Vi lever i en mytologisk tid

Hvorfor har man fjernet all kunnskap om vårt urhjem og utvikling, alle symboler og tegn, en hver sammenheng og kunnskap – hvorfor fjernet man alle guder og gudinner, som representerte verden rundt oss og kunne gi oss innblikk i hvordan verden henger sammen – kun for å skifte det ut med tomhet og kunnskapsmangel?

Det armenske høylandet – Vårt felles urhjem

Det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Armenere synes å være den opprinnelige befolkningen i det nordlige Mesopotamia, som vil inkludere Syria, som tidligere ble kalt Aram.

Det var her den første megalittiske bygningen ble reist, på armensk kjent som Portasar, eller navlen, også kjent som Ekur, Paradis eller Eden. Det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon, Kara Dag (svart fjell), og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget.

Portasar ble dannet av jegersamlere, som levde i landsbyer på slutten av året, som vil si før man gikk over til å bli bofaste, omkring 10.000 f.Kr. Strukturene stammer ikke kun fra før man begynte å lage keramikk, metall og oppfant skriften og hjulet, men ble bygget før den neolittiske revolusjonen, som vil si før jordbruket og dyreholdet, omkring 9000 f.Kr. Før utgravningene begynte hadde et kompleks på et slikt nivå fra denne tiden blitt tenkt på som umulig.

Det spekuleres på om stedet spilte en nøkkelrolle i overgangen til jordbruket. Den nødvendige samfunnsorganisseringen trengt for å skape disse strukturene gikk hånd-i-hånd med oppstarten av jordbruket.

Det har ikke blitt funnet kultiverte hvete her, men DNA analyser av moderne hvete sammenlignet med vill hvete har vist at dets DNA er nærmest til vill hvete funnet på fjellet Kara Dag 30 km vekk fra stedet, noe som har ført til den antagelse at dette er stedet hvor moderne hvete først ble kultivert.

Det var her, i området rundt fjellet Kara Dag, mange ulike frøtyper gikk fra vill til kultivert form. Mobile grupper i området kan ha blitt tvunget til å samarbeide med hverandre for å forsvare tidlige konsentrasjoner av ville frø fra ville dyr, flokker av gaseller og esler, noe som ville ha ført til en tidlig samfunnsorganisering av ulike grupper i området med Portasar som kultsenter.

Ashnan og Lahar

Ashnan er en mesopotamisk korngudinne, som i starten lever i Du-Ku. Hun ble sammen med sin bror, kvegguden Lahar, som også lever i Du-Ku, sendt av Enlil og Enki fra himmelen til jorden for å forsyne Anunakiene med mat og klær.

Mens Lahar passer på at dyrene får føll passer Ashnan på at vekstene får gro. Men etter at Ashnan og Lahar hadde spist og drukket for mye så de ikke lenger kunne produsere ble menneskene skapt for å fortsette produksjonen. De to jordbruksguddommene blir fulle og begynner å slåss. Enlil og Enki løser konflikten, på tross av at det ennå er ukjent hvordan.

Før Ashnan og Lahar eksisterte hadde gudene verken klær eller mat. De spiste ville planter og drakk vann ettersom de fant det, slik som dyrene og de første menneskene. Deretter begynte med å skape kveg og korn. Etter dette hadde de melk og mat, men forble ufornøyde. De skapte derfor menneskene for å ta vare på kornet og kveget.

Gavene til Lahar og Ashnan ble også gitt til menneskene. Sivilisasjonens gaver var nå gitt til gudene og menneskene. Men fritid gikk kun til gudene, mens menneskene måtte arbeide for gudene. Begge brukte klær og spiste mat, men menneskene hadde i oppgave å avle dyr og lage mat og klær.

Spredningen

Khabur er den største sideelva til Eufrat i Syria. Siden 1930-årene har det blitt gjort mange arkeologiske utgravninger i Kahburdalen og de indikerer at det har bodd folk her siden eldre steinalder. Viktige steder som er utgravd er blant annet Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan og Tell Barri.

Det såkalte gamle Europa, som vil si den europeiske neolittiske jordbruksbefolkningen, samt dem som etablerte neolittiske samfunn på den arabiske halvøya, Kina og India, Mesopotamia og Egypt, har alle sin bakgrunn fra dette området.

Den første transkaukasiske kulturen, Shulaveri Shomu kulturen, hadde sine røtter i Tell Halaf og Tell Hassuna kulturene, noe som også gjelder for Ubaid kulturen (6500-3800 f.vt.), en prehistorisk periode i Mesopotamia med utgangspunkt i Samarra kulturen i nord.

Ubaid keramikken i det sørlige Mesopotamia har blitt forbundet via Choga Mami Transitional keramikk til Samarra, eller Tell sawwan, perioden i nord (5700-4900 f.vt.).

I det sørlige Mesopotamia er Ubaid kulturen den første kjente perioden. I sør ble den utløst av Uruk perioden. I den nordlige delen av Mesopotamia, hvor den fulgte Halaf kulturen, eksisterte den i perioden mellom 5300-4300 f,vt.

De ankom det sørlige Mesopotamia etter at de i den nordlige delen av Mesopotamia hadde lært å irrigere vann, samt utviklet en tempelsentrert samfunnsorganisering for mobilisering av arbeid og teknologi for vannkontroll, noe som gjorde det mulig for dem å overleve i et vanskelig miljø.

Folket som hadde stått bak den neolittiske jordbruksutviklingen flyttet etter hvert som de hadde oppdaget hvordan man kunne irrigere vann også ned til lavlandet i det sørlige Irak, eller Mesopotamia.

Samarra i provinsen Salh ad Din i Irak, ved elven Tigris, 120 km fra hovedstaden Bagdad, er utgangspunktet for sumererne. Ifølge sumererne, som har sin bakgrunn i Samarra kulturen i det nordlige Mesopotamia, er Aratta, eller armenerne i det armenske høylandet, deres stamfedre.

Leyla-Tepe kulturen (4350-4000 f.vt.) er en kultur i Det armenske høylandet. Kulturen har blitt forbundet med Ubaid perioden. Det har blitt foreslått at Leyla-Tepe grunnla maykop kulturen.

Hamoukar huser restene av en av verdens eldste byer, noe som har fått forskere til å anta at byer i denne delen av verden oppsto mye tidligere enn man antok og at det var dette som med rette kan kalles for sivilisasjonens vugge.

Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå, etter utgravninger i Hamoukar, i Jazira regionen i Nordøst Syria, kommet frem til at også byene først oppsto i Det armenske høylandet.

Kura Araxes kulturen (3400-2000 f.vt.), også kjent som tidlig transkaukasisk kultur eller Shengavit kulturen, var en sivilisasjon som eksisterte i det armenske høylandet med senter for spredning i Jerevan.

Kura Araxes kulturen, som trolig var en multilingvistisk kultur, ekspanderte i alle retninger. Det blir antatt at dens sørlige ekspansjon skyldes hurrierne og Mitanni. Den hadde nær kontakt med Majkop kulturen i det nordlige Kaukasus.

Indoeuropeerne har sine røtter i Kura Araxes kulturen med sterk innflytelse fra kulturen som eksisterte i det armenske høylandet, mens semittene har sitt utgangspunkt i Syria, tidligere kjent som Aram.

I etterkant av Kura Araxes kulturen oppsto Trialeti kulturen, som var en kulturhorisont med god forbindelse med kulturen i den fruktbare halvmåne som oppsto i Kaukasus omkring 2000 f.vt.

Haplogruppe J2

Y-DNA haplogruppe J2 blir sett på som jordbruksmarkøren, en av de gruppene som først gjennomførte den neolittiske revolusjonen, med opprinnelsessted i det nordøstlige Anatolia.

Mange gamle mediterreanske og sørvestasiatiske sivilisasjoner, inkludert sumererne, hattittene, hurri-urartierne, etruskerne, minoerne, grekerne, fønikerne, og deres karthaginske avløper, israelittene, romerne, assyrerne og perserne, blomstret i territoriene hvor haplogruppe J2 var til stede. Alle de store sjøfarende sivilisasjonene fra bronsealderen til jernalderen var dominert av folk som inkluderte haplogruppe J2.

Man regner med at haplogruppe J2 befolkning, som inkluderer de ulike sivilisasjonene i det armenske høylandet hvor den oppsto, samt et belte av kulturer som strakk seg fra Italia i vest til India i øst, tok del i utviklingen av det neolittiske jordbruket og senere husdyrhold og metallurgi.

Mens dem med haplofruppe J2 fortsatte med jordbruk gikk dem med J1, som stammer fra samme region og som i dag som oftest er å finne blant semitter, samt noen kaukasiske pastoralister i Kaukasus, over til dyrehold.

Proto-nordøst kaukasisk har mange ord for jordbruk, og flere, inkludert Johanna Nichols, argumenterer for at dets talere kan ha vært involvert i utviklingen av jordbruket. De hadde blant annet ord for konsepter som åk, samt frukttrær som eple og pære, noe som indikerer at jordbruk allerede var velutviklet da protospråket brøt opp.

Mange obskure eldre språk og folk blir ansett som nakh, hvor av mange av dem i det sørlige Kaukasus, inkludert ersh språket, språket til ersh, eller ar, folket som bebodde det nordlige Armenia, og deretter hovedsakelig i Hereti i Sørøst Georgia og Nordvest Aserbaijan.

Hovedstaden til er folket, som senere, under urartierne, kom til å bli et fort, ble kalt Èribuni og tilsvarer med dagens Jerevan. Buni er en nakh rot, som betyr ly, eller hjem, og som er det samme som det tsjetsjenske ordet bun, som betyr et lite hus. Èribuni betydde med andre ord ersenes hjem. Van er det vanlige armenske ordet for bun.

Enkelte lingvister, slik som Igor M. Diakonoff og S. Starostin, ser likheter mellom disse og den nordøst-kaukasiske språkfamilien og plasserer dem i den alaroidiske språkfamilien, som trolig også inkluderer sumerisk og som synes å være spesielt i slekt med nakh språkene innen den nordøst-kaukasiske språkfamilien, samt medhaplogruppe J2, noe også sumererne i det sørlige Mesopotamia er.

Armenerne

Armenerne er et folk med en meget lang historie og blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder som kan dateres tilbake til bronsealderen. Et tidlig navn på armenerne var urartiere, som kommer fra roten ur/ar.

Nakhitsjevan, som betyr urhjemmet, eller herkomstens sted, er en aserbajdsjansk eksklave, men har historisk vært en del av Armenia. De eldste sporene av kultur i regionen dateres til den neolittiske perioden.

Ifølge lingvisten Johann Heinrich Hübschmann betyr navnet på armensk “opphavets sted”, en bibelsk referanse til Noas Arks landing ved Ararat, et syn den jødiske historikeren Flavius Josephus deler. Stedet ble ifølge armensk tradisjon grunnlagt av Noa.

Nakharar, fra det parthiske naxvadār, som betyr dem som har forrang, var en arvetittel for den høyeste graden gitt til den armenske adelen. Opprinnelsen strekker seg tilbake til det hedenske Armenia, som var samtidig med Romerriket og det partiske imperiet, og trolig ennå lenger tilbake i tid.

Aratta

En tidlig armensk stat er Uratri, på assyrisk kjent som Urartu og på sumerisk som Aratta. Dette var et mytisk eventyrland som opptrer i sumerisk og mesopotamisk mytologi og myter, inkludert et som forteller om Enmerkar og Lugalbanda, to tidlige og antagelig legendariske konger i Uruk som også nevnes i den sumeriske kongeliste.

Det var et fabelaktig rikt sted fylt med gull, sølv, lasursteiner og andre kostbare materialer, samt dyktige håndverkere å behandle dette. I tillegg er det hjemstedet til gudinnen Inanna, som kommer fra det ariske Hannhanna, som betyr bestemor, som kom til å overføre sin tilhørighet fra Aratta til Uruk, som synes å ha erobret Aratta. Sumererne forsøkte å mestre håndverket slik man hadde gjort i Aratta og å bygge en ziggurat etter mønster fra den i Aratta, som var tilegnet Inanna.

Urartu

Jernalderstaten Urartu, også kjent som Biaini eller Van, korresponderer med kongedømmet Ararat, og er en akkadisk variant av Ararat som er nevnt i Det gamle testamente, og faktisk er Ararat lokalisert i samme område som oldtidens urartiske rike, bortimot 120 km nord for dens tidligere hovedstad.

Urartisk er bevitnet fra 900-700-tallet f.vt., som det offisielle skriftspråket i Urartu, og ble trolig talt av en majoritetsbefolkning i området rundt Van og det øvre Zab, som vil si den øvre delen av Tigris. I sin største utstrekning strakk staten seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord Iran.

Khaldi

Folket i Urartu kalte trolig seg selv for Khaldini etter deres gud Haldi, også kjent som Khaldi eller Hayk, som i tillegg til de to andre gudene, stormguden Theispas av Kumenu og solguden Shivini, eller Artinis, som betyr soloppgang eller å våkne, av Tushpa, var en av de tre hovedgudene i Urartu.

Hans temple befant seg i Ardini, som trolig stammer fra det armenske Artin, på assyrisk kjent som Muṣaṣir (Mu-ṣa-ṣir), som er akkadisk for slangens utgangspunkt. Det var en krigsgud som kongene av Urartu ba til om seier i krig. Templene dedikert til Khaldi var pyntet med våpen, slik som sverd, spyd, pil og buer og skjold hang på veggene og ble noen ganger kalt for våpenhuset.

Khaldi, som blir portrettert som en mann med eller uten skjegg stående på en løve, var en krigsgud som har same navn som og kan sammenlignes med den indo-ariske guden Kali og den norrønske guden Hel.

Den indo-ariske guddinnen Kali dyrkes ofte i egen kraft, men like gjerne som konen til Shiva, eller Shivas feminine aspekt. Hun er en av de 3 høyeste gudinnene i hinduisk mytologi. Hun kan være nådeløs og ta liv, ofte med rask kompromissløs transformasjon av noe negativt til noe bedre som mål.

Armenerne kaller i dag seg selv for Hayk, eller Hay, og det armenske endonymet for Armenia er Hayastan, som er avledet fra Hayk. Det opprinnelige armenske navnet for landet var Hayk. Dette ble i middelalderen forlenget til Hayastan, ved at den persiske endelsen -stan («sted») ble lagt til. Hayk er dermed den aitiologiske grunnleggeren, slik som Asshur for assyrerne, Indra for indo-arierne osv. Hayer betyr far på armensk.

Hayasa

Likheten mellom navnet Hayasa, en bronsealderkonføderasjon dannet mellom to de to kongedømmene Hayasa og Azzi i Det armenske høylandet, og endonymet for armenerne og deres land har ført til at man antar at Hayasa-Azzi var involvert i den armenske etnogenesis.

Enkelte antar at armeno-frygerne etter at frygiske invasjonen av hettittene ville ha bosatt seg i Hayasa-Azzi, og blandet seg med lokalbefolkningen, som på dette tidspunktet allerede var spredd i de vestelige regionene av jernalderstaten Uratri, på assyrisk kjent som Urartu (Ararat), hvis språk urartisk klassifiseres sammen med hurrittisk, som ble talt av hurrierne (kileskrift: Hu-ur-ri), også kjent som hurrittene.

Etter at Urartu, hvis navn også kan oversettes til Aratta, ettersom man skifter ut det hurri-urartiske ri med ta, hadde falt dominerte armenerne høylandet og absorberte deler av den tidligere urartiske kulturen i prosessen. Armenerne ble dermed den direkte etterkommer av kongedømmet Urartu og den hayasiske adelen ville ha tatt kontroll over regionen og folk adopterte deres språk.

Armensk språk utgjør en egen gren innen de indoeuropeiske språk, og ser ut til å ha sin opprinnelse i Det armenske høylandet. Språket deler en rekke ord fra urartisk, noe som vitner om en lang tid med bilingvisme.

Armenere er ifølge Diakonoff et amalgam av hurriere (og urartiere), anatoliske luviere (hettitter) og proto-armenske mushkier (eller armeno-frygiere) som bar deres indoeuropeiske språk østover i Lilleasia. Anatolisk, som blant annet inkluderer luvisk og hettittisk, er det første leddet i den indoeuropeiske språkstammen, mens gresk-armensk-arisk er den siste.

Aram

Grunnleggeren av staten Urartu, som blant annet inkluderte landet Nairi, som har blitt som beslektet eller identisk med Urartu, og Subartu, var Aramé, som samlet alle prinsedømmene i Det armenske høylandet og ga seg selv tittelen “Konge av konger”, som var den tradisjonelle tittelen på Urartus konger.

Ifølge begge 400-talls historikerne Moses fra Khoren og Michael Chamchian er navnet Armenia avledet fra navnet til Armenak eller Aram, som nedstammet direkte fra den legendariske armenske patriarken og tippoldebarnet til Noa, Haik, som ifølge Moses fra Khoren beseiret den babylonske kongen Bel i 2492 f.vt. og etablerte Ararat-regionen for dermed å bli stamfar til alle armenere.

Ar og char

Armenia består av rotordet ar, som betyr ild, gnist, lys, belysning, sol, gjenkomst og fruktbarhet, eller det å skape. I tillegg kommer men/man, som betyr menneske, samt endelsen -ian, som betyr “fra” eller “tilhører”. Man kan derfor med rette anse armenerne som ariere (ar-i-ere).

Roten av ordet blir blant annet funnet i Arev (Sun), Arpi (lys fra himmelen), Ararich (gud eller skaper), Ararat (som vil si stedet for skapelsen), Arta osv. Byen Ardini, også kjent som Muṣaṣir (Mu-ṣa-ṣir), som betyr slangens utgangspunkt på assyrisk, var det religiøse senteret for urartiernes hovedgud Khaldi i Urartu (Ararat). Urgi på gresk betyr å skape.

Swastikaen blir i Armenia kalt “vardan“, “arevakhach” og “ker khach”, og er det gamle symbolet for lys og liv. Swastikaen er et viktig symbol i hele Eurasia og trer også frem i de neolittiske kulturene som oppsto i Sørvest Asia.

Den tidligste kjente swastikaen har blitt funnet Mezine, Ukraina, og er 12.000 år gammel. Den minner om en flygende stork, som på armensk heter Aragil på armensk og som blir ansett for å være budbringeren til den armenske mytologiske kongen Ara den vakre, også kjent som Ara den dyktige, på armensk kjent som Ara Geghetsik, samt den som forsvarer åkrene, og to storker symboliserer solen.

I kontrast til dette opptrer “char” i den armenske liturgi i Badarak, deriblant i Hayr Mer/Fader vår, hvor formen “char-e” betyr “det/den onde”, slik som i fri oss fra det/den onde. Roten i dette ordet er laget av den negative prefiksen “ch”, som betyr “ikke” og ordet “ar”. Det vonde på armensk betyr med andre ord ikke å skape, eller å forårsake ødeleggelse og skade det som er skapt.

Ar, som betyr belysning, skape, sol, osv., ble med vilje fjernet, eller gjort ondt, mens char – det vonde/onde i armensk liturgi, har fått herske. Både Kirke og liturgi betyr å legge øde, legge ned fundamentet. Dette betyr ikke nødvendigvis at kirken og liturgien er onde i seg selv, men at kirken og liturgien gjennom dem har ført til at vi nå står overfor Ragnarok.

Aša/Arta

Det armenske ordet hur/hur-ri er en variant av ar/har/hur, som betyr ild/gnist på armensk, og er det samme som ar. Disse armenske hurri (Ḫu-ur-ri) stammene kom fra regionen ved Van.

Armenia, Urartu/Ararat, Uratri og Aratta er alle ulike navn (iransk, assyrisk, hurrisk og sumerisk) på samme stat. Det kommer fra Arat, også kjent på avestan som Asha (aša), som korresponderer med det mellompersiske ard (Ardini, som var byen til Khaldi, også kjent som Mushasir, slangens utgangspunkt), det gammel persiske arta og det vediske ṛta.

Begrepet er nært forbundet med ild, ettersom ild blir ansett som en kraft som tilkaller alle de andre Amesha Spentas og gir dem varme og livets gnist. Det armenske ur (Urartu), hur (hurriere) og ar (Aratta og Armenia) er alle varianter av som betyr ild/gnist på armensk.

I Yasht 17.20 hevder Angra Mainyu at Zoroaster brandt ham selv med Asha Vahishta. I Vendidad 4.54-55 blir det å snakke imot sannheten og bryte et løfte oppdaget gjennom konsumpsjon av vann, ild og belysning som har makten til å oppdage skyld.

Analogien om sannheten som brenner og oppdage gjennom ild star de tom allerede i de tidligste tekstene, som vil si Gathas og i Yasna Haptanghaiti. Et individ som har passert garmo-varah, ildprøven, har fått fysisk og spirituell styrke, visdom, sannhet og kjærlighet med klarhet (Yasna 30.7), og ifølge den post-sassanidiske Dadestan i denig vil en elv av smeltet metall dekke jorda på dommedag. De rettferdige vil da de trer i denne elva fornemme det smeltede metallet som et bad med varm melk, mens de urettferdige vil bli forbrent.

I moralsfæren representerer aša/arta, som betyr rettferdighet og det rette, samt sannhet og realitet eller orden og er et altomfattende kosmisk prinsipp som ligner på Heraklitus konsept Logos. Det er konseptet for hva som har blitt kalt for bekjennelsesbegrepet innen zoroastrianismen. Termens betydning er kompleks ettersom den har en rette betydninger som er basert på konteksten det inngår i.

Det motsatte av arat er druh, som betyr lidelse og utprøvende demon på sanskrit, og druj på avestan, som betyr løgn. Dette stammer igjen fra den protoindoeuropeiske roten dhreugh, som også i tysk har blitt til Trug, som vil si svindel og bedrag, fra det gammelnorske draugr og mellomirske airddrach, som betyr spekter og spøkelse.

Ordet er samtidig navnet på guddommen Asha, på avestan Amesha Spenta, eller Sandaramet innen armensk mytologi, som er hypostasis eller genius av sannhet eller rettferdighet. I den yngre Avesta er denne figuren kjent som Asha Vahishta, som betyr den sanne, mens det på mellompersisk er Ashawahist eller Ardwahisht og på nypersisk Ardibehesht eller Ordibehesht.

Hurri

Urartisk klassifiseres sammen med hurrittisk, som ble talt av hurrierne (kileskrift: Hu-ur-ri), på assyrisk også kjent som hurritter, i den hurro-urartiske språkfamilien.

I. J. Gelb og E. A. Speiser hevdet at øst-semittisk talende assyrere/subarere hadde vært den lingvistiske og etniske substratumet i det nordlige Mesopotamia siden de tidligste tider, mens hurrierne kun kom til på et senere tidspunkt, men alt tyder nå på at hurrierne befant seg i området fra de tidligste tider, mens semittene kun kom til senere og kom til å overta området fra hurrierne.

Hurrierne befant de seg i den nordlige fruktbare halvmånen, i det som i dag er Irak, Syria og Tyrkia. Det meste av deres oppkonstruerte historie stammer fra dokumenter funnet i bibliotekene til andre av tidens folk, inkludert hettittene, akkaderne, sumererne og egypterne.

Men alt tyder på at alle disse folkene hadde sine kulturelle røtter fra hurrierne, som synes å ha vært til stede i den transkaukasiske regionen siden tidenes morgen. Hurrierne skapte flere store byer i dette området, som blir ansett for å være vår sivilisasjons vugge.

Hurrierne var mesterlige kunstnere, ikke minst når det gjelder keramikk, den såkalte khabur og Nuzi keramikken. Deres keramikk ble eksportert til ulike steder i Mesopotamia og i området vest for Eufrat. Keramikken, som er karakterisert av rødt malte linjer med et geometrisk triangulært mønster og prikker i brunt og svart, ble også høyt verdsatt i Egypt.

Hurrierne var også kjente som gode smeder, blant annet var det fra dem at sumererne lånte deres kobber, som ble eksportert sørover til Mesopotamia fra det armenske høylandet, terminologi fra. Khabur hadde en sentral posisjon i metallhandelen og kobber, sølv og tinn var tilgjengelig fra de hurrisk-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i Anatolia.

Hurrierne hadde en nær kontakt med hester. Trolig introduserte de hester til Vest Asia fra andre siden av Kaukasus omkring 2000 f.vt. Kura-Araxes kulturen er kjent for produksjonen av hestetrukne hjulvogner. Kappadokia betyr landet med de fine hestene og Ishuwa betydde rett og slett hestelandet.

Terminologien brukt i forbindelse med hestene inkluderer mange ariske låneord, noe en hestetreningsmanual hvor forfatteren er kjent som Kikkuli mitanneren vitner om. Dette indikerer at en elite i det hurriske samfunn var et arisk folk som invaderte regionen med deres hester og vogner.

Ved tidlig jernalder hadde hurrierne i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu i det armenske høylandet, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen.

Hurrisk religion

Den hurriske kulturen hadde stor innflytelse på hetittenes religion. Fra det hurriske kultsenteret ved Kummanni i Kizzuwatna spredde den hurriske religionen seg. Hurriernes gud Kumarbi er den ledende guden hos hurrierne. Han er Anus sønn og far til stormguden Teshub. An betyr himmel.

Synkretisme blandet de gamle hetitt og hurri religionene. Hurrisk religion spredde seg også til Syria, hvor Baal ble motsvarigheten til Teshub. Det senere kongedømmet Urartu hadde også guder av hurrisk opprinnelse. Man kan trygt si at den hurriske religion, i ulike former, utøvde innflytelse på de omkringliggende kulturene.

Arinna var hovedkultsenteret for hettittenes solgud, Arinniti, også kjent som UTU Arinna, solgudinnen Arinna, i nærheten av Hattusa, hettittenes hovedstad. Det var den viktigste av de tre viktige solguddommer i det hettittiske panteon, ved siden av UTU nepisas, himmelsolen, og UTU taknas, jordsolen.

Hun ble ansett for å være den ledende guden, utskiftbar med hennes mann, den hurrittiske tordenguden Teshub. Hun ble etter hvert synkretisert med den hurrittiske gudinnen Hebat. Arubani, konen til Khaldi, er den urartiske kunst- og fruktbarhetsgudinnen.

Kizzuwatna er omgitt av Taurusfjellene og elven Ceyhan. Senteret for kongedømmet var byen Kummanni, beliggende på høylandet. I en senere tid var den samme regionen kjent som Kilikia. Flere etniske grupper har sameksistert i kongedømmet Kizzuwatna. Hurrittene bosatte seg i dette området siden i alle fall begynnelsen av 2000-tallet f.Kr.

Kybele er den eneste kjente gudinne for oldtidens Frygia, og var antagelig den øverste guddommen for den frygiske stat. hennes navn og utviklingen av de religiøse praksiser assosiert med henne kan ha vært påvirket av kulten til den hurrittiske gudinnen Hebat.

Et annet navn for Kummanni var Hieropolis ‘hellig by’, kalt etter et beryktet tempel til ære for månegudinnen Enyo, eller Ma, som også ga navn til måneguddinnen i Karia. Strabo og Julius Caesar besøkte det. Tempelet og dets ry i eldre tider skyldtes at det var stedet hvor ritene til Ma-Enyo, en variasjon av den store lilleasiatiske naturguddinnen, ble feiret med stor høytidelighet. Tjenesten ble utført i et storartet tempel med stor prakt av mange tusen hieroduli, eller tempelslaver.

Under romerne var tempelet tilegnet den romerske krigsgudinnen Bellona, som korresponderte med Enyo, og Lycomedes av Comana etablert som yppersteprest. Lycomedes var en bithynsk adelsmann av kappadokisk gresk avstamning som den romerske diktator Gaius Julius Caesar innsatte som høyesteprest for guddinnen Bellona i tempelstaten Comana og dermed som hersker av det omkringliggende landet.

Enyo, «krigslik», var i henhold til gresk mytologi en gudinne for krig og ødeleggelser, ledsager og sengekamerat av krigsguden Ares. Hun er også identifisert som hans søster, og datter av Zevs og Hera, i en rolle som ligner nært den til Eris (gudinne for kaos, tvist og strid). Homer i særdeleshet framstilte de to som samme gudinne. Hun er også oppgitt som mor til krigsguden Enyalios hvor Ares var faren. Imidlertid kan navnet Enyalios også bli benyttet som en tittel for Ares selv.

Romerne identifiserte Enyo med sin gudinne Bellona, og hun hadde også likheter med den anatoliske gudinnen Ma. Ved Theben og Orkomenos i Boiotia var det en festival kalt for Homolôïa. Den ble feiret til ære for Zevs, Demeter, Athene og Enyo. Det ble sagt at den fikk sitt etternavn Homoloïos fra Homoloïs, en prestinne for Enyo.

En statue av Enyo, som ble gjort av sønnene til skulptøren Praxiteles, sto i tempelet til Ares i Athen. Blant graiere (tre skrekkelige søstre) kunne Hesiod fortelle at en av dem het Enyo. De to andre het Deino («frykt») og Pemfredo («uro»).

Aleppo

Aleppo, som i historiske kilder opptrer som en mye viktigere by enn Damaskus, ble kalt Armi. Aleppo, som betyr lys, et navn som stammer fra armensk arev, som betyr sol, ble bebodd på 5000-tallet f.Kr. Byen, som av akkadierne gikk under navnet Armani, var et uavhengig kongedømme med tette bånd til Ebla, og har blant annet blitt beskrevet som Eblas alterego.

Folket i Ebla, som er kjent for Eblait-tavletne, et arkiv på omlag 20,000 leirskrifttavler datert fra rundt 2250 f.Kr., skrev på eblaittisk, men benyttet seg av sumerisk skrift. Eblaittisk, som nært beslektet med pre-sargoisk akkadisk, er et av de tidligste semittiske språkene.

Arbil

Arbil, også skrevet Erbil eller Irbil, eller det kurdiske Hewler, som betyr stedet hvor solen blir dyrket, er en av de eldste bebodde byene i verden. Navnet er hurrisk. Navnet Arbil ble nevnt i en rekke sumeriske skrifter som Arbilum, Orbelum eller Urbilum.

Ar elementet er et trekk ved flere hurriske stednavn og kan bety by. Bela kan bety høyt. Den høytliggende byen med andre ord. Byer som Akra og Dei bala er byer som betyr det samme. I samme byer som Eridu, den første byen i Sumer, Ur og Uruk (4000-2000 f.Kr.), en av de største og mektigste sumeriske bystatene som lå i det sørlige Sumer.

Arrapha

Arrapha, viss navn er avledet fra det gammelakkadiske Arabkha, var en by fra oldtiden som eksisterte i hva som i dag er byen Kirkuk i Irak. Byen, som det har aldri vært gjort arkeologiske undersøkelser av, ligger i Irak i nærheten av elven Khasa, rundt 250 km nord for Bagdad.

Byen, som ble grunnlagt en gang rundt 2000 f.Kr., besto av hurritter, samt folket gutiere, som er beslektet med hurritterne. Under dets gamle navn Arraphkha ble byen hovedstaden til kongedømmet Gutium, som er nevnt i opptegnelser på kileskrifttavler i tiden rundt 2400 f.Kr.

Det lille hurrittiske kongedømmet Arraphka, hvor byen av samme navn var hovedstaden, lå som et langt og smalt område som i dag går langs den østlige siden av Tigris og befant seg langs den sørøstlige kanten av området som var dominert av Mitanni.

Assyrias opprør mot Mittani førte antagelig til at kongedømmet falt sammen på 1300-tallet f.Kr., og bidro til sist til kongedømmets endelige sammenbrudd. Byen nådde sin store blomstring under assyrisk styre på 1000- og 900-tallet f.Kr.

Den nyassyriske kongen Tiglat-Pileser III (ca 740 f.Kr.) flyttet arameiske stammer dit og gjorde Arrapha til en provins og byen var nøkkelen til assyrisk militær kontroll over Babylonia.

I 615 f.Kr., da kong Kyaxares av Medea så at assyrerne hadde sin oppmerksomhet rettet mot babylonerne, invaderte han, sammen med gjenværende hurrittiske stammer og babylonere, byen og gjorde den til en av de siste festningene i det nyassyriske rike.

Regionen kom senere til å bli en del av det akamenidiske Persia, og under det partiske og deretter det sassanidiske imperiet ble stedet hovedstad for et lite lokalt kongedømme kalt Beth Garmai på arameisk. Arrapha er nevnt frem til hellenistiske tider, og kom til å gå under navnet Karka, som senere har blitt til Kirkuk.

Indo-europeerne

Armensk er et amalgam av hurri-urartisk, luvisk og proto-armensk mushki, også kjent som trako-frygisk. Armenerne talte i begynnelsen hurri-urartisk, men mye tyder på at armensk er verdens første indoeuropeiske språk og flere hevder at det indoeuropeiske språket har sitt urhjem i det armenske høyland.

I følge den armenske hypotese for det proto-indoeuropeiske urhjem ble proto-indoeuropeisk talt i det armenske høyland, Anatolia og Lilleasia, omkring 3000 f.vt.

Mens enkelte hevder at proto-armensk talende ankom fra en paleobalkansk kontekst til Lilleasia fra omkring 1200 f.vt., og over tiden spredde seg østover til det armenske høylandet, er det andre, inkludert Thomas Gamkrelidze og Vyacheslav V. Ivanov, som plasserer det proto-indoeuropeiske hjemlandet i det armenske høylandet, noe som passer med den armenske hypotesen vedrørende det indoeuropeiske urhjemmet.

Etter å ha ankommet dagens område gikk det proto-armenske språket gjennom en massiv innflytelse fra språkene den bli skiftet ut med, ikke minst med urartisk, noe som tyder på en lang periode med bilingualisme. Hurrierne og senere urartierne utgjorde et hovedkomponent i befolkningsmassen. Denne prosessen fant sted fra 1200 f.vt.

Alt tyder på at det eksisterte en arisk-armensk-gresk språkgruppe. Den gresk-armensk-ariske språkgruppen eksisterte samtidig med og i språkkontakt med den anatoliske språkfamilien lenger til vest.

De fonologiske særegenskapene foreslått i glottalteorien ville ha holdt seg best i armenske og germanske språk. Tokarisk, den andre bransjen til å forlate den indoeuropeiske språkstamme, den første var anatolisk, har dødd ut. I følge denne hypotesen vil armensk være den dialekten som forble på opprinnelsesstedet, mens germansk de dialektene som dro ut.

Hettittisk er det tidligst dokumenterte indoeuropeiske språket, men ble gjenoppdaget mer enn et århundre etter at hypotesen om det protoindoeuropeisk språket var formulert. På grunn av markante forskjeller i dets struktur og fonologi har en del lingvister argumentert for at det bør klassifiseres som søsterspråk til de indoeuropeiske språkene, framfor å være et datterspråk, formulert i den indo-hettittiske hypotese.

Andre lingvister har derimot fortsatt å akseptere det tradisjonelle synet som ble dannet på 1800-tallet om hettittisk er forløper til protoindoeuropeisk og tolker uvanlige trekk i hettittisk som hovedsakelig senere språklige nyvinninger.

Et noe avvikende syn er at hettittisk, som også dets språklige slektninger på Anatolia, skilte seg fra urindoeuropeisk på et tidlig stadium og har på den måten bevart en del arkaiske trekk som senere gikk tapt i andre indoeuropeiske språk.

Det anatolisk-indoeuropeiske språket luvisk, som står hetittisk særlig nærme, utgjør en gammelspråkgruppe innen den anatoliske branjen. Luvisk er nært forbundet med lykisk, og har sammen med armeno-frygisk blitt ansett som et av språkene talt av trojanerne.

Germanere

Den gammel franske termen alemanere har blitt tatt fra navnet alamanni, en konføderasjon av svebiske stammer i det øvre Rhinen. Ordet ble lånt inn i mellomengelsk som almain på 1400-tallet.

Navnet alemaner bærer likheter med navnet for alanerne, også kjent under navn som asi, as og os, en gruppe nomadiske pastoralister, sarmatiske stammer, av iransk opprinnelse som talte et østiransk språk med forbindelse til skyto-sarmatisk og som senere kom til å utvikle seg til dagens ossetisk i det første årtusen.

De ulike formene for alan, samt alaneres etnonym for seg selv, iron, indikerer en tidlig diaktisk utvikling fra det iranske arier. Kaukasisk Albania, også kjent som Aguank, Ardhan og Arran,var navnet på en historisk region i det østlige Kaukasus, som eksisterte der hvor Aserbaijdsjan ligger i dag.

Mens de fleste romanske språk bruker betegnelsen alamanni bruker noen, inkludert italiensk tedeschi, mens gammel norsk, finisk og estisk har tatt navnet fra saksisk. Den engelske termen germaner har blitt funnet i klassiske latin brukt av Julius Caesar og senere Tacitus, og kom senere til å skifte ut Dutch og Almains.

Den tyske termen Deutsche har sin opprinnelse fra det gammel høytyske ordet diutisk, som selv stammer fra det protoindoeuropeiske diot, som betyr folk eller stamme, og som blir brukt om mange ulike indoeuropeiske grupper og folk, men det vites ikke om ordet ble brukt som etnonym på gammel høytysk. Brukt som substantiv, ein diutscher, i betydningen “en tysker”, oppstår i mellom høytysk fra 1200-tallet.

Ma og mash

Ariernes religiøsfilosofiske system bygger på ma, eller mash, som betyr lys, belyst eller sol. For eksempel ble sumerernes solgud kalt Shamash, som også hadde rollen som en gud for lov og orden.

Ma er et sumerisk ord som betyr land og ble i sumerisk mytologi brukt om det første opprinnelige landet, urlandet, men me, eller parşu, er samtidig en av forordningene til gudene når det kommer til sosiale institusjoner, religiøse praksiser, teknologier, adferd, moral og menneskets vilkår som skaper sivilisasjon, slik sumererne så det, som mulig.

De er fundamentale i forholdet mellom menneskene og gudene og blir også benyttet i ord som matrimoni, som betyr ekteskap, matriark og matriarki, og er å finne blant annet som ma eller wu, slik som i Wusun, et indo-europeisk folk som ifølge kinesiske kilder skal ha levd i Gansu i nordvest Kina, på kinesisk. Xi Wangmu, eller Dronningmoren i vest, er en modergudinne i kinesisk mytologi.

Ma var en frygisk lokal guddinne i den hurrittiske byen Kummanni, også kjent som Comana, i kongedømmet Kizzuwatna i Kappadokia, samt et frygisk alternativt navn for Kybele (Hebele), viss navn stammer fra den hurrittiske gudinnen Hebat.

Mami / Mama var en gudinne i det babylonske episke verket Atrahasis og i andre skapelsesmyter, mens den egyptiske gudinnen Maat, som betyr verdensorden, eller harmoni, på egyptisk er det egyptiske konseptet for sannhet, balanse, orden, lov, moral og rettferdighet, var personifisert som en gudinne som regulerte stjernene, også kalt ast, og som er rotordet til både øst og påske (easter), årstider og handlingene til både dødelige og guddommer.

Maat lagde orden i universet fra kaoset som eksisterte i skapelsens øyeblikk. Hennes ideologiske motpart var Isfet, som betyr urettferdighet, løgn, galskap, urenhet, kaos, eller politisk urolighet, og som verb å gjøre noe ondt.

Taoismen, et religiøst-filosofisk system som anses å være utviklet fra en spesiell forståelse av Tao, som man primært finner nedfelt i verkene til de kinesiske vismenn Laozi og Zhuangzi, minner om den japanske og koreanske termen mu, samt den kinesiske termen wu, som betyr uten eller uten noe, som også er et nøkkelord i buddhismen.

Kristendommen (fra det gamle greske ordet Christos, en oversettelse av det hebraiske Māšîăḥ, som betyr “den velsignede”, sammen med den latinske endelsen -ian og -itas) er en monoteistisk religion basert på livet og den muntlige læren til Jesus, også kjent som Kristus, slik som det blir presentert i Det nye testamentet.

Mitanni og Mitra

Arierne må ha splittet av fra urartisk omkring 2000 f.Kr. Dette på samme tid som da den største og mest innflytelsesrike hurriske nasjonen Mitanni (1500-1300f.Kr.) i det nordøstlige Syria og det sørøstlige Anatolia, også kjent som det armenske høylandet, ble dannet. Urartisk er for eksempel nærmere den såkalte gammel-hurriske formen enn til den formen som oppsto i Mitanni.

En del toponymer, egennavn og annen terminologi i Mitanni blir ansett for å være et indoarisk superstratum, noe som tyder på at en indoarisk elite satte seg selv som herskerklasse overfor hurrierne som en del av den indoariske ekspansjonen, selv om også hurriere ble inkludert blant herskerklassen.

Navnene til det mitanniske aristokratiet er ofte av indoarisk opprinnelse, men det er spesielt deres guddommer, inkludert Mitra, Varuna, Indra og Nasatya, som viser indoariske røtter. Dette var trolig de samme som også hadde befunnet seg i Gonur Tepe.

Farao Thutmose III av Egypt nevner folket ermenen, som vil si armenerne, lever i det armenske høylandet og at paradis hviler i deres rike på sine fire pilarer, som vil si swastikaen, i 1446 f.vt.

Mitanniriket (Mi-ta-an-ni) ble referert til som Maryannu (Maria-nnu), Nahrin eller Mitanni av egypterne, Hurri av hettittene (he-ti, utledet fra ha-tu) og Hanigalbat (Han-i-gal-bat) av assyrerne. Ulike navn synes å ha blitt om det samme kongeriket. Alle tre navnene var utskiftbare.

De hurrittiske stammene og bystatene ble samlet og Mitanni ble en regional maktfaktor etter at hettittene hadde erobret Yamkhad, ødelagt amorittenes Babylon, som kassittene senere hadde tatt over, og en serie med ueffektive assyriske konger hadde skapt et maktvakuum i Mesopotamia. Uansett ble også denne staten ødelagt. Denne gangen av assyrerne og hettittene på 1200-tallet f.Kr.

De første skriftlige referansene til Mitra stammer fra Mitanni. Troen på Mithra har blitt funnet i persisk, mittanisk og indisk mytologi. Det var i Mitanni at Mitra først blir nevnt og hvor mithraismen stammer fra.

Solguden Mitra, også Mithra eller Mihr, er selve pakten, eller kontrakten mellom mennesker og gudene, i zoroastrernes tro. Mithra er den zoroastriske engelen (yazata) som står for pakt og løfte. I tillegg til å være guddommen for kontrakter er Mithra også en dommer, en all-seende forsvarer av sannheten, og vokteren for kveg, høsting og vann.

I tillegg til å være guddommen for kontrakter er Mithra en juridisk figur, en all-seende forsvarer av sannhet og vokter av kveg, innhøsting og av vann. Romerne hevdet at deres mithraiske mysterier stammet fra persiske, eller zoroastriske, kilder relatert til Mithra.

Sammen med det vediske substantiv mitra stammer avestan substantiv mithra fra det proto-indo-iranske mitra fra roten mi, som betyr å forplikte, med suffikset -tra, som betyr å forårsake. Mitra betyr med andre ord den som forårsaker forpliktelsen, som vil si pakt eller kontrakt.

I vedisk religion fremstilles Mithra som vokter av verdensorden, sannhet og løfter. Den Mithras som kom til å spille en så fremtredende rolle i Romerriket, særlig blant soldatene, hadde bevart trekk av persisk dualisme, men hadde også opptatt mye av forasiatiske forestillinger.

I vedisk religion fremstilles Mithra som vokter av verdensorden, sannhet og løfter. Den Mithras som kom til å spille en så fremtredende rolle i Romerriket, særlig blant soldatene, hadde bevart trekk av persisk dualisme, men hadde også opptatt mye av forasiatiske forestillinger.

Dagens situasjon

Så hvorfor lærer vi ikke noe om vår egen historie, hvem vi er og hvor vi kommer fra, og hvorfor har man valgt å utpeke det som tidligere var godt som vondt/ondt, inkludert det som har med lyset og morgensola å gjøre, altså Lucifer, og Hel, som er vår felles mor og som representerer universet og verden vi lever i?

Hel ble til helvete, som vell og merke er korrekt, men hun har i tillegg til sin skyggeside, også en positiv og lys side – hun er endringen – både høst og vår, og Lucifer gikk fra å representere lys til å representere mørke.

Er det for å holde oss i uvitenhet? Var det for på en eller annen måte å fortsette undertrykkelse og utbytting – skape en verden som ikke er bærekraftig og hvor noen få har tjent via privateiendom og kapitalisme, mens det store flertallet lider?

Tidlig kristne beholdt guder og guddommer, tegn og symboler, men disse ble gjort vonde og onde, eller glemt. Vi skulle i stedet blindt vende oss mot en allmektig Gud som styrte etter eget for godt seg befinnende. Paven fikk enevelde og styrte på Guds kommando.

For eksempel ble det viktige kristne symbolet Steinbukken, som varer fra 22. desember til 20. Januar og som bestående av både bukken og fisken, forbundet med alt som blir ansett som vondt/ondt, og Saturn, den herskende planeten i Steinbukken, ble gjort om til Satan.

Steinbukken, som vil si Enki (Herre/Himmel over jorden – ki – Kia – Gaya), også kjent som EA (han som sitt hus er vann – a, aba eller ab), representerer fisken og vannet, det ennå ufødte, det som skal komme.

Enki var sønn av himmelguden An og gud for vannet, skaperkraft og intelligens, samt for sivilisasjon, visdom og kultur. Sammen med fruktbarhetsgudinnene Ninhursag og fødselsgudinnen Nintu, eller Mami, skapte han det første menneske, også kjent som Adapa (Adam) fra leire og blod. Adapa, den første av de syv vise, også kjent som “Abgallu” (Ab = vann, Gal = stor, Lu = mann), ble rådgiver for kongen av Eridu (den første sumeriske byen).

Går man tilbake i historien så ser vi at vi kommer fra den kultur og sivilisasjon som spredte seg fra Noa og Ararat (Aratta, Uratri, Urartu, Ararat, Ardini, Armenia) i Det armenske høylandet. Både som kaukasere, semitter og indoeuropeere. Vi bar med oss kunnskap fra vårt felles urhjem. Flere kulturer ble skapt, inkludert Romerriket, som ble skapt av en blanding mellom to folk med utgangspunkt i urhjemmet, nemlig de indoeuropeiske italikerne og de ariske etruskerne.

Men i urhjemmet pågikk det ting, inkludert oppstanden av monoteismen. Romerriket falt etter hvert og det Østromerske riket, eller Byzants, ble skapt. Germanske folkegrupper fra høylandet hadde befunnet seg i de dype skoger og stepper. Europa ble grunnlagt igjen, men i hvilken tilstand?

Europa befant seg i den mørke middelalderen, og ble utsatt for angrep fra muslimer (i form av tyrkere) og mongolere. Tyrkerne stammer fra Kina, hvor de ble dannet i forbindelse mellom tyrkisktalende nomader og indoeuropeere, som brakte sivilisasjonen med seg fra det indoeuropeiske urhjemmet. Asena, ulven assosiert med göktürkerne, er som hentet fra folket I Kaukasus, inkludert indoeuropeere, inkludert osseterne.

Hva som kom ut av dette var at man ikke visste noe om sin egen historie eller tidligere religion/livssyn. Man etablerte føydalisme, senere kapitalisme – pengene fikk altomfattende betydning – og resultatet er at vi står overfor Ragnarok.

Ar, slik som i Ara, Aragil, aralez osv., betyr å skape, men i dag, under (ar)beidslinja, produserer vi uten ofte uten mål og mening. Det er lønnen som teller og ikke om det vi produserer er av det gode eller det onde. Vi produserer for å skape vekst, men ingenting kan vokse som ikke får næring. Vi har blitt til produsenter og konsumenter, men av hva?

Lønnsarbeid innebærer at vi får en lønn for hva vi gjør. Det er pengene, og ikke det vi lager som er det som teller. Vi blir holdt i tømme – i en tredemølle – av et evig produksjonssystem – en økonomi som vokser over evne, og som fører oss rett inn i døden. Nagelfar er en av institusjonene som leder til undergangen. Nagelfar heter det fordi den er laget av døde menns negler (dem som arbeidet seg til døde).

Opprøret nærmer seg. Det er på tide med en ny verdensorden. Jeg er tilkalt Hel, som på godt og vondt er vår felles mor, Fenris, som er den delen av oss som presser frem den nye verdensorden, jamførende etableringen av Roma og Troy, samt diverse kaukasiske kulturer, og Midgardsormen, som står som symbolet for kosmos og som ga oss kunnskap og sivilisasjon.

Dette er alle trekk ved sivilisasjonen slik vi ser den i dag, misfornøyde mennesker som føler at ting ikke er som de skal og som ønsker noe nytt, noe som det allerede er kalkulert med i den norrønske mytologien, hvor for eksempel Vidar, sønn til Odin, skal hevne drapet av Odin gjennom å drepe Fenris og overta for Odin, mens det er forutsagt at Sol vil bli drept av Fenrisulven under Ragnarok, men at hun før den tid vil hun føde en datter som vil fortsette morens ferd over himmelhvelvingen.

Men vil folk være mottagelige? Er det for sent? Tatt i betraktning av hvordan vi har behandlet dem. Vil de hjelpe oss, eller vil de si at vi hadde et valg? Spørsmålet er om det nå er for sent å gjøre noe med det – eller om vi ennå har tid til å kunne gjøre noe med det.