Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

Nestekjærlighet i mytologi og religion – vår verdenssivilisasjon

Posted by Fredsvenn on April 23, 2017

Sjur Cappelen Papazian sitt bilde.

Nestekjærlighet er omsorg for andre mennesker og det å føle seg ansvarlig for ethvert medmenneskes velferd uten hensyn til religion, kjønn eller politisk standpunkt. Mens noen betrakter det som et element i sosial kontroll, ser andre på det kun som en form for altruisme.

I mytologien er nestekjærlighet det vi forsøker å oppnå gjennom utviklingen av en høyere bevissthet – det dreier seg om frigjøringen av morgenrødens, demringens eller daggryens, gudinne – i Norge kjent som Ostara, hvis navn er roten til det moderne engelske ordet påske, og på indisk Usha.

Begge har de, som med mange andre lignende gudinner i ulike kulturer, sin bakgrunn i den protoindoeuropeiske gudinnen Hausha, som på romersk er kjent som Venus. På sumerisk var hun kjent som Inanna og var en sumerisk gudinne for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig.

Tammuz (sumerisk Dumuzid (DUMU.ZI(D)) i betydningen «trofast» eller «sanne sønn») var navnet på en gud i sumerisk mytologi. Han var en gud for fruktbarhet og for gjenfødelse. Fortellingene gjenspeiler vegetasjonens død i tørketiden og oppblomstring under vårregnet.

Summeriske myter forteller om hans død og besøk i underverden. Inanna sørget over han til den grad at hun bega seg til underverden for å finne han. I ritualene æret man ham under den varmeste tiden på året, da det var tørke. Man benyttet Taukorset, en forgjenger for det kristne kors, som symbol.

Tilfangetagelsen og fengslingen, samt hennes frigjøring av en heroisk gud som dreper en drage som holder henne fanget er en sentral myte i vår mytologi. Hun representerer våren og er involvert i nyttårsfeiringer. Det nye året startet tidligere med vårjevndøgnet i mars måned.

Ushas er sanskrit for daggry og er en vedisk gudinne. Hun er portrettert som å avverge onde ånder om natten, og som en vakkert utsmykket ung kvinne som rider i en gylden vogn på sin vei over himmelen.

I en nylig hinduistisk tolkning blir Ushas beskrevet som mediumet for oppvåkningen, aktiviteten og veksten til de andre gudene. Hun er den første betingelsen innen vedisk tenkning og realisering. Ved hennes økende belysning blir menneskenes natur forstått og gjennom henne kommer vi til sannheten og salighet.

Astraia (den skinnende; «stjernejomfruen») er i henhold til gresk mytologi en datter av enten Zevs og Temis eller av Eos og Astraios, avhengig av den antikke tradisjonen. Hun er assosiert med Justitia i latinsk kultur.

Hun ble i tillegg til rettferdighet, også assosiert med uskyld og renhet, og ble således delvis eller helt identifisert med Dike, rettferdighetens gudinne, og med Nemesis, gudinne for rettferdig indignasjon. Rettferdighetens vektskål som hun holder i hendene ble det nærliggende stjernebildet Libra (Vekten).

I løpet av den mytologiske gullalderen var hun den siste av gudene som levde sammen med menneskene, men hun ble fordrevet av lovløsheten i den senere jernalderen. Hun ble deretter plassert i stjernene som stjernebildet Virgo (Jomfruen).

I henhold til legenden vil Astraia en dag komme tilbake til jorden og bringe med seg den utopiske gullalderen. Hun kan på mangt og meget sees på som forløperen til jomfru Maria, som også symboliseres gjennom sin tilknytning til stjernebildet Jomfruen.

Saligprisningene er åpningen av Bergprekenen, gjengitt i Evangeliet etter Matteus 5:3–12 i Bibelen. Jesus beskriver her egenskapene til forskjellige mennesker, og hvordan de skal bli belønnet i Himmelriket. Deler av bergprekenen er også gjengitt i Evangeliet etter Lukas.

Den amerikanske filosofen John Rawls har blitt betegnet som en av de viktigste filosofer i nyere tid. Hans hovedverk “A Theory of Justice” som ble utgitt i 1971 er helt sentralt i nyere moralfilosofiske debatter, særlig innen politisk filosofi.

For å konstruere prinsipper for rettferdighet som inkorporerer forestillingen om mennesker som frie og likeverdige foreslår Rawls at vi benytter det han kaller for en utgangsposisjon, eller uvitenhetens slør.

Man forsøker så man å forestille seg hvilke politiske institusjoner og prinsipper man ville ha blitt enige om i en situasjon der ingen av deltagerne vet hvor de hører til i samfunnet de skal utforme prinsipper for.

Denne idéen er Rawls’ kanskje mest velkjente, og er ment å sikre at ingen av partene og deres avgjørelser styres av egne særinteresser. I en slik situasjon mener Rawls at det vil være rasjonelt for alle parter å slutte seg opp om forskjellsprinsippet.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: