Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

  • Sjur C Papazian

  • FB: Sjur Papazian

  • Recent Posts

  • Categories

  • Armenian Eternal Symbol

  • Forget-me-not

  • The Fertile Crescent

    The Fertile Crescent is a term for an old fertile area north, east and west of the Arabian Desert in Southwest Asia. The Mesopotamian valley and the Nile valley fall under this term even though the mountain zone around Mesopotamia is the natural zone for the transition in a historical sense.

    As a result of a number of unique geographical factors the Fertile Crescent have an impressive history of early human agricultural activity and culture. Besides the numerous archaeological sites with remains of skeletons and cultural relics the area is known primarily for its excavation sites linked to agricultural origins and development of the Neolithic era.

    It was here, in the forested mountain slopes of the periphery of this area, that agriculture originated in an ecologically restricted environment. The western zone and areas around the upper Euphrates gave growth to the first known Neolithic farming communities with small, round houses , also referred to as Pre Pottery Neolithic A (PPNA) cultures, which dates to just after 10,000 BC and include areas such as Jericho, the world’s oldest city.

    During the subsequent PPNB from 9000 BC these communities developed into larger villages with farming and animal husbandry as the main source of livelihood, with settlement in the two-story, rectangular house. Man now entered in symbiosis with grain and livestock species, with no opportunity to return to hunter – gatherer societies.

    The area west and north of the plains of the Euphrates and Tigris also saw the emergence of early complex societies in the much later Bronze Age (about 4000 BC). There is evidence of written culture and early state formation in this northern steppe area, although the written formation of the states relatively quickly shifted its center of gravity into the Mesopotamian valley and developed there. The area is therefore in very many writers been named “The Cradle of Civilization.”

    The area has experienced a series of upheavals and new formation of states. When Turkey was formed in the aftermath of the genocide against the Pontic Greeks, Armenians and Assyrians perpetrated by the Young Turks during the First World War it is estimated that two-thirds to three-quarters of all Armenians and Assyrians in the region died, and the Pontic Greeks was pushed to Greece.

    Israel was created out of the Ottoman Empire and the conquering of the Palestinian terretories. The existence of large Arab nation states from the Maghreb to the Levant has since represented a potential threat to Israel which should be neutralised when opportunities arise.

    This line of thinking was at the heart of David Ben Gurion’s policies in the 1950s which sought to exacerbate tensions between Christians and Muslims in the Lebanon for the fruits of acquiring regional influence by the dismembering the country and the possible acquisition of additional territory.

    The Christians are now being systematically targeted for genocide in Syria according to Vatican and other sources with contacts on the ground among the besieged Christian community.

    According to reports by the Vatican’s Fides News Agency collected by the Centre for the Study of Interventionism, the US-backed Free Syrian Army rebels and ever more radical spin-off factions are sacking Christian churches, shooting Christians dead in the street, broadcasting ultimatums that all Christians must be cleansed from the rebel-held villages, and even shooting priests.

    It is now time that the genocide against the Pontic Greeks, Assyrians and Armenians is being recognized, that the Israeli occupation, settlements and violence against the Palestinians stop, and that the various minorities in the area start to live their lifes in peace – without violence and threats from majority populations, or from the West, and then specificially from the US.

    War in the Fertile Crescent
    https://aratta.wordpress.com/2013/11/13/war-in-the-fertile-crescent

    Everyone is free to use the text on this blog as they want. There is no copyright etc. This because knowledge is more important than rules and regulations.

  • Archives

Reisebrev til Libanon

Posted by Sjur Cappelen Papazian on January 13, 2020

Reisebrev

Beklager at det har tatt lang tid å skrive dette nyhetsbrevet. Når det kommer til mytologi og historie så klarer jeg ikke å stanse, men fortsetter kun. Uansett har jeg inkludert disse skriveriene her, da det er langt mer enn nok slik det er. Uansett så er jeg for lengst tilbake til Jerevan. 

Her går ting som de skal. Nyttårsaften var jeg på stor utendørskonsert på Den republikanske plass med Goran Bregović, en av de mest kjente moderne komponistene på Balkan. Han har komponert endel filmmusikk, blant annet for regissøren Emir Kusturica. 

Lille Juleaften tilbrakte jeg sammen med en venn av meg, Lusine, i Edzjmiatsin, også kjent som Vagharsjapat, som ligger ca. 20 km vest for Jerevan og er det religiøse senteret i Armenia. Byen var hovedstad for kongeriket Armenia fra om lag år 120 til 330. Her er sete for alle armeneres øverste patriark og katolikos, som er det åndelige overhode for Den armenske apostoliske kirke. Setet for armenernes katolikos har den vært fra 301 til 485 og igjen fra 1441.

Byen har tre svært berømte kirker: Edzjmiatsin-katedralen, St. Gayane og St. Hripsime, og to mindre berømte kirker: Shoghakat og Guds Moders kirke. Det er et stort område og man kan komme inn nesten i alle bygninger og kirker. Ettersom det var Lille Juleaften så var det mange som vandret med levende lys i sine hender på vei hjem. Det er en tradisjon å hente med seg lys fra kirken og bringe med hjem – det bringer visst hell og lykke. 

Som sagt begynner det å bli noen dager siden jeg ankom fra Libanon, hvor jeg befant meg i 12 dager. Det var min første tur til landet. Har tidligere vært i land som Palestina/Israel, Jordan, Irak, Iran, Tyrkia og i Armenia, så det er bare Syria jeg ikke har vært i når det kommer til landene i Sørvest Asia, også kjent som Nære østen eller Midtøsten.

Flyturen fra Jerevan til Beirut gikk helt uproblematisk (tok to timer). Den var ikke billig. Koster like mye å komme seg fra Jerevan til Beirut som flyturen koster til Norge. Og nå starter blant annet Ryan Air flyturer fram tog tilbake til Europa og ser at en tur til Berlin kun vil bli på snaue 500,-, og til Berlin kommer man billig ved hjelp av billige fly som Ryan Air. 

Namaa og hennes søster Raheeq møtte meg på flyplassen. Tok deretter taxi rett hjem til leiligheten; en stor, fin og gammel leilighet i sentrum av Beirut. Dette ble utgangspunktet for de reisene vi kom til å foreta oss i de kommende dagene. 

De første dagene var vi stort sett i Beirut, hvor stort sett Raheeq og jeg dro til ulike steder, slik som til nasjonalmuseet, mineralmuseet og et galleri, i tillegg til ulike restauranter og barer, før vi dro til kystbyene Tripoli, Batroun, Byblos, Sidon og Tyr. Ble også kjent med ulike venner av Namaa og Raheeq og vi både hadde og ble invitert til ulike middagsselskaper, inkludert på juleaften.

I Beirut viste Raheeq meg også ulike bygninger av historisk verdi, inkludert bygninger som var blitt ødelagt av den lange og grusomme borgerkrigen som hadde foregått i landet, plassen hvor de som protesterer mot dagens styresett befinner seg, et naturlig landemerke utenfor kysten av bydelen Raouché som blir kalt Duens sten, og selvsagt den armenske bydelen, Bourj Hammoud.

Jeg leser at juletradisjoner i de nordiske landene har blitt vanskelige på grunn av klager for muslimer osv. Her i Libanon var det jul og ikke minst julesanger over det hele – i hver fall i de kristne bydelene. Det ble spilt julesanger fra morgen til kveld, og på de store kjøpesentrene danset sexy damer kledd som julenisser etter julesanger spilt med discorytmer.

Kort sagt var det en vellykket tur til Libanon. Har forsøkt å skrive noen ord om de ulike stedene.

Nasjonalmuseet

Et av stedene vi besøkte var nasjonalmuseet i byen, Matḥaf Bayrūt al-waṭanī, som er det viktigste arkeologimuseet i Libanon. Uansett var det ikke akkurat mye å skryte av. Få gjenstander og nesten ensidig fra en periode som strakk seg på 500 år (fra rundt 250 f.vt. til år 250).

Samlingen startet etter første verdenskrig, og museet ble offisielt åpnet i 1942. Museet har samlinger på til sammen 100.000 gjenstander, hvor av de fleste av dem er fra forhistorisk tid til middelalderens Mamluk-periode. Uansett blir kun rundt 1300 gjenstander stilt ut.

I løpet av den libanesiske borgerkrigen i 1975 sto museet i frontlinjen som skilte de stridende fraksjonene. Museets egyptiske vekkelsesbygning og dens samling led omfattende skader i krigen, men de fleste av gjenstandene ble reddet ved forebyggende tiltak i siste øyeblikk.

Raouché

Vi besøkte også Raouché (arabisk: romanisert: ar-Rawše), som er et naturlig landemerke utenfor kysten av bydelen Raouché som blir kalt Duens sten. Det befinner seg på Beiruts vestligste spiss, der de to enorme fjellformasjonene møtes.

Noen historikere mener at ordet “raouché” stammer fra det arameiske ordet rosh eller arabisk ordet ras, som begge betyr hode, eller konge. Andre historikere hevder at det stammer fra det franske ordet roche (rocher), som betyr sten.

Raouché hevdes også å være restene av et havmonster den greske helten Perseus, som var den største greske helten før Herakles tok den rollen, drepte for å redde Andromeda, som var datteren til den etiopiske kongen Cepheus og hans kone Cassiopeia. Monsteret ble til sten da Perseus brukte Medusas hode mot det, noe som førte til at det ble til en stein.

Det er et populært reisemål for både lokalbefolkningen og besøkende. Bydelen med samme navn er kjent for sine eksklusive leilighetsbygg, samt sine mange restauranter og kaféer som ligger langs Avenue de Paris, som er en del av Corniche Beirut, en strandpromenade med utsikt over Middelhavet mot vest og toppene av Libanonfjellet mot øst.

Mimodactylus

Vi besøkte også et mineralmuseum, Mineral Museum (MIM), med alle slags mineraler, og en flyveøgle. Fossiljegere har gjort viktige funn i Hjoûla Lagerstätte, som ligger i nærheten av byen Hjoûla 35 km nord for Beirut og 10 km innover fra byen Byblos. Et sjeldent skjelett av en flyveøgle ble funnet av en anonym velgjører og gitt til mineralmuseet i Beirut.

Mimodactylus, som har fått sitt navn fra forkortelsen MIM (Mineral Museum) for museet som huser den, er den mest komplette av sin art som har blitt funnet på dette kontinentet. Den stammer fra en period kjent som senere eller øvre Kritt for 95 millioner år siden.

Flyveøgler var flyvende krypdyr i forhistorisk tid som tilhørte den utdødde arten pterosaurer (fra gresk pteron og sauros, som betyr «flyveøgler»). De dukket opp i slutten av Trias og levde samtidig i Mesozoikum. De levde for 228 til 66 millioner år siden.

Vingene besto av en membran av hud, muskler og annet vev som var spent mellom kroppen, over- og underarmen og den sterkt forlengede fjerde fingeren. Hodet var lite og med store øyne og meget lange kjever, som hos noen av artene var besatt med tenner.

De første var rhamphorhynchide med lange haler. De manglet det store kileformede brystbenet som hos fugler er feste for flyvemuskelaturen. Mens de minste var på størrelse med dagens kråker, og sannsynligvis jaget insekter, hadde de største et vingespenn på opp til 3 meter og levde av fisk.

De er en søstergruppe til ‘Dinosauria’ og begge gruppene tilhører ‘Ornithodira’. I slutten av Jura fortrengte de korthalede pterodactyle flyveøglene, som kunne oppnå et vingefang på opp til 12 meter, de største rhamphorhynchide flyveøglene, mens fuglene fortrengte de mindre.

Bourj Hammoud

Armenere etablerte sin første kjente kontakt med Libanon da Tigranes den store erobret Fønikia fra Seleukidene og gjorde det til en del av hans kortvarige armenske rike. Da Romerriket etablerte sitt styre over både Armenia og det gamle Libanon, dro noen romerske tropper av armensk opprinnelse dit for å utføre sine oppgaver som romere. 

Etter at Armenia konverterte til kristendommen i 301, etablerte armenske pilegrimer kontakt med Libanon og dets folk på vei til Jerusalem; noen av dem ville bosette seg der. I dag er det mange armenere som lever rundt om i Libanon. 

Historisk sett har de fleste levd i Beirut og Matn distriktet, et distrikt i Libanonfjellene øst for Beirut, samt i landsbyen Anjar i Bekaa regionen. Matn er et av de mest populære områdene i Libanon med vakker natur og utsikt over Middelhavet. Befolkningen er nesten utelukkende kristen, men huser også noen drusere og sjia-muslimer. 

Vi besøkte bydelen Bourj Hammoud, som er armenernes bydel i Beirut og i dag er en del av Matn, eller Nord-Matn. Mange kommer til Bourj Hammoud på handletur fra andre deler av Beirut. Det er primært bosatt av armenere og fungerer som sentrum for armenerne i Libanon. Her er det både gode restauranter og mange billige klesbutikker. 

Vi besøkte her blant annet den lokale armenske kirken, et armensk kultursenter og klubbhuset til det armenske politiske partiet Armenian Revolutionary Federation (ARF), som startet med små studentgrupper på 1890-tallet og har vært et offentlig parti i Libanon siden 1920-tallet.

Da overlevende etter det armenske folkemordet i 1915. Da de syke og utmattede armenerne, som hadde overlevd dødsmarsjene i Deir ez-Zor i Syria, nådde Beirut fikk de tillatelse til å bygge skur på østbredden av Beirutelva, som på den tiden var et myrlendt område. De fikk deretter tillatelse til å bygge hus og bygninger. Disse står fremdeles.

Området ble grunnlagt av den armensk-katolske presten Paul Ariss, som la grunnlaget for området. Han fungerte som ordfører og hovedgaten i Bourj Hammoud er oppkalt etter han. Området økte i omfang på 1930-tallet og ble i 1952 til en selvstendig kommune. Det er i dag et av de tettest befolkede distriktene i Sørvest Asia.

Den libanesiske borgerkrigen

Rundt om i Beirut var det synlige spor etter den libanesiske borgerkrigen, som var en borgerkrig med sterke innslag av utenlandsk milits. Den foregikk med varierende intensitet i perioden 1975–1990. Den resulterte i anslagsvis 120.000 omkomne.

Det var en krig mellom ulike folkeslag og politiske partier i landet som inngikk allianser med hverandre, og med utenlandske støttetropper. Ved krigens utbrudd kunne partene grupperes i en kristen høyreallianse og en muslimsk venstreallianse. Deretter ble det med tiden en krig hvor alle kjempet mot alle; en krig på alle fronter.

Stridene fortsatte etter en kort våpenhvile i 1976, som ble fremforhandlet gjennom mekling av Den arabiske liga. Mens krigen pågikk ble alliansene endret i et raskt tempo og i uforutsigbare retninger. Den var særdeles blodig og vekket oppmerksomhet globalt gjennom flere gisseldramaer, massakrer og mord på høytstående politikere.

De nasjonale partene besto av sjiittiske, palestinske, maronittiske, sunnittiske og drusiske grupper. Mellom gruppene fantes det også uenighet, og mot slutten av krigen hadde nesten alle parter vært alliert med hverandre og gradvis forrådt hverandre. De utenlandske partene var hovedsakelig Syria, Israel, Iran, Irak og USA.

Konflikten ble forverret av demografiske forandringer, palestinske flyktningstrømmer mellom 1948 og 1970, strid mellom de kristne og muslimer, Israel-Libanon-konflikten, samt at Syria og PLO blandet seg inn. Den var verst Sør Libanon, som først ble okkupert av PLO og deretter av Israel.

På 1980-tallet var situasjonen spesielt blodig og prekær, da store deler av Beirut ble lagt i ruiner. Flere krigsforbrytelser og terroristaksjoner ble utført under krigen, inkludert massakren i Damur i 1976, da PLO drepte 500 ubevæpnede kristne innbyggere i kystbyen Damur, samt massakrene i Sabra og Shatila i 1982, hvor kristne militser massakrerte 800 ubevæpnede palestinske flyktninger.

Egget

For å få bedre utsikt klatret jeg opp på det såkalte Egget, eller kuppelen, som er en uferdig kinostruktur bygget i 1965 i Beirut. Konstruksjonen ble avbrutt under den libanesiske borgerkrigen, og den hesteskoformede kuppelen som er igjen i dag har blitt et av byens landemerker.

Snakk om mulig riving de siste to tiårene har mobilisert studenter og arkitekter til fordel for bevaring av den. Under de pågående protestene i Libanon ble stedet tatt i bruk og de nåværende eierne ønsker nå å bevare det og å integrere det i et nytt prosjekt.

Dagens konflikt

Dagens protester er en serie landsdekkende, ikke-sekteriske protester. Den umiddelbare avtrekkeren er de planlagte skattene på bensin, tobakk og telefonsamtaler på nettet, som for eksempel gjennom WhatsApp. Protester i hele landet brøt ut rett etter at skattene skulle ratifiseres innen 22. oktober.

De er motivert av den libanesiske regjeringens manglende evne og vilje til å finne løsninger på den økonomisk krisen som har funnet sted det siste året på grunn av korrupsjon, sløsing av offentlige penger og at statlige enheter blir stjålet. Landets økonomi har nærmest kollapset.

Protestene er med andre ord en reaksjon mot sekterisk styre, stillestående økonomi, arbeidsledighet, endemisk korrupsjon i offentlig sektor, lovgivning (som bankhemmelighet) som oppleves for å beskytte den regjerende klassen fra ansvarlighet og svikt fra myndighetene til å levere grunnleggende tjenester som strøm, vann og sanitær.

Det er ennå de samme gruppene som slåss mot hverandre under den libanesiske borgerkrigen som regjerer – de deler makten mellom seg. Få av politikerne og dem som sitter ved makten tenker på Libanon som et eget land, men heller på hvordan de kan fortsette ved makten gjennom å dele ut privilegier til de gruppene de representerer, samt på hvordan de kan fylle sine egne lommer.

Ifølge nasjonaltraktaten skal Libanons president være maronitt, mens statsministeren skal være sunni-muslim, formannen i parlamentet sjia-muslim, og viseformannen druser. De som nå protesterer vil ha en slutt på alt dette og heller etablere Libanon som en moderne sekulær stat.

Et stort problem er at befolkningen er splittet, slik at de ulike gruppene snarere angriper og ødelegger for hverandre enn å stå samlet mot autoritetene, noe som gjør at det militære og politiet snarere hindrer konflikt enn å forsvare autoritetene.

Nahr al-Kalb

Vi besøkte også Nahr al-Kalb (arabisk: «Hundeelven»), en periodisk elv på 30 km som i antikken ble kalt Lycus eller Lykos, som er gresk for «ulv». Elven har sin start i Jeita nær Jeita-grotten i Libanonfjellene og renner ut i Middelhavet like sør for byen Jounieh, en havneby ved kysten 15 km nord for Beirut. Om sommeren er den kun en kilde i nærheten av Jeitagrotten noen kilometer fra kysten; øvre løp er da uttørret.

Ravinen som Nahr al-Kalb flyter gjennom har vært bebodd siden paleolitikum. Generaler og erobrere fra fortiden har tradisjonelt brukt området ved elvens munning som et sted for minnesmerker over deres erobringer og kampanjer, kjent som minnestavene til Nahr el-Kalb, og de ulike minnesmerkene ble ført opp på UNESCOs liste over verdensarv i 2005.

På begge sider av elva har det blitt hugget om lag 20 innskrifter fra ulike epoker inn i klippeveggene. Her finnes tre hieroglyfiske steler fra egyptiske invasjoner, inkludert en avtale som konkluderer med at Ramses II satte Nahr al-Kalb som grensen mellom Egypt og området til hetittene fra 1200-tallet f.vt.

Det finnes også kileskrift-inskripsjoner fra assyriske og babylonske konger, samt greske, romerske og arabiske påskrifter. Andre innskrifter handler om Napoleon den tredjes invasjon i 1860, Libanons uavhengighet fra Frankrike i 1943 og Israels tilbaketrekkingen fra Sør-Libanon i 2000.

Haigazian University 

Artsvi, en venn av meg i Jerevan, ba meg frakte noen bøker til ham som jeg skulle hente fra en armener ved navnet Antranig i Beirut. Vi avtalte å møte ham ved det armenske universitet i Beirut kalt Haigazian, en institusjon for høyere utdanning grunnlagt i 1955.

Universitetet har flotte og historiske bygninger og befinner seg i en bedre bydel i hjertet av Beirut. Alle grader fra Haigazian er anerkjent av den libanesiske regjeringen og Association of International Colleges and Universities. Engelsk er hovedspråket, selv om noen kurs tilbys på armensk og arabisk.

Universitetet støttes av det armenske evangeliske samfunnet, og ble først og fremst opprettet for å imøtekomme behovene til den store libanesisk-armenske befolkningen. Universitetet er imidlertid åpent for alle studenter og har professorer og studentorgan fra alle deler av det libanesiske samfunnet.

Harissa

Sammen med Antranig, som hadde bil så vi lett kunne ta oss frem, dro vi blant annet til landsbyen Harissa, som er en liten landsby og et viktig katolsk valfartssted i Libanon. Et midtpunkt er en stor 15-tonns hvitmalt bronsestatue av jomfru Maria (Vår Frue av Libanon) med utstrakte armer. Inne i statuens base er det et lite kapell.

Beliggenhgeten er høyt opp i åsene over havnebyen Jounieh nord for Beirut, med en fantastisk utsikt over middelhavskysten fra Beirut og nordover mot Byblos. Den ligger tett ved der gondolbanen (le téléphérique) fra Jounieh kommer opp. I nærheten ligger den to store basilikaer, hvor av en er moderne maronittisk-katolsk og en er bysantiskpreget melkittisk-katolsk.

Jounieh, en kystby i Keserwan-distriktet, omtrent 16 km nord for Beirut, er kjent for sine badestrender og yrende natteliv, så vel som sin gamle markedsplass, havn, paragliding og gondolheis. Innbyggere i Jounieh og de omkringliggende byene er overveldende maronittkatolikker.

Maronittene utgjør en av de viktigste religiøse grupper i Libanon, der ca. 21 % av befolkningen er maronitter. Kirken har rundt 3 millioner tilhengere. Den maronittiske kirke (eller maronittisk-katolske kirke; maronittiske gresk-katolske kirke) er én av den katolske kirkens 23 særkirker.

Kirken følger den bysantinske ritus og bruker syrisk og arabisk som liturgisk språk, men anerkjenner paven som religiøst overhode. Den skriver seg tilbake til St. Maron, som grunnla en klosterorden på 400-tallet. På 600-tallet utviklet maronittene seg til en egen kirke, da de var tilhengere av monoteletismen. Bispedømmet til det maronitt katolske patriarkat ble opprettet i 858.

Bkerké 

På veien opp mot Harissa besøkte vi også en ås med navnet Bkerké, som er en del av Libanonfjellet og har utsikt over Jounieh-bukten. Bkerké er også navnet på en melkittkirke som ligger 650 m over havet ved Jounieh. Det er den maronittisk-katolske patriarks residens og den maronittiske kirkes hovedsete. Det er bispedømmet for det maronittiske katolske patriarkatet i Antiokia.

Selv om området nå utelukkende blir brukt av kirken ble området tidligere eid av den adelige Khazen-(også El-Khazen, Al-Khazen eller DeKhazen, og i noen tilfeller Khazem) familien, som er en fremtredende adelig levantinsk familie og klan basert i Keserwan-distriktet, Libanon, Damaskus, Syria, Nablus, Palestina, så vel som andre distrikter rundt Levanten, overveiende i Galilea.

Familien var opprinnelig drusisk, men konverterte og ble maronitter. Flere medlemmer har spilt ledende roller i politikken i mange generasjoner. Den kan spores tilbake til 900-tallet, da de befant seg mellom Houran, Damaskus, Baalbeck og Nablus. 

De begynte å kjøpe land og anskaffet seg landområder i Libanonfjellet på 1500-tallet. Først primært i Jaj, som i dag ligger i Byblos distriktet. Derfra flyttet de til Keserwan-distriktet, der de kjøpte land fra sjia-stammene. Dette førte til at sjiaene til å flytte til som i dag er kjent som Sør-Libanon, mens maronittene bosatte Keserwan-distriktet.

Frankrikes konge Kong Ludvig XIV (Louis Dieudonné; 1638-1715), også kjent som Louis den store (Louis le Grand) og Solkongen (le Roi Soleil), opphøyet familien til fransk adel og omtalte dens medlemmer som “fyrster av maronittene”. 

Pave Clement X kalte dem for pfalzgrever, en tittel brukt om individer som hadde en viktig rolle i de frankiske og tyske kongenes tjeneste. Pfalzgreven var kongens stedfortreder og forvalter av en pfalz (latin palatium, palass), som vil si en kongsgård der kongene allerede fra karolingisk tid oppholdt seg og utøvet sine funksjoner som dommere.

Den tidligste bygningen på Bkerké-stedet var et kloster konstruert av Khattar al-Khazen i 1703. I 1730 begynte antonittmunker, en orden oppkalt etter den egyptisk kristne helgen Antonius den store (ca. 251-356), og godkjent som orden av pave Urban II i 1095, å bruke klosteret. 

I 1750 brukte biskop Germanus Saqar og nonne Hindiyya al-‘Ujaimi den til den hellige Jesu religiøse orden. Til slutt, i 1779, ble den tatt i bruk av den maronittiske kirken, og i 1830 ble den vinterresidensen til den maronittiske patriark av Antiokia, som leder den melikittiske kirken og har sitt sete i klosteret Bkerké. 

Bispedømmet til det maronitt katolske patriarkat har aldri vært i Antiokia. I stedet var den opprinnelig i Kfarhay i Batroun-fjellene, og fortsatte deretter å flytte til forskjellige steder i Byblos-fjellene de neste 500 årene, som Yanouh, Mayfouq, Lehfed, Habeel, Kfifan, al-Kafr og Hardeen. 

Den flyttet deretter på grunn av intensivert forfølgelse til Qannoubine i Kadisha-dalen og forble der fra 1440 til 1823, da den flyttet til Dimane og til slutt til Bkerké i 1830. I dag bruker maronittiske patriarker Dimane som sommerbolig og Bkerké som vinter.

Bzommar og Antelias

Sammen med Antranig dro vi også til Bzommar, som er setet for den armenske katolske kirken, mens Bikfaya, en by i Matn distriktet i Libanonfjellene, er setet for den armenske apostoliske kirken. Bzoummar er en landsby som ligger 36 km nordøst for Beirut rundt 920-950 meter over havet. Her ligger det også et nonnekloster, hvor Vår frue av Bzommar blir dyrket, som ble bygd i 1749. Innbyggerne i Bzoummar’ er primært melkitter og armensk katolske. 

På veien dro vi også innom Antelias, en by 5 km nord for Beirut, i 1930, som huser Katolikatet Kilikia. Navnet Antelias er opprinnelig gresk og satt sammen av ordene anti, som betyr «mot», og helios, som betyr «sol», som vil si den del av fjellrekken som møter solen. Byen ligger ved middelhavet, ved utløpet av elven med samme navn. Byen er kjent for den maronittiske klosteret St Elié-klosteret.

Byens befolkning er i hovedsak kristne: maronitter, orientalske katolikker, gresk-ortodokse og armensk ortodokse. Byen har fungert som setet til den armenske katolikos av Kilikia siden 1930. Dette gjør den til en av den armenske kirkes to hovedseter.

Den armenske apostoliske kirke

Den armenske apostoliske kirke, også kjent som den armensk-ortodokse kirke, er en orientalsk-ortodoks kirke og er Armenias dominerende trossamfunn. Den betegnes som apostolisk fordi den ifølge tradisjonen ble etablert av to av Jesu apostler, Taddeus og Bartolomeus, som skal ha misjonert i landet.

Taddeus skal ha kurert Kong Abgar V av Edessa for spedalskhet med Bildet av Edessa, noe som førte til hans omvendelse i 30 e.vt. I følge kristen tradisjon var Bildet av Edessa, også kjent som Mandylion, en hellig relikvie bestående av et kvadrat eller rektangel av tøy som det var innprentet et mirakuløst bilde av Jesu ansikt på – det første ikonet (“bildet”).

Thaddaeus fikk deretter i oppdrag av Abgar å spre det kristne budskapet i hele Armenia. Han konverterte kong Sanatruks datter, som til slutt ble martyrert sammen med Thaddeus da Sanatruk senere frafalt. Han betraktes som den første biskopen av Armenia fra 43 til sitt martyrium i 66.

Etter dette kom Bartholomew til Armenia og brakte et portrett av Jomfru Maria, som han plasserte i et gartneri han grunnla over et tidligere Anahit-tempel. Bartholomew konverterte deretter søsteren til Sanatruk, som nok en gang martyrerte en kvinnelig slektning og apostelen som konverterte henne.

Sanatruk var et medlem av arsacide dynastiet av Armenia og etterfulgte Tiridates I, grunnleggeren av arsacide dynastiet av Armenia i 53. Oldtidens kongedømme Armenia var et uavhengig monarki fra 331 til 428 e.vt. Dets fremste tid i makt og i tilpasning av hellenistisk kultur under Tigranes den store og hans sønn Artavasdes II er også referert til som Det armenske rike.

I år 43 e.vt. ble kongedømmet styrt av arsacid-dynastiet, også kjent som Arsacid Armenia. I 387 ble Armenia delt i bysantinske Armenia i vest og persiske Armenia i øst. Persiske Armenia forble under styret til arsacidske underkonger fram til 428. I dag, når man ikke viser til Wilsonske Armenia, er Stor-Armenia vanligvis en referanse til kongedømmets grenser under arsacid-dynastiet.

Begge apostlene ordinerte innfødte biskoper før sin henrettelse, mens andre armenere hadde blitt ordinert utenfor Armenia av Jakob den rettferdige, også kjent som Jakob av Jerusalem, som blir regnet som den første biskopen av Jerusalem og forfatteren av Jakobs brev i Det nye testamentet, og er omtalt som bror av Jesus.

Armenia erklærte seg kristent under kong Trdat (Tiridates) III i 301. Som Armenias apostel nevnes også Gregor med tilnavnet «Lysbringeren», på engelsk kjent som St. Gregory I the Enlightener, eller Gregory the Illuminator. Ut fra legendene om hans virksomhet betegner den armenske kirke seg som den “apostoliske” og/eller “gregorianske” kirke.

Den armenske kirke var representert ved konsilet i Nikea i 325 og deltok aktivt i den felleskirkelige utviklingen i de følgende århundrene. Især etter at Armenia hadde fått sitt eget alfabet på 400-tallet, noe som var med til å skape en ny gullalder med stor litterær aktivitet med kristent fortegn, inkludert oversettelse av Bibelen, samt oldkirkelige skrifter og liturgier.

Etter Chalkedon-synoden i 451 regnes den armenske kirke blant de monofysitiske kirker og var derfor, samt på grunn av nasjonale og politiske grunner, forskjellig fra både den persiske, nestorianske kirke og den bysantinske, ortodokse kirke.

Armenia lå utenfor det muslimske området, noe som gjorde at de kunne fortsette med å bygge kirker på 900-1100-tallet. Særlig kirkehistorisk betydning fikk det kilikiske Armenia (1100-1375), dels som en ikke-bysantinsk kristen “havn” for korsfarerne, dels i kraft av den sammenhengende nære kontakt med romerkirken.

Slaget ved Manzikert ble utkjempet mellom det bysantinske riket og seldsjukkiske tyrkere fra Sentral-Asia ved Manzikert (nå Malazgirt), en by nord for Tyrkias største innsjø Vansjøen som var et viktig handelssenter i kongedømmet Armenia og senere i Det bysantinske riket, i 1071.

Slaget ved Manzikert ble kjempet like utenfor byen i august 1071. Bysantinerne led til slutt et knusende nederlag, og Alp Arslan tok keiser Romanos IV Diogenes til fange.Nederlaget førte til omfattende religiøs og etnisk omveltning i Anatolia, som følge av at de muslimske seldsjukkene vant kontrollen over Anatolia. De opprettet sultanatet Rum, som var forløperen til Det osmanske riket.

For Bysants var tapet av Anatolia et ødeleggende slag, ettersom Anatolia var den tettest befolkede delen av riket. Rikets dager som stormakt var med dette omme. Ute av stand til å gjenerobre de tapte landområdene så keiser Alexios I Komnenos seg nødt til å be om hjelp fra Vesten. Pave Urban II svarte med å oppfordre kristne til å befri det hellige land fra muslimsk styre, en oppfordring som ledet til korstogene.

Seljuktyrkiske invasjoner av Armenia ble etterfulgt av etnisk rensning eller forvisning av armenere som utvandret til Det bysantinske rike, og i 1080 grunnla Ruben I av Armenia, en slektning av den siste kongen av Ani (en tidligere bystat som i dag befinner seg i den tyrkiske provinsen Kars), et lite fyrstedømme ved Taurus som gradvis ekspanderte til å bli det armenske kongedømmet Kilikia.

Denne kristne staten, omgitt av muslimske stater som var fiendtlig til dens blotte eksistens, en stridfylt historie i rundt 300 år, ga verdifull støtte til vestlige korsfarere, og hadde handel med de store kommersielle byene i Italia.

De gamle armenske kirkene og klostrene var viktige sentre for undervisning og kulturell aktivitet, og også i nyere tid har den armenske kirke spilt en stor rolle for opprettholdelsen av nasjonal og folkelig identitet, også når det kommer til dem som befinner seg i diasporaen i USA, Latin-Amerika, Midtøsten og Middelhavslandene.

Kirkens overhode

Gregor Lysbringeren, skytshelgenen av den armensk apostoliske kirken, spilte sammen med kong Tiridates III av Armenia en viktig rolle i kristningen av Armenia. Gregor organiserte den armenske kirkes hierarki. Fra da av har lederne av kirken blitt kalt katolikos, som vil si overhoder.

Katolikos av hele Armenia er overhodet for den armenske apostoliske kirke. Samtidig er han patriark av Edzjmiatsin, som betegnes som armenernes moderkirke, og biskop av Ararat, som har høyest rang blant bispedømmene i Armenia. Katolikatet av hele Armenia omfatter 28 bispedømmer i Armenia og Nagorno-Karabakh, samt i Amerika, Australia, Egypt, Europa og Irak.

Gregor, som var den første katolikos av den armenske kirke, valgte den daværende armenske hovedstaden Vagharshapat, også kjent som Etchmiadzin, som setet for katolisatet i 301. Katolisatet hadde før dette (i perioden 267-301) vært basert i Sis i Kilikia. Gregor var katolikos frem til 325.

Katolisatet ble flyttet til den nye hovedstaden av Armenia, Dvin, i 485. Det ble deretter flyttet til Dzoravank og deretter til Aghtamar i 927, til Arghina i 947 og til Ani i 992. Det flyttet fra Armenia til det armenske kongedømmet Kilikia (i dagens Tyrkia) i 1051.

Setet for katolikatet var først Sebasteia, også kjent som Sivas (1058–1062), men ble flyttet flere ganger: Tavbloor (1062–1066), Dzamendav (1066–1090), Kesun (1090-1116), Dzovk (1116–1149) og Hromgla (1149–1293) før det endte opp i Sis (1293-1930).

Det armenske kongedømmet Kilikia ble i 1375 erobret av mamelukkene, men katolikatet fikk bestå. Katolikoset fungerte etter dette som en verdslig fyrste for armenerne i Kilikia. I 1441 ble også katolikatet i Edzjmiatsin gjenopprettet, som vil si at kirkeledelsen flyttet fra Kilikia og tilbake til sin moderkirke i Armenia, mens Sis forble et katolikatssete og ble kjent som Katolikos av Kilikia.

Katolisatet ble med andre ord flyttet fra Armenia til Kilikia i 1058, og selv om den vendte tilbake til Echmiadzin i 1441 så fortsatte katolisatet i Kilikia sin eksistens, og har fortsatt sin eksistens frem til i dag. Denne delingen var ikke skismatisk, da begge katolikosene anerkjente hverandre.

Dette har resultert i to rivaliserende katolikos med seter i henholdsvis Etjmiadzin i Armenia, som er kjent som Katolikatet Etjmiadzin og regnes som overhodet til hele den armensk apostoliske kirken, og Katolikatet Kilikia, som ble værende i Sis.

I 1517 ble Kilikia en del av Det osmanske rike. De osmanske sultanene gjorde den armenske patriarken av Konstantinopel til de armenske kristnes politiske leder. Dette til tross for at han hadde lavere kirkelig rang enn en katolikos. Katolikatet Kilikia ble flyttet til Antelias i 1930.

I tillegg kommer patriarkatene i Istanbul og Jerusalem, som ble opprettet på 1400-tallet og har også spilt en betydelig rolle både politisk, kulturelt og kirkelig. Det samme gjelder den romersk-katolske mekhitharist kongregasjonen med klostre i Venezia og Wien siden 1700-tallet. Tidligere eksisterte to ytterligere katolikater (Aghtamar 1113–1916; Aghvank 706–1815).

Katolikos av Kilikia og patriarkene av Jerusalem og Konstantinopel anerkjenner katolikos av hele Armenia som kirkens overhode, men er ellers autonome. Deres egne og underordnede bispedømmer hører altså ikke til katolikatet av hele Armenia.

Rundt 94 % av Armenias befolkning – og sannsynligvis en like stor andel av befolkningen i Nagorno-Karabakh – bekjenner seg til den armenske apostoliske kirke. Den har med armenerne også spredt seg til mange andre land, spesielt Midtøsten, Øst-Europa, USA, Argentina og Frankrike.

Katolikos av Kilikia

Katolikos av Kilikia, som betegnes som det armenske katolikatet av storhuset Kilikia og omtales også som Den hellige stol av Kilikia, er en av to biskoper i den armenske apostoliske kirke som innehar kirkens høyeste tittel, katolikos. Han har lavere æresrang enn armenernes øverste patriark og katolikos i Edzjmiatsin, men har stor autonomi innen kirken.

Katolikos av Kilikia omfatter i dag 13 bispedømmer i Midtøsten, samt i Hellas og Amerika. Før Første verdenskrig omfattet katolikatet 15 bispedømmer med ca. 284000 medlemmer. Under folkemordet på armenerne ble katolikatet av Kilikia opphevet i 1916 og katolikos Sahag II ble først sendt til Jerusalem og året etter forvist til Damaskus.

Han prøvde å gjenopprette katolikatet i 1918, men måtte flytte setet fra Sis til katolikatets eneste gjenværende bispesetet i Aleppo i 1921. For å opprettholde katolikatet ble bispedømmene Damaskus, Beirut og Kypros overført fra patriarkatene Jerusalem og Konstantinopel til katolikatet av Kilikia. I 1930 ble setet flyttet på nytt og har siden ligget i Antelias.

I løpet av den kalde krigen ble forholdet mellom katolikatene av Kilikia og Edsjmiazin (som lå i Sovjet) anstrengt. Begge katolikatene opprettet parallelle eksilmenigheter og til og med bispedømmer i flere land. Selv om det aldri har vært snakk om et skisma består denne situasjonen fremdeles i Hellas, Canada og USA, der det fins både «kilikianske» og «edsjmiazinske» biskoper.

Katolikos av Kilikia har sommersete i Bikfaya, som er en by i Matn sistriktet i Libanonfjellene. Her bor det rundt 20000 mennesker, hvor av de fleste er melkittisk katolske, gresk-ortodokse og gresk katolske, samt armensk ortodokse, baptister og andre kristne kirker. Det hører til blant Libanons mest ettertraktede bydeler i nærheten av Beirut og en av Libanons mest sommerresidenser.

Navnet Bikfaya, også skrevet Bickfaya, Beckfayya eller Bekfaya, er en sammentrekning av det arameisk (syriske) sammensatte uttrykket “Beit Kiifa”, med “Kifayya” som det relative adjektivet til ordet “stein” eller “stein” på arameisk. Navnet betyr derfor “huset av stein” eller “det steinete / steinete huset” med den semantiske konnotasjonen “stedet med steiner eller steinbruddet.

Den armensk-katolske kirke

Etter at den armenske apostoliske kirke, sammen med de øvrige orientalske ortodokse kirker, brøt med den katolske kirke etter konsilet i Kalkedon i 451, søkte flere armenske biskoper å opprettholde enhet med den katolske kirke. Katolikatet av Kilikia hadde alltid et godt forhold til den katolske kirke, og inngikk i flere perioder, inkludert under korstogene, et formelt samarbeid med pavekirken.

I 1195, under korstogene, gikk kirken i det armenske kongedømmet i Kilikia inn i en union med den katolske kirken, og denne varte fram til kongedømmet ble erobret av mamelukkene i 1375. Unionen ble formelt gjenopprettet i 1439, men hadde lenge ingen praktisk betydning.

Den armenske menigheten i Aleppo utropte sin katolskvennlige biskop, Abraham-Pierre I Ardzivian, som patriark av Sis i Kilikia i 1740 I. To år senere, i 1742, etablerte pave Benedikt XIV formelt den armensk-katolske kirke viss overhode har tittelen patriarken av Kilikia. Hovedsete ble senere flyttet til utenfor Beirut, og i 1749 til dagens lokasjon i Bzoummar. De fleste armenerne forble imidlertid trofaste mot sin armensk-ortodokse katolikos.

Den armensk-katolske kirke er én av den katolske kirkens 23 særkirker. Den har omtrent 540.000 tilhengere, hovedsakelig i Armenia, Midtøsten og Nord-Amerika. Den følger den armenske ritus og bruker klassisk armensk som liturgisk språk, men anerkjenner paven som religiøst overhode.

Om lag 12 % av den armenske befolkningen er armensk-katolsk. Kirken er dermed mindre enn den armensk-apostoliske kirke (86 %), men større enn den romersk-katolske (1 %). Særkirkens overhode er patriarken av Kilikia, som siden 1749 har sitt sete i Bzommar utenfor Beirut.

Sidon 

En av byene vi besøkte var havnebyen Sayda (tidligere Sidon), Libanons tredje største by. Den ligger ved middelhavskysten sør i landet, mellom Tyr og Beirut. Byen er administrasjonssete for distriktet Sayda og provinsen Sør-Libanon, og ligger 40 km fra Beirut. 

Det fønikiske navnet Ṣīdūn (ṣdn) betydde sannsynligvis “fiskeri” eller “fiskerby”. Det opptrer på bibelsk hebraisk som Ṣīḏōn og på syrisk som Ṣidon. Dette ble hellenisert som Sidṓn, og opptrer på latinsk som Sidon. Det opptrer på klassisk arabisk som Ṣaydūn og på moderne arabisk som Ṣaydā.

Denne gamle fønikiske byen har hatt stor religiøs, politisk og kommersiell verdi. Det er en veldig gammel by og har en historie som strekker seg helt tilbake til oldtiden. Den sies å ha vært bebodd siden 4000 f.vt. I første mosebok er byen (stamfaren til sidonerne) den førstefødte sønnen til Kanaan, som var sønn til Kam. Sidon var derfor oldebarn til Noah. 

Byen har i tillegg til at den har vært både en muslimsk og en kristen by befunnet seg under både Aleksander den store og Herodes. Sigurd Jorsalfare stormet byen med en flåte på 60 skip høsten 1110. Etter at Sayda falt fikk de en flis av Kristi kors som relikvie av kong Baldvin I av Jerusalem.

Her besøkte vi blant annet byens sjøslott, som ble bygget som en festning for det hellige landet av korsfarerne på en liten øy tilknyttet fastlandet med en smal 80 meter lang bro på 1200-tallet. Øya var tidligere stedet for et tempel til Melqart, den fønikiske versjonen av Herakles. 

Det vakre ved slottet kan sees i gamle illustrasjoner av det; etter å ha vært gjennom flere kriger har det imidlertid blitt skadet og renovert flere ganger. Det ble delvis ødelagt av mamlukkene da de overtok byen fra korsfarerne, men ble bygget opp igjen. Slottet falt senere ut av bruk, men ble restaurert på 1600-tallet av Emir Fakhreddine II kun for så igjen å bli skadet. 

Det er en mulighet for at øya som slottet er bygget på var stedet for den fønikiske kongens palass og flere andre fønikiske monumenter, som har blitt ødelagt av Esarhaddon, også stavet Assarhaddon og Ashurhaddon (akkadisk: Aššur-aḫa-iddina, som betyr “Ashur har gitt meg en bror”), som var konge av det neo-ssyriske riket i perioden 681-669 f.vt., og deretter av naturlige jordskjelv.  

Tyr

Fra Sidon dro vi videre sørover til byen Tyr eller Sur (arabisk: aṣ-Ṣūr; fønikisk: Ṣur; latin: Tyrus; akkadisk: Ṣurru; gresk: Týros), som er distriktshovedstad i distriktet Tyr i provinsen Sør-Libanon i Libanon, ligger på samme sted som den antikke fønikiske byen med samme navn, rundt 37 km nord for Akko og 32 km sør for Sayda. 

Byens navn betyr «klippe» etter klippeformasjonen som byen ble bygget på. Den består av to adskilte deler. En festning på noen klipper ved strandlinjen kalt Ushu, eller «gamle Tyr» , og selve Tyr, som er bygget på en liten befestet klippeøy rundt 1 km fra strandlinjen. 

Tyr er i dag den fjerde største byen i Libanon og inkluderer en av de største havnene i landet. Turisme er en stor industri. Det er en gammal fønikisk oldtidsby og den legendariske fødebyen til Europa og Elissa (Dido). Her er det mange flotte og storslagne romerske ruiner.

Byen er beskyttet i henhold til Haag-konvensjonen i 1954 for beskyttelse av kulturelle eiendeler i tilfelle militær konflikt. Byen har mange stader fra antikken, som den romerske Hippodromen, som ble lagt til verdsarvlisten i 1979. 

Tyr har flere ganger blitt angrepet under Israels aksjon for å jage Hizballah ut av landet. Mange av innbyggerne har flyktet. Ødeleggelsene har etter hvert blitt omfattende. I forhold til befolkningens lidelser blir beskyttelse av kulturminner et sekundært anliggende. Ingen har foreløpig ingen rettet direkte angrep mot verneverdige mål, men for hver ny opptrapping av konflikten øker risikoen. 

Tyr ble grunnlagt i henhold til den greske historikeren Herodot rundt 2750 f.vt. Den blir nevnt på monumenter så tidlig som på 1300-tallet f.vt. Handelsvirksomheten i den antikke verden var samlet i varehusene i Tyr. Byens handelsmenn var de første som våget å navigere i Middelhavet og de grunnla sine kolonier og etablerte byer rundt om på middelhavskysten.

Byen Tyr var spesielt kjent for produksjonen av en sjelden og spesiell form for purpurfarge, som ble produsert fra et skalldyr (murex) og kjent som tyrisk purpur. Fargen var så sjelden og kostbar at den i mange kulturer og helt fram til moderne tid var reservert for kongelige eller i det minste adelen. 

Tyr ble ofte angrepet av Egypt og ble beleiret av den assyriske kongen Salmanassar V av Assyria, som først opptrer som guvernør av Zimirra i Fønikia i styret til sin far, kong Tiglat-Pileser III av Assyria. Men som rykket fram da hans far døde og overtok tronen i Assyria i år 727 f.vt. Han endret da sitt opprinnelig navn Ululayu til «Salmanassar» («ild-dyrker»).

Opprøret i hovedstaden Samaria (Šomron) i kongedømmet Israel (nordriket) skjedde under hans styre, men han døde under beleiringen av den jødiske opprørsbyen i 722 f.vt., og kronen ble da overtatt av hans bror Sargon II. 

Navnet Salmanassar er hva som er benyttet for ham i Bibelen som tilskriver skylden på ham og hans far for å ha deportert folket i Israel i landflyktighet, hvilket var generell praksis for assyrerne for erobrede områder. Det er en del av opphavet til legendene om Israels ti forsvunne stammer. 

Både Sargon II og dennes sønn Sankerib skal også ha deportert jøder i deres påfølgende kriger. I 17. og 18. kapitler av Andre kongebok er han beskrevet som erobreren av Samaria og den som sendte byens innbyggere i eksil. 

Byen ble også forsøkt erobret av Nebukadnesar II av Babylonia (586–573 f.vt.), dog uten suksess, skjønt et kompromiss av en fredsavtale ble inngått hvor Tyr ble tvunget til å betalte tributt til Babylonia. Byen kunne dog ikke motstå makten til perserne og ble erobret. 

Byen ble deretter erobret av Aleksander den store etter en beleiring som varte i syv måneder i år 332 f.vt., men fortsatte å opprettholde mye av sin kommersielle betydning fram til den kristne tidsalder. Alexander fikk blant annet bygget en veifylling fra fastlandet og til øya. Dette påvirket vannet og sørget for at sedimenter samlet seg og gjorde forbindelsen permanent. 

Aleksanders tidligere general Antigonus beleiret også byen, som ble erobret i 314 f.vt. Tyr ble uavhengig igjen fra Selevkidriket i 126 f.vt., og fikk senere beholde mye av sin uavhengighet selv da området ble en romersk provins i år 64 f.vt.

En menighet ble grunnlagt her kort tid etter at sankt Stefanus, som blir ansett for å være den første kristne martyren. Stefanus var en kristen diakon, helgen og én av apostlenes første hjelpere. Han var diakon med særlig omsorg for enker og fattige, men døde i 35 e.vt. Hans minnedag er Sankt Stefanus dag 2. juledag i vest og 3. juledag i øst, hvor han feires den 2. august. Han nevnes i Apostlenes gjerninger kap. 6, 7 og 8. 

Apostelen Paulus (Saulus, født ca. 10 e.vt. i Tarsus, død ca. 67 i Roma), en av oldkirkens apostler, og forfatter av flere brev som er inkludert i Det nye testamente, tilbrakte en uke i samtale med disiplene i Tyr, da han kom tilbake fra sin tredje misjonsreise.

Paulus regnes for å ha vært en av de første kristne misjonærer og en av de første teologer. Hans teologi la grunnlaget for den moderne kristendom. Den viktigste kilde til kunnskap om ham er hans egne brev, dernest Apostlenes gjerninger.

Byen ble i 1124 erobret under Det første korstoget og var en av de viktigste byene i kongeriket Jerusalem. Det var en del av den kongelige besittelse, skjønt det var også selvstendige handelskolonier der for italienske handelsbyer. 

Byen var sete for erkebiskopen av Tyr, som er en underbiskop av den latinske patriarken av Jerusalem; dets erkebiskoper tiltrådte ofte til patriarkatet. Den mest kjente av de latinske erkebiskopene var historikeren Vilhelm av Tyr. 

Etter erobringen av Akko av kong Rikard Løvehjerte ble setet for kongedømmet flyttet dit i 1191, men kroningen ble holdt i Tyr. Tyr ble atskilt fra den kongelige besittelse som et eget korsfarerdømme på 1200-tallet. I 1291 ble den erobret av mamelukkene. Deretter fulgte det muslimske osmanske styret før dagens moderne stat Libanon ble erklært i 1920. 

Batroûn

I nord besøkte vi blant annet byen Batroun (gresk Botrys; arabisk al-Batrun; arameisk Bitron), som er en kystby og et viktig turistmål i Nord-Libanon. Selve Batroun har titalls historiske kirker, både katolske og gresk-ortodokse. Byen er òg en badeby med et yrende natteliv som inkluderer puber og nattklubber. Byen er rik på sitruslunder og byen har vært kjent fra tidlig på 1900-tallet for den ferske limonaden, som blir solgt på de fleste kafeer og restauranter i hovedgaten.

På veien dit passerte vi festningen Mseilha (romanisert: Qal‘at al-Msaylḥa) fra middelalderen, som er bygget på en isolert, lang og smal kalkstein med bratte sider i nærheten av elven Nahr el-Jawz. Fortet, som ligger midt på en slette omgitt av fjell, er et festningsverk bygget av Emir Fakhreddine II på 1600-tallet for å vokte ruten fra Tripoli til Beirut. 

Veggene er konstruert med små sandsteinblokker fra steinbrudd ved den nærliggende kysten og bygget på kanten av kalksteinen. De større kalksteinsblokkene er de eneste restene av en tidligere struktur som antagelig er bygget av samme defensive grunn.

En rekke forskere har studert historien og arkitekturen til Mseilha. Noen antar at berget som fortet står på har blitt brukt siden antikken som militærposisjon, men fortet inkluderer imidlertid ikke i sin nåværende konstruksjon noe element relatert til en tidligere periode, heller ikke korstogene. Alt tyder på at 1600-tallet var den tidligste perioden for den nåværende strukturen som ble bygget.

Fønikerne grunnla Batroun på sørsiden av en odde som i antikken ble kalt Theoprosopon, under Bysants, Lithoprosopon, og som i dag er kjent som Ras Shekka. Det eldste benevnelsen opptrer i skriftene til den greske historikeren Polybius som kalte den for Theou Prosopon («Guds ansikt»).

De greske geografene Ptolemy og Strabon kalte den også for Theouprosopon, mens den romerske geografen Pomponius kalte den for Promontorium Euprosopon («Det gode ansikts nes»). Navnet Lithoprosopon ble ikke brukt før Bysants, da området kristnet og navnet ble skiftet fra “Guds ansikt til Lithoprosopon («Steinens ansikt»).

Arameiske og syriske historikere oversatte navnet til Parsuph Kipa og senere oversatte arabiske historikere oversatte det til Anf Al-Hajar og Wajh Al-Hajar («Steinansiktetes nese»). Korsfarerne kalte den for Konstablens kirkebenk og Generalens ås. Mamlukkene og osmanerne gikk tilbake til dets arabiske navn Wajh Al-Hajar.

Den franske historikeren Laurent d’Arvieux skrev i 1660 at frankerne ga navnet Cape Rouge, en korrupsjon av det libanesiske arabiske ordet wež («ansikt»). Jean de La Roque, i 1688, ga odden ytterligere to navn, Capo Pagro og Cappouge, som sannsynligvis var en korrupsjon av Cap Rouge. 

Cappouge kan også komme fra Capo poggio («Åsens eller Klippens klippe»), som samsvarer med det nåværende navnet på den, Râs Shekka («Steinklippens klippe»). Dette refererer trolig til den gresk ortodokse klosteret Vår frue av lyset, som ble bygget på den tiden. Odden huser i dag flere badesteder. Det er også et populært kristent pilgrimssted hvor troende besøker helgenskrinet og klosteret til Vår frue av Nourieh, som befinner seg i landsbyen Hamat.

Odden ligger mellom de gamle byene Batroun og Tripoli. Under antikken eksisterte en vei som gikk parallelt med havet, noe som gjorde det mulig å omgå Lithoprosopon, men et jordskjelv som førte til jordras og sprekker i Lithoprosopon fant sted i 551. Man antar at Batroun led store skader og at den store naturlige havnen i Batroun ble dannet under jordskjelvet.

Jordskjelvet forårsaket et skred, noe som fikk veien til å synke permanent i sjøen og dermed isolerte Tripoli fra Batroun og Byblos. Etter sammenbruddet av odden Ras Shekka forsvant kystveien som forbinder byene Batroun, El-Heri og Tripoli fullstendig, og forvandlet den nordlige strandlinjen til en høy sjøklippe. Det ble skapt en massiv barriere som skjærer gjennom Libanon-kysten, noe som gjør det umulig for reisende å omgå. Dagens moderne, kystnære motorvei går gjennom to tunneler.

En ny vei som kunne gjøre det mulig å komme forbi odden var derfor nødvendig for å sikre kommunikasjon mellom Batroun og Nord. Veien krysser Nahr el-Jawz dalen for så å svinge rundt Ras Shekka odden for å nå den andre siden på et sted i nærheten av El-Heri kalt Bab el-Hawa (som betyr «vindens dør»). Å bygge en festning langs med den nye veien var av stor strategisk og militær betydning for å bevare sikkerhet og sikre kommunikasjon og reisemuligheter.

Navnet Batroun stammer fra det arabiske al-Batroun, som kommer fra det greske navnet Botrys (også stavet Bothrys), som senere ble latinisert til Botrus. Historikere mener at det greske navnet på byen stammer fra det fønikiske ordet, bater, som betyr å kutte, og at det refererer til den maritime muren som fønikerne bygde i havet for å beskytte dem mot tidevannsbølger.

Batroun er trolig byen «Batruna», som blir nevnt i Amarnabrevene på 1300-tallet fvt. Byen blir nevnt av de gamle greske geografene Strabon, Plinius, Ptolemaios, Stefanos Byzantius og Hierokles. Theofanes bekjenneren (758/760-817/818), som var en bysantinsk aristokrat som ble munk og chronicler kalte byen «Botrys». Etter den muslimske erobringen av regionen ble navnet arabifisert til Batroun.

Batroun er sagt å ha blitt grunnlagd av Ithobaal I (915-847 f.vt.), en konge av Tyr som skapte et nytt dynasti, og hans datter Jezabel av Sidon (897-866 f.vt.), som giftet seg med Ahab, ifølge hebreiske skrifter den syvende kongen av Israel siden Jeroboam I, den første kongen av Israels nordlige kongedømme, samt sønn og etterfølger til Omri.

Under styret til Ithobaal I ekspanderte Tyr sin makt på fastlandet og gjorde hele Fønikia til sittså langt nord som til Beirut, inkludert Sidon, og selv deler av Kypros. Samtidig skapte Tyr nye oversjøiske kolonier, inkludert Botrys og Auza i Libya.

Batroun var under romersk styre en del av provinsen Fønikia Prima, og senere, etter at regionen var blitt kristen, ble byen et underbispedømme av patriarkatet i Antiokia. Batroun er et romersk-katolsk bispesete og innbyggerne er for det meste maronittisk-katolske, gresk-katolske og gresk-ortodokse. I følge en gresk Notitia episcopatuum skal det gresk-ortodokse bispesetet ha eksistert i Batroun siden 900-tallet, da byen ble kalt Petrounion’.

Under osmansk styre ble byen setet for de osmanske myndighetene i Libanon, samt sete for et maronittisk bispedøme, som var underlagt Det maronittiske patriarkatet. Byen har vært setet for et maronittisk eparki siden 1999.

Tripoli

I det nordlige Libanon besøkte vi også byen Tripoli (Arabisk: ṭrāblus, av gammelgresk Tripolis), som er den største byen i det nordlige Libanon og den nest største byen i landet. Byen ligger ved Middelhavskysten, 70 kilometer nord for Beirut og er det administrative senteret i Nord provinsen og Tripoli distriktet. Det er en viktig havneby og et kommersielt og industrielt senter.

Tripoli har hatt en rekke forskjellige navn helt tilbake til den fønikiske perioden. Byen var i antikken et senter for et fønikisk forbund som omfattet Tyr, Sidon og Arados, og ble derfor kalt Tripoli, som betyr «trippel by» på gresk.

I Amarna-brevene ble navnet Derbly, muligens en semittisk kognat av byens moderne arabiske navn Ṭarābulus, nevnt på 1300-tallet f.vt., og andre steder ble Ahlia eller Wahlia nevnt. I en gravering om invasjonen av Tripoli av den assyriske kongen Ashurnasirpal II (888–859 f.vt.) blir den Kaltt Mahallata eller Mahlata, Mayza og Kayza.

Under fønikerne ble navnet Athar brukt. Da grekerne bosatte seg i byen kalte de den Tripolis, som betyr «tre byer», påvirket av det tidligere fonetisk like, men etymologisk ikke-relaterte navnet Derbly. Araberne kalte den for Ṭarābulus og Ṭarābulus al-Šām med henvisning til bilād al-Šām, for å skille den fra den libyske byen med samme navn.

I dag er Tripoli også kjent som al-fayḥā, som er et begrep hentet fra det arabiske verbet faha som brukes til å indikere diffusjon av en duft eller lukt. Tripoli var en gang kjent for sine enorme oransje frukthager. I løpet av blomstringssesongen ble det sagt at pollen av oransje blomster ble ført i luften og skapt en fantastisk parfyme som fylte byen og forstedene. 

Det finnes rester etter bosetninger tilbake til tidlig steinalderen, og byen dateres minst tilbake til 1400-tallet f.vt. Fønikerne etablerte en handelsstasjon i byen på 900-tallet f.vt., og under navnet Athar var den sentrum i det fønikiske handelsforbund mellom 700 og 300 f.vt.

Den ble senere underlagt Det assyriske riket, og persisk herredømme ble den senter for en konføderasjon bestående av de fønikiske bystatene Sidon, Try og Arados øya. Under hellenistisk herredømme ble byen brukt som skipsverft og opplevde en periode med autonomi før den ble underlagt romersk herredømme i 64 f.vt. Jordskjelvet i Beirut og den påfølgende tsunamien i 551, ødela den bysantinske byen Tripoli sammen med en rekke andre middelhavsbyer.

Tripoli ble havneby for Damaskus og et viktig handelssentrum for hele Middelhavet i etterkant av de arabiske erobringene under omayyadene i 646. Den fungerte som den andre militære havnen i den arabiske marinen, etter Alexandria. Byen hadde semi-uavhengighet under Fatimid-styre. Det var et velstående fyrstedømme under emirene fra Kutama Ismaili Shia Banu Ammar. Juridisk sett var den en del av jurisdiksjonen til den militære provinsen Damaskus.

Korsfarerne erobret byen i 1109, noe som forårsaket omfattende ødeleggelser, inkludert forbrenningen av Tripolis berømte bibliotek, Dar al-‘Ilm («Kunnskapens hus»), med tusenvis av bind. Under korsfarernes styre ble den i perioden 1109–1289 hovedstad i korsfarerstaten Grevskapet TripoliI 1289 falt den til Mamlukkene og den gamle havnedelen av byen ble ødelagt. En ny innlandsby ble deretter bygget i nærheten av det gamle slottet. Tripoli er den nest største byen i verden (etter Kairo) med mamelukkarkitektur.

Tripoli har den største festningen i Libanon; Raymond de Saint-Gilles-festningen, som er oppkalt etter Raymond de Saint-Gilles, som dominerte byen i 1102 og fikk bygd en festning han kalte Mont Pelerin (Pilegrimsfjellet). Den opprinnelige borgen ble brent ned i 1289, men den ble bygd opp igjen flere ganger, inkludert i 1307-08, av emir Essendemir Kurgi.

Senere, etter at Tripoli sammen med Egypt og Syria hadde blitt erobret av osmanerne i 1516, ble festningen delvis bygd opp igjen av Det osmanske riket, slik den framstår i dag, med massive osmanske porter, der man kan se en gravering frå Süleyman den store som ga ordre om restaureringen. Den ble også restaurert av den osmanske guvernøren i Tripoli, Mustafa Agha Barbar, tidlig på 1800-tallet. 

Tripoli fungerte under osmansk styre som provinshovedstad og beholdt sin velstand og kommersielle betydning fram til 1918. Den inngikk sammen med resten av Libanon i et fransk mandat fra 1920 til 1943, da Libanon oppnådde uavhengighet. En tidligere rask økonomisk utvikling og utbygging ble hemmet da Beirut ble hovedstad i Republikken Libanon, og ytterligere som en følge av borgerkrigen i Libanon i 1975–1990. 

De fleste av innbyggerne i byen er sunnimuslimer. I tillegg kommer 10 prosent kristne og en liten alevittisk minoritet konsentrert rundt en høyde sentralt i byen. På grunn av den sunnimuslimske majoriteten var Tripoli et senter for motstand mot den kristendominerte og høyreorienterte sentralregjeringen i 1958 og under de første årene av borgerkrigen i 1975–1976.

I 1982–1983 var Tripoli hovedsete for den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO og ble deretter okkupert av syriske styrker i 1985. Av politiske grunner er forholdet mellom sunnimuslimske islamister og alevitter i Tripoli spent, og det har vært gjentatte voldelige sammenstøt mellom gruppene helt siden utbruddet av borgerkrigen.

Byblos

Vi dro også til byen Byblos (arabisk: Jubayl), en by ved Middelhavet i provinsen Libanonfjellene 41 km nord for Beirut. Byblos er med sin gamle havn, ruinene fra fønikisk og romersk tid, samt korsfarertiden, sandstrendene og de vakre fjellene, et utmerket mål for turister. Byen er kjent for sine restauranter, barer og utendørskafeer.

Det har i Byblos blitt gjort funn fra bygninger fra neolittisk tid, også kjent som bondesteinalderen eller yngre steinalder, som var en periode hvor mennesket gikk gradvis over fra jeger- og samlersamfunnet til et samfunn fast bosetning hvor mennesket først og fremst forsørget seg gjennom jordbruk og husdyrhold for rundt 10.000 år siden.

Tidlig utvikling skjedde i det fruktbare halvmåne-området, det sørøstlige Anatolia og i det nordlige Mesopotamia og spredde seg derfra både østover og vestover. Befolkningen økte og nye redskaper ble utviklet. Perioden ble avsluttet med at nye redskaper av metall ble utviklet, noe som innledet overgangen til bronsealderen eller for enkelte folkeslag, avhengig av den geografiske region, direkte inn i jernalderen.

Byblos er attesteret som et arkeologisk sted fra tidlig bronsealder. Den ble kalt Gubal under bronsealderen og Gubla i Amarnabrevene. I jernalderen ble den kalt Gebal på fønikisk og Geval i den hebraiske Bibelen. Under korstogene ble den omtalt som Gibelet. 

Navnet Byblos er gresk. Papyrus fikk det greske navnet sitt (byblos, byblinos) fordi det ble eksportert til Egeerhavet gjennom Byblos. Det greske ordet biblion (flertall; biblia), og til slutt ordet «Bibel» («papyrusboken»), kommer fra det samme navnet.

Kardialkeramikk, eller kardium-keramikk, kulturen, en neolittisk kultur med opprinnelse ved den østre middelhavskysten i Levanten, som området Byblos, oppsto i 6400-5500 f.vt. Den ekspanderte via adriaterhavskysten til de østlige kystene av Spania og til atlanterhavskysten i Portugal og sør til Marokko, noe som tyder på en ekspansjon til sjøs ved å plante kolonier langs kysten.

Dens navn, kardium eller kardial keramikk kulturen, henviser til en dekorativ stil ved fremstilling av steintøy og keramikk. Navnet kommer fra å dekorere keramikken ved å prege eller trykke den med hjerteskjell, en spiselig saltvannsmusling som tidligere på latinsk var kjent som Cardium edulis (nå Cerastoderma edule). 

Det første dynastiet i Egypt utnyttet tømmer fra Byblos, og et av de eldste egyptiske ordene for en havgående båt var «Byblos-skip». Byblos var alliert med Egypt i mange hundre år, men ble under Det gamle riket i Egypt (ca. 2686–2181 f.vt.), som refererer til en periode på nesten 500 år i Egypts oldtid og dekker det tredje til det sjette dynasti, en egyptisk koloni.

Byblos var en velstående by og herskerne i Byblos hadde nære bånd til faraoene i Det nye riket, som er en epoke i oldtidens egyptiske historie. Perioden fulgte den andre mellomepoke, og omfattet det 18, 19 og 20 dynasti i perioden mellom 1550 til 1069 f.vt. 

Tekster skrevet ved hjelp av det fønikisk alfabetet har blitt funnet i Byblos datert til omkring 1200 f.vt. Bruken av alfabetet ble spredd av fønikiske kjøpmenn gjennom sjøhandel til deler av Nord-Afrika og Europa. Et av de viktigste monumentene fra denne perioden er tempelet til Resheph, en kanaanittisk krigsgud, men dette hadde falt i ruiner i tiden til Aleksander den store.

I Egypt ble Det nye riket etterfulgt av den tredje mellomepoke, som begynte med farao Ramesses XI død i 1070 f.vt., noe som avsluttet Det nye riket, og endte med assyrernes bortvisning av de nubiske kus

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: