Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

  • Sjur C Papazian

  • FB: Sjur Papazian

  • Recent Posts

  • Categories

  • Armenian Eternal Symbol

  • Forget-me-not

  • The Fertile Crescent

    The Fertile Crescent is a term for an old fertile area north, east and west of the Arabian Desert in Southwest Asia. The Mesopotamian valley and the Nile valley fall under this term even though the mountain zone around Mesopotamia is the natural zone for the transition in a historical sense.

    As a result of a number of unique geographical factors the Fertile Crescent have an impressive history of early human agricultural activity and culture. Besides the numerous archaeological sites with remains of skeletons and cultural relics the area is known primarily for its excavation sites linked to agricultural origins and development of the Neolithic era.

    It was here, in the forested mountain slopes of the periphery of this area, that agriculture originated in an ecologically restricted environment. The western zone and areas around the upper Euphrates gave growth to the first known Neolithic farming communities with small, round houses , also referred to as Pre Pottery Neolithic A (PPNA) cultures, which dates to just after 10,000 BC and include areas such as Jericho, the world’s oldest city.

    During the subsequent PPNB from 9000 BC these communities developed into larger villages with farming and animal husbandry as the main source of livelihood, with settlement in the two-story, rectangular house. Man now entered in symbiosis with grain and livestock species, with no opportunity to return to hunter – gatherer societies.

    The area west and north of the plains of the Euphrates and Tigris also saw the emergence of early complex societies in the much later Bronze Age (about 4000 BC). There is evidence of written culture and early state formation in this northern steppe area, although the written formation of the states relatively quickly shifted its center of gravity into the Mesopotamian valley and developed there. The area is therefore in very many writers been named “The Cradle of Civilization.”

    The area has experienced a series of upheavals and new formation of states. When Turkey was formed in the aftermath of the genocide against the Pontic Greeks, Armenians and Assyrians perpetrated by the Young Turks during the First World War it is estimated that two-thirds to three-quarters of all Armenians and Assyrians in the region died, and the Pontic Greeks was pushed to Greece.

    Israel was created out of the Ottoman Empire and the conquering of the Palestinian terretories. The existence of large Arab nation states from the Maghreb to the Levant has since represented a potential threat to Israel which should be neutralised when opportunities arise.

    This line of thinking was at the heart of David Ben Gurion’s policies in the 1950s which sought to exacerbate tensions between Christians and Muslims in the Lebanon for the fruits of acquiring regional influence by the dismembering the country and the possible acquisition of additional territory.

    The Christians are now being systematically targeted for genocide in Syria according to Vatican and other sources with contacts on the ground among the besieged Christian community.

    According to reports by the Vatican’s Fides News Agency collected by the Centre for the Study of Interventionism, the US-backed Free Syrian Army rebels and ever more radical spin-off factions are sacking Christian churches, shooting Christians dead in the street, broadcasting ultimatums that all Christians must be cleansed from the rebel-held villages, and even shooting priests.

    It is now time that the genocide against the Pontic Greeks, Assyrians and Armenians is being recognized, that the Israeli occupation, settlements and violence against the Palestinians stop, and that the various minorities in the area start to live their lifes in peace – without violence and threats from majority populations, or from the West, and then specificially from the US.

    War in the Fertile Crescent
    https://aratta.wordpress.com/2013/11/13/war-in-the-fertile-crescent

    Everyone is free to use the text on this blog as they want. There is no copyright etc. This because knowledge is more important than rules and regulations.

  • Archives

Fra eventyrenes verden

Posted by Sjur Cappelen Papazian on May 29, 2015

Så her har vi heksa (Hel) og den vakre prinsessa (Nanna, Venus), samt det halve kongeriket – våren, livet og alt som gror og vokser.

Men historien fortsetter:

Balder (norrønt Balder, Baldr, Baldur, usikker betydning, muligens «herren») er en gud i norrøn mytologi som er assosiert med lys, skjønnhet, kjærlighet og lykke. I henhold til Gylfaginning er Balder sønn av Odin og Frigg og gift med Nanna (Nepsdatter), som han har sønnen Forsete sammen med. De bor i Breidablik, «stedet med vid utsikt».

Han har også det flottest skip av alle, Ringhorne, som han også ble brent på. Nanna var den mest trofaste av alle kvinner og døde av sorg da Balder døde. Hjertet brister av sorg når hun ser Balder blir lagt på båten i bålferden sin. Da ble hun lagt på båten sammen Balder. Selv om Hermod rir til Hel for å forsøke å få Balder tilbake til livet, lykkes han ikke, og Nanna og Balder må forbli i dødsriket.

Nedstigningen til underverdenen er en mytheme innen komparativ mytologi funnet i en mangfoldig rekke religioner fra hele verden, inkludert kristendommen. Helten eller guddommen reiser til underverden eller til de dødes land og vender tilbake eller gjenoppstår- ofte med en gjenstand, en kjær eller med økt kunnskap.

Muligheten å gå inn i dødsriket i levende live, og så komme tilbake, er et bevis på den klassiske heltens eksepsjonelle status som mer enn dødelig. En guddom som kommer tilbake fra underverdenen demonstrerer eskatologiske temaer som den sykliske naturen, eller nederlag, død og muligheten for udødelighet.

Dumuzi eller Tammuz (Akkadisk Duʾzu, Dūzu; sumerisk Dumuzid (DUMU.ZI(D)) i betydningen «den trofaste» eller «den sanne sønn») var navnet på en gud i sumerisk mytologi og senere hos akkadere. Han var en gud for fruktbarhet og for gjenfødelse, og sammenlignes derfor med egypternes Osiris og grekernes Dionysos. Han ble forbundet med gudinnen Inanna i Sumer, og Ishtar i Akkad. Han er den samme som armenernes gud Ara, Balder og Jesus.

Inanna (kileskrift DINGIRINANNA) var en sumerisk gudinne for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig. Alternative navn var Innin, Ennin, Ninnin, Ninni, Ninanna, Ninnar, Innina, Ennina, Irnina, Innini, Nana og Nin, antagelig avledet fra tidligere Nin-ana, «Himmelens frue». Hennes akkadiske motpart er Ishtar.

I mytene ble det fortalt om hans kjærlighetsforhold til gudinnen. Ifølge én myte ble Tammuz drept og steg ned til dødsriket hvor han en tid oppholdt seg. Siden ble det bestemt at han skulle være der i seks måneder hvert år, mens hans søster Geshtinana skulle være der den andre halvparten av året. Fortellingene gjenspeiler vegetasjonens død i tørketiden og oppblomstring under vårregnet.

Ereshkigal (EREŠ.KI.GAL, “Queen of the Great Earth “) var gudinne i Irkalla, landet hvor de døde holdt til i underverden. Det ble sagt at hun hadde blitt stjålet bort fra Kur og tatt med til underverdenen hvor hun ble gjort dronning motvillig. Mange guder og gudinner så opp til henne. Hun var også kjent som Irkalla, de dødes rike, på samme måte som navnet Hades ble brukt i gresk mytologi for både underverdenen og dens hersker, samt Hel og helvete.

Gudinnen Inanna / Ishtar refererer til Ereshkigal, symbolet på naturen under den ikke-produktive årstiden, som hennes eldre søster. De er hverandres motstykker. Hun er blant annet kjent gjennom myter som antas å symbolisere endringen av årstidene, men kanskje også ment å illustrere visse doktriner. Ifølge doktrinen om de to kongedømmene blir de to rikene til de to søstrene kraftig differensiert ettersom det ene er av denne verden, mens det andre er de dødes rike.

En av mytene forteller om Inannas nedstigning til underverdenen og hennes mottagning av hennes søster som hersker der; Ereshkigal lurer sin søster til å ankomme hennes rike og Inanna er bare i stand til å forlate det ved å ofre en i bytte for seg selv. Dette på grunn av en regel om “conservation of souls” krevde at hun fant en erstatter.

Inanna går fra den ene guden til den andre, men alle ber for seg og hun har ikke hjerte til å gjennomføre det frem til hun finner sin mann Dumuzid/Tammuz på sin trone. Hun setter sine demoner på ham, men hans søster Ngeshtin-ana (“Heavenly grape-vine”), som også er konen til Ningisida, tar av seg sine juveler og sørger og hevder at både Tammuz og døden vil komme tilbake. Geshtinanna blir etter sin død vinens og den kalde sesongens guddinne. Hun er poet og drømmetyder.

I den sumeriske versjonen opptrer Belili ikke som Dumuzids søster, slik som i den akkadiske versjonen, men som en gammel kvinne, som også er kjent som Bilulu. De sumeriske tekstene forteller om hvordan Dumuzid flyktet til sin søster Geshtinana som forsøkte å skjule ham, men som til slutt tapte overfor demonene. Dumuzid blir drept av Bilulu. Inanna angrer deretter sin avgjørelse og hevner seg på Bilulu, samt gjenetablerer sin mann Dumuzi; Geshtinana vil ta Dumuzids plass i dødsriket 6 måneder i året, mens Tammuz vil ta de andre 6 månedene.

Ereshkigal var den eneste som kunne utstede lover i sitt rike. I noen versjoner av mytene styrer hun underverden selv, mens andre ganger med en mann underordnet seg som heter Gugalana (GU.GAL.AN.NA, “the Great Bull of Heaven” ), en sumerisk guddom, samt stjernebildet i dag kjent som Taurus, en av de tolv tegnene i dyrekretsen.

Uras eller Urash i sumerisk mytologi er en gudinne for jorden, og en av de konene til himmelguden Anu. Hun er mor til gudinnen Ninsun og bestemor til helten Gilgamesh. Urash kan ha vært et annet navn for Antum, Anu kone. Navnet ble til og med gitt til Anu selv, og fikk dermed betydningen “Heaven”. Ninurta kom også til å bli kjent som Uras i senere tid.

Haya, kjent som både “Door-keeper” og assosiert med skiftkunst, samt korn, er mannen til Nidaba/Nisaba, korn- og skriftgudinnen, som blant annet blir synkretisert med Ereshkigal. Hennes tempel befant seg i Eresh og Umma. Hennes ry førte til hennes fall ettersom hennes skriftfunksjoner ble overført til guden Nabu da hans makt økte i den gammel-babylonske perioden.

Nidaba opptrer som datter av Enlil, Uraš, Ea og Anu. Sammen med Haia får de datteren Sud/Ninlil. To myter beskriver hennes ekteskap mellom Niblil og Enlil, noe som betyr at Nidaba både kunne være datter og svigermor til Enlil. hun blir identifisert med kornguddinnen Ašnan, samt med Nanibgal/Nidaba-ursag/Geme-Dukuga, tronbæreren til Ninlil og konen til Ennugi, tronbæreren til Enlil. Nidaba er også søster til Ninsun, mor til Gilgameh.

Ninlil (NIN.LÍL, “Lady of the Wind»), også kalt Sud, i assyrisk kalt Mulliltu, er konen til Enlil. Hun er datter av Haia og Nunbarsegunu eller Nisaba. En annen akkadisk kilde sier hun er datter av Anu (aka An) og Antu (sumerisk Ki). Andre kilder kaller henne en datter av Anu og Nammu.

Ninlil bodde i Dilmun med familien sin. Voldtatt og herjet av hennes mann Enlil, som impregnerte henne med vann, unnfanget hun en gutt, Nanna / Suen, måneguden. Som straff ble Enlil sendt til underverdenen hvor Ereshkigal hersket, og Ninlil sluttet seg til ham. Han impregnerte henne forkledd som “Door-keeper”, og hun fødte deres sønn Nergal, dødsguden.

På lignende måte unnfanget hun guden Ninazu, en gud i underverden, samt helbredelse, etter at Enlil hadde impregnerte henne forkledd som mannen ved underverdens elv. Senere forkledde Enlil seg som mannen med båten, og impregnerte henne med en fjerde guddom, Enbilulu, guden for elver og kanaler. I noen tekster Ninlil er også mor til Ninurta, den heroiske guden som drepte Asag demonen med sitt septer, Sharur.

Etter sin død ble Ninlil, som med Enlil, identifisert med vinden. Hun kan være søndavinden mens Enlil ble assosiert med de nordlige vinterstormene. Som “Lady Wind” kan hun ha vært forbundet med figuren “Lil-itu”, som anses å ha vært opprinnelsen til den hebraiske legenden om Lilith, som var forløperen til Eva.

Mullissu er konen til den assyriske guden Ashur. Hun er trolig identisk med Ninlil, konen til Enlil, noe som gir en parallel til det faktum at Ashur er modellert på Enlil. Mullissus navn ble skrevet “NIN.LÍL”, men hun blir ofte identifisert med Ishtar, Inanna, også kjent som Isis, mens Ashur blir sett på som identisk med Osiris.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: