Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

  • Sjur C Papazian

  • FB: Sjur Papazian

  • Recent Posts

  • Categories

  • Armenian Eternal Symbol

  • Forget-me-not

  • The Fertile Crescent

    The Fertile Crescent is a term for an old fertile area north, east and west of the Arabian Desert in Southwest Asia. The Mesopotamian valley and the Nile valley fall under this term even though the mountain zone around Mesopotamia is the natural zone for the transition in a historical sense.

    As a result of a number of unique geographical factors the Fertile Crescent have an impressive history of early human agricultural activity and culture. Besides the numerous archaeological sites with remains of skeletons and cultural relics the area is known primarily for its excavation sites linked to agricultural origins and development of the Neolithic era.

    It was here, in the forested mountain slopes of the periphery of this area, that agriculture originated in an ecologically restricted environment. The western zone and areas around the upper Euphrates gave growth to the first known Neolithic farming communities with small, round houses , also referred to as Pre Pottery Neolithic A (PPNA) cultures, which dates to just after 10,000 BC and include areas such as Jericho, the world’s oldest city.

    During the subsequent PPNB from 9000 BC these communities developed into larger villages with farming and animal husbandry as the main source of livelihood, with settlement in the two-story, rectangular house. Man now entered in symbiosis with grain and livestock species, with no opportunity to return to hunter – gatherer societies.

    The area west and north of the plains of the Euphrates and Tigris also saw the emergence of early complex societies in the much later Bronze Age (about 4000 BC). There is evidence of written culture and early state formation in this northern steppe area, although the written formation of the states relatively quickly shifted its center of gravity into the Mesopotamian valley and developed there. The area is therefore in very many writers been named “The Cradle of Civilization.”

    The area has experienced a series of upheavals and new formation of states. When Turkey was formed in the aftermath of the genocide against the Pontic Greeks, Armenians and Assyrians perpetrated by the Young Turks during the First World War it is estimated that two-thirds to three-quarters of all Armenians and Assyrians in the region died, and the Pontic Greeks was pushed to Greece.

    Israel was created out of the Ottoman Empire and the conquering of the Palestinian terretories. The existence of large Arab nation states from the Maghreb to the Levant has since represented a potential threat to Israel which should be neutralised when opportunities arise.

    This line of thinking was at the heart of David Ben Gurion’s policies in the 1950s which sought to exacerbate tensions between Christians and Muslims in the Lebanon for the fruits of acquiring regional influence by the dismembering the country and the possible acquisition of additional territory.

    The Christians are now being systematically targeted for genocide in Syria according to Vatican and other sources with contacts on the ground among the besieged Christian community.

    According to reports by the Vatican’s Fides News Agency collected by the Centre for the Study of Interventionism, the US-backed Free Syrian Army rebels and ever more radical spin-off factions are sacking Christian churches, shooting Christians dead in the street, broadcasting ultimatums that all Christians must be cleansed from the rebel-held villages, and even shooting priests.

    It is now time that the genocide against the Pontic Greeks, Assyrians and Armenians is being recognized, that the Israeli occupation, settlements and violence against the Palestinians stop, and that the various minorities in the area start to live their lifes in peace – without violence and threats from majority populations, or from the West, and then specificially from the US.

    War in the Fertile Crescent
    https://aratta.wordpress.com/2013/11/13/war-in-the-fertile-crescent

    Everyone is free to use the text on this blog as they want. There is no copyright etc. This because knowledge is more important than rules and regulations.

  • Archives

Maktsentralisering gjennom historien

Posted by Sjur Cappelen Papazian on July 15, 2018

Menneskeheten har blitt stadig mer brutal og krigen har blitt en del av våre liv. Vi lever i en verden med krig, sult, urett og forurensning. Viktige kjennetegn ved samfunnet som vi har i dag er blant annet privatisering, konkurranse, ekspansjon, frie markeder, profitt og stadig større konserner; på mange måten oppskriften til sosialdarwenisme, nyliberalisme eller hyperkapitalisme, hvor det er den sterkeste som overlever.

Dagens ledere fører en politikk som står i motstrid til alt som er nødvendig for å oppnå fred, globalt demokrati, økonomisk likhet og rettferdighet, økologisk beskyttelse av miljøet, og global stabilitet. De representerer valgene til en alt for mektig elite som er fast bestemt på å konsolidere sin økonomiske og politiske makt. Dette uten å ta hensyn til kostnadene for verdenssamfunnet og naturen for øvrig.

Men har det ikke alltid vært sånn?

Neolittiske befolkninger deler mange egenskaper, som for eksempel å leve i småskala, familiebaserte samfunn, som var mer egalitære enn bystatene og høvdingene i bronsealderen. Menneskene levde sammen i stammer, uten privat eiendomsrett, uten klasseskiller og de sosiale strukturene som karakteriserer senere samfunnsepoker.

Ifølge den litauisk-amerikanske arkeologen Marija Gimbutas, som er kjent for sin forskning i neolittisk og bronsealderens kulturer i «Gamle Europa», et begrep hun selv innførte, gikk man med indoeuropeernes ankomst fra et gudinne- og kvinneorientert («matristisk») neolittisk samfunn til en indoeuropeisk patriarkalsk («androkratisk») bronsealderkultur.

I henhold til dette var de førstnevnte samfunnene fredelige gynosentriske (kvinnestyrte) samfunn som tillot homoseksualitet og fremmet en økonomisk likhet, mens de sistnevnte var «androkratiske» eller mannsdominerte og invaderte Europa og påtvang de innfødte deres hierarkiske styre av mannlige krigere.

Hennes verker, utgitt i årene 1946 og 1971, introduserte nye synsvinkler ved å kombinere tradisjonell arkeologisk forarbeid med lingvistisk og mytologisk tolkninger, men hun fikk til dels blandet mottagelse blant sine kollegaer, dels ble hun betraktet som radikal og nyskapende, dels preget av forenklinger og spekulasjoner.

Çatal Höyük (Çatal er tyrkisk for «gaffel» og Höyük betyr «haug») er en stor neolittisk og kalkolittisk bosetning i sørlige Anatolia. De tidligste lagene i bosetningen er datert til omkring 7500 f.vt, som vil si sen neolittisk tidsalder, og stedet var bosatt til minst 6200 f.vt. Det var en storby med opptil ti tusen innbyggere i «Det Gamle Europa».

Çatal Höyük er den største og mest sofistikerte neolittiske bosetningen som noensinne er avdekket, og regnes som et av verdens tidligste vellykkede bysamfunn. Her levde folk fredelig i to tusen år. De kjente ikke til klasseskiller og kvinner og menn ser ut til å ha vært helt, likestilte, uten engang noen skarp arbeidsdeling mellom kjønnene.

Når arkeologer skal avgjøre hva slags form for hierarkier som fantes i et samfunn, ser de på gravfunn og på bygninger, og selvsagt på kunsten. Det er ingenting i Catalhöyuk som tyder på at enkeltmennesker eller enkelte familier hadde spesielt mye større hus enn andre eller ble gravlagt med mere pomp og prakt. Alle, kvinner, menn og barn, ble gravlagt med samme omhu.

Det fantes imidlertid noen underlige begravelses-skikker – som å mure hodeskaller eller også hele skjeletter inn under sengeplasser. Kvinner ble i disse tilfellene gravlagt under de største sengeplassene, menn og barn under de mindre. Dette, og funn av kvinnefigurer eller gudinner i åpenbare autoritetspositurer (sittende på troner etc), kan tyde på at noen kvinner i særdeleshet var spesielt viktige – kanskje som prestinner, høvdinger eller representanter for Gudinnen?

James Mellaart var den første til å starte utgravninger ved Catal Höyuk. Han var overbevist om at folkene i Catal Höyuk hadde dyrket en Stor Gudinne og hennes sønn eller elsker – symbolisert i oksen. Marija Gimbutas satte Catal Höyuk i sammenheng til det Gamle Europa, der gudinnene eller Gudinnen rådet over det religiøse verdensbildet.

Nyere forskere er ikke så glade i å trekke store sammenhenger over tid og sted. De er skeptiske til tanken om en Gudinne-religion og hevder at Mellaart og Gimbutas tar feil. Det er ikke noe som tyder på at det var matriarki eller patriarki. Istedet har man fastslått at menn og kvinner var likestilte og hadde den samme sosiale status. Det var maktbalanse.

Det var denne maktbalansen som kom til å endre seg. Etter hvert som vi oppfant jordbruket og begynte å temme dyr, lærte å utvinne metaller og å skrive, oppsto den private eiendom, arbeidsspesialisering og klasseskiller. Mens noen styrte og bestemte var det andre som måtte arbeide og slite. For som Bertold Brecht spør i sitt dikt “En lesende arbeiders spørsmål” – “Hvem bygde Theben med de sju portene?”

Om man tar Ubaid-perioden (6500 — c. 3800 f.vt.) i det sørlige Irak som et eksempel så ser man at det pågikk en stadig mer polarisert sosial lagdeling med oppveksten av en eliteklasse bestående av høvdinger og avtagende egalitarisme. Samfunnet bar preg av “trans-egalitære” konkurrerende husholdninger, hvor noen falt bak som følge av nedadgående sosial mobilitet.

Høvdingene var trolig ledere av familiegrupper som på en eller annen måte var knyttet til administrasjonen av templets helligdom og var ansvarlig for å løse konflikter og opprettholde sosial orden. Det kan se ut til at slike ulike kollektive metoder, kanskje forekomster av hva Thorkild Jacobsen har kalt primitivt demokrati, hvor tvister tidligere ble løst gjennom et råd av ens venner, ikke lenger var tilstrekkelig for lokalsamfunnets behov.

Yamnaya horisonten, som befant seg nord for Kaukasus og som var besto som en blanding av folk fra det armenske høylandet og lokale østeuropeiske jegersamlere, er preget av sosial tilpasning til høy mobilitet – oppfinnelsen av den politiske infrastrukturen for å håndtere større besetninger fra mobile hjem basert på steppene.

Det er et uttrykk for en sosial utvikling av ulike lokale bronsealderkulturer som leder mot sosial stratifisering og fremvekst av nomadiske høvdingsamfunn, som igjen intensiverte kontaktgrupper mellom hovedsakelig heterogene sosiale grupper.

Under den senere jernalderen var samfunnet preget av ennå mer vold. Bevis fra arkeologi har identifisert begynnelsen på jernproduksjon i det armenske høylandet en gang rundt 1200 f.vt., skjønt en del arkeologiske spor antyder også tidligere dato.

En gang rundt 3000 f.Kr. var jern et sjeldent og kostbart metall i Det nære østen. Jernets kvaliteter, sammenlignet med bronse, ble ikke forstått. Mellom 1200-1000 f.vt. ble forståelsen av jernmetallurgien og nyttegjøringen av jernobjekter spredt raskt og vidtomspennende.

Som en del av tiden sen bronsealder og tidlig jernalder var det en periode knyttet til sammenbruddet av sentrale autoriteter, en generell avbefolkning, særlig i de meget urbane områdene, tap av skriveferdigheter i Antaolia og rundt Egeerhavet, og dens begrensning andre steder, forsvinning av etablerte mønstrene av den internasjonale langdistansehandelen, økende ondsinnet og voldelig kamper om makten hos eliten, og reduserte muligheter for eliten på grunn av avbefolkningen.

Bronsealderens sammenbrudd er en karakterstikk som er gitt av de historikere som ser overgangen i Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet fra sen bronsealder til tidlig jernalder som et voldelig, plutselig og kulturelt sammenbrudd. Særlig Robert Drews har gjort seg til talsmann for at tilsynekomst av utstrakt infanteri med nylig oppfunnet våpen og rustning, som støpte framfor smidde spydhoder og lange sverd, og kastespyd, revolusjonerte kutt-og-kast-våpen.

Et antall mennesker har snakket om kulturelle minner fra katastrofen som fortellinger om en «tapt gullalder». Hesiod har eksempelvis snakket om gullalderen, sølvalderen og bronsealderen, skilt fra den moderne og frastøtende grusomme jernalderens verden ved heltenes tidsalder. Under gullalderen hadde jorden hatt nok til alle og ettersom arbeid var unødvendig hadde ikke slaveri eksistert. Det var en periode med harmoni hvor hierarkiske og utbyttende forhold ikke eksisterte.

Begrepet amagi, eller amargi, som litterært betyr “å vende tilbake til moderen”, blir for første gang brukt i lovsamlingen til den sumeriske kongen av Lagash, Urukagina (ca. 2400 f.vt.), som lagde den første kjente lovsamlingen for å forsvare borgerne fra de rike og mekltige.

Amagi er den første skriftlige referansen til konseptet frihet og brukt til å referere til en reformprosess. Den eksakte betydningen kjennes ikke, men ideen om at reformene var en tilbakeføring til den opprinnelige sosiale orden gitt oss av gudene passer bra med oversettelsen.

Kongen var ansvarlig for hele befolkningens velferd og velbefindende, og mange konger legitimerte seg selv og deres eventuelle maktovertagelse ikke bare som gudenes utvalgte, men som garant for eller gjenopretter av sosial rettferdighet. F.eks. gjorde Urukagina opp med byråkratiet, satte en stopper for utnyttelse av de fattige, beskyttet enker og foreldreløse barn og fjernet en rekke skatter og avgifter.

Kjent som den store reformator lagde Urukagina lover som forbød tvungen salg av eiendom og krevde anklager mot den beskyldte før noe som helst lovbrudd kunne bli straffet. dette er det første eksemplet på noen form for rettsprosess i menneskehetens historie. Dette til tross for at lovene, som vanlig var i datidens Mesopotamia, var en smule brutale, inkludert steining av kvinner for å ha flere menn.

Kronus hersket over verden under gullalderen etter først å ha avsatt sin far Uranus frem til han selv ble avsatt av sin egen sønn Zeus og holdt som fange i Tartarus. I Athen ble festivalen Kronia avholdt til ære for Kronus for å feire innhøstingen i månedsskiftet juli-august. Som et resultat av hans assosiasjon med gullalderen fortsatte Kronus å være beskytter av innhøstingen.

Kronia besto av festligheter og banketter. Slaver og de fri, rike og fattige, delte måltider og spilte spill. Frihet fra arbeid og sosial egalitarisme representerte forholdene som hadde eksistert under den mytologiske gullalderen, da Kronus hersket over verden. Sosiale skiller ble midlertidig glemt. Slaver ble løslatt fra deres oppgaver og deltok i festivitetene på lik linje med slaveeiere.

Rhea er datter av jordgudinnen Gaia og himmelguden Uranus, samt søster og kone til Kronus. Hun er kjent som alle guders mor og blir derfor assosiert med Gaia og Cybele, som har lignende funksjon. Hun ble ansett for å være mor til de olympiske gudene og gudinnene, men ikke som en olympisk gudinne. Romerne identifiserte henne med Magna Mater, som er deres form av Cybele, og gudinnen Ops, som er konen til Saturn.

Saturnalia var en romersk religiøs fest til ære for guden Saturn. Saturnalia var den romerske motsatsen til den tidligere greske feiringen Kronia, som ble feiret i senmidtsommeren, som vil si i juli/august.

Saturnalia ble en av de mest populære romerske festivalene. Dikteren Catullus kalte feiringen for “de beste av dager”. Det var opprinnelig en innhøstningsfest, men ble senere flyttet mot vintertiden. Den ble i begynnelsen feiret i løpet av en enkelt dag, på den 17. desember, men dens popularitet vokste inntil feiringen varte en hel uke, og ble avsluttet på den 23. desember.

Festen hadde karakter av karneval, og det ble forventet at den ble feiret med gaver og stor munterhet. Foruten de offentlige ritene var det en rekke høytider og feriedager som ble feiret privat. Feiringene innebar en fridag for de som gikk på skole, å lage og gi små presanger (saturnalia et sigillaricia), store og tallrike gruppeorgier, og et særskilt marked (sigillaria).

Den ble feiret med et offer ved Saturns tempel i Forum Romanum og en offentlig bankett. Saturnalia involverte konvensjonelle ofringer, en sofa (lectisternium) ble plassert i front av Saturns tempel og tauene som bant Saturns statue for resten av året ble løsnet opp.

Saturnalia var en tid hvor man spiste, drakk, rev av seg klærne og strippet, og var overstadig glade. Det var privat gavegiving, festligheter og en karnevalsatmosfære som omgjorde romerske sosiale normer. En vanlig skikk var valget av en “Saturnalia-konge”, Saturnalicius princeps, som ble valgt som herre for seremoniene for de videre feiringene. Han ledet blant annet ekteskapsseremonier.

Toga var ikke lenger en del av den allmenne klesdraktene, men isteden ble det benyttet en form for syntese, det vil si istedenfor hvite drakene kledde folk seg i fargerike, mer uformelle «middagsdrakter», og pileus, den spisse hatten eller luen som greske seilere benyttet, ble benyttet av alle.

Slaver og herrer skiftet tilsynelatende posisjon slik at herskerne tjente sine slaver. Gambling ble tillatt for alle, selv for slaver. Dette tilsvarer hva som er kjent som «Lord of Misrule» i Storbritannia i senere kristne feiringer, eller Jeppe på Bjerget i Ludvig Holbergs kjente skuespill om omsnudde sosiale roller.

Slaver var unntatt fra straff, og behandlet sine herrer med mangel på respekt. Slavene feiret en bankett hvor det var deres herrer som tjente og serverte dem. Omgjøringen av den sosiale orden var hovedsakelig overfladisk. Banketten ble eksempelvis forberedt av slavene selv, og de måtte også forberede deres herres festmåltid i tillegg. Det var tillatelse innenfor bestemte grenser. De sosiale rangordningene ble lekt med, uten at de ble omstøtt.

Festen ble sett på som en påminnelse av den gamle gullalderen, da verden ble styrt av Saturn. Gullalderen er blant annet kjent for å være en tid da det ikke eksisterte noen lover eller regler ettersom alle gjorde det rette og umoral var fraværende. Den neoplatonistiske filosofen Porphyry tolket friheten forbundet med Saturnalia som symbol på frigjøring av sjeler til utødelighet.

Saturnalia ble introdusert en gang rundt 217 f.vt. for å øke borgernes moral etter et knusende militært nederlag mot kartagoerne. Det ble gjort forsøk på å forkorte feiringene, men uten hell. Keiser Augustus (død 14 e.vt.) forsøkte å redusere den til tre dager, og keiser Caligula noe mindre ambisiøst til fem dager. Disse forsøkene førte til bestyrtelse og store opptøyer blant folkene i Roma.

Saturnalia har satt spor etter seg i både julefeiringen og i middelalderens tradisjon med narrefesten. Den kan ha påvirket noen av tradisjonene som er forbundet med senere feiringer, slik som de som forekommer i midtvinter i Vest-Europa, og da spesielt tradisjoner knyttet til julen.

Det har vært hevdet at kristne på 300-tallet i kristendommens barndom la feiringen av Jesu fødsel til den denne feiringen (og således også julefeiringen) til 25. desember ettersom dagen allerede var en hedensk høytid. Således kunne de gjøre folket kristent uten å fjerne en populær høytid.

Teorien om datosammenhengen har lite hold, ettersom det er andre grunner til dateringen av Kristi fødselsfest, og at Saturnalia både lå på et annet tidspunkt enn 25. desember og dessuten tilkom på et for sent tidspunkt (senere enn at den 25. desember var etablert som Kristi fødselsdag).

Imidlertid er det opplagt at elementer av feiringene av ikke-kristen art til en viss grad også ble med i julefeiringen, alt etter som hvilken kulturkrets det gjelder. Om vinteren er det en rekke andre hedenske fester, som med Midtvinterdagen (eller juleblot eller midtvinterblot) i de nordiske landene, og skikker fra disse, inkludert feiringene i Saturnalia, ble deretter selektivt inkorporert (uten for eksempel orgier, drikkegilder og menneskeoffer for eksempel) og overtatt i den kristne julefeiringen.

En omphalos er en religiøs steingjenstand, eller baetylus. På gammelgresk betyr ordet “navle”. Steinen har en utskjæring av et knyttet nett som dekker overflaten og er hul inni. Den representerer steinen gudinnen Rhea, som er mor til Zeus, pakket inn kledet Zeus var svøpt inn i og utga det for å være Zeus for å lure Cronus, som svelget barna sine for å hindre dem i å avsette ham slik han hadde avsatt sin egen far, Uranus.

I følge gresk mytologi sendte Zeus to ørner ut i verden for at de skulle møtes i verdens sentrum, “navlen” av verden. Blant de antikke greker var det en utbredt tro på at Delphi var verdens sentrum. Det var her Zeus plasserte stenen gitt til Cronus. Det var et kraftig religiøst symbol. Omphalos steiner ble antatt å tillate direkte kommunikasjon med gudene.

Omphalos var ikke bare et objekt av hellensk religiøs symbolikk og verdens sentralitet; det ble også betraktet som et maktobjekt. Dens symbolske referanser inkluderte livmor, fallus og en kopp rødvin som representerer kongelige blodlinjer.

Ekur (É.KUR) en et sumerisk begrep som betyr fjellhus. Det er samlingen av gudene i gudenes hage lik fjellet Olympus er det i gresk mytologi. Det var den helligste bygningen i Sumer. Ekur ble ansett for å være verdens midtpunkt og stedet hvor himmel og jord var forenet.

Ekur ble sett på som et dommested og stedet hvor Enlils guddommelige lover ble utstedt. De etiske og moralske verdiene som stedet har blitt tilskrevet har gjort det til det mest etisk orienterte stedet i hele området. Ritualene har blitt beskrevet som banketter og fester feires fra soloppgang til solnedgang med festivaler overfylt med melk og fløte som er forlokkende og full av glede. Ofre og mat ble brakt av kongen, beskrevet som “trofast hyrde” eller “edel bonde”.

Astraia («stjernejomfruen») var i henhold til gresk mytologi den siste av guddommene til å leve sammen med menneskene under den mytologiske gullalderen, en av de fem nedadgående periodene for menneskeheten. Hun flyktet fra den nye ondskapen og lovløsheten i menneskeheten under jernalderen og steg opp til himmelen for å bli stjernene i stjernebildet Virgo, også kjent som Jomfruen.

Hun representerer renhet og uskyld, men blir assosiert med rettferdighet, og ble således delvis eller helt identifisert med Dike, rettferdighetens gudinne, og med Nemesis, gudinne for rettferdig indignasjon. Den nærliggende konstellasjonen Libra reflekterte hennes symbolske tilknytning til Dike, som blant romerne er kjent som Justitia.

Ifølge legenden vil Astraea en dag komme tilbake til Jorden, og bringe henne tilbake den utopiske gullalderen som hun var ambassadøren til.

Vi har hver og en av oss et valg

The origin of democracy and the city states

Early men and women were equal

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

 
<span>%d</span> bloggers like this: