Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

Guden Tyr – Vekten og Sola

Posted by Fredsvenn on January 6, 2017

Mitt stjernetegn Libra / Vekten blir symbolisert med en vekt, “T”. Dets motsatte stjernetegn er Væren / Aries. Personer som er født i perioden 23. september – 21. oktober regnes som «vekt» ifølge astrologien.

Hver planet hersker over et tegn i dyrekretsen. Venus er den herskende planeten i Taurus og Vekten. Siden alle tegn korresponderer med et spesielt hus, kan også husene knyttes til tegnets hersker. Venus er hersker i det andre og det syvende hus. Planetens innflytelse blir som regel ekstra strek dersom den ved fødselsøyeblikket befinner seg i sitt ”eget” tegn eller hus.

Venus er den nest mest lyseste objektet på nattehimmelen, mens månen er den lyseste. Den blir vanligvis ansett som Jordas tvillingplanet. Fredag har blitt oppkalt etter Venus. I germansk religion blir planeten Venus assosiert med Freyja / Frigg.

Planter som befinner seg midt i mot sitt herskende tegn, blir tvert om svakere. Eksempel; Mars blir altså svakere i Vekten, men ”sterkere” i sitt eget tegn, Væren. Oppstillingen under gir en indikasjon over plantenes astrologiske betydning, og viser forbindelsen mellom tegn og hus.

De kardinale tegnene er ett fra hvert element: Væren, Krepsen, Vekten og Steinbukken. Felles for dem er at de vil styre og ha kontroll, og trives best når de kan bestemme hvor skapet skal stå.

Ved et jevndøgn står solen i ett av to motsatte punkter på himmelkulen der himmelekvator (det vil si deklinasjon 0) og ekliptikken skjærer hverandre. Disse skjæringspunktene kalles jevndøgnspunktene: vårjevndøgnspunktet eller vårpunktet (Væren) og høstjevndøgnspunktet eller høstpunktet (Vekten).

Stjernetegnet Vekten er tilknyttet guden Tyr, samt guder som Nergal (Sumer), Shiva (India), Aries (Hellas), Mars (Roma) osv. Disse er tilknyttet planeten Mars, som er den herskende planeten i Væren og Skorpionen. Mars og Venus er med andre ord forbundet på samme måte som Væren og Vekten, samt Taurus og Skorpionen, er det.

Mars var krigsguden i romersk mytologi. Han har gitt navn til planeten Mars og måneden mars, samt til stjernetegnet Væren (Aries). Han tilsvarer i gresk mytologi krigsguden Ares. Hovedtempelet til Mars lå på Kapitolhøyden i Roma og var delt med Jupiter og Quirinus.

I likhet med Ares, som var sønn av Zeus og Hera, var han sønn av Juno og Jupiter. I en versjon gitt av Ovid er han kun sønn av Juno. Dette ettersom Jupiter hadde tilranet seg morens funksjon da han ga fødsel til Minerva direkte fra sitt pannen, eller tanken.

For å gjenopprette balansen søkte Juno råd fra gudinnen Flora, som ga henne en magisk blomst. Det latinske ordet flos, flertall flores, er et maskulint ord. Hun gjorde Juno gravid. Juno dro deretter til Trakia og Marmara kysten for å føde.

Dette kan forklare hvorfor Matronalia, en festival feiret av gifte kvinner til ære for Juno som gudinnen for barnefødsler, ble avholdt den første dagen i mars, som også er fødselsdagen til Mars. Mars var den første måneden og guden ble født med det nye året. Dette utgjør overgangen mellom Fisken (Pisces) til Væren (Aries).

Mars var gift med Nerio, eller Nerine (“mot”). Nerio representerer den vitale styrken (vis), makt (potentia) og majestet (maiestas) til Mars. Hennes navn vle ansett som sabinsk i sin opprinnelse og er likestilt med det latinske virtus (“mannlig dyd”; fra vir, “mann”). Mars og Nerine ble feiret på en festival holdt den 23. mars. Ting tatt fra fienden i en krig ble dedikert til Nerio.

Nerine, som senere kom til å bli identifisert med Minerva, ble identifisert med krigsgudinnen Bellona. Hennes hovedkjennemerke er en militærhjelm; hun holder ofte et sverd, spyd eller skjold, og vifter med en lykt eller eller pisker mens hun rider i kamp i en vogn trukket av fire hester. Hun ble assosiert med Virtus, personifiseringen av mot. Hennes tempel lå i Campus Martius (“Mars’ åker”), et offentlig eid område i det gamle Roma.

Mars representerte militærmakt som en måte å sikre fred, og var far (pater) til det romerske folk. I opphavsgeneologien til det romerske folk og grunnleggermyten til Roma var Mars far til Romulus og Remus med Rhea Silvia. Ettersom han ble sett som den legendariske far til Romas grunnlegger Romulus ble det likeledes antatt at alle romere nedstammet fra Mars.

Hans kjærlighetsaffære med Venus forsonet de to ulike tradisjonene av Romas grunnleggelse; Venus var den guddommelige moren til helten Aeneas, som ble feiret som den trojanske flyktningen som grunnla Roma flere generasjoner før Romulus bygget ut bymurene.

Mars’ festivaler ble holdt i måneden mars (Væren) og i oktober (Vekten). Ettersom navnet Mars ikke har noen indoeuropeisk utledning er det mest sannsynlig en latinsk form for etruskernes jordbruksgud Maris, og opprinnelig synes Mars å ha vært en jordbruksgud, knyttet til grøderikdom og fruktbarhet, beskytter av krøtter, markene og landegrensene mellom bøndene.

Ettersom romerne var hovedsakelig bønder fryktet de pest og sykdom ville ødelegge deres avlinger. Insekter, skadelige smådyr, platesykdommer var fiender som «invaderte» deres land, og Mars ble guden som beskytter dem mot invasjonene.

Tyr eller Ty er i den norrøne mytologien krigsguden – han som rår over hvem som skal vinne i strid. Han er guden for lov, rettferdighet, himmelen, krig og heroisk ære. Tyr og Tor kan også være det tvillingparet som opptrer med store økser på danske helleristninger og som i fellesskap het Øl.

Tiw ble ansett som Mars i interpretatio germanica. Tirsdag blir kalt Tīw’s Day, også Zischtig fra zîes tag, oversatt fra dies Martis. Det nordiske gudenavnet Tyr stammer kanskje opprinnelig fra det indoeuropeiske ordet *deyewos, som er relatert til den indoeuropeiske himmelguds navn *Dyews, og er det samme ordet som ordet Dyaus i Sanskrit og det greske Zevs.

Zevs er det eneste gudenavnet i gresk mytologi vi vet med sikkerhet har en indoeuropeisk rot, nemlig *Dyews, også *Dyews pHter, som kan sammenliknes med Dyaus Pitar på sanskrit, og Jup(p)iter, opprinnelig Deus Pater, «Himmelfaren» eller «Gudefaren» på latin.

Tyr het Týr på norrønt, og navnet kom fra det germanske Tiwaz. Tyr er det eneste norrøne gudenavnet som representerer et opprinnelig indoeuropeisk grunnord som kan bety «gud», «dag» eller «himmel». Tyr er derfor sannsynligvis en yngre variant av indoeuropeisk himmelgud, selv om mange av hans funksjoner og betydning ble overtatt av Tor (Þórr), som tordengud, og Odin, som fryktinngytende krigsgud, i jernalderen.

I Snorres Edda leser vi at da æsene skulle binde Fenrisulven, krevde ulven at noen la hånden sin i munnen dens. Kun Tyr hadde mot til dette. Han la høyre hånden i ulvens gap. Men lenken holdt, og æsene nektet å slippe ham fri, og Tyr var etter dette enhendt. Tyr var også kjent for å være den eneste som torde å mate Fenrisulven fordi den var så stor og sterk.

Tyr representerer sammen med Heimdall (verdenstreet – Yggdrasil), som utgjør Vannmannen (Aquarius), hovedguden i germansk mytologi. T står for Dyeus, gud, og formet som en pil viser den oppover mot himmelen. Det islandske týr (i flertall tívar) brukes også som fellesnavn for «gudevesen», altså æser.

Mannus var en figur i skapelsesmyten til de germanske stammene. Tacitus skrev at Mannus var sønnen til Tuisto og forfaren til de tre germanske stammene ingaevoner, herminoner og istvaeoner. Navnene Mannus og Tuisto/Tuisco synes å ha en relasjon til proto-germansk Mannaz, “mann / menneske” og Tiwaz, “Tyr, guden”.

Pilen er den samme som symboliserer krigsguden Mars. Symbolet for Mars ble under middelalderen merke for grunnstoffet jern, planeten mars og hankjønn. Det er i dag vanlig utbredt som generelt maskuline kjønnssymbol. Piktogrammet kan tolkes som krigsgudens skjold og spyd.

Mens æsene bodde i Åsgard bodde vanene i Vanheim (eller Vanaland). Denne verden er aldri gitt noen beskrivelse i de norrøne kildene, men ble betraktet som en av de ni verdener. Alle kilder beskriver guddommene Njord (norrønt Njǫrðr, muligens fra urnordiske Nerthuz, oldgermansk *Nerþuz, således beslektet med navnet Njord), Frøy og Frøya som medlemmer av vanene.

Nerthus er en urnordisk eller gammelgermansk jord- og fruktbarhetsgudinne, samt gudinne for fred og velstand. Njorun er i norrøn mytologi en av de mest perifere gudinner. Hun kan representere jorda. En mulig etymologisk forbindelse til Nerthus / Njord og den romerske gudinnen Nerio har vært foreslått.

Opprinnelsen til ordet vane er usikker, og det er gitt flere forslag. Ordet stammer muligens fra den indoeuropeiske ordroten wen-, “strebe etter” eller “vinne”. En alternativ rot kan være wenos i betydning “å begjære”. Den urgermanske rot er Wanizaz som er beslektet med angelsaksiske wynn (“glede”, “lykke”).

Forskeren Raymond Ian Page har sagt at det mangler ikke på etymologiske forslag, men det er fristende å forbinde det med norrøne ordet vinr, «venn». I og med at vanene assosieres med fruktbarhet har det også vært foreslått å se en forbindelse med latinske Venus, romersk gudinne for fysisk kjærlighet.

Risset man inn runen Tîwaz på sitt våpen ville man dedikere det til Týr. Tiwas, også kjent som Tijaz, eller Istanu (Ištanu; fra hattitisk Estan, “Solgud”), var en tidligere anatolisk solgud. Han var guden for rettferdighet og ble avbildet med en bevinget sol på sin krone eller hodeplagg og en kurvet stav. Solen sto tidligere for rettferdighet, slik stjernetegnet mitt, Libra / Vekten, står for nå. Den franske revolusjon og frihetsgudinnen er begge symboler på dette.

Solen er den herskende planeten over Leo. I gresk mytologi ble solen representert av titanene Hyperion og Helios (romersk Sol, og senere av Apollo, lysets gud). Sola hersker over det femte huset. En av de første nedtegnede referensene til soldyrking er fra Mesopotamia og beskrevet i det episke verket om Gilgamesh, som i seg selv nedstammer fra sola. Det ble vanlig å legitimere sin makt som etterkommere av solguden.

Solen er stjernen i sentrum av vårt solsystem, som Jorda og de andre planetene sirkulerer rundt. Solen bidrar med varme og lys. Lysbuen soler reiser i hvert år, stiger og setter på et litt annet sted hver dag, er derfor i realiteten en refleksjon av jordas egen bane rundt sola. Denne buen er større jo lenger nord eller sør fra ekvator, noe som gir en mer ekstrem forskjell mellom dag og natt og mellom årstidene i løpet av året.

Solen reiser gjennom de tolv tegnene i dyrekretsen på sin årlige reise, tilbringer omtrent en måned i hver. Solens posisjon på en persons fødselsdag bestemmer derfor det som gjerne kalles hans eller hennes “sol” tegn. Imidlertid varierer soltegns tildeling mellom vestlig astrologi, hvor tegnet endrer seg rundt 22-23 i hver måned, og hinduistisk astrologi, hvor endringen skjer rundt 14-15 i hver måned. dette på grunn av ulike systemer for planetenes beregninger, etter de tropiske og sideriske definisjoner.

Solen representerer det bevisste ego, selvet og dets uttrykk, personlig makt, stolthet og autoritet, lederskapskvaliteter og kreativitet, spontanitet, helse og vitalitet, som til sammen det som har blitt kjent som livsstyrke. I kinesisk astrologi representerer sola Yang, det aktive, maskuline livsprinsippet.

Hetittene og luwierne har beholdt elementer av rekonstruert urindoeuropeisk religion. For eksempel ligner ordenguden Tarhunt og hans konflikt med slangen Illuyanka på konflikten mellom Indra og den kosmiske slangen Vritra i vedisk mytologi, samt på kampen mellom Tor og Midgardsormen i norrøn mytologi. Hans hustru er den hattiske solguden. Dette guddommelige paret ble antagelig dyrket i tvillingkammeret i det største templet i hovedstaden Hattusa.

Mens luwierne opprinnelig dyrket den gamle proto-indoeuropeiske solguden Tiwaz så er solgudinnen av Arinna en ledende gudinne og kone av værguden Tarḫunna i hettittisk mytologi. Hun beskyttet det hetittiske riket og ble kalt “Dronning av alle land”. Hennes kultsenter var den hellige byen Arinna. Ørnen fungert som hennes budbringer. Det ser ut til at var det ikke var noen mannlig solgud i den nordlige kulturelle sfære av hetittene.

I tillegg til solgudinnen av Arinna tilba hetittene også Solgudinnen av jorda og Solguden av himmelen. Det å skille de ulike solguddommene fra hverandre er vanskelig siden de fleste er skrevet med sumerogrammet D.UTU (solgud). Som et resultat er tolkningen av solgudene fortsatt gjenstand for debatt.

 

I mytene spiller solgudinnen av Arinna en mindre rolle. Hun var opprinnelig fra hattisk opprinnelse og ble tilbedt som Estan. Et av hennes tilnavn var Wurunšemu (“Landsmoren”). Det hattiske navnet ble av hettittene oversatt som Ištanu og Urunzimu. De har også påkalt henne som Arinitti. Tilnavnet “Arinna / Arinitti” opptrer kun i løpet av det hetittiske mellomrike. Dette for å skille solgudinnen fra den mannlige solguden av himmelen, som hadde blitt adoptert av hetittene fra interaksjon med hurrierne.

Navnet Ištanu er den hetittiske formen av det hattitiske navnet Estan og refererer til solgudinnen Arinna. Tidligere forsto man Ištanu som navnet på den mannlige solguden av himmelen, men nyere forskning hevder at navnet brukes kun for å referere til solgudinnen Arinna. Enkelte forskere skiller dog fortsatt mellom en mannlig Ištanu som representerer dag-stjernen og en kvinnelig Wurunšemu som er solgudinnen Arinna og tilbringer nettene i underverdenen.

Solgudinnen Arinna og værguden Tarhunna dannet et par, og sammen de okkuperte de den høyeste posisjonen i den hetittiske statens pantheon. Fra det hetittiske gamleriket er hun kjent som den herskende gudinnen av den hettitiske staten. Gudenes by, Arinna, var stedet for kroningen av de første hettittiske kongene og en av rikets tre hellige byer. Parets datter er Mezulla, som ga dem barnebarnet Zintuhi. Deres andre barn var værguden Nerik, værguden Zippalanda og kornguden Telipinu.

Under det hetittiske nyriket ble hun identifisert med den hurrisk-syriske gudinnen Ḫepat, og den hetittiske dronningen Puduhepa nevner henne i hennes bønner hvor hun bruker begge navnene: Solgudinne Arinna, frue, dronningen av alle land! I hattitenes land er du kjent som solgudinnen av Arinna, men i det land du har gjort landet av sedertre har du tatt navnet Ḫepat.

I det hetittiske gamleriket legitimerer solgudinnen av Arinna sammen med værguden Tarḫunna kongens makt. Landet tilhørte de to gudene og den etablerte kongen, som henviste til solgudinnen som “Mor”.

Under det hetittiske nyriket ble det antatt at solgudinnen våke over kongen og hans rike, med kongen som hennes prest og dronningen som hennes prestinne. Hetittenes konge tilba solgudinnen med daglige bønner ved solnedgang. De hettittiske tekstene bevarte mange bønner til solgudinnen av Arinna: den eldste er fra Arnuwanda I.

Shamash var solguden i den gamle semittiske religionen, og tilsvarte den sumeriske guden Utu. Shamash var også guden for rettferdighet i Babylonia og Assyria. Akkadisk samas “sol” er beslektet til syrisk: šemša, hebraisk: ֶֶׁׁsemes og arabisk: sams.

Ifølge 1911-utgaven av Encyclopedia Britannica førte de dominerende Shamash kultene i Sippar og Larsa til at de lokale solguddommene andre steder ble overskygget og ble absorbert. De ulike mindre solgudene ble sider av den dominerende solguden. Slik ble Bunene omtalt som vognføreren og hans koner Atgi-makh, Kettu (“rettferdighet”) og Mesharu (“rett”) ble deretter innført som ledsagere av Shamash.

Andre solguddommer som Ninurta og Nergal, ledende guddommer av andre viktige sentre, beholdt sine uavhengige eksistenser som visse faser av solen, med Ninurta som solgud av formiddagen og våren og Nergal solguden av middag og sommersolverv. I kjølvannet av en slik synkretisme ble Shamash vanligvis sett på som den generelle solguden.

Sammen med måneguden Nannar-Sin og krigs- og kjærlighetsgudinnen Ishtar utgjorde solguden Shamash en triade ved siden av Anu, Enlil og Ea. De tre kreftene Sin, Shamash og Ishtar symboliserte de tre store naturkreftene: henholdsvis månen, solen og jorden.

Til tider i stedet for Ishtar finner vi stormguden Adad forbundet med måneguden Sin og solguden Shamash, og det kan være at disse to sett av triader representerer læresetningene til to ulike skoler av teologiske tanker i Babylonia som senere ble harmonisert gjennom anerkjennelsen av en gruppe bestående av alle de fire gudene.

Shamash er ofte forbundet med løven, både i mytologi og kunstneriske skildringer. I den gamle kanaaneisk religion er en sønn av Baal Shamash kjent for å ha drept en løve (sønnen er muligens et aspekt av guden), og Shamash selv er avbildet som en løve i religiøs ikonografi.

Konen til Shamash var kjent som Aya i akkadisk mytologi. Hun er imidlertid sjelden nevnt i inskripsjoner bortsett fra i kombinasjon med Shamash. Hun var en modergudinne og er attestert i inskripsjoner fra pre-sargonisk tid, noe som gjør henne blant de eldste semittiske guddommer kjent i regionen.

Aya er et akkadisk navn og blir funnet i personnavn så tidlig som i pre-sargonisk tid (før c.2400 f.Kr.). Aya var en spesielt populær gudinne under den gamle babylonske perioden (c.2000-1595 f.Kr.). I den gamle babylonske byen Sippar var Aya et vanlig guddommelig element i personnavn på kvinnelige slaver som ble eid av prestinner (nadītu).

 

Hun utviklet fra den sumeriske gudinnen Sherida, konen til solguden Utu. Når de semittiske akkadierne flyttet inn i Mesopotamia ble deres guder synkretisert med de sumeriske. Inanna ble til Ishtar, Nanna til Sin, Utu til Shamash osv. Den mindre mesopotamiske solgudinnen Aya ble synkretisert inn i Sherida under denne prosessen.

Gudinnen Aya i dette aspektet ser ut til å ha vært populær blant semittiske folkeslag. Aya var en sumerisk gudinne for lys og konen til Utu / Shamas, som ble tilbedt i byene Sippar og Larsa, hvor av begge ble kalt E-Babbar (“Lysets hus”). I Ugarit ble Aya likestilt med en guddom som delte samme navn som henne. I sumerisk litterær komposisjon Nanna-Suen reise til Nibru er Šerida forbundet med hennes kult i byen Larsa.

Ayas rolle som Shamas kone er eksemplifisert ved sin presentasjon i Standard babylonske versjonen av Epic av Gilgameš, hvor Aya kalles “den store brud”. Babylonerne noen ganger referert til henne som kallatu (bruden), og som sådan ble hun kjent som kona til Shamash. Faktisk ble hun dyrket som en del av en egen-men-festet kult i Shamash e-Babbar templer i Larsa og Sippar.

I gamle babylonske administrative dokumenter synes Aya også å dele sin mann Shamas rolle når det kommer til rettferdighet. Aya er akkadisk for “dawn”, og av den akkadiske perioden var hun forbundet med den stigende solen og med seksuell kjærlighet og ungdom.

I den neo-babylonske perioden senest (og muligens mye tidligere) ble Shamash og Aya assosiert med en praksis kalt hasadu, som løst oversatt betyr “hellig ekteskap.” Et rom ble satt til side med en seng og ved enkelte anledninger tempel statuer av Shamash og Aya ville bli brakt sammen og lagt på sengen til seremonielt fornye sine løfter. Denne seremonien ble også praktisert av kulter av Marduk med Sarpanitum, Nabu med tashmetu, og Anu med ÄNTU.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: