Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

Vår historie i korte trekk

Posted by Fredsvenn on July 21, 2015

Erebuni (Yerevan) fortErebuni Fortress

Urkesh musikk

Archatlas

Noas barn

European DNA pages

ArmenianHistoryImage KhorVirap Eternity.jpg

https://i0.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5d/J2-origin.jpg

Image showing spread of agriculture in Europe

Kort og godt kan det sies at det dreier seg om et folk som kaller seg ar-i-ere og som spredde kulturen til alle kanter fra deres utgangspunkt i Portas-ar (På tyrkisk Gobekli tepe) for 10.000 år siden.

Bådet AR og deres symbol, swastikaen (de fire pilarer – balansen mellom de 4 ulike elementene), ble spredd, og de ulike sivilisasjonene i Asia, Europa og Afrika kan sees på som lokale variasjoner av et underliggende tema.

AR (som både betyr høyde, lys og skapelse), AN og mesh står alle for det samme, men på ulike språk. Samme kan sies ombåde ankhen og korset.

Sivilisasjonen har utviklet seg språket ble forvirret, ettersom det blandet seg med andre språk, inkludert indo-europeisk og semittisk. Uansett kom disse til å spre den samme sivilisasjonen og det samme underliggende tema.

Urartierne, og senere hurrierne, var de opprinnelige bærerne av kulturen. Nakh (fra det bibelske navnet «Noa – Noah)» er i dag ariernes språk sammen med de andre nordvest- og nordøst-kaukasiske språkene, samt semittisk (fra det bibelske navnet «Shem») og indoeuropeisk (fra det bibelske navnet «Javhe»), som kan sees på som en avart av kaukasisk.

Mens det semittiske språket er et afroasiatisk språk, men som utviklet seg i møtet med det kaukasiske i det som i dag er Syria, utviklet indoeuropeisk seg rett nord for Kaukasus fra nordvest kaukasisk, også kjent som protopontisk, i møte med det kartvelske georgiske språket og finno ugrisk.

Mens protosemittene var jegere og sankere var indoeuropeerne en steppebefolkning. Kaukaserne utviklet jordbruk og byer, mens semittene gikk over til pastoralisme. Proto-semittene fikk, etter å ha inkludert den neolittiske redskapspakken og sivilisasjonen til kaukaserne, makten i Sørvest Asia, mens indoeuropeerne kom til å erobre store deler av Eurasia.

Proto-semittisk kom fra Egypt via Sinai. De første semittiske språkene var nordøst-semittiske språk som eblaittisk og akkadisk. Trolig utviklet dette seg via et Circum-Arabian Nomadic Pastoral Complex sett av kulturer i perioden etter klimakrisen 6.200 f.vt.

Dette komplekset strakk seg fra Rødehavet og nordøst og inn i dagens Syria og Irak. Munhata kulturen (8300-6000 f.vt.) og den senere Yarmuk kulturen (6400–6000 f.vt.) er to eksempler på denne kulturen.

Den hadde sin bakgrunn i en blanding mellom harifiske jeger-sankere i Negev-ørkenen, som hadde nære forbindelser med de mesolittiske kulturene i Fayyum og den øst-egyptiske ørken, samt Pre-Pottery Neolithic B kulturen i det sørlige Levanten, som hadde tette bånd til Portasar og kulturene i nord.

Kobberalderen eller æneolitikum, som er en periode mellom steinalderen og bronsealderen, førte til utviklingen av en sekunær produksjonsrevolusjon og dannelsen av Ghassul kulturen (3800–3350 f.vt.) i det som i dag er Jordan.

Ghassul kulturen pionerte den mediterreanske blandingsøkonomien, som inkluderte hagebruk, korndyrking, kommersiell produksjon av oliven og vin, samt nomadisk pastoralisme. En blanding som varierte med klimaendringene. Denne befolkningen blir ansett for å være de første semittiske talerne.

Ebla sørvest for Aleppo i Syria var en viktig by. Stedet er kjent for Eblait tavletne, et arkiv på omlag 20,000 kuneiform tavler datert fra rundt 2250 f.vt. De er skrevet på eblaittisk, men benytter seg av sumerisk skrift. Eblaittisk, som nært beslektet med pre-sargoisk akkadisk, er det tidligste semittiske språket.

Aleppo i det nordlige Syria, som synes å ha vært en langt viktigere bronsealder bystat enn Damaskus, var hovedstaden for et kongedømme nært relatert til Ebla, kjent som Armi, eller Arame/Aramu, for folket i Ebla og som Arman eller Armani for akkadierne. Armi har blitt beskrevet som Eblas alterego. Men Naram-Sin av Akkad (eller hans bestefar Sargon) ødela både Ebla og Armani omkring 2300 f.vt. Uansett blir stedet eller folket Aram brukt av befolkningen i Mari (1900 f.vt.) og Ugarit (1300 f.vt.).

Den hurriske byen Urkesh ved forberget til Taurus fjellene i nordøst Syria var en alliert av det akkadiske imperiet via hva som blir antatt å ha vært en dynastisk ekteskapstradisjon. Tar’am-Agade, datteren til den akkadiske kongen Naram-Sin giftet seg med kongen av Urkesh.

Yamhad (1800-1600 f.vt.), også kjent som Aram-ka-ad, var et viktig amorittisk kongedømme sentrert i Ḥalab, eller Ḥalba, som vil si i dagens Aleppo. Befolkningen var stort sett hurriere og den hurriske kulturen influerte området. Men også dette kongedømmet ble ødelagt. Denne gangen av hetittene, som også var influert av hurrierne, på 1600-tallet f.vt.

Senere oppsto kongeriket Mitanni (Mi-ta-an-ni ) (1500 – 1300f.vt.), også kjent som Hanigalbat (Ḫa-ni-gal-bat) på assyrisk, Maryannu, Nahrin eller Mitanni på egyptisk og Hurri på hettitisk. Alle tre navnene var utskiftbare. Det var et hurrisk-talende stat i nord Syria og sørøst Anatolia med en indo-arisk herskerklasse. En del teonymer, egennavn og annen terminologi blir ansett for å være et indo-arisk superstratum, noe som tyder på at en indo-arisk elite satte seg selv som herskerklasse overfor hurrierne som en del av den indo-ariske ekspansjonen.

De hurriske stammene og bystatene ble samlet og Mitanni ble en regional maktfaktor etter at hetittene hadde erobret Yamkhad, ødelagt amorittenes Babylon og kassittene hadde tatt over byen, en serie med ueffektive assyriske konger hadde skapt et maktvakum i Mesopotamia. Uansett ble også denne staten ødelagt. Dene gangen av Assyria og hettitene på 1200-tallet f.vt.

Egyptiske kilder kalte Mitanni “nhrn”, noe som blir uttalt Naharin/Naharina og som kommer fra det assyro-akkadiske ordet for “elv”, jamført med Aram-Naharaim. Aram-Naharaim blir identifisert med Nahrima nevnt som en geografisk beskrivelse på Mitanni.

Ifølge Genesis er Aram sønn av Shem, og far til Uz, Hul, Gether og Mash. Aram blir anerkjent som profet i mandaeisme og Islam. Han blir ansett som stamfaren til det arameiske folket i det nordlige Mesopotamia og Syria. I Jubileenes bok blir Arams del av området beskrevet som liggende mellom Tigris og Eufrat [Naharaim] til grensene av fjellene til Asshur og landet Arara, som anslås for å være dagens Armenia, Ararat, men nord for khaldeerne.

Navnet Armenia stammer fra Armenak eller Aram, som var etterkommer av den armenske patriarken Hayk, som er stamfar for alle armenere. Det opprinnelige armenske navnet for landet var Hayk, senere Hayastan. Grunnleggeren av den armenske staten Urartu, hvor befolkningen snakket urspråket til hurrierne, var Aramé, som samlet alle prinsedømmene i det armenske høylandet og ga seg selv tittelen “Konge av konger”, som var den tradisjonelle tittelen på Urartus konger.

Nomadene, som etter å ha ankommet Mitanni ble kjent som arameere, var kjent som ahlamu omkring 1250 f.vt. Det var et nordvest semittisk semi-nomadisk og pastoralistisk folk som oppsto i Syria (Aram). Store grupper migrerte til Mesopotamia hvor de blandet seg med den assyriske og babylonske befolkningen.

Arameerne hadde aldri noen egen samlet nasjon, men var delt inn i mindre uavhengige kongedømmer over deler av Sørvest Asia, og da især i Syria, men de inngikk i et antall syro-hettit stater som inngikk i det ny-assyriske imperiet på 800-tallet f.vt. Dette til tross for at det arameiske språket kom til å bli lingua franca i hele Sørvest Asia og utviklet seg som skriftspråk til syrisk og mandeisk. Denne prosessen hvor assyro-babylonerne ble arameisk talende har blitt kjent som aramafisering.

Nomadiske pastoralister har alltid vært et trekk i Sørvest Asia, men antallet har variert i forhold til klimaforhold, samt makten til de ulike statene. Sen bronsealder var en tid med tørke og svekkede sater, samt en tid hvor pastoralistene måtte tilbringe stadig mer tid sammen med deres flokker. Byene krympet frem til nomadisk pastoralisme dominerte regionen. Disse høyst mobile, konkurransedyktige stammefolk med sine plutselige raid var en trussel for blant annet langdistanse handel.

Det er et åpent spørsmål hvordan et folk som var kjent som går under navnet Ahlamû, som betyr vandrere, en term som er likestilt med den egyptiske termen Shasu, som også betyr vandrere og som overtok fra de illegale hapiru (hebreerne) som hovedkilden for ustabilitet i det egyptiske levanten fra Tutankhamun og fremover.

Første gangen det blir referert til “Ahlamû-Aramaeans” (Ahlame Armaia) er i en innskrift av Tiglath-Pileser I (1115-1077 f.vt.), men kort etter forsvinner termen ahlamû for å bli skiftet ut med arameere (Aramu, Arimi). Ahlamû-arameerne må ha ansett arameerne som viktige og dominerende. Det kan også være at navnet arameere ar en mer korrekt form for det tidligere etnonymet Martu, eller amoritter, som vil si vestlige.

Hvor og når de semittiske khaldeerne migrerte fra til området rundt Babylon og området rundt den persiske golf er usikkert, men det virker som om de opptrer der på samme tid som arameerne og sutuene opptrådte i Babylonia, omkring 1000 f.vt. Under en periode hvor Babylon var svekket og ikke kunne forhindre at nye folk kom og tok seg til rette og bosatte seg. Men selv om khaldeerne tilhørte samme semittiske gruppe som arameerne differensierte de seg fra den arameiske gruppen.

Ifølge Gamle Testamentet kom Abraham fra khaldeernes Ur. Hvis byen var den sumeriske byen så ville det vært i khaldeernes opprinnelige område sør for Eufrat selv om det må ha skjedd før khaldeerne ankom området. Urfa i sørøst Tyrkia er en annen kandidat for fødestedet til Abraham. Byen ligger i nærheyten av Harran. Befolkningen i Urartu ble også kaldt khaldeere på grunn av deres gud Khaldi.

Uansett så var khaldeerne raske med å assimilere den dominerende semittisk akkadisk babylonske kulturen, slik amorittene før dem hadde vært, og da khaldeerne hadde erobret hele det sørlige Mesopotamia ble navnet khaldeere synonymt med Babylon, og da især for grekere og hebreere. Etter Babylons fall i 539 f.vt. ble termen kun brukt til beskrive en sosio-økonomisk klasse.

Sumererne, som er kreditert med det første skrevne språk og mange andre oppfinnelser, kom fra Portasar og kom raskt til å lage store byer og oppfinnelser. Mye kan man derfor forstå ved å studere deres kultur.

I dag er det først og fremst armenerne som bærer denne kulturarven videre, men som sagt så kan andre kulturer, inkludert den norske, best sees på som lokale varianter og bærere av det samme underliggende tema.

Folkemordet på armenerne

Ødeleggelsen av den armenske kulturelle, religiøse, historiske og kommunale arv var et av hovedformålene for både folkemordet i seg selv og de påfølgende postfolkemordskampanjene. Armenske kirker og klostre ble ødelagt, armenske kirkegårder kjørt over av bulldosere og i flere byer, slik som i byen Van, ble armenske kvarterer ødelagt.

Folkemordet på armenerne

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: