Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

Jordbruket

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Kaukaserne, eller dem som utviklet det første jordbruket, har sitt opphav i Nord Afrika og Vest Asia og utgjør den geneologiske hovedsammensetningen i dagens befolkning i Nord Afrika, Vest asia og Europa, samt, siden kun noen få århundrer siden, i Amerika.

De har sin bakgrunn i en bred jordbruksrevolusjon som fant sted i hele Sørvest Asia ikke minst representert via Jerico, og er en gammel kultur og språk. Kaukasisk er språket som ble talt i den fruktbare halvmånen, der i blant i kulturene i det østlige Anatolia og Mesopotamia, slik som Tell Halaf, Samarra, Hatti, Hurri, Urartu og Sumer kulturene, før semittisk og indoeuropeisk tok over. Kaldeerne, som senere ble til Ubaid og Sumer, samt hurri-urartierne talte alle kaukasisk. Dagens armenere og kurdere taler begge språk som viser langvarig kontakt med kaukasisk.

Det var i nord, i tråd med den fruktbare halvmåne, i Lilleasia og Anatolia, at de første byene ble grunnlagt. Det var først senere at sumererne vandret sørover og dannet byer og bygde kanaler, noe de allerede hadde gode kunnskaper om da de kom nordfra. Kaukaserne befestet seg og dannet høykulturer i Europa, Nord Afrika og Vest Asia, samt i det nordlige India omkring 10.000 f.vt. Hovedsakelig gjelder dette for haplogruppe J1, mest vanlig hos kaukasiere, arabere og jøder, og J2, som blir funnet i det sørlige Kaukasus, som i Georgia, Armenia og Azerbaijan, i Iran, Sentral Asia og Sør Asia. J2 var del av den pregreske migrasjonen til Hellas.

Det var trolig haplogruppe E som utviklet de afroasiatiske språkene, Berber, egyptisk, hausa, kushitisk, omotisk og semittisk, og det var trolig haplogruppe Es ankomst, enten Kebarerne, som har relasjon til kapserne eller proto-berberne, eller natufierne, ettersom de førstnevnte ville ha vært litt for tidlig ute, til Palestina som førte til utviklingen av det semittiske språket.

Området mellom Nilen og Rødehavet, eller for den saks skyld Palestina eller Leaventen, var åstedet for dannelsen av det semittiske språket. Det har blitt foreslått utviklingen av et sirkum-arabisk nomadisk pastoral kompleks av kulturer som strakk seg fra det sørlige Palestina ned til Rødehavet og nordøstover inn i Syria og Irak i perioden for klimakrisen omkring 6.200 f.vt. Dette komplekset kan ha utviklet seg fra den harifiske kulturen, en utløper av natufierne, og pre-keramikk neolitisk B (PPNB) kulturene i det sørlige Palestina.

Kollapset av natufiernes samfunn skjedde over hele Vest Asia. På grunn av tørken måtte menneskene bosette seg ved de tilbakeværende sjø- og elvebredder, som for eksempel Svartehavet. Natufierne nøydes med å høste ville vekster. De dyrket dem ikke. Blant dem som vandret sørover inn i Arabia skiftet over til mer nomadisk livsstil og ble til beduiner. I Yemen oppsto en høykultur med forbindelse til Etiopia. Aksum, som kan måle seg med de andre store høykulturene, er en senere representant.

Den epi-paleolittiske kebariske kulturen fra 18.000-10.500 f.vt. hadde forbindelser med khargan kulturen i Egypt (24.000-17.000 f.vt.), som utviklet seg fra den ateriske mikrolittiske teknikken som ble spredt under den senere mesolittiske perioden. Den harifiske epi-paleolittiske kulturen funnet i det sørlige Palestina og Negev i perioden fra viser en kulturell kontinuitet med den isniske kulturen i Nilen dalen fra 9000-4500 f.vt., som igjen ser ut til å være en lokal variant av den kapsiske kulturen som som ble funnet fra Algeria til Kenya, og kan ha vært kulturen til det proto-afroasiatiske folket. Det er usannsynlig at afroasiatisk daterer seg helt tilbake til perioden mellom 15.000 og 10.000 år tilbake, noe som igjen vil si at kebaren kulturen ville ha vært for tidlig for å ha talt proto-afroasiatisk.

Kura araxes kulturen var trolig også Haplogroup G, en haplogruppe assosiert med Sentral Asia og som er typisk hos ossetere/alanere, georgiere og kabardinere i Kaukasus, samt hos armenere. Innføringen av haplogruppe G i Europa har trolig med en migrasjon av jordbruksfolk, anatolierne, inn i Middelhavsbassenget å gjøre, men kan også være et resultat av invaderende iranske skytosarmatere og alanere, noe som gir samklang med spredningen av disse folkene over den sentralasiatiske steppe, fra Xinjiang i øst til Iberia og Tunisia i vest, med en bransje, sakaene, som migrerte sørover og inn i det indiske subkontinent.

I Asia blir haplogruppe G funnet i et lite belte som strekker seg fra Kaukasus gjennom de sentralasiatiske stepper og til uyghurene i Xinjiang i det vestlige Kina. Dette kan ha sammenheng med de indoeuropeiske tokarerne, som etter anatolierne var den første grenen av de indoeuropeiske språkene som skjøt ut av den indoeuropeiske språkfamilien. Dette kan passe med at georgisk språk har en rekke likheter med indoeuropeisk og trolig var et av de språkene som hadde kontakt med protoindoeuropeerne.

Haplogruppe G har sin opprinnelse i Sørvest Asia eller Sør Asia, trolig i regionen som nå utgjøres av det nordlige India, Pakistan og afghanistan. Den begynte å spre seg under den neolittiske jordbruksrevolusjon, kanskje i forbindelse med de første hestenomadene på de eurasiatiske steppene.

Sørvest Asia er området for både natufierne, som kom fra sørvest og viss mikrolitiske teknologier utviklet seg fra den kebariske, og zarzianerne, som kom fra nordøst og som trolig utviklet seg fra den øvre paleolittiske baradostiske kulturen, som gjennom å overta for den mousterianske kulturen var en av de tidligste øvre paleolittiske komplekser med en begynnelse så tidlig som 36.000 f.vt., men som også hadde likheter med den kebariske kulturen.

Zarzian kulturen, som er en arkeologisk kultur i sen paleolittisk og mesolittisk tid, fra 18.000-8.000 f.vt., i Irak, Iran og Sentral Asia var relatert til Imereti kulturen i Kaukasus og synes å ha deltatt i den såkalte brede spektrum revolusjonen (BSR), som førte til den neolittiske jordbruksrevolusjonen. Den synes å ha strekt seg nordover og inn i Kobistan regionen, samt inn i det østlige Iran som en forløper for hissar og relaterte kulturer.

Det første semittiske språket, protosemittisk, utviklet seg i møtet mellom egypterne fra sør og kaukasierne i Sørvest Asia trolig samtidig som det indoeuropeiske språket utviklet seg fra det kaukasiske protopontiske språket lenger mot nord omkring 4000 f.vt. Dette er sentrumet for de semittiske språkenes ekspansjon, hvor av det første var eblaittisk, dernest akkadisk. De tidligste tegn på semittisk finnes i akkadisk og daterer seg til 2300f.vt. Tidlige innskrifter på (pre-) proto-kananittisk daterer seg til 1800 f.vt. Disse dannet etter først å ha underlagt seg Sumer verdens første imperium. Kanaans folk reiser ikke gjennom Arabia, men nordover gjennom Egypt for derfra å komme til Laventen, dagens Palestina.

Jordbruket utviklet seg rundt om på kloden, med systematisk jordbruk først utviklet i Vest Asia i den fruktbare halvmånen, især i det som i dag utgjør Irak og Laventen. Proto-farmere begynte å velge ut og kultivere matplanter med ønskede karakteristikker fra omkring 9.500 f.vt. Småskala jordbruk nådde Egypt omkring 7.000 f.vt.

Det indiske subkontinent så farming av hvete og bygg, ikke aller minst i Mehrgarh i Balochistan, fra omkring 7.000 f.vt. Farming ble utført ved Nilens elvekanter omkring 6000 f.vt. Jordbruk ble samtidig utviklet uavhengig i Østen, med ris heller enn hvete som hovedavling. I tillegg disse kildene av karbohydrater kommer utviklingen av høyt organiserte nett fiske i elver, sjøer og havkyster, noe som førte til økning av protein.

Kollektivt var disse nye metodene for jordbruk og fiske påbegynnelsen til det største boomet i befolkningsøkning, et som har fortsatt like til i dag. Nye undersøkelser tyder på at menneskers hang til krig og konflikter har oppstått samtidig med at de begynte å dyrke jorden og slå seg ned i bebyggelser.

Nye undersøkelser av omkring 14.500 år gamle skjelettrester at mennesker begynte å føre krig mellom hverandre da de gikk fra å være nomader, jegere og samlere til å være fastboende bønder. Natufierne, som levde i Levanten, var noen av de aller første moderne mennesker, som fikk øynene opp for jordbruk og slo seg ned i bebyggelser, noe som førte til en voldsom opptrapning av konfliktene. På skjeletter fra før jordbrukets fremkomst er det få eksempler på egentlige voldshandlinger, noe som ikke er tilfellet på skjeletter og knokler funnet i Tyskland og Østerrike etter ankomsten av jordbruket for 7.000-8.000 år siden.

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: