Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

Eventyret om prinsessa og stedmoren

Posted by Fredsvenn on August 4, 2015

Mitt spørsmål: Hvor er kvinnene?

På tide at vi inkluderer kvinnene – kan ikke ha en gutteklubb heller – det hjelper jo ingen – det bare styrker den patriarkalske kulturen som har fått etablere seg. Det som mangler i vår verden er respekt overfor hverandre, naturen og planeten vi bor på – det som mangler er en økologisk forståelse av tilværelsen som vi er en del av.

Alle disiplene er menn – disiplene inntar Olympens guders og gudinners plass, som igjen har sine forløper i den sumeriske religionen, som blant annet representerer astrologiske objekter og sider ved tilværlsen som nettopp guder og gudinner.

Det at man har valgt å benytte seg kun av menn forteller om en mannsdominert kultur, især med tanke på at Venus, som representerer kvinnen, har blitt til Judas, mens Jesus er sola, som representerer mannan.

Det at Venus representerer kvinnen og sola mannen er jo også mannsdominerende, og da især med tanke på at Venus har blitt til Lucifer, og at Lucifer har blitt gjort ond og dårlig. Venus, var en kjærlighetens gudinne.

Denne gudinnen hadde sin forløper i en modergudinne som inkluderte både Hel og Frigg/Frøyja (germansk), som vil si over og underverden. Man skilte modergudinnen i to og gjorde dermed kvinnen sta og egenrådig, slik som med figuren Lilith i Bibelen, eller medgjørlig, slik som med Maria.

Lilith ble att på til fordømt, mens Maria, som mest av alt ligner på Pandora, blir dyrket. Kvinnen ble med andre ord temmet og undertrykt av mannen, som i tråd med dette også har underlagt seg resten av skapelsen, noe som har gjort at vi har brudt ut av paradis, ut av helheten vi inngår i og skapt et samfunn som ikke er tilpasset Jorda vi lever på – hvor ting er helhetlig og økologisk, fornybart, regenererende.

Sol er gjerne mannen, men kan også være kvinnen – men så kan jo også gudene/gudinnene være androgyne. Vår sivilisasjon er født i Tyren, og gått over til Mars/Aries, som blir sett på som mannen, mens kvinnen gjerne blir representert ved Venus, også kjent som Morgenstjernen, noe både Lucifer og Jesus også har blitt kalt. Jesus har til og med vært kjent som Lucifer.

Bildet over er malt ut i fra et religiøst aspekt med utgangspunkt i en hendelse som er beskrevet i bibelen. Michelangelo malte det samme motivet, men med en annen vinkling som er diskutert ut i fra at Maria Magdalena kan være en av deltakerne ved bordet. Michelangelo malte også taket i det sixtinske kapel,l der gud framstår med bryster under kjortelen.

Michelangelo var rimeligvis gnostiker og de hadde et annet syn på kvinner enn pavestolen. Det var gått økonomisk politikk i det. Presters barn kunne arve faren, noe som resulterte i at kirken tapte arveinntekter. Kirken gjorde da et grep som hindret de ved at de nektet prester å gifte seg. At prester fikk barn skjedde rimeligvis ofte, men de var da gjort arveløse.

Kirken er, og har vært, full av negativt kvinnesyn, noe som det religiøse gnostiske utgangspunktet ikke var. Kirken har hatt et merkelig holdning til det feminine, da de har forbannet og undertrykket levende kvinners eksistens, men at kirken ved kirkebygningen er menighetens mor og inngangen er å regne som en kjønnsåpning. Ved å gå inn i en kirke går man inn i en livmor. Så kan vi andre ut i fra dette la asosiasjonene vandre.

Forfatteren og satirikeren James Finn Garner skrev boka “Politically Correct Bedtime Stories”, så nå har vi politisk korrkte eventyr. Hva vi trenger nå er en politisk korrekt mytologi som kan overta for de utgåtte, inkludert de 5 verdensreligionene

To halve – hva blir det? En Hel – ja, og hva heter den andre halve? Frigg

Ereshkigal (Hel) er storesøsteren til Inanna (Frigg/Frøyja)

– Frigg/Frøyja – Fredag/Venus

Frigg/Frøyja (de er egentlig kun en gudinne) har gitt navn til fredag, som på latin er dies Veneris Venus sin dag. Hel og Frigg var tidligere en gudinne – mektig modergudinne – men ble delt i to – en i undergrunnen og en som fortsatte som gudinne, men kun som vakker. På mange måter kan det minne om historien om Lilith (Hel) og Eva (Frigg) – Pandora. Dette skjedde fordi vi kom inn i en stadig mer patriarkalsk kultur, hvor kvinnen måtte underlegge seg mannen.

Eventyrene om prinsessa og den onde stedmoren handler om de to sidene til Hel – livet og døden, gjenskapelse og regenerering. Så her har vi heksa og den vakre prinsessa, samt det halve kongeriket – våren, livet og alt som gror og vokser.

Det kan tenkes at Hel var førnorrøn og ble ført videre inn i det norrøne. Hel gjorde sine ting i en hule. Stallen i Betlehem var rimeligvis også en hule. Man går inn i guddomens kropp og utfører guddommelige handlinger. Jorden var også feminin, som himmelen var maskulin Det er interssant at Hel er koblet til viet, Hels vie, Helvete. Viet er ført videre i kirken der man kneler og får nattverden. Dette er også en videreføring av en tidsmåler der de inn-vidde hadde kunnskap om stjerner, sol og månens gang. De gamle religiøse lederne var mer en gudsforkynnere, de var astrologer med stor kunnskap. De holdt orden på året og handlingene.

Men historien fortsetter:

Balder (norrønt Balder, Baldr, Baldur, usikker betydning, muligens «herren») er en gud i norrøn mytologi som er assosiert med lys, skjønnhet, kjærlighet og lykke. I henhold til Gylfaginning er Balder sønn av Odin og Frigg og gift med Nanna (Nepsdatter), som han har sønnen Forsete sammen med. De bor i Breidablik, «stedet med vid utsikt».

Han har også det flottest skip av alle, Ringhorne, som han også ble brent på. Nanna var den mest trofaste av alle kvinner og døde av sorg da Balder døde. Hjertet brister av sorg når hun ser Balder blir lagt på båten i bålferden sin. Da ble hun lagt på båten sammen Balder. Selv om Hermod rir til Hel for å forsøke å få Balder tilbake til livet, lykkes han ikke, og Nanna og Balder må forbli i dødsriket.

Dumuzi eller Tammuz (Akkadisk Duʾzu, Dūzu; sumerisk Dumuzid (DUMU.ZI(D)) i betydningen «den trofaste» eller «den sanne sønn») var navnet på en gud i sumerisk mytologi og senere hos akkadere. Han var en gud for fruktbarhet og for gjenfødelse, og sammenlignes derfor med egypternes Osiris og grekernes Dionysos. Han ble forbundet med gudinnen Inanna i Sumer, og Ishtar i Akkad. Han er den samme som armenernes gud Ara, Balder og Jesus.

Inanna (kileskrift DINGIRINANNA) var en sumerisk gudinne for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig. Alternative navn var Innin, Ennin, Ninnin, Ninni, Ninanna, Ninnar, Innina, Ennina, Irnina, Innini, Nana og Nin, antagelig avledet fra tidligere Nin-ana, «Himmelens frue». Hennes akkadiske motpart er Ishtar.

I mytene ble det fortalt om hans kjærlighetsforhold til gudinnen. Ifølge én myte ble Tammuz drept og steg ned til dødsriket hvor han en tid oppholdt seg. Siden ble det bestemt at han skulle være der i seks måneder hvert år, mens hans søster Geshtinana skulle være der den andre halvparten av året. Fortellingene gjenspeiler vegetasjonens død i tørketiden og oppblomstring under vårregnet.

Ereshkigal (EREŠ.KI.GAL, “Queen of the Great Earth “) var gudinne i Irkalla, landet hvor de døde holdt til i underverden. Der var hun en dronning som mange guder og gudinner så opp til. Hun var også kjent som Irkalla. Dette på samme måte som navnet Hades ble brukt i gresk mytologi for både underverdenen og dens hersker, samt Hel og helvete. Hun var den eneste som kunne utstede lover i sitt rike.

Gudinnen Inanna / Ishtar refererer til Ereshkigal, symbolet på naturen under den ikke-produktive årstiden, som hennes eldre søster. De er hverandres motstykker. Hun er blant annet kjent gjennom myter som antas å symbolisere endringen av årstidene, men kanskje også ment å illustrere visse doktriner. Ifølge doktrinen om de to kongedømmene blir de to rikene til de to søstrene kraftig differensiert ettersom det ene er av denne verden, mens det andre er de dødes rike.

En av mytene forteller om Inannas nedstigning til underverdenen og hennes mottagning av hennes søster som hersker der; Ereshkigal lurer sin søster til å ankomme hennes rike og Inanna er bare i stand til å forlate det ved å ofre sin mann Dumuzi i bytte for seg selv.

Den første krigs- og kjærlighetsgudinnen: Inanna

Inanna var en sumerisk gudinne for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig. Alternative navn var Innin, Ennin, Ninnin, Ninni, Ninanna, Ninnar, Innina, Ennina, Irnina, Innini, Nana og Nin, antagelig avledet fra tidligere Nin-ana, «Himmelens frue». Hennes akkadiske motpart er Ishtar.

Som gudinne for kjærlighet og krigføring som ble sett spankulerende rundt i hennes hjemby, drar unge menn ut av vertshusene for å ha seksuell omgang med dem. Til tross for hennes assosiasjon med parring og fruktbarhet for dyr og mennesker, Inanna var ikke en modergudinne, og sjelden assosiert med barnefødsler. Inanna ble også knyttet til regn og stormer og til planeten Venus.

Inanna figurerer framtredende i en av de tidligste legender, Enmerkar og herren av Aratta, i noe som minne om rollen som en «kongemaker», overførte hennes personlige bosted og gunst, og således overherredømme fra Arattas konge og til Uruk.

I diskusjonen av tolkningen av kileskriften har en del tidlige assyriologer foreslått at Inanna kan ha vært en opprinnelig «før-eufratisk» gudinne, men ideen om at det var et før-eufratisk underlagsspråk i tiden før sumerisk språk er ikke i utstrakt grad støttet av moderne assyriologer. Inanna er derfor trolig beslektet med den hurrittiske modergudinne Hannahannah, akseptert kun i senere tid inn i den sumerske gudeverden, en ide støttet av hennes ungdommelighet, og at i motsetningen til andre sumerske guddommer, hun hadde i begynnelsen ingen bestemte ansvarsområder.

Frigg og Frøya

Frigg (Frigga) er i norrøn mytologi Odins kone. Hun er datter av Fjòrgyn. Frigg var svært vakker og den mektigste av gudinnene. Hun er kjærlighets- og skjebnegudinnen. De tre stjernene i Orions belte i stjernebildet Orion ble i norrøn mytologi kalt «Friggs rokk».

Sammen med Odin får Frigg sønnen Balder, som blir drept når Loke lurer Hod til å skyte en misteltein på ham etter at Loke får nyss om at mistelteinen er den eneste skapningen på jorda som kan skade Balder. Frigg får veldig skyldfølelse etter denne hendelsen, siden hun ikke ba mistelteinen om å love å aldri skade Balder.

Frøya (fra norrønt: Freyja, avledet betydning frue) er fruktbarhets- og kjærlighetsgudinnen i norrøn mytologi og moderne åsatro. Hun ble påkalt i kjærlighetsspørsmål, ved graviditet og under fødsler. Hun hadde også makt over vekst i naturen. Hun var likevel også en krigs- og dødsgudinne. Frøya var den vakreste av åsynjene.

Frøya var gift med Od (Óðr), tilsvarende figur eller et annet navn for Odin, og med ham fikk hun døtrene Hnoss/Noss («klenodium») og Gjerseme/Gersemi («dyrbarhet»). De var svært vakre. Derfor ble alt det som er vakkert og dyrebart kalt Hnossir (nosser). Od forlot Frøya for å reise til fremmede land, og kom ikke tilbake. Frøya gråter over dette med tårer av rødt gull. Gull ble av den grunn en kjenning som «Frøyas gråt».

Frøya og Frigg tolkes i noen sammenhenger for å ha vært samme gudinne, eller å ha samme opphav. Foruten den opplagte likheten i navnene hadde de begge en del til felles:

De var gift med henholdsvis Od og Odin.
Begge reiser av og til bort.
Begge er fruktbarhetsgudinner.
Begge ble påkalt i forbindelse med fødsler.

Det var også forskjeller som at Frøya er av vane-ætt, mens Frigg er åsynje.

Aser og Vaner

Æser (norr. æsir), entallsform Ås (norr. áss) er betegnelsen på den ene hovedgruppen av guder i den norrøne mytologien. Odin var konge over æsene, men det er trolig at Tor var den av dem som ble mest tilbedt. Det fins mange spennende og ofte morsomme fortellinger om Tor, mens Odin for det meste skildres som en vandrer på søken etter visdom og kunnskap. I Ynglingesagaen skrev Snorre at æsene var fra Asia.

Vaner (norrønt vanr, vanir) er i norrøn mytologi en gudeslekt (den andre slekten er æsene). Vanene assosieres med fruktbarhet, kjærlighet og rikdom, men også til døden. En gang i den mytologiske urtiden var det krig mellom gudættene, vanene og æsene, se Vanekrigen. Denne første krigen endte med at de sluttet fred og de utvekslet gisler. Vanene ga sine fremst; Njord, Frøy og Frøya. De levde da sammen med æsene og var deres like, og det synes som om vanene ble en undergruppe av æsene. Med tiden ble også vanene referert til som medlemmer av æsene.

Det er foreslått at vanene opprinnelig representerte urgamle guddommer fra før indoeuropeerne, eller om de tilhørte en eldre indoeuropeisk fruktbarhetsreligion. De vanegudene som vi kjenner er blitt koblet til fruktbarhet (enten havets, jordens eller den menneskelige) og vanene blir i alminnelighet beskrevet som fruktbarhetsguder i litteraturen.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det framsatt en teori om at vanene representerte en eldre religion i Norden som siden ble erstattet av en ny åsakult. Den opprinnelige lokale religionen representerte en jordbruksreligion mens den nye var en krigerreligion. Denne teorien hadde en viss utbredelse inntil den franske religionsforsker Georges Dumézil påviste likhetene mellom vanekrigen og andre mytologiske konflikter i ulike indoeuropeiske kulturer.

Vanenes opprinnelse er uklar, men det er tydelig at de opprinnelig hverken tilhørte æsenes eller jotnenes ætter, de to andre mest betydelige gudeslekter eller makter i den norrøne mytologien. I kildene er vanene eller blir de samme gruppe som æsene. Vanene synes å bli likestilte med æsene eller underlagt som en undergruppe. I henhold til Snorres framstilling opptrådte de ikke klokt eller ble lurt av æsene etter fredsavslutningen: vanene ga fra seg sine beste folk som gisler, og fikk dårligere kvalitet tilbake.

Det har også blitt fremmet en teori om at mytene avspeilte et historisk sammenstøt mellom to forskjellige folk og kulturer. En fredelig jordbrukskultur i Norden som dyrket vanene ble invadert av en krigersk kultur med æsene som guddommer. Først nevnte er ment å se i de arkeologiske sporene fra megalittkulturen særlig i sørlige Skandinavia. Krigerkulturen menes at man kan se i stridsøkskulturen. Myten om krigen og den påfølgende freden har blitt tolket som at de to folkene har etterhvert glid sammen og blitt til ett, tilsvarende med religionene.

Lignende teorier har blitt framført for å forklare titanene som ble beseiret av de greske gudene i en tilsvarende krig i gresk mytologi. Begge de gamle gudeslektene ble erstattet av gudefamilier som hadde bolig i himmelen. Det er blitt sett på som en avspeiling av at ktoniske jordguder og fruktbarhetskult har blitt erstattet av krigerske himmelguder.

Tilsvarende fortellinger finnes også i andre kulturer, blant annet den babylonske myte om de guder som ble forvist av nye i Enûma Eliš, og kampene mellom Yam og Hadad og Vritra med Indra. Dumezil mener at parallellene i virkeligheten skyldes en felles indoeuropeisk grunnmyte som er blitt utviklet i flere kulturer.

Av kildene framgår det at vanene hadde en underlegen posisjon i forhold til æsene. Margaret Clunies Ross forklarer deres drap på gislene sine, Høne og Mime som æsene hadde gitt dem, at vanene ikke forsto deres egentlige verdi. Selv hadde de sendt sine beste menn, Njord og Frøy. Vanene ble derfor opptatt i æsenes fellesskap på deres betingelser med det resultat at de ikke lenger kunne gifte seg innenfor sin egen ætt da ekteskap mellom søsken ikke lenger var tillatt.

Clunies Ross mener videre at de mannlige vanene hadde da kun muligheter for å finne hustruer blant jotnene. Vanekvinnene giftet seg ikke med jotnene selv om Frøya var sterkt etterstrebet. Hun mener at deres underlegenhet i forhold til æsene betydde at vanene nødvendigvis måtte alliere seg med dem for å kunne beskytte sin egen posisjon i henhold til jotnene.

Clunies Ross har også hevdet at det mytologiske ekteskapssystemet antagelig avspeilet det faktiske historiske. Derfor blokkerte det for muligheten for likeverdige forhold mellom de ulike slektene da æsene ikke giftet seg med medlemmer av andre grupper.

I de nordiske samfunnene giftet medlemmene av høyere sosiale lag seg helst ikke med medlemmer av lavere lag, dog var det en tendens til at kvinner giftet seg «over sin stand», men det skulle helst ikke være for stor avstand mellom dem. Ved å nekte menn fra andre grupper til å gifte seg med deres kvinner markerte æsene en høyere sosial status.

Identifisering av andre guddommer som vaner er stadig diskutert innenfor studiet av norrøn mytologi; for eksempel om de mytologiske figurene Skade, Lytir, Gerd og Od kan bedre oppfattes og karakteriseres som vaner. Od blir meget kortfattet nevnt som Frøyas forsvunne ektefelle i Eddadiktene, men ellers er han ukjent. Det er blitt foreslått, grunnet navnlikhet, at han er et aspekt av Odin. Det har også vært foreslått en forbindelse mellom Heimdall og vanene ettersom dennes opphav og funksjon er innhyllet i mytologisk mystikk.

I Snorres Ynglingesaga opptrer Njord og Frøy som mytologiske konger av Sverige hvor således deres menneskelige etterkommere kan, rent logisk om enn ikke nødvendigvis, oppfattes som vaner.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: