjørte oss (nærmere 10 stykker) til ulike utkikksposter hvor vi kunne se de fantastiske fjellformasjonene, hadde en tur ned i en undergrunnsby og gikk ned en 4 km lang dal. Herlig!

XXX

Cappadocia is a historical region in Central Anatolia, largely in Nevşehir Province, in Turkey. The name was traditionally used in Christian sources throughout history and is still widely used as an international tourism concept to define a region of exceptional natural wonders, in particular characterized by fairy chimneys and a unique historical and cultural heritage.

Cappadocia was known as Hatti in the late Bronze Age, and was the homeland of the Hittite power centred at Hattusa. After the fall of the Hittite Empire, with the decline of the Syro-Cappadocians (Mushki) after their defeat by the Lydian king Croesus in the 6th century, Cappadocia was ruled by a sort of feudal aristocracy, dwelling in strong castles and keeping the peasants in a servile condition, which later made them apt for foreign slavery.

The region was included in the third Persian satrapy in the division established by Darius, but continued to be governed by rulers of its own, none apparently supreme over the whole country and all more or less tributaries of the Great King.

The earliest record of the name of Cappadocia dates from the late 6th century BC, when it appears in the trilingual inscriptions of two early Achaemenid kings, Darius I and Xerxes, as one of the countries (Old Persian dahyu-) of the Persian Empire. In these lists of countries, the Old Persian name is Katpatuka, which is of uncertain origin.

In the time of Herodotus, the Cappadocians were reported as occupying the whole region from Mount Taurus to the vicinity of the Euxine (Black Sea). Cappadocia, in this sense, was bounded in the south by the chain of the Taurus Mountains that separate it from Cilicia, to the east by the upper Euphrates and the Armenian Highland, to the north by Pontus, and to the west by Lycaonia and eastern Galatia.

Herodotus tells us that the name of the Cappadocians was applied to them by the Persians, while they were termed by the Greeks as “Syrians” or “White Syrians” Leucosyri. One of the Cappadocian tribes he mentions is the Moschoi, associated by Flavius Josephus with the biblical figure Meshech, son of Japheth.

The Leucosyri have also lived in Cappadocia amongst the Greeks, Persians, Armenians, Diauekhi, Taochi and other Anatolian tribes such as the Galatians. Like the Leucosyri of Pontus, the remaining Leucosyri assimilated into the Cappadocian Greek population.

It have never been clear of the background of the Leucosyri as history had mention them a few times. Whether they are a subgroup of the Syro Hittites or Iranians or some form of relation, it’s been believed by most scholars and people that the Leucosyri are of Iranian and Syro-Hittites origin with possible mixed Anatolian blood.

The religion have never been clear of what deities the Leucosyri worshipped. Leucosyri may have worshipped Iranian, Anatolian and to some extent Aramaic gods and goddesses throughout eastern Anatolia. It is then known that throughout the late Roman Empire they were introduced to Christianity. Like the rest of the Anatolian population, some were willing to convert but others were subjects to persecution due to their pagan faith.

The Mushki were an Iron Age people of Anatolia, known from Assyrian sources. They do not appear in Hittite records. Two different groups are called Muški in the Assyrian sources (Diakonoff 1984:115), one from the 12th to 9th centuries, located near the confluence of the Arsanias and the Euphrates (“Eastern Mushki”), and the other in the 8th to 7th centuries, located in Cappadocia and Cilicia (“Western Mushki”). Assyrian sources identify the Western Mushki with the Phrygians, while Greek sources clearly distinguish between Phrygians and Moschoi.

Identification of the Eastern with the Western Mushki is uncertain, but it is of course possible to assume a migration of at least part of the Eastern Mushki to Cilicia in the course of the 10th to 8th centuries, and this possibility has been repeatedly suggested, variously identifying the Mushki as speakers of a Georgian, Armenian or Anatolian idiom.

The Encyclopedia of Indo-European Culture notes that “the Armenians according to Diakonoff, are then an amalgam of the Hurrian (and Urartians), Luvians and the Proto-Armenian Mushki (or Armeno-Phrygians) who carried their IE language eastwards across Anatolia.”

Cappadocia is also mentioned in the biblical account given in the book of Acts 2:9. The Cappadocians were named as one group hearing the Gospel account from Galileans in their own language on the day of Pentecost shortly after the resurrection of Jesus Christ. Acts 2:5 seems to suggest that the Cappadocians in this account were “God-fearing Jews”. See Acts of the Apostles.

Under the later kings of the Persian Empire, the Cappadocians were divided into two satrapies, or governments, with one comprising the central and inland portion, to which the name of Cappadocia continued to be applied by Greek geographers, while the other was called Pontus. This division had already come about before the time of Xenophon. As after the fall of the Persian government the two provinces continued to be separate, the distinction was perpetuated, and the name Cappadocia came to be restricted to the inland province (sometimes called Great Cappadocia).

The kingdom of Cappadocia was still in existence in the time of Strabo as a nominally independent state. Cilicia was the name given to the district in which Caesarea, the capital of the whole country, was situated. The only two cities of Cappadocia considered by Strabo to deserve that appellation were Caesarea (originally known as Mazaca) and Tyana, not far from the foot of the Taurus.

Cappadocia contains several underground cities (see Kaymaklı Underground City), largely used by early Christians as hiding places before Christianity became an accepted religion. The underground cities have vast defence networks of traps throughout their many levels. These traps are very creative, including such devices as large round stones to block doors and holes in the ceiling through which the defenders may drop spears. These defense systems were mainly used against the Romans. The tunnel system also was made to have thin corridors for the Roman fighting strategy was to move in groups which was not possible to do in the thin corridors making it easy to pick them off.

The Cappadocian Fathers of the 4th century were integral to much of early Christian philosophy. It also produced, among other people, another Patriarch of Constantinople, John of Cappadocia, who held office 517—520. For most of the Byzantine era it remained relatively undisturbed by the conflicts in the area with the Sassanid Empire, but was a vital frontier zone later against the Muslim conquests. From the 7th century, Cappadocia was divided between the Anatolic and Armeniac themes. In the 9th–11th centuries, the region comprised the themes of Charsianon and Cappadocia.

Cappadocia shared an always-changing relationship with neighbouring Armenia, by that time a region of the Empire. The Arab historian Abu Al Faraj asserts the following about Armenian settlers in Sivas, during the 10th century: “Sivas, in Cappadocia, was dominated by the Armenians and their numbers became so many that they became vital members of the imperial armies. These Armenians were used as watch-posts in strong fortresses, taken from the Arabs. They distinguished themselves as experienced infantry soldiers in the imperial army and were constantly fighting with outstanding courage and success by the side of the Romans in other words Byzantine”.

As a result of the Byzantine military campaigns and the Seljuk invasion of Armenia, the Armenians spread into Cappadocia and eastward from Cilicia into the mountainous areas of northern Syria and Mesopotamia, and the Armenian Kingdom of Cilicia was eventually formed. This immigration was increased further after the decline of the local imperial power and the establishment of the Crusader States following the Fourth Crusade. To the crusaders, Cappadocia was “terra Hermeniorum,” the land of the Armenians, due to the large number of Armenians settled there.

Posted in Anatolia, Norsk, På reise | Leave a Comment »

 
%d bloggers like this: