Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

Mesopotamia

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Nahrain, som betyr landet til de to elvene, er det syriske navnet for Mesopotamia, et gresk-avledet ord som betyr landet mellom elvene. Det refererer til området mellom Eufrat og Tigris i og omkring dagens Irak, det østlige Syria, det sørøstlige Tyrkia og det vestlige Iran. Det syriske navnet beskriver området av elver, ikke mellom som det greske ordet, men begge navnene henviser til den samme regionen. Assyrierne og syrierne anser seg selv som urbefolkningen i Beth Nahrain.

Aram-Naharaim, eller Aram av de to elvene, er en region som blir nevnt 5 ganger i Bibelen og som blir identifisert med Nahrima nevnt i Amarna korrespondansen som en geografisk beskrivelse på kongedømmet Mitanni, også kjent under navnene Hurri og Hanigalbat, og for egypterne og kanaanittene under det fjerde navnet, den nordvest semittiske betegnelsen nhrn eller Naharain, fra det akkadiske ordet for elv.

Mitanni var en hurrisk stat, men med stadige bølger av invaderende arameiske stammer. Dette var landet med byene Harran og Ur Kasdim, sagt å være fødestedet for Abraham, befant seg. Navnet Nahrima i Amarna brevene inkluderer regionen ved det øvre Eufrat og dets sideelver, Balikh og Khabur. Hovedsakelig kan det sies at mens Aram-Naharaim utgjør den nordre delen av Mesopotamia, blir Mesopotamia først og fremst brukt om den søndre, eller det som i dag ligger i Irak.

Omkring 8000 f.vt. begynte mesopotamierne å dyrke jorden, ta i bruk lokale planter og temme ville dyr. Det krevde en hard arbeidsinnsats, men økte matmengden betydelig, og førte til at befolkningen vokste merkbart. Den neolittiske revolusjonen var i gang. Menneskene var ikke lenger nødt til å basere seg på sanking og jakt, og kunne nå selv dyrke jorda.

Deretter flyttet mange ned fra de nordlige høydene til de frodige grønne viddene i det nordlige Mesopotamia, der nedbørsmengden var stor. Det var derfor ikke nødvendig å etablere et omfattende kunstvanningssystem som i sør; og frem mot 6000 f.vt. strakk primitive byer seg i en bue fra de armenske høydene i vest til Zagrosfjellene i øst. Siden omkring 5000 f.vt. har det eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i Mesopotamia.

Noen av de mest kjente kulturene på denne tiden var Hassuna (6000-? f.vt.), Samarra (5500-4800 f.vt.), Halaf (6000-5300 f.vt.), Shulaveri-Shomu  (6500-5000 f.vt.) og Kura-Araxes (4000-2200 f.vt.) kulturene. Det oppstår lignende utvikling vestover mot Balkan og østover mot India.

Det gamle Mesopotamia begynner omkring 6000 f.vt., og slutter med de akemenidiske persernes inntok omkring 600 f.vt., eller den islamske erobringen av Persia på 700-tallet f.vt. Den første kjente kulturen i området var den sumeriske, som omfattet blant annet Ubaid (5900–4000 f.vt.), Uruk-kulturen (4000–3100 f.vt.) og Jemdet Nasr (3100–2900 f.vt.) periodene.

Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn. På tross av at andre byer, som Jericho, Çatalhöyük, enten for sesongmessig forsvar eller som året rundt handelsposter, var byene i Sumer de første til å praktisere intensiv året rundt jordbruk fra omkring 5300 f.vt.

Området ble invadert av akkadierne i 2270 f.vt. Befolkningen ble under denne tiden tvunget til å tale semittisk, noe som førte til at mye av den sumeriske befolkningen gikk over til å tale akkadisk, eller rettere sagt assyrisk og babylonsk, ettersom området senere for en lengre tid ble delt i to mellom Assyria i nord og Babylonia i sør. Det var disse som kom til å bli de viktige statene i området på tross av at gutierne, som invaderte regionen fra nordøst i 2083 f.vt., styrtet akkadierne og regjerte i omtrent 100 år.

Sargon av Akkad, som dannet det akkadiske dynastiet, verdens første multietniske sentralstyrte stat, erobret etter ført å ha kuppet makten i den sumeriske byen Kish, den første staten i følge de sumeriske kongelistene til å ha konger etter den store floden, nesten hele Sørvest Asia. Etter først å ha blitt et viktig medlem i den kongelige hoff eller rett avsatte kongen og tok makten før han begynte sine erobringstokter. Sargons store imperium sies å ha strukket seg fra Elam til Middelhavet, inkludert Mesopotamia, deler av dagens Iran og Syria, og mulig deler av Anatolia og den arabiske halvøy.

Sargon styrte sitt enorme imperium fra sin nye hovedstad, Akkad, som den sumeriske kongelisten hevder at han bygde ved Eufrat. Men hurrierne i nord var standhaftige og deres by Urkesh, som var blitt oppført omkring 4.000 f.vt. ved Taurus fjellene i hva som i dag er det nordlige Syria nær dagens Qamishli, sto i mot og ble alliert av det akkadiske imperiet gjennom hva man antar var en dynastisk ekteskapstradisjon. Taram-Agade, den akkadiske kong Naram Sins datter, giftet seg med en konge av Urkesh.

Lenger sør slo den sumeriske herskeren Utu-hengal den gutiske herskeren Tirigan og fjernet gutierne fra landet i 2050 f.vt. Lite vites om gutierne, men i det første millenniumet f.vt., ble termen gutium brukt til å referere til alle stammene øst for Tigris som hadde fiendtlig forhold til Mesopotamias lavlandsbefolkning.

Etter akkadiernes fall kom en annen sumerisk hersker, Gudea av Lagash, til makten, og fortsatte praksisen til de sargonisk-akkadiske kongene med å hevde guddommelighet. Som med det tidligere Lagash dynastiet fremmet Gudea og hans etterkommere, som var ved makten fra 2093 til 2046 f.vt., artistisk utvikling. På tross av alle omveltningene området gikk igjennom var det sumererne som utviklet den kultur og religion som kom til å bli førende like hen til i dag. Også kristendommen står trygt på sumerernes fundament.

Senere, fra 2047 til 1940 f.vt., kom det tredje dynastiet i Ur under Ur-Nammu og Shulgi, viss makt strakte seg så langt som til det nordlige Mesopotamia, til makten og skapte det som har blitt kjent som den sumeriske renessansen på tross av at regionen stadig mer ble semittifisert på grunn av de stadige bølgene med semitter, amoritter, som senere dannet det babylonske imperiet, som veltet opp fra Arabia. Det sumeriske språket fungerte uansett et sakralt språk, på lik linje med latin i Middelalderen.

Etter en elamittisk invasjon og ødeleggelse av Ur under Ibbi-Sin omkring 1940 f.vt., kom Sumer under amorittisk styre. De uavhengige amorittstatene, kjent som Isin dynastiet, endte med babylonernes maktsentralisering under Hammurabi omkring 1700 f.vt.

De første innskriftene fra assyriske herskere opptrer etter 2000 f.vt. Assyria besto da av flere bystater og mindre semittiske kongedømmer. Dannelsen av det assyriske monarkiet ble tradisjonelt tilskrevet Zulilu, som skal ha levd omkring 1900 f.vt. Bystatene i Ashur hadde utstrakt kontakt med byene på det anatoliske platå og etablerte handelskolonier i Kappadokia, Kanesh.

Byen Ashur ble erobret av Shamshi-Adad I, som satte sin sønn Ishme-Dagan til tronen ved en nærliggende by, under amorittenes ekspansjon fra Khabur elvedeltaet i 1813 f.vt. og fortsatte den tidligere Anatolia handelen. Shamshi-Adad I ekspanderte kongedømme til å dekke hele det nordre Mesopotamia.

Ishme-Dagan arvet kongedømmet, men Yasmah-Adad ble veltet og Mari tapt. Den nye kongen av Mari allierte seg med Hammurabi av Babylon. Assyria var nå konfrontert med Babylonias økte makt i sør, noe som førte Ishme-Dagan til å lage allianser med Babylons fiender, en maktkamp som varte i de kommende århundrer.

Hammurabi erobret Ashur, noe som endte handelen med Anatolia, trolig ettersom de assyriske varene nå ble ført sørover. Assyria ble styrt av vasall konger under babyloniere i omkring 100 år. Men Babylon tapte overfor kassittene som kom strømmende sørover fra Luristan i Iran, Zagros fjellene, og som tok kontrollen over Babylonia etter hettittenes angrep og det gamle babylonske imperiets fall omkring 1531 f.vt., og beholdt makten der til 1155 f.vt.

Kasittene fikk kontroll over den nordlige delen av Babylonia i etterkant av hettittenes angrep og erobret den sørlige delen i 1475 f.vt. Hettittene hadde fjernet guden Marduk, men kassitte herskerne gjenvant guden og satte ham tilbake til Babylon, og gjorde ham likeverdig med deres egne Shuqamuna. Babylon under kasittenes ledelse gjenvant rollen som politisk og militær makt i regionen. De hersket i 400 år og var det lengst varende dynasti i Babylonias historie.

Transformasjonen av denne delen av Mesopotamia til en territorial stat heller enn et nettverk av allierte eller konkurrerende tempelbyer gjorde Babylonia til en internasjonal makt og kassittene etablerte handel og diplomati med Assyria, Egypt, Elam og hettittene, og kassittenes kongelige familier giftet seg med disses kongelige familier. Handel foregikk mellom Babylon og de andre byene og babylonske handelsfolk var aktive fra Egypt til Assyria og Anatolia. Elamittene endte de 400 årene med kassitte styre da de de erobret Babylonia omkring 1200 f.vt.

I nord dominerte hurrierne, inkludert Ashur og Assyria ble gjort til en vasall stat. Assyria måtte betale tributt til Mitanni frem til Mitanni ble svekket av hettittenes press fra nordvest og assyrisk press fra øst, noe som førte til at assyria på nytt ble uavhengig og erobrende stat overfor Babylonia. Assyria marsjerte inn i Babylonia.

De ulike hurriske bystatene samlet seg under et dynasti etter hettittenes angrep på Babylon og kassittenes erobring. Hettittenes erobring av den hurriske byen Aleppo, de svake assyriske kongene og hettittenes indre stridigheter hadde skapt et maktvakuum i det øvre Mesopotamia, noe som førte til dannelsen av Mitanni.

Mitanni, et kongedømme forbundet med hurrierne og som var en føydal stat ledet av en krigeradel av indoiransk bakgrunn, som invaderte Palestina på 1700-tallet f.vt., samt av hurriere med røtter i Kura Araxes kulturen, ble en sterk stat som blant annet begikk ekteskapspakter med hetittene og egypterne. Blant annet giftet Shuttarna sin datter Gilu-Hepa med farao Amenhotep III. Kong Barattarna av Mitanni ekspanderte kongedømmet vest til Aleppo og gjorde Idrimi av Alalakh hans vasall.

Staten Kizzuwatna i vest skiftet sin allianse til Mitanni og Arrapha og Assyria i øst ble Mitanni vasallstater omkring 1500 f.vt. Kizzuwatna og Ishuwa var viktige allierte mot de fiendtlige hettittene. Men Mitanni ble etter hvert erobret av hettittene og assyrerne.

Et annet hurrisk kongedømme tjente også på hetittenes angrep på Babylon. Hurrierne overtok regionen nordøst for Tigris, området rundt dagens Kirkuk hvor de grunnla kongedømmet Arrapha. Nuzi er en av de viktigste stedene for dagens kunnskap om hurrierne. Men kongedømmet ble vasallkongedømme underlagt Mitanni og Arrapha ble ødelagt av assyrerne omkring 1400 f.vt.

Omkring 1300 f.vt. hadde alle hurriske stater forsvunnet og Khabur elvedalen var blitt en assyrisk provins. Kanskje levde hurrierne videre i landet Subartu nord for Assyria. Hurrierne i Syria ga opp deres språk til fordel for den assyriske dialekten av akkadisk eller arameisk. Dette er samtidig som et aristokrati som talte urartisk, med nært slektskap til hurrisk, erobret området rundt sjøen Van og der dannet kongedømmet Urartu, som senere ble Armenia.

Ettersom hettitt imperiet kollapset under sjøfolkenes tid og frygernes eller mushkienes innmarsj på 1200-tallet f.vt., begynte Babylon og Assyria å erobre amoritt regioner tidligere under hettitt kontroll. Da deres styrker møttes slo den assyriske kong Ashur-resh-ishi I den babylonske kong Nebuchadnezzar I.

Sønnen til Ashur-resh-ishi’s, Tiglath-Pileser I, kan bli ansett for å være grunnleggeren av det første assyriske imperium. I 1120 f.vt. krysset han Eufrat, erobret Karkemish, og slo mushkiene og dem som var igjen av hettittene og kom så langt nord som til Svartehavet og så langt vest som til Middelhavet, underla seg Fønikia, og marsjerte inn i Babylon to ganger og antok tittelen Konge av Sumer og Akkad, på tross av at han ikke klarte å felle kongen av Babylonia, hvor det eldre kassitte dynastiet hadde overgitt seg overfor elamittene.

Det neo-assyriske imperiet blir ansett for å ha begynt med Adad-nirari II i 911 f.vt., og vare frem til babylonernes erobring av Nineveh i 612 f.vt. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring år 600 f.vt. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul, det daværende Ninive, Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra.

Gjennom århundrene under assyrisk dominans beholdt Babylonia en viktig status og gjorde opprør dersom dette ikke var tilfelle. Uansett klarte assyrierne, enten ved hjelp av økte privilegier eller militært, å opprettholde babylonsk lojalitet. Dette endte med døden til den siste sterke assyriske hersker, Ashurbanipal, i 627 f.vt. Babylonia gjorde opprør under Nabopolassar det følgende året. Med hjelp fra mederne ble Nineveh erobret i 612 f.vt., og imperiets sete ble flyttet til Babylonia.

I den midtre assyriske perioden hadde Assyria vært et mindre kongedømme i det nordlige Mesopotamia, som konkurrerte mot babylonerne i sør. Med Adad-nirari II ble Assyria en stormakt som vokste til å bli en trussel mot Egypt. Det var på sin høyde av makt under Tiglath-Pileser III omkring 700-tallet f.vt., men riket tapte overfor det neo-babylonske kaldiske dynastiet i 612 f.vt. Dette varte fra Nabopolassar i 626 f.vt. og frem til invasjonen av den iranske Kyrus den store i 539 f.vt.

Grunnleggeren av akemenide dynastiet, et dynasti i det antikke persiske riket, som blant annet bestod av Kyros II den store, Dareios den store og Xerxes I, skal ha vært Akamenes, som ble etterfulgt av sin sønn Teispes, den første som tok tittelen konge av Anshan etter først å ha erobret byen fra elamittene. Inskripsjoner tyder på at to av hans sønner delte tronen som Kyros I, konge av Anshan, og Ariaramnes, konge av Persia, derfor farsi, språket som blir talt av dagens iranere, da Teispes døde. De ble etterfulgt av deres sønner Kambyses I, hersker over Anshan, og Arsames av Persia.

På høyden av sin makt styrte akamenide-herskerene av Persia over territorium som bestod av deler av dagens Irak, Egypt, Syria, Pakistan, Jordan, Israel, Libanon, Armenia, Sentral-Asia, Kaukasus og den asiatiske delen av Tyrkia. På forskjellige tider styrte akamenidene også over hele Egypt, selv om egypterne to ganger gjenvant sin uavhengighet fra Persia.

Den siste akamenide kongen var Dareios III, som ble slått av Aleksander III av Makedonia. Etter den makedonske erobringen, ble det persiske riket annektert av Aleksander. Det såkalte selevkidriket, som vil si generalene til Aleksander og deres etterkommere, ble senere etterfulgt av arsakide-dynastiet til parterne i det nordøstlige Iran. Arsakidene gjorde krav på å være etterkommere etter Artaxerxes II, konge av det persiske riket fra 404 f.vt. og frem til hans død.

Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i Det osmanske riket. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: