Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

Recognize the Genocide on the Armenians NOW!!!

Folkemordet på armenerne

A week before Germany’s invasion of Poland, Hitler reportedly urged his generals to slaughter civilians—Slavs and Jews, the two most hated groups in Nazi ideology—without mercy. “After all,” he flippantly asked, “who remembers the Armenians?” In fact, the attempted genocide of the Armenians by the Turks during the First World War was very well documented, at the time and ever since. Henry Morgenthau, the American ambassador to the Ottoman Empire during the massacres, wrote at length in his memoirs about this attempt to wipe an entire population off the face of the earth. The word genocide had not yet been coined, but that is clearly what happened in Armenia between 1915 and 1918; in fact, Raphael Lemkin, the Polish Jewish activist who coined the term, had the Armenian example in mind.

Grigoris Balakian was the Primo Levi of the Armenian Genocide. Ninety years later, his memoir is published in English

In 1939 Adolf Hitler, on his way toward the “final solution” for the Jewish people, made this statement of his plans in Poland:

 «I have placed my death-head formations in readiness – for the present only in the East – with orders to them to send to death mercilessly and without compassion , men, women, and children of Polish derivation and language. Only thus shall we gain the living space (lebensraum) which we need. Who, after all, speaks today of the annihilation of the Armenians?»

 History does tend to repeat itself when we don’t learn it’s lessons, and sometimes someone like Hitler comes along who counts on us being “mere biological plasticine.”

Hitler and the Armenians -HistoryWiz

Thank you to all the Armenian Freedom Fighters! It is because of them we still have a country called ARMENIA/ARTSAKH and we are all here. If it wasn’t for these brave Armenians, Turkey was going to wipe us all out. Long LIVE the Fedayi Spirit in all of us! We are all survivors and in time of need and despair a new generation of heroes will rise!

Candle_flame_(1)

armenn

KarenVrtanesyan_Fake_Quotes

lord-byron-quote3

armenia

williamsaroyan

ararat

ararat flag

erdogan

armenian00

WHR-Obama liar-not-recognised-armenian genocide

0425-obama-lie-armenia

arm gen

559468_372940539416229_100001008572660_1092689_495987306_n1

armeniaa

Slide 2-Armenian Genocide

I følge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD tar Norge avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, men nekter å kalle massakren for et folkemord. Dette på grunn av at de ser på dette som noe som skjedde for lang tid siden og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i det spørsmålet. Uttalelsen kommer i et merkelig lys når de sier at de beklager overgrep og drap på et generelt grunnlag.

Signer: Anerkjennelse av folkemordet mot armenerne

Les: På tide å anerkjenne folkemordet

Bilder:

Armenia – Kart

Armenia – Historie 1

Armenia – Historie 2

Armenia – Historie 3

Armenia – I dag

Armenia – Kristendom

Armenia – Kultur

Armenia – landskap

Armenia – Skrift

Armenia – Folkemordet

Armenia – Kulturelt folkemord

Artsakh and Nakhchivan

Vi krever at NORGE anerkjenner folkemordet på armenerne!

Armenian Genocide

Folkemordet på armenerne er et av forrige århundres store tragedier. Minst én million armenere ble massakrert, sultet i hjel eller omkom under utmattende transportetapper i den syriske ørkenen.

Utryddelsen av en million armenere – over halvparten av dem som bodde i det osmanske riket, innledet en ny tidsalder der stater i stigende grad brukte organisert vold og massedrap som politisk strategi. Folkemordet viste hvordan hele befolkningsgrupper kunne bli stemplet som fiender av staten under en krig.

Ungtyrkerne, en patriotisk, konstitusjonell organisasjon bestående av progressive studenter og militære kadetter, offisielt kjent som «Komiteen for union og progresjon» (Committee of Union and Progress), gjorde opprør mot Sultan Abdul Hamid II og tok makten i den falmende, osmanske staten i 1908 og satt ved makten frem til 1918.

I løpet av sommeren 1914, omtrent på samme tid som Første verdenskrig brøt ut, angrep ungtyrkerne armenerne og i 1915 fant folkemordet på armenerne, også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller Det armenske holocaust, sted med blant annet blodige tyrkiske straffeekspedisjoner.

Det antas at minst tre firedeler av alle armenere i Tyrkia, eller 1,5 million, døde. I tillegg kommer drapene på assyrere og de pontiske grekerne, som i likhet med armenerne opplevde forfølgelse og folkemord i samme periode.

Folkemordet mot armenerne er verdens nest mest studerte folkemord, men Tyrkia benekter fortsatt at det var et folkemord, og påstår at de høye dødsfallene på denne tiden skyldtes borgerkrig, sykdomsbølger, angrep fra landveisrøvere og hungersnød. Armenerne markerer massakrene hver 24. april som minnedag.

Aserbajdsjan, Georgia og Tyrkia, hvor av alle tre landene er aggressive og viser sterke anti-armenske sentimenter, okkuperer armensk land og ødelegger samtlige armenske monumenter, bygninger, kirker osv. Dette fordi de vet at armenerne er det opprinnelige folket i regionen. Men disse landene er venner av land som USA og Israel, som ikke har erkjent folkemordet, men har arbeidet mot at land skal erkjenne folkemordet.

Mange aktivister innen den armenske diasporaen, som er på hele 10 millioner, har forsøkt å kreve formell anerkjennelse vedrørende folkemordet fra ulike regjeringer. Internasjonale organisasjoner som har erkjent folkemordet inkluderer blant annet Det europeiske parlament (1987, 2000, 2002, 2005), Europa rådet, Kirkenes Verdensråd (KV), Human Rights Association (Tyrkia), Den europeiske allianse av YMCA, som i Norge er representert gjennom Norges KFUK-KFUM og Norges KFUK-KFUM-speidere, Permanent Peoples’ Tribunal og Mercosur.

Suverene nasjoner som har erklært folkemordet inkluderer blant annet Venezuela, Bolivia, Argentina, Uruguay, Chile, Sveis, Sverige, Frankrike, Tyskland, Nederland, Belgia, Italia, Hellas, Kypros, Slovakia, Litauen, Russland, Polen, Libanon og Canada, mens USA (til tross for at Utenrikskomiteen i House of Representatives har vedtatt en resolusjon som kaller drapene på armenerne for folkemord og til tross for at en rekke stater har erkjent det selvstendig) og Storbritannia (til tross for at både Wales og Skottland har anerkjent folkemordet) ikke har gjort det.

I Sverige klassifiserte den svenske Riksdagen folkemordet på armenere i det Ottomanske riket under første verdenskrig som folkemord i 2011, noe også Stortinget bør gjøre. Forslaget kom fra de rødgrønne opposisjonspartiene, mens de borgerlige regjeringspartiene i utgangspunktet var imot. Fire borgerlige representanter stemte imidlertid med opposisjonen, dermed ble forslaget hårfint vedtatt – med en stemmes overvekt.

Under et møte med ulike representanter fra de grønne rundt om i Europa i Istanbul den 7.-9. november 2014 uttalte talspersonen fra de grønne i Tyrkia: “Vi erkjenner folkemordet mot armenerne.” Men de grønne er et bittelite parti i Tyrkia og har ingen representanter i parlamentet. Det å erkjenne folkemordet i Tyrkia er ulovlig under Artikkel 301 (samme år som Armenia ble kristent), og mange mennesker har blitt dømt og fengslet for å gjort det.

Nå nylig gjentok Selahattin Demirtas, leder i Tyrkias pro-kurdiske Peoples’ Democratic Party (HDP) og en tidligere presidentkandidat, at de har erkjent folkemordet.“Vi erkjenner det armenske folkemordet uten spørsmål. Kurderne, sammen med andre grupperinger, spilte en rolle i folkemordet, men den politiske viljen kom fra Ungtyrkerne anført av Enver og Talaat Pasha.

I følge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD tar Norge avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, men nekter å kalle massakren for et folkemord. Dette på grunn av at de ser på dette som noe som skjedde for lang tid siden og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i det spørsmålet.

Dette er trist, ikke minst pga. de sterke båndene mellom Armenia og Norge. Det er ennå en ære i Armenia å være landsmann av Fridtjof Nansen, som hjalp tituseners av armenere som tyrkerne hadde jaget ut i ørkenen for å dø.

Uttalelsen kommer i et merkelig lys når de sier at de beklager overgrep og drap på et generelt grunnlag. Tyrkiske myndigheter fortier og fornekter folkemordet, og i frykt for tyrkiske reaksjoner velger Norge en taushetslinje som kan bidra til at et tragisk kapitel i menneskehetens historie glemmes.

Et kjent sitat vedrørende det armenske folkemordet er da Adolf Hitler uttalte “Hvem, etter alt, taler i dag om tilintetgjørelsen av armenerne?” Han forsøkte å overbevise sine kollegaer om at en jødisk holocaust ville bli tolerert av Vesten. Det å skubbe folkemord under puten for å tekke egne politiske mål vil være katastrofe.

”Den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den”, heter det. Anerkjennelse av folkemordet på armenerne handler om verdenssamfunnets anstendighet. Det er et spørsmål om respekt for alle de menneskene som måtte bøte med livene sine.

En anerkjennelse er en vinning for alle parter. Tyrkia kan komme seg videre fra et nasjonalt traume, og armenerne kan få den erkjennelsen det internasjonale samfunn i snart 100 år har nektet dem.

Morten Høglund, Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann og medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomite, ser ikke for seg noen liknende resolusjon fra Stortingets side, men hevder det er fornuftig at Stortinget ikke behandler historiske begivenheter i en historisk kontekst, som han uttrykker det. Dette uten å tenke på at han dermed er ved å støtte opp om Tyrkias offisielle linje.

Tyrkia forblir likevel fullstendig uvillige til å diskutere folkemordspørsmålet. Tyrkiske myndigheter reagerer voldsomt mot ethvert land som anerkjenner drapene på armenerne som folkemord. Men vi har alle et ansvar for å bekjempe ideene og holdningene som førte til folkemordet.

Menneskeheten forplikter å gjøre noe med dette – Man kan ikke glemme før man har rettet opp i det som har blitt galt – Vi kan være med på å gjøre noe med dette – ikke kun for armenernes del, men for menneskeheten – vi må ALDRI tillate et folkemord å skje igjen. 100 år etter lever de ideene som ledet til folkemordet fortsatt. Ikke minst i Tyrkia, og i andre deler av Sørvest Asia.

Over hele verden ser vi at enkeltmennesker og grupper sprer intoleranse og frykt. De dyrker voldelige ideologier og hat mot minoriteter. Å drive holdningene deres ut av mørket med kunnskapens lys er et ansvar som påhviler hver og en av oss.

Om det blir de blå-blå, de rødgrønne eller andre krefter som kommer til å presse frem en erkjennelse her i Norge er ennå uklart, men for både armenernes, tyrkernes og Norges vedkommende så bør en slik erkjennelse komme så raskt som mulig.

I år markeres det at det har gått 100 år siden folkemordet på armenerne, assyrerne og de pontiske grekerne. Norge har ikke erkjent folkemordet. Det er på tide at vi snur på dette ved å ta tak i problemstillingen og krever at våre politikere endelig erkjenner folkemordet – det gjelder ikke minst Norges ære.

Det er på tide at folkemordet anerkjennes av det internasjonale samfunn og at den norske regjeringen følger opp med en egen uttalelse som aksepterer folkemordet som fant sted på armenerne. Vi må kreve at også Norge erkjenner folkemordet.

PEN Norge inviterer til lansering og debatt i forbindelse med utgivelse av Jahn Otto Johansens nye bok «Folkemordet på armenerne». Arrangementet finner sted i Fritt Ords lokaler, Uranienborgveien 2, Oslo, torsdag 22. januar kl 19.00.

Boken vil bli kommentert av et panel bestående av jurist Hanne Sophie Greve, historiker Bård Larsen (Civita) og forfatter og Tyrkia-kjenner Eugene Schoulgin.

Tekster:

På tide å anerkjenne folkemordet

Obama benekter folkemordet mot armenerne

95 år er lengre enn nok – Anerkjenn folkemordet mot armenerne NÅ!

Folkemordet på armenerne

Norge må anerkjenne folkemordet mot armenerne

Diverse tekster vedrørende Armenia og folkemordet

Turkish minister: I deny the Armenian genocide, come arrest me

Armenian Genocide 1915 Recognition Struggle

Armenian Genocide Resource Library for Teachers

Frequently Asked Questions about the Armenian Genocide

The Forgotten.org

Armenian Genocide – Wikipedia

Armenian Genocide denial – Wikipedia

Youtube:

The Armenian Genocide

CrossTalk on Genocide: Turkey’s Burden

Armenian Genocide – 60 Minutes

Turkey: Armenian Family Erased

Turkey’s Hidden Armenians

Anonymous: Operation Armenian Genocide (Update 24th april, 2012)

Armenian Genocide – System Of A Down

System of a Down – Holy Mountains – Armenian Genocide

System Of A Down – P.L.U.C.K

Walking for Armenia

– 1000 Kilometres Walk from Armenia (Turkey) to Lebanon to remember Armenian genocide

Walking for Armenia

Vartan Melkonian is a composer and conductor of classical music, working chiefly with the Britain’s Royal Philharmonic Orchestra. He is also the Patron of the Consortium for Street Children.

In his capacity as Humanitarian Ambassador, he speaks at the United Nations and at the All-Party Parliamentary Group in the House of Commons on matters of Street Children.

A century ago, his ancestors lived in Mus in Armenia (Turkey), until the day Ottoman rulers made a decision to “deport” Armenians. They didn’t just have no food and water, but were attacked, raped and murdered on their way, or taken as slaves, including sexlaves.

Despite his achievements, he was brought up at the Birds’ Nest Orphanage in Byblos Lebanon in the 1950s and spent his formative years scouring the slums of Beirut.

Maria Jacobsen, a Danish Missionary, began working with Armenian orphans at the age 18, during the First World War, dedicating her life to them until her death in 1960, at the age of 77.

She looked after around 4000 Armenian orphans at the Birds Nest Orphanage. The orphans living at the Orphanage from 1926 through to 1960 referred to Maria Jacobsen as “Mama” – so did Vartan Melkonian who was sent to the orphanage in mid 1950s.

His daughter, Veronica-Haiganoush, is a university student in UK, studying towards a degree in Economics. She has just finished her one-year internship at Ernst Young in London.

Melkonian and his daughter Veronica will be in Turkey in February for their “Walking for Armenia” project — a 1,000-kilometer (621-mile) march they plan to start in Van in Armenia (Turkey), and complete at the Birds’ Nest Orphanage in the Lebanese capital, Beirut.

The Syrian stretch of the route poses a serious risk for the Melkonians, but they are determined to walk it despite the threat of war and the Islamic State (IS). There are reports of people being kidnapped, beheaded and raped.

Norge støtter opp om diktaturer – Er dette Norge verdig?

ØNSKER SEG EN ORANSJEREVOLUSJON: Opposisjonelle ønsker seg en revolusjon etter mønster fra Ukraina. Her holder en av dem opp en plakat med bilde av gamle sovjetdiktatorer. Nåværende president Alijev får også gjennomgå. Mer enn 2000 orangekledde deltok i denne demonstrasjonen i september.

Norge og Aserbajdsjan

I 2011 besøkte en norsk delegasjon med kronprins Haakon i spissen Aserbajdsjan, der de blant annet møttes med landets mektige president Ilham Alijev (t.v.), som bruker statskassa som sin egen lommebok. Azerbaijan har en ytterst udemokratisk regjering. Det er klanen som teller, og da ikke aller minst presidentens. Han har nærmest allmakt. Menneskerettighetene er dertil.

Flere menneskerettsorganisasjoner har kommet med kraftig kritikk av president Ilham Alijevs regime i Aserbajdsjan. De peker på ufrie valg, at aktivister og opposisjonelle blir fengslet, at pressefriheten har dårlige kår, at den private eiendomsretten for mange er en vits, samt at domstolene ikke er uavhengige. Uansett så hevder de norske myndighetene at det ikke er noen motsetning mellom Norges økonomiske interesser og kampen for menneskerettigheter og demokrati i landet.

Nå nylig, i slutten av januar, var utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) på besøk i Aserbajdsjan, der han hadde samtaler med med Alijev. Samtalene skal blant annet ha banet vei for at Statoil-sjefer fikk et viktig møte med den mektige presidenten. Statoils konserndirektør for utenlandske operasjoner, Lars Christian Bacher, var like etter i et møte Alijev.

Statoil, som har vært tungt involvert i Aserbajdsjans gass- og oljeproduksjon i 20 år, har kun vært partner, og ikke operatør. Nå kan det imidlertid se ut til at Statoil får en langt tyngre rolle innen olje- og gassproduksjonen i Aserbajdsjan.

Statoils håp er at de skal få en lederrolle i et nytt, gigantisk prosjekt hvor planen skal være å slå sammen flere olje- og gassfelt og skal ifølge Dagens Næringsliv ha fått en positiv respons på ønsket om en eventuell lederrolle i et nytt gigantprosjekt i landet.

Visepresident Khoshbakht Yusifzadeh i det statlige oljeselskapet Socar, som er en av presidentens næreste, sier til Dagens Næringsliv (DN) at det er uklart om Statoil får operatøransvaret, men han understreker at de vil ha en betydelig tilstedeværelse. Statoil er landets største utenlandske investor etter britiske BP.

Aserbajdsjan blir ofte forbundet med menneskerettighetsbrudd og korrupsjon. Under besøket uttalte Barth Eide at det ifølge Amnestys liste ikke finnes flere politiske fanger i Aserbajdsjan, noe Amnesty avviser på det sterkeste.

«Amnesty International finner den norske utenriksministerens uttalelse svært beklagelig. På helt feilaktig grunnlag referer han til Amnesty som sannhetsvitne på at det ikke lenger er politiske fanger i Aserbajdsjan. Det er ikke riktig», sier politisk rådgiver i Amnesty Norge, Beate Ekeløve Slydal, til Nettavisen.

Utenriksminister Espen Barth Eide avviser imidlertid at han på noe som helst tidspunkt har hevdet at det ikke er politiske fanger i Asarbajdsjan

«Jeg har aldri sagt at det ikke er politiske fanger i Asarbajdsjan, tvert imot sa jeg at det er det, basert på Europarådets lister, og anerkjente samtidig løslatelsen av de som hadde stått på Amnestys helt konkrete liste ved juletider», sier Barth Eide i en uttalelse

Ifølge Barth Eide var han innom temaer som menneskerettighetsbrudd og korrupsjon, da han hadde samtaler med president Ilham Alijev.

“Vi var innom det, som alltid, med referanse til arbeidet i Europarådet i høst og det faktum at Aserbajdsjan skal ha formannskapet i Europarådet neste år, som jo vil sette et økt søkelys på landet”, sa Barth Eide til NTB etter besøket.

“Vi noterte positivt en siste løslatelse av fanger ved juletider. Ifølge Amnestys liste er det nå ingen politiske fanger igjen, men ifølge Europarådet er det fortsatt noen. Aserbajdsjan bestrider at dette er politiske fanger. Vår linje er å si at dette er bra, fortsett med det”, poengterte han.

«Det er politiske fanger i landet, og det går slettes ikke i riktig retning når det gjelder ytrings- og forsamlingsfrihet, snarere tvert imot. Dette er forhold som norske myndigheter ikke bør underslå, og ta opp med landets myndigheter når de er på signingsferd for og med norske næringsaktører», sier Ekeløve Slydal.

Amnesty har sendt et brev til Barth Eide hvor de har kommet med noen presiseringer i forhold til utenriksministerens uttalelser.

«Personene som Amnesty hadde definert som samvittighetsfanger ble løslatt i slutten av desember 2012, men vi har hele tiden understreket at dette ikke representerer det fullstendige antallet over politiske fanger i landet,» lyder et utdrag fra brevet.

Barth Eide sikter trolig til en liste over fanger som Amnesty definerte som samvittighetsfanger knyttet til særskilte hendelser innenfor et gitt tidsrom.

«Amnestys liste over samvittighetsfanger i Aserbajdsjan var med andre ord aldri en uttømmende liste over alle samvittighetsfanger i landet, men kun en liste over samvittighetsfanger knyttet til de ovenfor nevnte hendelsene i den nevnte tidsperioden,» fortsetter Amnesty i brevet.

I slutten av januar samlet parlamentarikere fra hele Europa seg i Europarådet og vedtok en resolusjon mot Aserbajdsjan. Resolusjonen slår fast at landet – ved å bryte menneskerettigheter, ytringsfrihet og forsamlingsfrihet – ikke fullt ut respekterer de forpliktelsene de har som europarådsmedlem. Aserbajdsjan skal overta formannskapet i Europarådet i 2014.

Kort tid etter Eides besøk til landet ble imidlertid menneskerettighetsforkjempere pågrepet i forbindelse med en demonstrasjon i hovedstaden 26. januar. Flere aktivister ble anholdt og fem dømt til fengselsstraff etter de fredelige protestene i Aserbajdsjan, ifølge Amnesty.

Stortinget på sin side utsteder en pressemelding hvor de fordømmer aserbajdsjanske myndigheter for brudd på menneskerettigheter og ytringsfriheten. Flere aktivister ble anholdt og fem dømt til fengselsstraff etter de fredelige protestene i Aserbajdsjan i forbindelse med en demonstrasjon i Baku lørdag 26. januar.

«Stortingets delegasjon til Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) fordømmer aserbajdsjanske myndigheters arrestasjoner av menneskerettighetsforkjempere i forbindelse med en demonstrasjon i Baku lørdag 26. januar,» heter det i en felles uttalelse fra delegasjonen.

Stortingsrepresentant i Forsvars- og utenrikskomiteen, Karin S. Woldseth (Frp), innser at det er et paradoks at Statoil, hvor staten har 67 prosent eierandel, samarbeider med myndigheter som samtidig fordømmes av stortingsrepresentanter.

“Jeg ser paradokset. Det er alltid dilemmaer i utenrikspolitikken. Men hvis Statoil skulle være så heldige at de skulle bli operatører på et felt i Aserbajdsjan, så synes jeg at de klart og tydelig, i større grad enn det de kanskje gjør, kan merke seg at noen bryter med menneskerettigheter og ytringsfriheten i en del av de landene de opererer i, og at de på en eller annen måte kan sørge for at man gjør klart at det er uakseptabelt”, sier Woldseth til Nettavisen.

“Statoil er næringsliv, og det blir vi som offentlig myndighet, både utenriksministeren og politikere som sådan, som må påpeke brudd på menneskerettigheter og ytringsfriheten. Men jeg antar at Barth Eide har snakket med aserbajdsjanske myndigheter om dette, så vi er ikke i konflikt eller på kollisjonskurs med hverandre”, legger hun til.

Informasjonssjefen i Statoil, Bård Gland Pedersen, sier at de har ansvar for at all deres virksomhet i utlandet gjennomføres i samsvar med FNs menneskerettigheter og at de har nulltoleranse for brudd på dette.

“FN har veldig klart trukket opp hva som er selskapets ansvar på den ene siden, og myndighetenes ansvar på den andre siden. Selskaper har ansvar for å respektere menneskerettigheter i all sin virksomhet, men vi kan ikke ta over ansvaret til politiske myndigheter, som er å føre politisk dialog”, sier Pedersen til Nettavisen.

Venstres nestleder, Ola Elvestuen, som reagerer på måten Barth Eide opptrådte under Aserbajdsjan-besøket, sier til Nattavisen at han har “full forståelse for at den norske regjeringen og utenriksministeren skal fremme norske interesser i utlandet, men ikke ved å legge våre idealer til side.»

Ifølge Elvestuen går Barth Eide «altfor langt i det som er å legitimere et diktatur og en diktator for at norsk næringsliv skal tjene penger. Så han setter økonomien foran menneskerettigheter og utvikling av demokrati. Og det skal ikke en norsk utenriksminister gjøre”.

“Selv om han har nevnt menneskerettigheter i møte med aserbajdsjanske myndigheter, så er hovedinntrykket han etterlater seg en utenriksminister og regjering som gjør de nødvendige ritualene for å legitimere regimet, og går i møter med presidenten for å oppnå at Statoil skal få kontrakter”, legger han til.

“Hvor store overgrep er vi villige til å overse, for å tjene milliarder i korrupte og brutale land?”, spør Erling Borgen i sin film “I skyggen av Statoil”, som tar utgangspunkt i Statoils virksomhet i Aserbajdsjan.

Landet er en av verdens mest korrupte stater og vold er en del av den politiske hverdagen. Statoil skryter av sitt samfunnsengasjement, etiske standarder og nulltoleranse i forhold til korrupsjon. Likevel sier de ingenting når regimet de investerer i forfalsker valg, mishandler opposisjonelle og nekter folket dets demokratiske rettigheter.

Statoil operer i 36 land. Utenriksdepartementet advarer mot å reise til 7 av disse. Aserbajdsjan, et av verdens mest korrupte stater og et land hvor vold er en del av den politiske hverdagen, er et av landene der Statoil opererer som omfattes av utenriksdepartementets reiseråd.

I september benådet Aserbajdsjan en soldat, Ramil Safarov, som hadde drept en sovende armener ved et militærakademi i Budapest i regi av NATO-programmet «Partnerskap for fred» i 2004 med øks, i alt 16 ganger. Alijev benådet mannen, forfremmet ham til major og betalte lønnen han hadde gått glipp av de siste 8 årene.

Helsingforskomiteen og Raftoprisvinner, Den aserbajdsjanske journalisten Malahat Nasibova, som er korrespondent for det uavhengige nyhetsbyrået Turan i Aserbajdsjan og for Radio Free Europe/Radio Liberty, kritiserer Statoil for å ikke ta ansvar.

Ifølge Nasibova, som er kjent for sin kamp for ytringsfriheten, bidrar Statoil til å legitimere Aserbajdsjans overgrep mot egen befolkning. Statoil hevder på sin side at beskyttelse av menneskerettighetene utenfor deres egen virksomhet er myndighetenes oppgave.

Armenia har opplevd økonomisk, demografisk og politisk krise i etterkant av konflikten ettersom landet har befunnet seg i en uønsket situasjon da pågående konflikt forhindrer Armenia fra å løse sine økonomiske og demografiske problemer. Dette ikke minst på grunn av at Tyrkia og Azerbaijan lukket sine grenser med Armenia som et resultat av konflikten, noe som forhindrer Armenia fra å ekspandere handelen og motta investeringer.

I motsetning til Armenia klarer Azerbaijan seg godt med hjelp fra sine oljereserver, noe som har hjulpet til med å forbedre landets økonomi gjemnnom å minske både arbeidsløshet og fattigdomsraten. Ettersom Armenia ikke har noen slike resursser så er landet avhengig av handel for å forbedre sin økonomi. Den vanskelige økonomiske situasjonen leder igjen til demografiske problemer da stadig flere mennesker ser seg tvunget til å forlate landet hvert år i sin søken etter bedre økonomiske muligheter.

I sitt forsøk på å bedre de økonomiske mulighetene har Artsakh, som er de jure aserbajdsjansk, men de facto armensk, gjenoppbygget en flyplass, som har vært stengt siden utbruddet av Nagorno Karabagh krigen med planer om å gjenstarte kommersiell flyvning til Jerevan. Men dette tillater ikke Aserbajdsjan, som har forbudt bruk av luftrommet.

Aserbajdsjan, som har erklært at landet planlegger for krig mot Armenia for å “frigjøre sine territorier fra okkupasjon” hvis fredssamtalene ikke gir tilfredsstillende resultater, gjentok nylig sine trusler om å skyte ned sivile fly hvis man gjenåpnet flyplassen.

President Alijev, som er en alliert av USA og Israel, sverget i fjor på at han skulle ta tilbake området, som historisk har vært en del av Armenia og hvor hele 97 % av befolkningen er armensk.

“Aserbajdsjanske borgere må og skal vende tilbake til sine fedres jord”, uttalte han den 11. september. Dettte mindre enn en måned etter at han hadde benådet den aserbajdsjanske offiseren som var dømt for drap på en armensk offiser med en øks mens de begge var med på en NATO-øvelse i Ungarn.

I oktober 2012 fordømte den tyrkiske utenriksministren åpningen av en lufthavn i Khankendi, som han hevdet ville være en provokasjon fra armensk side. Erklæringen hevdet at en armensk avgjørelse om å åpne lufthavnen ville skade fredsprosessen rundt Artsakh konflikten. Det tyrkiske utenriksministerium oppfordret derfor Armenia om ikke å gjøre det.

Under møtet mellom Norge og Aserbajdsjan fordømte Barth Eide det å benytte seg av fly til Artsakh, som han hevder vil være en armensk provokasjon. Han gratulerte Aserbajdsjan med sin økonomiske utvikling og erklærte at Aserbajdsjan og Norge er nære partnere. Men hvor ble det av fredslandet Norge?

Hafiz Hacijev, som er formann i partiet Muasir Musavat (Moderne likeverd), som står Aserbajdsjans president nær, tilbød nylig 60.000 kroner til det partimedlem som greide å skjære et øre av forfatteren Akram Aylisli, som har vært medlem av forfatternes fagforening i Azerbaijan siden Sovjet tiden.

Saken er at Aylisli skrev positivt om armenere i sin novelle ”Steindrømmer”, og derved, ifølge Hajiyev, fornærmet aserbajdsjanske flyktninger, noe han må straffes for.

Boka inkluderer en beskrivelse av vold utført av aserbajdsjanere mot armenere under 1920-tallet og da de to landene gikk i krig mot hverandre under Nagorno-Karabakh krigen på slutten av Sovjet perioden. Rundt 30.000 mennesker ble drept og mer enn en million drevet på flukt under krigen, som førte til at Nagorno-Karabakh og syv tilliggende regioner kom under armensk kontroll.

På tross for at det ble våpenhvile i 1994 har ikke konflikten nådd en politisk løsning, og ifølge Aylisli er boken en apell om vennskap mellom de to nasjonene, som teknisk sett ennå fortsatt er i krig om den armensk-befolkede regionen Nagorno-Karabakh, som brøt seg løs fra Bakus kontroll etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Boka ble publisert i det russiske litteraturmagasinet Friendship of Peoples i desember 2012.

På bakgrunn av den uløste konflikten har Aylislis sympatiske portrett av armenerne og fordømmelsen av vold mot dem forårsaket sinne i Azerbaijan. Et eskalerende crescendo av hatefull retorikk og trusler mot Aylisli startet på slutten av januar 2013, noe som kulminerte i den offentlige erklæringen til Hafiz Hajiyev den 11. februar.

Alijev reagerte på Hacijevs uttalelse med å frata Aylisli ærestittelen Folkets forfatter og lønnen som følger med, det ble oppfordret til protestdemonstrasjoner utenfor Aylislis hjem og landets øverste religiøse myndighet, Rådet av muslimer i Kaukasus i Baku, sendte ut en erklæring der de kaller forfatteren en «forræder» og en «overløper».

Menneskerettighetsgruppen Human Rights Watch har appellert til regjeringen i Baku om å innstille «den fiendtligsinnede skremselskampanjen» mot Aylisli, og sier myndighetene har plikt til å beskytte ham.

“I stedet har de gått inn for å skremme ham og sette ham i fare med ondsinnet skittkasting og fiendtligsinnet retorikk”, sier Hugh Williamson i Human Rights Watch i en erklæring.

Tyrkia benekter ennå folkemordet mot armenerne under Første verdenskrig. Dette selv om folkemordet er det mest studerte etter Holocaust. Drapet på journalisten og redaktøren Hrant Dink sier mye om Tyrkias vern om ytringsfrihet og landets toleranse overfor minoriteter.

Forholdet mellom Azerbaijan og Tyrkia, som har like dårlig nivå på menneskerettigheter, er upåklagelig. Begge landene er allierte med Vesten, og samarbeider både økonomisk og militært med Israel. Mens Tyrkia er et NATO land har Azerbaijan olje.

Norge nekter å erklære det som skjedde for folkemord. Dette ifølge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD på grunn av at man ser på dette som noe som skjedde for lang tid siden og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i det spørsmålet. Men trolig skyldes det at Tyrkia er et NATO land og en regional hovedalliert for både Israel og USA, både når det kom til krigen mot Irak, dagens situasjon i Syria og en potensiell krig mot Iran, samt på grunn av handelsforbindelser. Men er det virkelig slike faktorer som skal avgjøre vårt syn på historien?

Leder Terje Nustad i Sammenslutningen av Fagorganiserte i Energisektoren (SAFE) hevder at Statoil har mislyktes i å være et forbilde i Aserbajdsjan.

“De verken kan eller tør utfordre landets politikk. Ideen er å påvirke systemet så mye som mulig, men i dette landet tror jeg forholdene er så ille at det er umulig”, sier han, og legger til at “Vi beriker oss på deres elendighet. På veien kvitter vi oss med dårlig samvittighet ved å sponse noen sosiale tiltak, noe som i seg selv ikke er galt, men som i realiteten bare er litt julekakepynt som må spres over for at vi skal få tak i verdiene vi er ute etter”.

SAFE mener derfor norske myndigheter, som største aksjeeier i StatoilHydro, burde få selskapet ut av Aserbajdsjan.

Aserbajdsjan er den største oljeprodusent av de tidligere sovjetrepublikkene, etter Russland og Kasakhstan. Det kaspiske hav har blitt en viktig inntektskilde til pensjonsfondet, og Norges regjering gir full støtte til Statoils investeringer. Dette samtidig som FN og diverse menneskerettighetsorganiasjoner fordømmer de massive menneskerettighetsbruddene i landet og for regimenes totale fravær av ytringsfrihet. Er dette Norge verdig?

Hva nå i Artsakh?

2 Responses to “Recognize the Genocide on the Armenians NOW!!!”

  1. I love your site!

    _____________________
    Experiencing a slow PC recently? Fix it now!

  2. torbjörn ringkvist said

    Hej !

    Har i dag på min dator skrivit ut och börjat läsa dina fint pedagogiskt upplagda artiklar om “Aratta – Sivilisasjonens vugge”, vilka jag finner mycket intressanta och läsvärda. Så intressanta att jag även tar denna mejlkontakt med dig, i hopp om mejlsamtal. Om det är OK är jag tacksam för ett svarsmejl från dig.

    Min nusituation är att jag sedan några år är en pensionär som bor i Halmstad
    i Sverige och just nu håller på att försöka skriva en historisk roman om och i kring Mackabéerna, eftersom jag finner dem intressanta i sammanhanget att via dem fått fram den första nedtecknade TANAK, hur konstigt det än kanske låter.

    Före min pensionering hade jag ett konsultkontor som arkitekt och sysslade med samhällsplanering. Som agnostiker har jag alltid varit intresserad av religionshistoria, och då särskilt vad gäller få fram Gamla testamentets egentliga tillkomsthistoria.

    MVH/Torbjörn Ringkvist

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: