Oldtiden
Det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon, det var her de første megalittiske bygningene ble reist og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget. Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå kommet frem til at også byene først oppsto i Det armenske høylandet i den østre delen av Anatolia.
Mens semittisk oppsto i Nord Syria oppsto den indoeuropeiske språkfamilien i den transkaukasiske regionen, og da trolig i den tidlige transkaukasiske Kura-Araxes kulturen (3400-2000 f.vt.), som først er å finne på Ararat-slettene, eller rett nord for Kaukasus og med folk som ankom fra Det armenske høylandet.
Gresk-arisk, eller gresk-armensk-arisk, er en hypotetisk gruppe innen den indo-europeiske språkfamilien som er stamspråket til både gresk, armensk og indo-iransk. Proto-armensk er med å finne mellom gresk og indo-iransk, noe som synes å stemme ettersom armensk deler visse trekk med disse to språkfamiliene, noe som tyder på at det indo-europeiske urhjemmet er å finne i Det armenske høylandet.
Gresk-arisk vil måttet ha splittet opp fra hverandre og inn i gresk og indo-iransk på 3000-tallet f.vt. Frygisk, som armensk ofte blir sammenlignet med, er også inkludert. Armensk vil også ha måttet være inkludert under begrepet arisk-gresk-armensk, som må ha blitt splittet inn i gresk/frygisk og armensk-arisk, som vil si stamspråket til armensk og indo-iransk.
Gresk-arisk blir antatt å være sen proto-indo-europeisk PIE, eller sen indo-europeisk (LIE), som vil si at det var det var disse språkene som formet den siste dialektgruppen som korresponderer til det siste nivået av lingvistisk enhet i det indo-europeiske urhjemmet. Gresk og indo-iransk hadde blitt separert og migrert vestover og østover omkring 2500 f.vt.
Armensk, som enten utviklet seg i Det armenske høylandet eller med folk som migrerte rundt Svartehavet og ankom Lilleasia via Balkan, er et arisk språk som viser store likheter med hurrisk. Men mens hurrierne, som introduserte “den hestetrukne vogna, hjulet og trente hester til å trekke den ut til de pontiske slettene, hvor indoeuropeerne spredde seg til hele det eurasiatiske kontinentet, delte sitt språk med urartierne, såkalt hurri-urartisk, taler både kurdere og armenere i dag indoeuropeiske språk.
Jernalderstaten Urartu, som korresponderer med kongedømmet Ararat, også kjent som Van, var en tidlig armensk stat, noe også Mittanni (Mi-ta-an-ni) 1500-1300 f.vt.), var. En annen kilde er farao Thutmose III av Egypt, som erklærer at «Paradis hviler på fire pilarer» i deres, armenernes, land i 1446 f.vt.
På den trilingvistiske Behistun innskriften fra 521/0 f.vt. og skrevet på ordre av Darius den store av Persia blir landet referert til som Urartu på assyrisk kalt Arminiya på gammel persisk og Harminuia på elamittisk. I sin største utstrekning strakk den armenske staten seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord Iran.
Armenia har blant annet blitt identifisert i bronsealderkilder fra både Mesopotamia og Egypt, og Aleppo, som ble bebodd på 5000-tallet f.vt. og som i historiske kilder opptrer som en mye viktigere by enn Damaskus, ble kalt Armi. Armi, kjent for akkaderne som Armani, var et uavhengig kongedømme med tette bånd til Ebla, hvor et av de tidligste semittiske språkene ble talt. Armi blir beskrevet som Eblas alterego.
Kura Araxes kulturen utviklet hestetrukne vogner og kjerrer, som kunne bli inkludert i kurgan-graver. Begravelsespraksisen er blandet. Flatgraver blir funnet, noe også kurgan-graver gjør. Dette peker på heterogen etnolingvistisk befolkning. Lingvistisk inkluderte kulturen både hurriske og urartiske elementer, samt tilstedeværelsen av kvartvelisk. Mye tyder på at indoeuropeisk, som har store likheter med hurri-urartisk, samt kartvelisk og nord-kaukasiske språk, kan ha utviklet seg her.
Kulturen kom til å ha glimrende utvikling av kobber, bronse, arsenikk, sølv, gull og tinn og deres metallgjenstander ble spredd i et enormt område, inkludert Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord, Syria og Palestina i sør og Lilleasia i vest, noe også deres egenartede keramikk gjorde. Det var malt svart og rødt med geometriske design.
Spredningen av denne keramikken, sammen med arkeologiske spor etter invasjoner, tyder på at Kura-Araxes folket spredde seg langt fra sine hjem og hadde utstrakte handelsforbindelser. Trolig spredde de seg sørover hvor de dannet staten Mitanni, som ble dannet av en arisk elite som hersket over en hurrisk befolkning.
Mittanni, som blant annet har gitt opphavet til Mitra og Mithraismen, også kjent som Maryannu (Marya-nnu), Nahrin, som betyr elvelandet, og Hanigalbat (Ha-ni-gal-bat),var et av de mektigste rikene i Sørvest Asia, og navnene på aristokratiet er av arisk opprinnelse, noe også deres guder, inkludert Mitra, Varuna, Indra og Nasatya, gjør.
Kurdisk, som er et nordvest-iransk språk, utviklet seg med folk som reiste fra det indo-europeiske urheimatet og rundt Det kaspiske hav, og som ankom det som i dag er Iran for 3000 år siden. Kurdisk ble trolig separert fra de andre dialektene i Sentral Iran i de første århundrene av vår tidsregning.
Kurdisk, persisk og baluchisk deler en del spåklige likheter som tilsier at det kurdiske kjerneområdet må ha vært i de sentrale delene av Iran. Mens perserne befant seg i Fars provinsen i Sørvest Iran, holdt balucherne seg i de sentrale områdene i Vest Iran, mens kurderne enten levde i Nordvest Luristan eller i Isfahan provinsen.
Kurdistan, den fjellrike regionen der de fleste av kurderne levd, har lenge vært en buffersone mellom den tyrkisk-, arabisk-og persisk-talende deler av den muslimske verden. Politisk utgjorde Kurdistan en periferi til hver av disse kulturpolitiske regionene, men det har også hatt den viktige kulturelle rolle mekling mellom dem.
Kurdere har ofte fungert som en bro mellom forskjellige intellektuelle tradisjoner i den muslimske verden og kurdiske ulama har gjort store bidrag til islamsk stipend og muslimske litteratur på arabisk og tyrkisk, samt persisk. Kurdere har spilt viktige roller i Islams historie, men dette har ofte vært ubemerket fordi de ikke eksplisitt identifisere seg med deres etniske opprinnelse, når de uttrykte seg skriftlig de vanligvis gjorde det i en (eller flere) av de tre nabo språk.
Selv om det ikke er noen kilder på det kurdiske språket før 1300-tallet indikerer tilstedeværelsen av armenske låneord at det må ha vært kurdisk-armensk kontakt siden minst på 1100-tallet. Men også kurderne kan vise til en lengre fartstid i området ettersom også de kan vise til slektskap med hurrierne, noe som gjør at vi selv i dag kan finne vesentlige likheter mellom armenere og kurdere.
Grekerne, som utviklet seg med folk som reiste fra det indo-europeiske urheimatet og rundt Svartehavet har levd i Anatolia fra omkring 1200 f.vt. I etterkant av uro i Hellas under bronsealderkollapset ble Den aegeiske kyst i Lilleasia bosatt av ioniske og aeoliske grekere og ble kjent som Ionia og Aeolia. En mengde greske kolonier ble dannet av både fastlandsgrekere og bosettere fra kolonier som Miletus, inkludert Bysants, som ble dannet av kolonister fra Megara på 700-tallet f.vt.
I etterkant av erobringen av Lilleasia av Alexander den store ble Lilleasia styrt av et antall hellenistiske kongedømmer, slik som attalidene av Pergamum, og resten av området ble åpnet for gresk bosetting. I etterkant av Alexanders død fulgte en fredelig hellenisering, noe som blant annet førte til at de lokale anatoliske språkene hadde blitt skiftet ut med gresk omkring 100-tallet f.vt.
Nemrut er et høyt fjell i provinsen Adiyaman i sørøstlige Tyrkia. Det er plassert på UNESCOs liste for verdensarven. Det er kjent for flere rundt 8-9 meter høye statuer fra antikken, som ble oppført rundt det som man antar er en kongelig grav av den armenske kong Antiochos av den armenske staten Kommagene på 100-tallet f.vt.
Statuene representerer ham selv, to løver, to ørner og ulike greske, armenske og iranske guder, slike som Herakles-Vahagn, Zevs-Aramazd eller Oromasdes (assosiert med den iranske guden Ahura Mazda, Tyche og Apollon-Mithras. Disse statuene var en gang anbrakt med navnene til hver gud innskrevet på dem.
Antikken
Armensk mytologi bar tidligere preg av å være influert av zoroastrianisme, med gudommer som Aramazd, Mihr og Anahit, samt assyriske tradisjoner, som Barsamin, men det var også egne lokale tradisjoner, slik som Hayk, eller Vahagn, og Astghik.
Armenerne, var opprinnelig naturdyrkere, men hadde etter hvert gått over til å dyrke nasjonale guder, hvor av mange har sine sidestykker i romersk, gresk og persiske kulturer, var de første som antok Kristendommen. Armenia, som var den første staten i verden som innførte kristendommen som sin offisielle religion, ble kristent i år 301. Man kan kan spore den armenske kirkes opprinnelse til apostlene Bartholomew og Thaddeus i det første århundre, noe som gjør at den er apostolisk.
Armenia antok noe senere sitt egne armenske alfabet oppfunnet av Mesrop Mashtots (d. 440) for ytterligere å styrke den armenske nasjonale identitet. Dette innledet Armenias gullalder, da mange utenlandske bøker og manuskripter ble oversatt til armensk av Mesrops elever.
Det greske alfabetet, som avstammer fra det tidligere fønikiske alfabetet, ble utviklet på 800-tallet f.vt., og ble i sin tur brukt til å forme flere andre europeiske og sørvestasiatiske skrifter, inkludert kyrillisk og latinsk. Kurdisk på sin side ble utviklet som en variant av det latinske alfabetet via et system laget av Jeladet Ali Bedirkhan i 1932, eller ved hjelp av en variant av det persiske alfabetet.
Armenia, som blir ansett for å være den eldste moderne stat, befant seg etter hvert mellom Det sassanidiske perserriket (224-651) og Det bysantinske riket (330–1204/1261-1453), som kjempet om å ha kontrollen over landet. Dette på grunn av sin strategiske beliggenhet og betydning.
Sassanide imperiet, også kjent som Eranshahr og Eran i mellompersisk og Iranshahr og Iran i nypersisk, som var det siste pre-islamske iranske imperiet, utviklet seg fra det parthiske imperiet og var sammen med Det bysantinske riket anerkjent som et av hovedmaktene i Sørvest og Sentral Asia i en periode på mer enn 400 år.
Utgangspunktet for Det bysantinske imperiet, som var en overveiende gresktalende fortsettelse av Romerriket under senantikken og middelalderen, var den østlige delen av Romerriket (ofte kalt den østlige Romerriket i denne sammenheng), som overlevde fragmenteringen og kollapset av Det vestlige Romerriket på 500-tallet, men fortsatte å trives og eksisterende i ytterligere tusen år før det falt til fordel for de osmanske tyrkere i 1453.
Under det meste av sin eksistens, var Det bysantinske riket den mektigste økonomiske, kulturelle og militære kraft i Europa. Dets hovedstad var Konstantinopel (dagens Istanbul), opprinnelig kjent som Bysants. Den ble oppkalt etter keiser Konstantin I, som i 330 gjorde den til Romerrikets hovedstad og ga den navnet Nova Roma (Nye Roma). Etter hans død fikk den navnet Konstantinopel. Den forble hovedstaden i Det bysantinske riket til den ble erobret av osmanerne den 29. mai 1453.
Det bysantinske riket og Det persiske sassanide riket delte Armenia i 387 og i 428. Mens Vest Armenia falt under bysantinsk styre falt Øst Armenia under sassanidisk kontroll, som kom til å bli kjent som det persiske Armenia, etter det armenske arsacide-dynasiets fall i 428.
Dette på tross for at Armenia fortsatte å være en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene. Blant annet inngiftet de armenske og persiske dynastiene seg med hverandre, og i visse perioder var det herskende dynastiet i Det bysantinske riket armensk.
Men selv etter etableringen av bagratide Armenia under ledelse av Ashot I av Bagratidene i 885 fortsatte deler av det historiske Armenia og armensk-bebodde områder å befinne seg under bysantinsk herredømme.
Lilleasia var et av de første stedene hvor kristendommen spredde seg, så befolkningen var overveiende kristen og armensk- eller gresk-talende på 400-tallet. Lilleasia og Konstantinopel var i de neste 600 årene senteret i den hellenistiske verden, mens Hellas selv erfarte gjentagne invasjoner og nedgang.
Assyrere og arameere
I etterkant av Assurbanipal (685-627 f.vt.), den siste sterke assyrike kongen av det nyassyriske riket, begynte det assyriske riket å gå i oppløsning. Hans to tvillingsønner etterfulgte ham i tur og orden som konger, samtidig som det oppstod stridigheter om makten. Til sist ble Assyria angrepet av hærene til babylonernes konge Nabopolassar og medernes konge Kyaxares, som inntok, plyndret og la de mektige assyrerbyene Assur, Kalhu og Ninive i aske.
Det meste av Assyria ble styrt av Babylon fra i perioden 605-539 f.vt., men den nordlige delen gikk da over til først å bli styrt av mederne og deretter, fra 549 f.vt., av deres etterfølgere, perserne, som hadde tilranet seg makten fra det forrige mediske dynastiet.
Assyria forsøkte å gjøre opprlør mot de nye herskerne, perserne, men det ble slått ned av Kyros den store (559-530 f.vt.), grunnleggeren av akamenideriket (553–334 f.vt.), i 545 f.vt. Etter dette ble det en del av akamenideriket, som Athura fra 549-330 f.vt. På høyden av sin makt, styrte akamenide-herskerene av Persia over territorium som bestod av deler av dagens Irak, Egypt, Syria, Pakistan, Jordan, Israel, Libanon, Armenia, Sentral-Asia, Kaukasus og den asiatiske delen av Tyrkia.
Assyria ser ut til å ha kommet seg dramatisk og blomstret i denne perioden. Det ble et stor landbruks- og administrativt sentrum i akamenideriket, og deres soldater var en bærebjelke i den persiske hæren. Assyria forsøkte på nytt å gjøre opprør mot det persiske imperiet i 520-519 f.vt., men også denne gangen uten å lykkes.
Perserne befant seg i århundrer under assyrisk dominans og assyrisk innflytelse kan sees i akamenidenes kunst, infrastruktur og administrasjon. Tidlige persiske herskere så seg selv som etterfølgere til Ashurbanipal, og mesopotamiske arameisk ble beholdt som lingua franca av imperiet i over to hundre år. Ninive ble aldri gjenoppbygd imidlertid, og 200 år etter at den ble plyndret kunne Xenophon rapportere at bare et lite antall folk bodde i byens ruiner.
Alexander den Store, den makedonske keiser fra Hellas, erobret Assyria i 330 f.vt. Det ble en del av Selevkidriket og ble omdøpt til Syria, som er en hurrisk, luvisk og gresk term for Assyria. Det er på dette tidspunkt at kontroversen rundt termene Syria og Assyria oppstår.
Seleucidene brukte ikke kun navnet for å benevne Assyria, men om alt land vest som hadde vært en del av det assyriske imperiet, inkludert Aram, som vil si dagens Syria. Da de mistet kontrollen over Assyria overlevde navnet Syria og ble brukt bare til landet Aramea i vest, som en gang hadde vært en del av den assyriske imperium. Dette førte til at både assyrerne fra Mesopotamia og syrerne fra Levanten, eller arameerne, blir kalt syrere i gresk-romersk kultur.
Assyria kom som Athura på nytt under det partiske imperiets kontroll. Den assyriske byen Assur fikk en viss grad av autonomi og templer til de innfødte assyriske gudene ble reist. En rekke neo-assyriske stater oppsto, inkludert Adiabene, Osroene og Hatra. Området ble deretter en del av Roma som den romerske provinsen Assyria. Assyrerne begynte å konvertere til kristendommen fra Ashurism i perioden i de første århundrene etter vår tidsregning. Romerne og partere kjempet om Assyria og resten av Mesopotamia frem til 226 e.vt., da regionen ble overtatt av Sassanideriket.
Det var kjent som Asuristan i denne perioden, og ble et sentrum for Kirken i øst, som nå er kjent som den assyriske kirke i øst. Det var en blomstrende syrisk (assyrisk) kristen kultur som eksisterer den dag i dag. Byen Ashur blomstret, og ser ut til å ha fått en stor autonomi i denne perioden. Templer ble fortsatt dedikert til den nasjonale guden Ashur i hjembyen og i Harran på 400-tallet, noe som indikerer en assyrisk identitet fortsatt var sterk.
I etterkant av å ha vært erobret av Alexander den store ble området som i dag er Syria en del av greske seleucide imperiet og gresk overtok for arameisk som offisielt språk. Seleucidene og partherne konkurrerte om området, sopm senere ble kasteball mellom romerne og sassanide perserne. Palmyra, et mektig arameisk kongedømme oppsto i denne perioden, og i en periode sto det opp mot både romerske og persiske forsøk på erobring. Området ble deretter underlagt Det bysantinske imperiet. Kristendommen begynte å få fotfeste der i de første århundrene og arameisk skiftet gradvis ut kanaanittisk i Fønikia og hebraisk i Israel/Palestina.
Regionen ble erobret av araberne på 700-tallet. Arameisk og kristendom overlevde blant en større del av befolkningen, som motsatte seg arabifisering og islamisering, men det lokale vest-arameiske språket blir i dag kun snakket av noen få tusen mennesker ettersom majoriteten har gått over til arabisk, hvis de ikke helt og holdent har fått en arabisk identitet. Mesopotamisk øst-arameisk, som ennå inkluderer noen låneord fra akkadisk, samt strukturelle likheter, overlever blant de fleste assyriere, som lever i Irak, Nordøst Syria, Sørøst Tyrkia og Nordvest Iran.
Etter den arabiske islamske erobringen på 700-tallet ble Assyria oppløst som en enhet. Under arabisk styre gikk Mesopotamia som helhet gjennom en prosess med Arabisering og islamisering, og regionen så en stor tilstrømning av ikke innfødte arabere, kurdere, og senere tyrkiske folk. Men det var også innfødte assyriere som motsatte seg denne prosessen.
Assyrisk arameisk språk og Kirken i øst fortsatte å dominere i nord så sent som på 1100-1200-tallet og byen Assur var fremdeles okkupert av assyrere under den islamske perioden frem til 1400-tallet, da Tamurlane gjennomførte en massakre av stedegne assyriske kristne. Etter dette er det ikke spor å finne av ytterligere bosetning. Tamurlanes massakre reduserte kraftig den assyriske befolkningen i hele Mesopotamia.
Arabere
Første gang ordet «araber» dukket opp var i en assyrisk inskripsjon fra 853 f.vt., hvor Shalmaneser III lister opp kong Gindibu av mâtu arbâi (arabisk land) blant de folkene han beseiret i slaget om Karkar. Noen av navnene som ble listet opp i disse tekstene er arameiske, mens andre er de første kjente tilfellene av urarabiske dialekter. Det var forskjellige ørken-boende stammer i den syriske ørken og Arabia, hvor de ankom fra i det første årtusen.
De arabiske kongedømmene til lakhmidene i det sørlige Irak og ghassanidene i det sørlige Syria dukket opp rett sør for området som kalles for den fruktbare halvmåne på 300-tallet e.vt. De var konstant i krig og endte opp med å alliere seg med henholdsvis Sasanideriket og Det bysantinske riket. Lakhmide-riket ble oppløst av Sassanideriket i 602, mens Ghassanide-riket holdt ut til de ble slukt av ekspansjonen til Islam.
Etter Muhammads død i 632 lanserte Rashidun hærene erobringskampanjer og etablerte Kalifatet, eller Det islamske riket, som ble et av verdenshistoriens største. Det var både større og varte lenger enn noe annet tidligere arabisk imperium, slik som det til dronning Mawia eller Palmyrene, som primært var syriske. Rashidun staten var en helt ny stat og ikke sammenlignbart med de tidligere arabiske kongedømmene slik som det himyarittiske, lakhmidiske eller det ghassanidiske, selv om man benyttet seg av deres kunst, administrasjon og arkitektur.
Innen et år etter Muhammeds død i 632 var Arabia sikret nok til at hans sekulære etterfølger, Abu Bakr, den første kaliffen, kunne begynne kampanjen mot Det bysantinske riket og Sassanideriket, som på denne tiden hersket i området. Erobringen av Sassanideriket i Iran var den endelige nedgangen for zoroastrismen.
På 700- og 800-tallet skapte araberne (hovedsakelig umayyadene og senere abbasidene) et rike hvis grenser berørte det sørlige Frankrike i vest, Kina i øst, Lilleasia i nord og Sudan i sør. Gjennom store deler av dette området, spredte araberne religionen Islam og det arabiske språket (språket til Koranen) gjennom frivillig og tvungen konvertering og assimilasjon.
Mange grupper ble kjent som «arabere» ikke gjennom arv men gjennom arabisering. Dermed kom begrepet arabisk over tid til å inneha en videre betydning enn det opprinnelige etniske begrepet. Mange arabere i Sudan, Marokko, Algerie og andre steder ble arabere gjennom kulturell sammensmeltning.
Den islamske erobringen var hjulpet av den materielle og sosiale konkursen til sasanidene. Den innfødte befolkningen hadde lite å tape ved å samarbeide med den erobrende makten. Videre tilbød muslimene relativ religiøs toleranse og rettferdig behandling til befolkningene som aksepterte islamsk styre uten motstand.
Arabisk nasjonalisme erklærer at arabere er forent i felles historie, kultur og språk. Arabiske nasjonalister tror at arabisk identitet dekker mer enn ytre fysiske karakteristikker, rase eller religion. En lignende ideologi, Panarabisme, tar til orde for at alle arabiske land skal samles til en stat.
Abu Bakr beseiret den bysantinske arméen ved Damaskus i 625 og begynte så sin erobring av Iran. I 637 okkuperte arabiske styrker den sasanidiske hovedstaden Ctesiphon etter slaget ved Kadisiya (som de gav navnet Madain), og i 641–642 beseiret de den sasanidiske arméen ved Nahavand. Etter det lå Iran åpen for invadererne.
Erobringen av Sassanideriket og andre regioner var først og fremst for å skaffe seg nye inntekter. Det rike sassanide-landene i Irak gjorde det til et klokt valg for arabiske bosetninger og «ønsket om å fravriste disse landene fra det iranske aristokratiet» var et hovedmotiv for araberne.
Beduin-araberne var ikke kun drevet av et ønske om erobringer og plyndring, men også av en ny religion, Islam. Perserne ble diskriminert. Mange arabiske muslimer trodde for eksempel at iranske konverterte ikke skulle kle seg som arabere. De arabiske styrkene gjennomførte en brutal og umenneskelig behandling og massakrer på iranere.
Det var først i 650 at motstanden i Iran var nedkjempet. Konversjoner til Islam, som ga visse fordeler, gikk nokså raskt blant bybefolkningen, men gikk saktere blant bøndene og dihqanere. Majoriteten av iranerne ble ikke muslimer før på 900-tallet.
Abbasidene er det dynastiske navnet som vanligvis gis kalifen i Bagdad, det andre av de to store muslimske kalifatene i det arabiske riket som fortrengte Umayyaddynastiet, bortsett fra al-Andalus. Dynastiet ble etablert av etterkommere av Muhammeds yngste onkel, Abbas ibn Abd al-Muttalib og dets hovedstad var Harran fra år 750, og flyttet hovedstaden i år 762 til Bagdad. Den kanskje mest kjente av dynastiets herskere var Harun al-Rashid, som ofte nevnes i det kjente litterære verket Tusen og en natt.
Dynastiet blomstret i om lag 200 år, men kom etter hvert i skyggen av den tyrkiske hæren som det hadde etablert, mamelukkene. 150 år etter at kalifatet hadde fått kontroll over Persia ble det gradvis tvunget til å avgi kontroll til lokale emirer, som bare formelt anerkjente kalifatets overherredømme og Al-Andalus til en etterkommer av Umayyaddynastiet.
Persias neste herskende dynastier kom fra de sentralasiatiske tyrkisk-språklige krigerne som flyttet ut av Sentral-Asia og inn i Transoxiana i mer enn et årtusen. Abbasid-kalifene begynte å leie inn disse folkene som slavekrigere så tidlig som på 900-tallet. Kort tid senere begynte den reelle makten til abbasid-kalifene å forsvinne og de ble religiøse figurer, mens krigerslavene hersket.
Ettersom makten til abbasid-kalifene minket steg en rekke uavhengige og innfødte dynastier i forskjellige deler av Persia, noen med betydelig innflytelse og makt. Blant de viktigste av desse overlappende dynastiene var tahiridene i Khorasan (820-872), saffaridene i Sistan (867-903) og samanidene (875-1005), som opprinnelig holdt til i Bukhara. Samanidene hersket etterhvert et område som strakk seg fra det sentrale Persia til India. I 962 erobret en tyrkisk samanidisk slaveguvernør, Aluptigin, Ghazni (i dagens Afghanistan) og etablerte et dynasti, ghaznavidedynastiet, som varte frem til 1186.
Flere samanide-byer ble erobret av en annen tyrkisk gruppe, seldsjukkene, som er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan. Disse migrerte fra nord og inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer.
Deres leder, Tughril Beg, snudde sine krigere mot ghaznavidene i Khorasan. Han gikk sørover og så vestover og erobret, men uten å ødelegge, byene i sin vei. I 1055 ga kalifen i Bagdad Tughril Beg kapper, gaver og tittelen «Kongen av østen».
Under Tughril Begs etterfølger, Malik Shah I (1072–1092), opplevde Iran en kulturell og forskningsmessig renessanse, mye takket være den brilliante iranske visiren Nizam al-Mulk. Disse lederne etablerte skoler i alle større byer og brakte Abu Hamid Ghazali, en av de største islamske teologer, og andre eminente forskere, til seldsjukk-hovedstaden i Bagdad og oppmuntret og støttet deres arbeid.
En alvorlig intern trussel mot seldsjukkene, derimot, kom fra ismailittene, en hemmelig sekt med hovedkvarter i Alamut mellom Rasht og Teheran. De kontrollerte det umiddelbare området i mer enn 150 år og sendte sporadisk ut støttespillere for å styrke sitt styre ved å myrde viktige embetsmenn.
I år 910 tok ismailitten Abdullāh al-Mahdī Billa fra Tunis makta i Egypt, og etablerte fatimidenes kalifat, som snart fikk makta i store deler av Nordafrika og Midtøsten. Dette er det eneste tilfellet der kalifatet har vært på sjiittiske hender. Fatimidene grunnla i år 972 byen Kairo, og gjorde den til hovedstad i sitt rike. Handel og kultur blomstret under fatimidene som utøvde en tolerant styreform. Dynastiet besto fra 910 to 1171, da de ble beseiret av den sunnimuslimske generalen Saladin.
Uenighet om arvefølgen førte til at ismailiene rundt år 1000 ble splittet i to hovedretninger: Nizari og Mustaili. Den viktigste av disse er idag Nizari-islam. En mindre gruppe utviklet seg i Libanon og Syria til druserne, som idag anses som en selvstendig religion
Tilhengere av Nizari opprettet en kjede av befestede landsbyer i Iran og Syria, og ble under korstogene kjent under navnet assassinere. Under sin leder Hassan-i-Sabah gjennomførte assassinerne en rekke oppsiktsvekkende attentater mot ulike herskere som bekjempet dem. Ordet assassiner har derfor fått betydningen snikmorder.
Nizarienes rike i Iran ble knust av den mongolske hærføreren Hülegü Khan i 1256. Ismailiene ble deretter en liten og ofte hardt forfulgt minoritet i den muslimske verden, og mange av dem flyttet til Sentral-Asia.
I 1840 flyktet nizarienes 46. imam, Aqa Hasan Ali Shah, fra Iran til india, etter et mislykket statskupp. I 1848 slo han seg ned i Bombay (Mumbai). Under navnet Aga Khan vant han etterhvert tilslutning fra ismailittiske samfunn verden rundt. Hans etterkommer prins Karim Aga Khan anerkjennes idag som den levende 49. imam, Hazar Imam, av de fleste ismailitter.
Abbasidenes styre endte i 1258 da den mongolske fyrsten Hulagu Khan erobret og plyndret Bagdad. Selv om de fortsatte å påberope seg autoritet i religiøse spørsmål fra Egypt så hadde dynastiets sekulære maktbase forsvunnet. Etterkommere etter abbasidene er blant annet stammen al-Abbassi som lever nordøst i dagens Irak, i byen Tikrit.
Kurderne
På 700-tallet hadde araberne inntatt mange av kurdernes slott og fort. I 641 erobret den arabiske kommandør Utba ibn Farqad kurdiske fort i Adiabene. Kurderne levde på denne tiden delvis bofaste liv og hadde sauer og kveg i regioner som Beth Begash og Beth Kartewaye nord for Arbil i Adiabene. Erbringen av byene Sharazor og Darabaz fant sted i 643. Kurderne forsøkte å gjøre opprør. I 838, og igjen i 905, var det formidable opprør i Nord Kurdistan og mange kurdere ble drept. Araberne erobret de kurdiske regionene og gradvis konverterte kurderne til Islam.
Bābak Khorram-Din, (795-838) var en persisk revolusjonsleder innen den iranske Khorram-Dinān, som var en lokal zoroastrisk frihetsbevegelse som førte kamp mot abbaside-kaliffatet. Babaks iraniserende opprør, fra sin base i Aserbaidsjan i Nordvest Iran, ønsket å vinne tilbake den gamle iranske kulturen. Opprøret spredde seg til Vest og Sentral Iran og varte i mer enn 20 år før dt ble slått. Opprøret viste at den fortsatte styrken for den iranske kulturen som ennå var i Aserbaidsjan.
En kurder kalt Nasr, eller Narseh, konverterte til kristendom og endret sitt navn til Theophobos under den bysantinske keiseren Theophilus og var keiserens beste venn og kommandør. Narseh ble med i Babaks opprør i Sør Kurdistan, men abbasidehærene slo hans styrker i 833. Narseh flyktet da til de bysantinske territoriene og hjalp til med å danne den kurdiske delen av hæren til Theophilus. Denne kurdiske styrken kom Babaks opprør til unnstetning ved å invadere kaliffatet i 838. Etter at Babak tapte bosatte Narseh og hans folk seg i Pontus i den nord-sentrale av Lilleasia.
Gjennom kurdisk historie i etterkant av muslimenes erobringer har det vært en tendens for kurdiske stammer å migrere nordvestover som vassaler for større muslimske makter – fra Zagros til øst Assyria og sør-sentral Armenia, til vest Assyria og vest Armenia, og i moderne tider migrere inn i vest Tyrkia, Vest Europa eller til USA.
Den sassanidiske og bysantinske nedgangen overfor det muslimske kalifat og dennes egen svekkelse lot de kurdiske prinsedømmene og fjelladministratorene etablere nye uavhengige stater. På 1000-tallet var det kurdiske området delt mellom 4 store kurdiske prinsedømmer.
I nord var det shaddadidene (951-1174) , som styrte ulike deler av Armenia og Arran, og rawadidene (955–1071), som styrte Tabriz and Maragheh, i øst var det hasanwayhidene, (959-1015), med senter i of Kermanshah, samt annazidene (990–1117) i Kermanshah, Dinawar og Khanaqin. I tillegg kommer kakūyidene (1008-1051) , som var et kurdisk eller daylamitt dynasti som holdt til i Isfahān, marwandiene ((990–1096) med senter i Dinawar (Nordøst for dagens Kermanshah) og marwanidene (990–1096) i Diyarbakır.
Shaddadidene, som styrte ulike deler av Armenia og Arran, var etablert i Dvin, men kom til å styre byer som Barda og Ganja, og en egen undergruppe av shaddadidene ble gitt Ani og Tbilisi som en takk for deres innsats av seldsjukene, av hvem de ble vassaler.
Seljdsjuk-tyrkernes framvekst, fulgt av mongolerne, satte en slutt på denne perioden. De annekterte de kurdiske prinsedømmene og i 1150 lagde Ahmed Sanjar, den siste store seldsjuk-monark, en provins ut av disse landene og kalte det for Kurdistan. Hovedstaden i denne provinsen var Bahar i nærheten av Ecbatana (Hamadan), som hadde vært medernes hovedstad. Regionen inkluderte vilayetene Sinjar og Shahrazur vest for Zagros fjellrekken og Hamadan, Dinawar og Kermanshah til øst for denne fjellrekken. Men denne anordningen hadde et kort liv.
Den mest kjente kurdiske ledere til å etablere politisk herredømme i regionen var ayyubidene, som ble grunnlagt av Saladin og sentrert i Egypt selv om dynastiet kom til å styre mye av Sørvest Asia på 1200-1300-tallet. Ayyubid familien under brødrene Ayyub og Shirkuh tjenestegjorde opprinnelig som soldater for zengidene frem til de overtok for dem under Saladin, Ayyubs sønn.
I 1174, etter Nur-al-Dins død, erklærte Saladin, som ble født i Tikrit, Irak, seg som Sultan og ayyubidene brukte det neste tiåret på å lansere erobringer i regionen og i 1183 hadde de makten i Egypt, Syria, Nord Mesopotamia, Hejaz, Jemen og den nord-afrikanske kysten frem til grensene til dagens Tunisia. Det meste av Kongedømmet Jerusalem og nord for Jordan elva ble erobret etter Saladins seier i Slaget om Hattin i 1187. Men korsfarerne gjenvant kontrollen over Palestinas kystlinje på 1190-tallet. Ayyubide-dynastiet varte frem til 1341, da det siste ayyubide sultanatet falt under mongolernes invasjoner.
Saladin og ayyubidene tillot relativ kurdisk uavhengighet. Det kurdiske hazaraspide dynasti etablerte kontroll over det sørlige Zagros og Luristan. Det erobret territoriene Kuhgiluya, Khuzestan og Golpayegan på 1300-tallet og annekterte Shushtar, Hoveizeh og Basra på 1400-tallet. Kurdiske ledere dukket ikke kun opp i Kurdistan, men i Egypt, Jemen og Khorasan.
Mongolerne under Hulagu og hans etterfølgere ødela hele regionen på 1300-tallet, og Timurlane erobret den på 1400-tallet. Kara Koyunlu (“De svarte sauer”), som etablerte seg i store deler av regionen hjalp de kurdiske lederne.
Vakuumet som ble skapt etter mongolernes kollaps og vennskapet til Kara Koyunlu tillot de kurdiske prinsedømmene på nytt å bli etablert. Flere uavhengige stater eller prinsedømmer, inkludert Ardalan, Badinan, Baban, Soran, Hakkari og Badlis, ble etablert. Av disse var Ardalan, som var blitt opprettet på 1400-tallet og som kontrollerte territoriene Zardiawa (Karadagh), Khanaqin, Kirkuk, Kifri og Hawraman, den viktigste.
Aq Qoyunlu (eller «De hvite sauer») dynastiet slo Kara Koyunlu og de kurdiske stammene og deres herskere ble drept, noe som gjorde slutt på de kurdiske prinsedømmene på 1500-tallet. Kurdisk herredømme ble ytterligere knust under Safavide-dynastiet, ettersom kurderne ble fanget i kampen mellom Det osmanske riket og Persia. Uansett fortsatte Ardalan dynastiet frem til det ble avsluttet av Qajar perserne under Nasser-al-Din Shah i 1867.
Med oppstanden for Det osmanske riket og den persioske staten utviklet de formelle territoriegrensene seg og i etterkant av Slaget om Chaldiran i 1514 befant mesteparten av kurderne seg i Det osmanske Tyrkia.
Tyrkerne
Det var først i etterkant av invasjoner og uro forårsaket av arabere, som spredde seg i etterkant av Islam, hunnere og mongolere, at tyrkere, som vil si nomadestammer som ankom fra Mongolia via Sentral Asia for rundt 1000-500 år siden, ankom området.
Seldsjukkene, som er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan, migrerte fra nord og inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer. De var en betydelig gren av oghuz-tyrkerne, som er en av hovedgrenene av de tyrkiske folkeslagene i historien og et dynasti som okkuperte deler av Sentral- og Sørvest Asia fra det 1100-1400-tallet.
Gjennom elitedominanse og ekteskap gjennomførte tyrkerne en tyrkifiseringsprosess, noe som blant annet førte til at deres språk ble de dominerende i Aserbajdsjan og Tyrkia, hvor befolkningene, på tross for deres lokale røtter, i dag for det meste taler tyrkisk.
Armenere og kurdere, som utgjorde to ulike befolkninger ettersom armenerne var et urbanisert og bofast folk, mens kurderne var nomader, var i konflikt ettersom kurdere angrep armenske byer og landsbyer, plyndret og drepte befolkningen.
De nomadiske tyrkiske erobrerne giftet seg med den tidligere befolkningen, de helleniserte anatolerne, armenerne, kaukaserne, kurderne og assyrerne samtidig som mange konverterte til Islam og ble tyrkiske. De ble støttet av muslimer fra området nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, samt av europeiske eventyrere og konvertitter, kjent i Vesten som frafalne.
Som et resultat utgjør dagens tyrkere ulike etniske typer, hvor av noen er fra Østen, mens andre er lokale anatoliske og andre stammer fra slavere, albanere eller sirkassere. Mens noen er lyse er andre mørke. Mange ser ut til å være mediterranske, andre sentralasiatiske og noen er persiske.
Mens armenerne hadde gått over til kristendommen gikk kurderne, som tidligere hadde vært tilhengere av zoroastrianisme, over til Islam, noe som også stadig flere armenere, frivillig på grunn av den favoriserte statusen gitt til muslimer under muslimsk herredømme eller under tvang, gjorde.
Armenerne i Vaspurakan, som betyr prinsenes land og som var var den første og muligvis største provinsen i Armenia, konverterte til Islam og assimilerte seg gradvis til kurdisk kultur, noe som trolig også skjedde andre steder også. Dette, sammen med utrydding og migrasjon, førte til at det ble stadig færre armenere og at Det armenske høylandet i stigende grad kom til å bli bebodd av «kurdere».
Etter den bysantinske okkupasjonen av Bagratide-Armenia i 1045 og den påfølgende invasjonen av de tyrkiske seldsjukkene i 1064 flyktet en betydelig del av den armenske adelen og bondebefolkningen. De bosatte seg i stort antall i Kilikia, en region i Anatolia hvor armenerne allerede var etablert som en minoritet helt siden romertiden.
Det bysantinske riket utførte regelmessige folkeforflytninger i sitt forsøk på å innføre religiøs enhet og det greske språket, noe som ikke minst gjaldt overfor den store armenske befolkningen. På 1100-tallet ble den armenske adelen flyttet fra deres land og flyttet til det vestlige Anatolia.
En konsekvens av dette var tapet av lokalt militær lederskap langs med den østlige grensen, noe som åpnet for tyrkiske erobrere. Mange armenere døde i hendene på tyrkerne, mens andre ble tatt som slaver og fjernet. Ettersom områdener ble avbefolket tok tyrkere over med sine hjorder.
I etterkant av at områder var blitt erobret er det mye som tyder på at jordbruksbefolkningene kom til ro med disse nyankomne ettersom de var pastoralister og benyttet seg av ulike økologiske soner innen det samme territoriet. Tyrkiske pastoralister forble få og den gradvise tyrkifiseringen av Anatolia ble anført av konvertering til Islam og det tyrkiske språk heller enn en inn-migrasjon av tyrkere.
Årsaken til dette var grekernes svake innflytelse og kontroll, samt at de erobrede ønsket å bevare sine eiendeler eller unngå å komme i ulemper på andre måter. Et tegn på tyrkifiseringens fremgang var at stednavn i Anatolia hadde gått over fra greske til tyrkiske på 1330-tallet.
De nomadiske tyrkiske erobrerne giftet seg med den tidligere befolkningen, de helleniserte anatolerne, armenerne, kaukaserne, kurderne og assyrerne samtidig som mange konverterte til Islam og ble tyrkiske. De ble støttet av muslimer fra området nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, samt av europeiske eventyrere og konvertitter, kjent i Vesten som frafalne.
Som et resultat utgjør dagens tyrkere ulike etniske typer, hvor av noen er fra Østen, mens andre er lokale anatoliske og andre stammer fra slavere, albanere eller sirkassere. Mens noen er lyse er andre mørke. Mange ser ut til å være mediterranske, andre sentralasiatiske og noen er persiske.
De fleste armenere var jordbrukere som ble sterkt utbyttet og undertrykt av deres tyrkiske føydalherrer. De ble behandlet som slaver underlagt tyrkiske sjefer. De ble solgt som eiendom, og hvis en kurder drepte en slave så tok denne slaves herre hevn ved å drepe en slave som tilhørte morderen. Men på tross for at navnet Armenia ble forbudt å benytte seg av i presse, skolebøker og i administrasjonen og skiftet ut med ord som Anatolia eller Kurdistan, beholdt armenerne mye av sin kulturarv.
En gruppe armenske vitenskapsfolk, som har utført en studie vedrørende opprinnelsen til det tyrkiske folk i relasjon til armenerne, fant at tyrkerne og armenerne var de to samfunnene i verden som var genetisk nærme hverandre, men at også kurdere tilhører den samme genetiske kilden.
Den tyrkiske nasjonen ble skapt under seljukene og osmanere. Disse konkurrerte med Persia over Armenia, som vekslet mellom om å bli okkupert av først den ene og deretter den andre, slik som tidligere hadde skjedd mellom perserne og Det bysantiske riket.
Seldsjukkene og deres etterfølgere, osmanerne, spilte en betydelig rolle i middelalderen ved å skape en barriere mellom Europa og mongolske erobrere fra øst, forsvarte den islamske verden mot korsfarerne fra vest og erobret Det bysantinske riket.
Alp Arslan (1029 – 15. desember 1072) var den andre sultan i seldsjukk-dynastiet og barnebarn av Seldsjuk, dynastiets eponym. Han ble sultan av seldsjukkenes rike den 27. april 1064. Han ble dermed monark over et Persia som strakte seg fra Amu-Darja til Tigris. Han tok navnet Muhammed bin Da’ud Chaghri da han omvendte seg til Islam, og for militær dyktighet fikk han tilnavnet Alp Arslan, som betyr «en modig løve» på tyrkisk.
Han vant en avgjørende seier over Det bysantinske riket i slaget ved Manzikert, et viktig handelssenter nord for Vansjøen i både Armenia og senere i Det bysantinske riket, i 1071. Bysantinerne led et knusende nederlag, og den seldsjukkiske sultan Alp Arslan tok den bysantinske keiser Romanus IV Diogenes til fange.
Nederlaget førte til omfattende religiøs og etnisk omveltning i Anatolia ettersom de muslimske seldsjukkene vant kontroll over Anatolia. De opprettet sultanatet Rum, som var forløperen til Det osmanske riket.
I etterkant av slaget i Manzikert i 1071 kom seldsjuk tyrkerne som en farsott over hele Lilleasia, og på tross for at bysantinerne fikk erobret tilbake de vestlige og nordlige delene, så fikk de fotfeste i den sentrale delen av Lilleasia, som ble bosatt av tyrkiske nomader og kom aldri igjen under bysantinsk herredømme.
Armenerne grunnla det uavhengige armenske kongedømmet Kilikia, som ble fokusområdet for armensk nasjonalisme, i 1080 og utviklet nære sosiale, kulturelle, militære og religiøse bånd med de nærliggende korsfarerstatene, men bukket etter hvert under for de invaderende mamelukkene.
Mamelukkene var slavesoldater av ikke-arabisk herkomst som omvendte seg til Islam og som tjente som ridende livvakt for de muslimske kalifene og sultanene i det kurdiske Ayyubide-dynastiet grunnlagt av Saladin (Salah al-Din) på 1100- og 1200-tallet.
De var av multikulturelt opphav, inkludert armenske, og som gjorde seg selv til en militær herskerklasse og virket i blant annet Egypt fra 1100-tallet til omkring 1800. De stanset blant annet mongolernes fremmarsj ved slaget i Ain Jalut og bekjempet korsfarerne og drev dem ut av Levanten i 1291 og endte korsfarerperioden offisielt i 1302.
Det bysantinske riket klarte ikke å forhindre tyrkernes fremmarsj og på 1300-tallet var det meste av Lilleasia styrt av anatoliske beyliker. Smyrna falt i 1330, og det siste bysantinske festningen, Filadelfia, falt i 1398.
For Det bysantinske riket var tapet av Anatolia et ødeleggende slag ettersom Anatolia var den tettest befolkede delen av riket, og dets dager som stormakt var med dette over. Ute av stand til å gjenerobre de tapte landområdene så keiser Alexios I Komnenos seg nødt til å be om hjelp fra Vesten. Pave Urban II svarte med å oppfordre kristne til å befri det hellige land fra muslimsk styre, en oppfordring som ledet til korstogene.
Under Alp Arslans etterfølger Malik Shah I og hans visir Nizam al-Mulk ekspanderte seldsjukkstaten i forskjellige retninger slik at den grenset til Kina i øst og Det bysantinske riket i vest. Da Malik Shah døde i 1092, ble imperiet splittet, da hans bror og fire sønner kranglet om delingen av riket mellom dem.
Til tross for flere forsøk til gjenforening i århundrene etter Malik Shahs død, hindret korstogene dem fra å gjenskape sitt tidligere imperium. For en kort tid var Toğrül III sultan for alle seldsjukkene unntatt Anatolia.
I 1194 ble Toğrül beseiret av Ala ad-Din Tekish, sjahen av Khwarezmid-imperiet, en annen muslimsk stat dannet av Oghuz-tyrkere i Sentral Asia på 1100-tallet, og seldsjukkene kollapset. Av det tidligere store seldsjukkimperiet, var bare Rum-sultanatet i Anatolia igjen.
Seldsjukksultanene tok hovedstøyten av korstogene, men bukket under for de fremrykkende mongolene i 1243. Seldsjukkene ble mongolenes vasaller, og til tross for forsøk fra dyktige administratorer på å opprettholde statens integritet, disintegrerte sultanatet i løpet av 1300-tallet og hadde fullstendig forsvunnet i løpet av 1400-tallet.
I sine siste tiår dukket det opp et antall fyrstedømmer eller beyliker i territoriet til Rum-sultanatet, blant dem vokste Osmanoğlu, senere kjent som det osmanske riket, og ble viktig.
Osmanerne kom først i kontakt med Anatolia som flyktninger fra det mongolske riket til seldjsukenes områder i Anatolia. Ertuğrul, Osmans far, var leder for den tyrkiske Kayi stammen. Han førte sitt folk vest og inn i Anatolia fra Sentral Asia hvor han etablerte en stat. Sultan Kayqubad I av Seljuk prinsedømmet Rum ga ham lov til å etablere en beylik og ekspandere, hvis han klarte, på bekostning av Bysants.
I begynnelsen var den nye osmanske staten underlagt seldsjukkene, men Ertugruls sønn Osman I erklærte rikets selvstendighet i 1299 og Osman, som har fått kallenavnet Kara for sitt mot, blir regnet som grunnleggeren for det osmanske riket. Det er fra hans navn rikets innbyggere kalte seg Osmanli, osmanere.
Konstantinopel ble i starten ikke regnet som verdt forsøket på erobring, ettersom byens murer gjorde den så å si uinntagelig. Men en ny oppfinnelse, kanonen, gjorde at disse murene ikke lenger bød tilstrekkelig beskyttelse mot tyrkerne. Konstantinopels fall kom etter bare to måneders beleiring av sultan Mehmet erobreren, 29. mai 1453. Den siste østromerske keiseren Konstantin XI mistet livet i kampene som fulgte etter at murene falt.
Som osmanernes hovedstad ble Konstantinopel kalt både Kostantiniyye og Istanbul. Republikken Tyrkia besluttet i 1930 å gjøre Istanbul til byens offisielle navn og oppfordret andre land til å bruke dette i stedet for Konstantinopel, som var innarbeidet i Vest-Europa.
Mehmet, som beseiret Mistra i 1460 og Trapezunt i 1461, og dermed hadde lagt under seg hele Det bysantinske riket, anså seg selv som etterfølger etter de romerske keiserne og tok tittelen «Kayser-i-Rûm» (romersk keiser), og hans arvtagere fortsatte denne tradisjonen helt frem til begynnelsen av 1900-tallet.
Ved slutten av 1400-tallet hadde Det osmanske riket konsolidert sitt herredømme over Lilleasia og Balkan. Rollen som beskytter av den gresk-ortodokse kirken ble overtatt av storhertugen av Moskva, og Ivan IV tok tittelen tsar av Russland, avledet av caesar. Hans etterfølgere støttet forestillingen om at Moskva var den sanne arvtager etter Roma og Konstantinopel, og ideen om det tredje Roma ble opprettholdt gjennom hele det russiske rikets levetid.
Det osmanske styret i Armenia, også kjent som Det osmanske Armenia eller Vest Armenia, begynte med annekteringen av Mehmed II (1432-1481), og den osmanske støtten for å starte den armenske patriark i Konstantinople, men det var under Selim II (1524-1574) at Armenia ble en integrert del av det osmanske imperiet.
Etter de osmansk-persiske krigene (1602-1639) ble det vestlige Armenia en del av det osmanske imperiet frem til dette i kollapset under Første verdenskrig. Siden den russisk–tyrkiske krig (1828–1829) ble den armenskbefolkede regionen underlagt det osmanske riket referert til som det vestlige Armenia, mens det østlige Armenia, var den delen som ble underlagt Russland.
På høyden av de tyrkisk-persiske krigene skiftet Yerevan hender hele 14 ganger mellom 1513-1737. For hundrevis av år levde borgerne i Øst Armenia under osmansk eller safavid herredømme, hvor av begge var muslimske nasjoner mens armenerne var kristne, og de mange krigene mellom dem førte til ødeleggelsen av mange av de armenske byene og gjorde livet for armenerne vanskelig.
På 1500-tallet ble det østlige Armenia erobret av det persiske Safavideriket, et iransk dynasti av aserbajdsjansk opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Iran og som etablerte shia-Islam som Irans offisielle religion, mens det vestlige Armenia kom under Det osmanske riket.
Russerne
I løpet av 1700-tallet ble en ny stormakt en avgjørende faktor for Armenia, nemlig Russland. I året 1797 ankom russerne for første gang Armenia, i det tsar Paul I erobret Karabagh fra perserne, og i 1813 måtte Persia avstå Karabagh og andre av sine områder i regionen.
Under tsar Nikolaj I fortsatte de russiske troppene deres fremrykning helt frem til Jerevan, Nakhichevan og Urmia-sjøen. En endelig fredstraktat fant først sted i 1828 i Turkmanchai. Nikolaj I vendte seg deretter mot den tyrkisk okkuperte delen av det armenske området og erobret i 1828 Kars og Akhalalak, og året etter Erzurum.
Ved Adrianopel-freden i 1829 måtte Russland på grunn av engelske inngrep i forhandlingene nøyes med å beholde en del av det erobrede; og en situasjon som omtrentlig tilsvarer til grenene i etterkant av 1920 ble etablert. Størstedelen av det gamle armenske området – foruten det kilikiske – hørte til under Tyrkia, en annen del til Sovjet og en tredje, betydelig mindre del, til Iran.
I etterkant av den russisk-persiske krigen (1826-1828) ble deler av det historiske Armenia, som befant seg under persisk kontroll, et område sentrert rundt Jerevan og Sevan-sjøen, innlemmet i Det russiske riket, og området som i dag korresponderer med dagens Armenia ble kalt Erivan guvernatet.
Armenerne som levde Erivan guvernatet fikk være i forholdvis i fred sammenlignet med dem som bodde i Det osmanske riket, i det som kom til å bli kjent som Vest-Armenia, ettersom det her var konflikter med både aserbajdsjanere og kurdere.
Russlands ambisjoner om å fortsette sin ekspansjon for å nå Middelhavet forårsaket ytterligere konflikt mellom Det russiske riket og Det osmanske riket, noe som kulminerte i den russisk-tyrkiske krigen (1828-1829). I etterkant av denne mistet Det osmanske riket en ytterligere del av det tradisjonelle armenske hjemlandet, Kars Oblast, også kjent som Øst Armenia, til Russland, mens Vest Armenia forble underlagt osmansk suverenitet.
Den andre russisk-tyrkiske krigen (1877-78) ble etterfulgt av et forsøk av sjeik Obaidullah i 1880-1881 på å danne et uavhengig kurdisk prinsedømme under overoppsyn av Det osmanske riket, noe som ble støttet av sultanen, som et svar på den planlagte dannelsen av en armensk stat under overoppsyn av Russland, men sentralregjeringen tok tilbake kontrollen etter at Obaidullah hadde gjennomført et raid i Persia og staten kollapset.
Nasjonalismen
De fleste armenere var jordbrukere som ble sterkt utbyttet og undertrykt av deres tyrkiske føydalherrer. De ble behandlet som slaver underlagt tyrkiske sjefer. De ble solgt som eiendom, og hvis en kurder drepte en slave så tok denne slaves herre hevn ved å drepe en slave som tilhørte morderen. Men til tross for at navnet Armenia ble forbudt å benytte seg av i presse, skolebøker og i administrasjonen, og skiftet ut med ord som Anatolia eller Kurdistan, beholdt armenerne mye av sin kulturarv.
Fra 1880-tallet til 1920-tallet førte en armensk nasjonal frigjøringsbevegelse en sosio-politisk og militant kamp for å reetablere en armensk stat i Det armenske høylandet som på daværende tidspunktet var delt mellom Det osmanske riket og Det russiske riket.
Armenerne, som var blitt sett på som andreklasses borgere og ikke hatt noen rettigheter, hadde begynt å kreve samfunnsreformer og bedre behandling fra myndighetenes side, noe som var blitt lovet dem under Berlin-konferansen.
De ville ha innføring av borgerrettigheter og en slutt på the tilraning av land, «plyndringen og drapene i armenske byer utført av kurdere og sirkassere, overtramp under skatteinnsamling, kriminell oppførsel fra regjeringsoffiserer og at man nektet å akseptere kristne som vitner i retten».
Bortsett fra nasjonale individuelle helter som ofret seg for saken ble bevegelsen hovedsaklig ledet av tre politiske partier: Social Democrat Hunchakian Party, Armenian Democratic Liberal Party (Ramgavar Party, opprinnelig kjent som Armenakan) og Armenian Revolutionary Federation (ARF), som er det største og mest innflytelsesrike av dem.
Kombinasjonen av russisk militær suksess i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878), den svekkede posisjonen til Det osmanske riket og den globale finanskrisen (1873-1879), som kom til å ramme Det osmanske riket hardt førte til økt fientlighet mot armenerne, som krevde like rettigheter og autonomi.
Det osmanske riket hadde tapt Balkan og ulike kristne regioner var blitt influert av europeisk nasjonalisme og krav om selvbestemmelse. Det osmanske dynastiet gjeninnføre derfor sin tyrkiske kobling, blant annet med ekteskap innen den tyrkiske befolkningen.
Det oppsto uroligheter i Merzifon i 1892 og i Tokat i 1893. Svaret fra Sultan Abdul Hamid II, som ikke ønsket å demokratisere samfunnet eller å gå med på noen av kravene, men fortsatte pan-islamismen som statsideologi og styrke territoriell integritet, var å gi semi-offisiell status til kurdiske banditter, også kjent som Hamidiye Alaylari (“de som tilhører Hamid”), som var et kurdisk irregulært kavalri vellbevæpnet av Det osmanske riket.
Under de såkalte hamidiske massakrene (1894–1896), også referert til som de armenske massakrene og de store massakrene, ble omkring 300.000 armenere, og en del assyrere, drept. For selv om massakrene rettet seg mot armenerne gikk de over til å bli anti-kristne pogromer, slik som i Diyarbekir hvor 25.000 assyriere ble drept. Det ble ikke gjort noe skille mellom armenske nasjonalister og den armenske befolkningen. Man massakrerte samtlige.
Tusener av armenere ble drept av osmanske soldater og kurdiske stammer. I 1894 deltok ARF i den første Sasun motstanden og ga våpen til lokalbefolkningen for å hjelpe dem med å forsvare seg selv mot de hamidiske overgrepene. Deretter fulgte det ene slaget etter det andre i rask rekkefølge. Disse massedrapene var et klart første skritt på veien mot folkemordet (også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust) i 1915.
Men armenerne lot ikke dette skje uten effektiv motstand. Det var blant annet Sasun motstanden i 1894 utført av Hunchak militsen i Sassoun regionen, Zeitun opprøret i 1895, Forsvaret av Van i 1896, Khanasor ekspedisjonen i 1897, Sasun opprøret i 1904. Fedayee, som betyr frihetskjemper, ble brukt av armenere som formet geriljaorganisasjoner og væpnede grupper i reaksjon på undertrykkelsen og massakrene på armenerne i Det osmanske riket.
Ungtyrkerne, en patriotisk, konstitusjonell organisasjon bestående av progressive studenter og militære kadetter, offisielt kjent som «Komiteen for union og progresjon» (Committee of Union and Progress), gjorde opprør mot Sultan Abdul Hamid II og tok makten i den falmende, osmanske staten i 1908 og satt ved makten frem til 1918, som vil si under perioden da folkemordet mot armenere, assyrere og svartehavsgrekere pågikk.
Ungtyrkernes ideologiske målsetninger hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, og da ikke minst den mot Sultan Abdul Hamids blodige fremferd, noe som førte til at de på mange områder samarbeidet. I reformforhandlingene i 1913-1914 ble det lovet gjennomføring av de armenske reformkravene og med Russlands støtte ble det underskrevet en-traktatden 8. februar 1914.
Armenerne var glade for denne seieren for demokratiet og en bedre fremtid og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere hvor det sto «frihet, likeverd og rettferd».
Men samtidig med ungtyrkernes ideologi var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia. De kristne armenerne ble på nytt sett på som hedninger og antiarmenske demonstrasjoner ble satt i gang av unge islamske ekstremister, noe som av og til endte i voldelige sammenstøt slik som i 1909 da 200 landsbyer ble plyndret og over 30.000 personer ble drept i Kilikia ved Middelhavskysten.
Folkemordet
Armenernes håp om frihet og demokrati forsvant da de tre ungtyrkerne, også kjent som De tre pashaene eller Det diktatoriske triumvirat, som inkluderte den osmanske innenriksminister Mehmed Talaat (1874–1921), krigsminister Ismail Enver Pasha (1881–1922), som var osmansk militæroffiser og en leder av Ungtyrk revolusjonen, og marineminister Ahmed Djemal, (1872–1922), ble den dominerende faktoren innen Ungtyrkerne og tok kontrollen over regjeringen via et kupp i 1913.
De tre pashaene hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser østover over Kaukasus og hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion.
Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer. Og i dette området var det en større kristelig befolkning på 2 millioner, noe som på den tiden tilsvarte omkring 10 % av Tyrkias befolkning. I løpet av sommeren 1914, omtrent på samme tid som Første verdenskrig brøt ut, forrådte derfor ungtyrkerne armenerne og i 1915 fant folkemordet sted.
Det var også store kulturelle forskjeller mellom armenere, som alltid hadde vært det best utdannede samfunnet i det osmanske imperiet, og tyrkere. Armenerne var fagfolkene i samfunnet, handelsfolk, dommere, doktorer og håndverkere, samt dem som åpnet opp for nye vitenskapelige, politiske og sosiale ideer fra Vesten (Europa og Amerika).
Dette mens hoveddelen av tyrkerne var analfabetiske småbønder og butikkeiere. Herskerne i Det osmanske imperiet hadde ikke verdsatt utdanning og ikke et eneste institutt for høyere utdanning eksisterte i det gamle imperiet. De hadde verdsatt lojalitet og blind lydighet.
De uutdannede undersåttene hadde aldri hørt om demokrati eller liberalisme og visste derfor lite om politisk reform, noe som skilte seg fra de bedre utdannede armenerne som søkte politiske og sosiale reformer som ville forbedre livet for dem selv og Tyrkias andre minoriteter.
For å bøte på dette bestemte ungtyrkere seg for å glorifisere verdiene av de enkle tyrkiske småbøndene på bekostning av armenerne for å vinne tillitt blant folket. De utnyttet de religiøse, kulturelle, økonomiske og politiske forskjellene mellom tyrkerne og armenerne slik at tyrkerne begynte å se armenerne som fremmede blant dem.
Begrepet «tyrker», som på 1900-tallet, ble brukt til å referere til anatoliske landsbybeboere og sett på som en forulemping og en fornærmelse da «tyrkere» ble sett på som synonymt med de uutdannede antologiske bøndene eller nomadiske turkmenere.
Den osmanske eliten hadde identifisert seg som osmanere og ikke som tyrkere. Det var først da europeiske ideer om nasjonalisme ble adoptert av den osmanske eliten og man følte at de tyrkisk talende i Anatolia var de meste lojale overfor det osmanernes styret at begrepet tyrker fikk en mer positiv forbindelse.
Den begynte med Turanian Society dannet i 1839 og etterfulgt av Turkish Society i 1908, som senere ekspanderte inn i Turkish Hearth og til slutt endte med å inkludere ideologier som pan-turanisme og pan-turkisme, en bevegelse som oppsto blant tyrkiske intelektuelle på 1880-tallet med det til formål å samle alle tyrkiske folk både kulturelt og politisk.
Ziya Gökalp redefinerte pan-tyrkismen som et kulturell, akademisk, filosofisk og politisk konsept som fremmet enhet og frihet for de tyrkiske folk. Han mente blant annet at man måtte gjennomføre en tyrkifisering av Det osmanske riket gjennom å få alle borgere assimilert i den tyrkiske kulturen og til å snakke tyrkisk. Hans arbeid var med å forme reformene til Atatürk, samt kemalismen og dens arv i dagens Tyrkia.
Da Første verdenskrig startet i 1914 tok Ungtyrkerne side med sentralmaktene, som vil si Tyskland og Østerrike-Ungarn. Krigen ga en perfekt mulighet for å løse det såkalte armenske spørsmålet en gang for alle.
Verdens fokus var rettet mot slaget mellom Frankrike og Belgia hvor Europas unge menn fant sin død. Østfronten inkluderte grensen mellom Tyrkia og Russland. Med krigen var unormale midler mot den sivile delen av befolkningen nærmest å forvente.
Trolig startet planlegningen av folkemordet på armenerne rett etter krigserklæringen i oktober 1914, eller ennå tidligere. For eksempel ble det under et osmansk-tysk møte i februar 1914 lagt frem et forslag om å deportere alle osman-armenere. Andre førkrigstiltak mot armenerne er også rapportert. I tillegg skal armenske bosettinger nær rikets grenser ha blitt plyndret av osmanske styrker sommeren 1914.
Spesialorganisasjonen (Teshkilati Mahsusa), ledet av forsvarsminister Enver Pasja, som rekrutterte mange offiserer til å bygge opp en irregulær militær enhet, en «spesialstyrke», var en hemmelig organisasjon opprettet av det osmanske forsvarsdepartement for å bekjempe arabisk separatisme og vestlig imperialisme. Dens formål var å bekjempe undergravingsvirksomhet og mulig samarbeid med ytre fiender.
De tidligste kildene som refererer til organisasjonen skriver seg fra 1903 og 1907. Den ble styrket organisatorisk i 1913 etter Balkankrigene og formålet ble utvidet til å omfatte forfølgelse av armenerne som sto i ledtog med Russland. Senere i 1914 løslot den osmanske regjeringen flere kriminelle for å bemanne denne organisasjonen.
Ifølge Mazhar-kommisjonen ble 124 kriminelle løslatt fra Pimian-fengselet. Og mange flere fulgte. Stadig flere ble løslatt og i begynnelsen av 1915 var tusenvis av fanger løslatt for å bli medlemmer i organisasjonen. Senere ble de satt til å eskortere konvoiene av deporterte armenere. Vehib, øverstkommanderende for den osmanske hæren, kalte disse for «slaktere av den menneskelige rasen».
Organisasjonen ble ledet av sentralkomiteens medlemmer Doktor Nazim, Behaeddin Sakir, Atif Riza og direktøren for offentlig sikkerhet, Aziz Bey. Hovedkvarteret til Behaeddin Sakir var i Erzurum, og derfra ledet han styrkene i øst. Aziz, Atif og Nazim Bey hadde sitt hovedkvartert i Istanbul, og deres avgjørelser ble godkjent og iverksatt av Cevat Bey, militærguvernøren i Istanbul.
Ifølge den samme kommisjonen og annen dokumentasjon ble de kriminelle bevisst valgt ut for formålet. De måtte være nærmest umenneskelige for å få bli med i den spesielle organisasjonen. Mazhar-kommisjonen oppga som dokumentasjon under krigsretten lister over noen av de kriminelle. En av listene viser at 50 av de 65 løslatte kriminelle var fengslet for mord. Denne utvelgelsesprosessen viser etter manges mening at den osmanske regjeringen planla et overlagt folkemord på den armenske befolkningen.
I 1914 vedtok den osmanske regjeringen en ny lov for å styrke krigsberedskapen. Den krevde at alle menn i alderen 18 til 45 enten måtte la seg rekruttere til hæren eller betale gebyrer for å slippe, noe som førte til at de fleste armenske menn i denne aldersgruppen meldte seg til tjeneste.
Første prioritet for Det osmanske rike og krigsminister Enver Pasja under Første verdenskrig var å ta tilbake områdene som gikk tapt i krigen mot Russland nesten 40 år tidligere. Det osmanske rike allierte seg derfor med sentralmaktene under krigen. Til tross for at Tyskland rådet Enver Pasja fra å angripe Russland, gjorde han det noen få måneder etter at krigen brøt ut.
Envers hær på 90,000 ble slått av en russisk styrke på 100,000 og på tilbaketrekningen ble titusener av tyrkiske soldater drept. Det var den verste osmanske tapet under hele verdenskrigen. På sin hjemmarsj til Istanbul la Enver Pasha skylden for hans tap på hans armenske soldater, og glemte at en armensk soldat hadde reddet livet hans under en kamp i januar 1915 gjennom å bære ham på ryggen gjennom kampsonen.
Beleiringen av Van, også kjent som Van motstanden eller Van opprøret, var et opprør mot Det osmanske rikets forsøk på å massakrere den armenske befolkningen i Van, som for det meste besto av armenere, den 20. april. Den osmanske regjeringen startet den væpnede armenske motstanden gjennom å legge forholdene til rette for det for deretter å kunne benytte seg av dette opprøret til å rettferdiggjøre den tvungne deportasjonen av armenere fra hele riket. Det var et forsvar av Van.
Guvernøren av Van, Jevdet Bey, som var svigerbror til Enver Pasha, planla å drepe alle menn i Van og angrep byen under påskudd av å hindre et opprør. Russerne erobret byen i mai 1915, men forlot den allerede i august, og osmanerne tok igjen kontroll over byen. Så ble de igjen fordrevet av russerne i september. Ved krigens slutt lå byen i ruiner.
Fire dager etter at urolighetene startet i Van, den 24. april 1915, som i dag er en offisiell helligdag i Armenia til minne om disse henrettelsene, arresterte regjeringen etter osmanske kilder 2.345 armenske intellektuelle, hvor av de fleste ble henrettet.
Den 25. mai 1915 beordret innenriksminister Talat Pasja tvungen deportering av hundretusener, muligens over en million armenere, fra hele Øst-Anatolia til Mesopotamia og til det som i dag er Syria. Under deporteringen døde mange armenere av sult og kulde, og mange ble angrepet, plyndret og drept av kurdiske landveisrøvere eller av tyrkiske soldater.
25 større konsentrasjonsleire eksisterte og sto under kommando av Şükrü Kaya, en av Talat Pashas nærmeste medarbeidere. Majoriteten av disse leirene var plassert nær grensen til Irak og Syria. Noen av disse ble kun brukt som massegraver, som Radjo, Katma, og Azaz, og ble stengt høsten 1915, mens andre, inkludert Lale, Tefridje, Dipsi, Del-El, og Ra’s al-’Ain, ble bygget spesifikt for dem som man forventet ikke ville komme til å overleve mer enn noen få dager. Mange ble brent, druknet, forgiftet og regelrett henrettet i disse leirene.
Den 24. mai 1915 varslet Trippelententen Det osmanske rike at «med tanke på de … kriminelle handlinger begått av Det osmanske rike mot menneskeheten og sivilisasjonen … vil de allierte regjeringene offentlig … holde alle medlemmer av den osmanske regjeringen personlig ansvarlige og de av deres agenter som er innblandet i slike massakre.»
Ødeleggelsen av armensk religiøs, historisk og sivilisasjonsmessig kulturarv var et av formålene bak både folkemordet og og kampanjene i etterkant. Armenske kirker og klostre ble ødelagt eller endret til moskeer, mens armenske kirkegårder ble lagt øde og armenske bykvarterer ble ødelagt.
I 1914 leverte den armenske patriarken i Konstantinopel en liste vedrørende armenske hellige steder under hans overoppsyn. Listen inkluderte 2,549 religiøse steder, hvor av 200 var klostre, mens 1,600 var kirker. I 1974 erklærte UNESCO at ut av 913 armenske historiske monumenter left in Eastern Turkey hadde 464 forsvunnet totalt, 252 lå i ruiner og 197 trengtes å repareres etter 1923, og ødeleggelsene fortsetter.
I januar 1916 ga den osmanske handels- og jordbruksministeren en ordre om at alle finansinstitusjoner som opererte innen rikets grenser skulle gi sine armenske eiendeler til regjeringen. Så mye som 6 millioner tyrkiske gullpund ble tatt sammen med eiendeler og eiendommer, penger, bankdepositter og juveler. Eiendelene ble deretter overført til europeiske banker, inkludert Deutsche og Dresdner bank.
Så i tillegg til de døde mistet armenerne deres eiendommer og verdier uten kompensasjon. Bedrifter og farmer gikk tapt, og alle skoler, kirker, hospitaler, klostre og kirkegårder ble tyrkiske statseiendom. I etterkant av Første verdenskrig forsøkte folkemordsoverlevende å vende tilbake og hevde sine tidligere hjem og eiendeler, men ble drevet bort av regjeringen i Ankara.
Som med armenerne var også grekerne og assyrerne ofre for ulike former for forfølgelse, inkludert massakre, fordrivelser og dødsmarsjer utført av Ungtyrkerne og kemalistene. 750.000-900.000 pontiske grekere døde som resultat av forfølgelser. Samtidig ble det i følge et memorandum fra det assyro-kaldeiske nasjonalråd drept så mange som 275,000 assyrere innen 1922.
Ungtyrkerne planla også å eliminere den kurdiske identiteten gjennom å deportere kurdere fra deres opprinnelige land og flytte dem i mindre grupper. Kurderne led fra deportasjoner og dødsmarsjer, samt tvungen tyrkifisering. Mens 700,000 kurdere ble forflyttet var 350,000 som ble drept. De ble tvunget på dødsmarsjer som lignet svært mye dem armenerne hadde blitt tvunget til å gå. Det hele som et ledd i en tyrkifiseringsprosess som Tyrkia har forsøkt å føre overfor sine etniske minoriteter. I et forsøk på å benekte deres eksistens kategoriserte den tyrkiske regjeringen kurdere som fjelltyrkere frem til 1991.
Oppgjøret
Da sultan Mehmet V døde og ble etterfulgt av Mehmet VI ble Kemal beordret å ta over ansvaret for osmanske styrkene i Syria som på det tidspunkt var i full kollaps. Kampene ble innstilt etter våpenhviletraktat ble inngått i Moudros, som avsluttet Første verdenskrig for Det osmanske riket den 30. oktober 1918. De oppga i henhold til traktaten alle garnisoner utenfor Anatolia. Den 11. november 1918 sluttet Første verdenskrig med Tysklands og det osmanske rikets kapitulasjon.
Etter Mudros-våpenhvilen i januar 1919 ble det holdt en innledende fredskonferanse i Paris. Etter Versaille-traktatens signering i februar 1919 utnevnte USAs president Wilson en «Kommisjon for ansvar og sanksjoner» under ledelse av USA. Som resultat av kommisjonens arbeid ble det tilføyd flere artikler til Sèvres-traktaten, som vil si fredstraktaten etter Første verdenskrig mellom Det osmanske riket og de allierte signert den 10. august 1920.
Sèvres-traktaten la blant annet grunnlaget for å stevne for retten de som med «barbariske og ulovlige krigsmidler begikk handlinger mot krigens lover og menneskelige prinsipper». Traktatens artikkel 230 krever at Det osmanske rike «skal utlevere til de allierte makter de som overgir seg, der hvor den sistnevnte kan holde dem ansvarlige for massakrene som er utført under krigen på territorier som tilhørte Det osmanske rike den 1. august 1914».
Den daværende regjeringen i Det osmanske rike ledet av sultan Mehmet VI og Damat Adil Ferit Pasja ble stevnet for retten. Krigsretten i Istanbul dømte i 1919 mange av de ansvarlige for folkemordet til døden in absentia, inkludert «De tre Pasjaene», som hadde beordet folkemordet. Mehmed Talat Pasja og Enver Pasja hadde forlatt Det osmanske rike før 1919, siden de visste at sultan Mehmed VI ikke ville akseptere noen annen straff enn dødsstraff for de to.
Sultan Mehmet VI, med støtte i en bred opinion, ga Ungtyrkerne skylden for ødeleggelsen av riket ved å ha presset det inn i Første verdenskrig og beordret lederne stilt for en krigsrett, som trådte i funksjon 23. november 1918. De armenskrelaterte hendelsene ble brukt under de påfølgende rettssakene. Krigsretten dømte alle ledere som ble funnet skyldige til forvisning, og deres formuer ble inndratt.
Alle bortsett fra «de tre Pasjaene» ble overført til fengsler i Bekiraga og så flyttet til Malta, hvor de senere ble stilt for en internasjonal domstol. Mange av dokumentene som ble skrevet under disse rettssakene ble brukt igjen under de senere internasjonale rettssakene.
Det antas at de fleste dokumentene som kunne brukes som bevis, ble ødelagt av de anklagede før de rømte. Admiral Calthorpe, den britiske høykommissæren, beskrev ødeleggelsen av dokumenter: «rett før våpenhvilen gikk tjenestemenn til arkivet om natten og ryddet bort mesteparten av dokumentene».
Den tyrkiske nasjonalbevegelsen
I Sèvres-traktaten, som konkretiserte oppdelingen av Det ottomanske imperiet, forsøkte de allierte å beskytte de kristne minoritetene ved å plassere mesteparten av Anatolia under kristen kontroll: grekerne okkuperte vest og de allierte (England, Frankrike og Italia) okkuperte sør, mens de gjenværende armenerne erklærte en uavhengig republikk i øst. Den ville samtidig gi lokalt selvstyre til de kurderne som bebodde områdene øst for elven Eufrat og til den sørlige delen av Armenia.
Traktaten anerkjente den første armenske republikken og Armenia ble lovet deres egen stat under Folkeforbundets beskyttelse. Denne, som ble kalt Det wilsonske Armenia, ettersom de nye grensene ble trukket opp av Woodrow Wilson, skulle bestå av Øst Armenia, samt deler av de tidligere armenske territoriene i Det osmanske riket, slik som Bitlis, Van og Erzurum, også kjent som Vest Armenia, samt en forlengelse i nord, opp til vestsiden av Trabzon provinsen. Dette for at Armenia skulle få tilgang på Svartehavet ved havnen Trabzon.
Sharif Pasha, den kurdiske representanten i fredskonferansen i Paris, inngikk en traktat med de armenske representantene den 20. desember 1919 og begge partene ga felles erklæringer til konferansen. Men hverken USA eller Sovjet signerte Sèvres-traktaten, som heller ikke ble sendt til det osmanske parlamentet for ratifisering. Dette på grunn av at den var blitt brutt av britene under okkupasjonen av Konstantinopel den 18. mars 1920.
I etterkant av Van motstanden dannet armenerne en stat i Vest Armenia (1915–18), som ble ledet av en armensk provisjonell regjering i en autonom region rundt sjøen Van under lederskapet til ARF medlemmet Aram Manougian, også kjent som Aram av Van. De forsvarte seg mot osmanerne ved hjelp av de frivillige armenske enhetene innen Den russiske kaukasus-arme, samt armenske militser.
Staten, også referert til som Free Vaspurakan, ble etter en nedgang i august 1915 gjenetablert i juni 1916. Sammen med andre armenske nasjonalråd gikk den inn i et kortvarig samlet Armenia og ble underlagt Det transkaukasisk kommissariat med Hakob Zavriev som kommissar fra desember 1917.
Den russiske offensiven under Kaukasus-kampanjen i Første verdenskrig og den påfølgende okkupasjonen og dannelsen av en provisorisk administrativ regjering ga håp for frigjøringen av Vest Armenia fra Det osmanske riket.
Med hjelp fra armenere rekrutert fra Det russiske riket hadde den russiske hæren fremgang på Kaukasus-fronten og kom så langt som til byen Erzerum i 1916.
Russerne, under den provisoriske regjeringen opprettet i mars 1917 av de som hadde gjennomført revolusjonen i Russland, fortsatte å gjøre fremrykkinger selv etter at Tsar Nicholas II var blitt veltet i februar samme år. De skiftet ut den russiske Kaukasus-administrasjon med en 5-medlemmers transkaukasisk komite kjent som Ozakom, og som inkluderte den armenske demokraten Mikayel Papadjanian.
Vest-Armenia skulle ha en egen kommissar og ble delt inn i distriktene Trebizond, Erzerum, Bitlis og Van. Området ble plassert under den russiske sentralregjeringen og gjennom den under armensk domsmyndighet. Men situasjonen ble verre i etterkant av oktoberrevolusjonen i 1917, da bolsjevikene kuppet den provisoriske regjeringen og annonserte at de ville trekke seg fra både de vestlige og kaukasiske frontene.
Den 5. desember 1917 ble våpenhvilen i Erzincan signert mellom russerne og osmanerne, noe som endte den væpnede konfliktene mellom Russland og Det osmanske imperiet i Kaukasus.
Etter at bolsjevikene, som mente Sør Kaukasus formet en integrert enhet av et ikke-eksisterende russisk demokrati, hadde tatt makten møttes en multinasjonal kongress av transkaukasiske representanter for å skape en provisorisk regionalenhet kjent som transkaukasisk Seim.
Georgere, armenere og muslimer i Kaukasus motsatte seg derfor bolsjevikisk legitimitet og de armenske representantene i Seim håpet at de anti-bolsjevikiske styrkene i Russland ville vinne den russiske borgerkrigen og motsatte seg forslag om separasjon fra Russland.
I det administrative vakuum skapt av oppløsningen av de osmanske styrkene på grunn av Mudros våpenhvilen hadde Armenia, Georgia og Azerbaijan gått sammen om å danne Den sørvest kaukasiske republikk (SWCR), med senter i Kars i februar 1918 og en nasjonalforsamling ble etablert med den georgiske mensjeviken Nikolaj Semjonovitsj Tsjkheitsje som leder.
Føderasjonen ble erklært den 24. februar 1918, men denne kom kun til å vare fram til mai 1918, da man bestemte seg for å løsrive seg. Som et resultat ble Øst Armenia uavhengig som den Demokratiske republikken Armenia (DRA), men dens kortlevde uavhengighet var preget av krig, territorial disputt, massiv tilstrømning av flyktninger fra det osmanske Armenia, spredning av sykdom og sult.
Den 3. mars 1918 ble Brest-Litovsk traktaten, en fredstraktat mellom Sentralmaktene og Sovjet, vedtatt, og signert av Talat Pasha i 1918, noe som markerte Russlands tilbaketrekning fra Første verdenskrig. I denne traktaten, signert av Storvisir Talat Pasha, het det seg blant annet at alt land Russland hadde erobret i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878) skulle returneres til Det osmanske riket og at det ikke skulle tillates å eksistere noe land i området mellom Russland og Det osmanske riket.
Vest Armenia, samt Batum og de russisk-armenske provinsene Kars og Ardahan, ble med andre ord via Brest-Litovsk traktaten gitt til Det osmanske riket av Sovjet, som derfor ikke signerte Sevres-traktaten.
I tillegg til disse tilståelse ble en hemmelig klausul satt inn som forpliktet armenerne og russerne å demobilisere deres styrker i både Vest og Øst Armenia. Kort tid etter å ha signert Brest-Litovsk traktaten, den 21. mai, begynte derfor den osmanske hæren sin fremrykking og tok Erzerum i mars og Kars i april. Først var det Slaget om Sardarapat (21.-29. mai), deretter Slaget om Kara Killisse (24.-28. mai) og Slaget om Bash Abaran (21.-24. mai). Etter å ha massakrert og deportert armenerne i Vest Armenia under folkemordet satte Det osmanske riket nå seg i gang med å eliminere den armenske befolkningen i Øst Armenia.
Sèvres- traktaten ble avvist av den tyrkiske nasjonalbevegelsen, anført av militærkommandant Mustafa Kemal Pasha, også kjent som Ataturk, som avviste Sèvres-traktaten som “uakseptabel” og brukte den som en anledning til å erklære seg som den rettmessige regjeringen i Tyrkia, ble aldri effektuert.
Bevegelsen, som var samlet rundt en progressiv definert politisk ideologi som generelt er kjent som kemalisme eller atatürkismen, veltet det osmanske sultanat den 1. november 1922. Monarkiet i Istanbul ble siftet ut med en republikk med hovedkvarter i Ankara under ledelse av Ataturk, som etter krigen ble Tyrkias president i femten år og som tok navet Atatürk, ”tyrkernes far”, og den 29. oktober 1923 ble Tyrkia erklært som republikk.
Opprettelsen av den tyrkiske nasjonalistbevegelsen og av Republikken Tyrkia førte til slutten på det osmanske millet-(”nasjon”)-systemet, hvor ulike religiøse grupper, muslimer, kristne og jøder, kunne styre seg selv under egne religiøse lover, og etter Atatürks reformer ble Tyrkia politisk sett omgjort til en moderne, sekulær nasjonalstat.
Den tyrkiske nasjonalbevegelsen, samlet rundt lederskapet til Ataturk og autoriteten i Ankara, startet den tyrkiske uavhengighetskrigen (19. mai 1919 til 29. oktober 1923) om kontrollen over hele Anatolia i samarbeid med kurderne. Vellykket motsatte de seg de greske, armenske og franske styrkene.
Bevegelsen overvant grekerne i vest, drev de allierte styrkene ut i sør og drev de gjenværende armenerne ut av sin armenske republikk i øst, og sikret seg dermed et territorium som ligner det Tyrkia som eksisterer i dag.
Landet utviklet sine egne internasjonale relasjoner via Moskva-traktaten med Sovjet den 16. mars 1921, via Ankara-innrømmelsen, som satte en slutt på den fransk-tyrkiske krig med Frankrike og Alexandropol-traktaten og Kars-traktaten, som fastsatte grensene mot øst.
I 1920 marsjerte de nasjonalistiske tyrkiske troppene under kommando av Ataturk inn i det sårbare og ødelagte Armenia fra øst og etter heltemodig armensk motstand under den tyrkisk-armenske krigen (24. september til 2. desember 1920) erobret de tyrkiske styrkene under kommandoen til Kazım Karabekir de armenske territoriene som Tyrkia hadde tapt til Armenia i etterkant av Første verdenskrig og den russisk-tyrkiske krig i 1878.
Den tyrkiske militære seier ble etterfulgt av Sovjets okkupasjon og sovjetisering av resten av Armenia. Moskva-traktaten mellom Sovjet og Tyurkia i mars 1921 og den identiske Kars traktaten i oktober 1921 fullførte delingen av Armenia mellom Tyrkia og Sovjet.
Det var konflikt mellom de tyrkiske revolusjonære og armenske grensegrupper i Oltu som førte til den tyrkisk-armenske krig. De tyrkiske revolusjonære hevdet at tyrkerne i Armenia ble mishandlet og undertrykt av armenerne. Den 11. september 1920 invaderte derfor den tyrkiske general Kazım Karabekir grensene opptegnet av USA, noe som fikk Armenia til å erklære krig mot Tyrkia den 24. september.
Etter flere slag, slik som Slaget om Oltu (3.–5. september 1920) og Slaget om Sarıkamış (29. september 1920), Slaget om Kars (30. oktober 1920) og Slaget om Alexandropol (7. november), sendte Atatürk flere delegasjoner til Moskva for å få til en allianse.
Den sovjetiske militærlederen Boris Legran ankom Jerevan med en tekst for å forhandle frem en sovjetisk-armensk traktat. traktaten, som ble signert den 24. oktober, sikret Sovjet støtte. Armenia forsikret at de ville forsvare Kars.
Den tyrkiske nasjonalbevegelsen, som mislikte overenskommelsen mellom Sovjet og Armenia, invaderte Kars samme dagen som traktaten ble underskrevet. Armenerne forlot Kars, som kom under full tyrkisk okkupasjon den 30. oktober.
Tyrkiske styrker fortsatte sin fremrykking og kom etter en ukes tid til å okkupere byen Alexandropol (dagens Gyumri). Den 12. november erobret tyrkerne også den strategiske landsbyen Agin, nordøst for ruinene etter den tidligere armenske hovedstaden Ani for derfra å forsøke å nå Jerevan.
Den 13. november brøt Georgia sin nøytralitet etter å ha laget en traktat med Armenia om å invadere Lori, som var blitt etablert som en nøytral sone, Shulavera Condominium, mellom de to nasjonene i 1919. Armenia fryktet sikkerheten til armenerne i regionen hvis tyrkerne ville invadere.
Tyrkerne, med hovedkvarter i Alexandropol, presenterte armenerne med et ultimatum som de ble tvunget til å akseptere. Dette ble etterfulgt av et mer radikalt krav som truet Armenias blotte eksistens. Armenerne motsatte seg først dette kravet, men kapitulere da Karabekirs styrker fortsatte å rykke frem. Den 18. november 1920 ble en våpenhvile inngått.
På grunnlag av frykt for at de tyrkiske troppene skulle erobre Jerevan og Echmiadzin, hvis ikke bolsjevikene skulle ankomme, signerte armenerne Alexandropol traktaten den 2. desember 1920. Denne endte den tyrkisk-armenske krig, men tvang armenerne til å avvæpne de fleste av sine militærstyrker, overgi mer enn 50 % av sitt førkrigsterritorium og oppgi hele det wilsonianske Armenia lovet dem via Sèvres traktaten.
Alexandropol-traktaten var den første traktaten som ble signert av de tyrkiske revolusjonære med en internasjonalt akseptert stat, men den ble signert før erklæringen om Tyrkia som republikk, noe som fant sted den 2. desember 1920. Termene i traktaten ble forhandlet frem av Kazim Karabekir og den armenske utenriksminister Alexander Khatisyan.
Alexandropol-traktaten endret grensene til Armenia til Ardahan-Kars grensen. Den nye grensen mellom de to landene var i essens den samme som var blitt avtalt i følge Brest-Litovsk traktaten mellom Sovjet og Det osmanske riket. Armenia hadde tidligere avstått fra Brest-Litovsk traktaten, men etter væpned konflikt var grensen blitt akseptert av Armenia i Batum traktaten signert den 4. juni 1918.
Alexandropol-traktaten, signert av den armenske regjeringen, skulle bli ratifisert av det armenske parlament innen en måned, men dette fant ikke sted på grunn av at Stalin på kommando av Vladimir Lenin beordret Grigoriy Ordzhonikidze om å invadere Armenia fra Azerbaijan for å etablere en ny pro-bolsjevikisk regjering der. Den 29. november invaderte Sovjet derfor Armenia. I 1921 ble Alexandropol traktaten skiftet ut med Kars traktaten.
Kars-traktaten ble signert i Kars den 13. oktober 1921 og ratifisert av Sovjet og representanter fra sovjetrepublikkene Azerbaijan, Armenia og Georgia, hvor av samtlige kom til å underskrive Unionstraktaten i desember 1922 med Sovjet, samt av Tyrkia, som i 1923 erklærte republikken Tyrkia, i Jerevan den 11. september 1922.
Gjennom Kars traktaten av ble territoriet mellom Tyrkia og Russland delt. Kars-traktaten var en oppfølger av Moskva traktaten, den såkalte Vennskaps- og broderskapstraktaten undertegnet den 16. mars 1921, og etablerte grensene mellom Tyrkia og Sør Kaukasus.
De fleste territoriene gitt til Tyrkia i følge denne traktaten var områder erobret av Russland fra Det osmanske riket under Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878). Det eneste unntaket var Surmalu regionen, som ble annektert av Russland i Turkmenchay traktaten i etterkant av Den siste russisk-persiske krig med Iran. Samtidig, men ikke aller minst, så definerte traktaten en ny grense mellom Tyrkia og sovjetisk Armenia, definert av Akhurian og Aras elvene.
Tyrkia ervervet det meste av det tidligere russiske Kars Oblast, inkludert Surmalu Uyezd med Ararat og byene Iğdır og Koghb (Tuzluca), Kars, Ardahan og Oltu, ruinene til Ani og sjøen Çıldır fra Armenia, hvor av de fleste områdene allerede befant seg under tyrkisk militærkontroll. traktaten krevde at tyrkiske soldater skulle trekke seg fra et område som korresponderer til den vestlige halvdelen av dagens armenske Shirak provins, inkludert Alexandropol (Gyumri).
I etterkant av Andre verdenskrig forsøkte Sovjet å annullere Kars traktaten og gjenvinnen sitt tapte territorium. Den 7. juni 1945 fortalte den sovjetiske utenriksminister Vyacheslav Molotov den tyrkiske ambassadør i Moskva at regionene skulle bli returnert til Sovjet i hensyn til både den georgiske og den armenske republikken.
Tyrkia befant seg i en vanskelig situasjon, og da særlig med tanke på at det ønsket å ha gode forhold til Sovjet, men samtidig nekte å gi fra seg territorier. Sovjet hadde allerede i 1939 ønsket å gjenåpne spørsmålet om mulighet for å annulere Kars traktaten. Dette kravet ble sterkere i etterkant av krigen, og da ikke aller minst på grunn av at Sovjet på dette tidspunktet var blitt en supermakt. Tyrkia i seg selv kunne ikke på dette tidspunktet makte å stå imot Sovjet.
Høsten 1945 samlet de sovjetiske soldatene i Kaukasus seg for en mulig invasjon av Tyrkia. De sovjetiske kravene ble satt frem av armenere til de allierte landenes ledere, men møtte opposisjon fra den britiske lederen Winston Churchill, som motsatte seg dem ettersom de ikke ønsket at Sovjet skulle få mer territorium hvor det kunne få innflytelse, mens USAs president Harry S. Truman følte at saken ikke skulle berøre andre parter.
Under denne episoden forhørte Sovjet seg med Tyrkia om å kunne sette opp en militærbase i Bosphorus. Tyrkiske politikere, sammen med den britiske regjeringen, arbeidet hardt for å sikre USAs hjelp. Under denne perioden døde den tyrkiske ambassadøren i Washington DC og USA sendt hans kiste til Istanbul om bord på USS Missouri, noe som var den første storskala amerikanske militærbesøk til Tyrkia og en symbolsk gest. Det var kun etter dette at Sovjet oppga sitt krav.
På tross av at de satt med makten via forsvarsminister Drastamat Kanayan og innenriksminister Aram Manougian var det Armenian Revolutionary Federation (ARF) ikke i stand til å stanse en kommunistisk invasjon fra nord, som kulminerte med en sovjetisk erobring i 1920. Dette selv om det også var en stor bevegelse av armenske kommunister som hjalp den sovjetiske kontrollen.
Samtidig som Tyrkia invaderte Armenia angrep Den røde hær Armenia under kommandoen til Grigoriy Ordzhonikidze den 29. november 1920. Etter å ha gitt Armenia skylden for å ha invadert Sharur den 20. november og Karabakh den 21. november krysset Den røde arme grensen mellom Armenia og Sovjet Azerbaijan den 28. november. Den andre sovjetisk-armenske krigen varte kun i en uke. Utmattet etter 6 år av permanent krig og konflikt var ikke den armenske hæren og befolkningen i stand til mer aktiv motstand.
Maktskiftet fant sted den 2. desember i Jerevan. Det armenske lederskapet anerkjente et ultimatum gitt av av den sovjetiske militærlederen Boris Legran. Den 4. desember 1920 gikk den røde hær under Ordzhonikidze inn i Jerevan og den kortlivde armenske republikken overga seg. Den 5. desember gikk også Den armenske revolusjonskommite, eller Revkom, som hovedsakelig besto av armenere fra Azerbaijan, inn i byen. Den 6. desember ankom også Chekaen, Sovjets hemmelige politi, Jerevan.
Armenia ble sammen med Georgia og Azerbaijan den 4. mars 1922 annektert av Sovjet som en del av Transkaukasisk SFSR. Dette endte Armenias eksistens som selvstendig land ettersom det som da var igjen av Armenia befant seg under Sovjet. Den armenske Sovjetrepublikk, som ble inkludert i den nyetablerte transkaukasiske Sovjetrepublikk, ble kort tid etter erklært under lederskap av Aleksandr Myasnikyan.
Armenia bestemte seg for å anerkjenne Sovjets krav ettersom Sovjet lovet å forsvare Armenias gjenværende territorium fra den fremrykkende tyrkiske hær. Sovjet lovet samtidig at man ville gjenoppbygge hæren, forsvare armenere og ikke forfølge ikke-kommunistiske armenere på tross av at denne bestemmelsen ble brudt da ARF ble illegalisert og ARF medlemmene ble sendt i eksil.
Den tyrkiske nasjonalbevegelse tvang de tidligere allierte til å vende tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av Sevres-traktaten for der å komme frem til Lausanne-traktaten av 1923, som annullerte Sevres-traktaten og etablerte de nåværende tyrkiske grensene.
Dette inkluderte den tidligere etablerte østlige grensen av Tyrkia som avtalt av alle partene i Brest-Litovsk traktaten, Alexandropol-traktaten, Moskva-traktaten og Kars-traktaten. Lausanne-traktaten stadfestet dem.
Med Lausanne-traktaten ble den moderne staten Tyrkia grunnlagt som en etterfølger av Det osmanske riket. Grensene ble tegnet og sikkerheten til de gjenværende minoritetene skulle bli garantert. Atatürk ble Tyrkias første president.
På denne måten reiste den tyrkiske nasjonalismen seg fra asken etter det sterkt reduserte osmanske riket og ble etablert etter den følgende uavhengighetskrigen. Tyrkisk nasjonalisme ble født gjennom tyrkiske kamper mot kristne nasjoner, både innfødte minoriteter og store utenlandske makter.
Lausanne-traktaten knuste ikke kun et hvert håp om en uavhengig kurdisk stat, men ga heller ikke det kurdiske folket noe minoritetsstatus, og rettigheter, som ble gitt til grekere, armenere, assyrere og jøder, men uten at dette kom til å hjelpe stort.
Under Josef Stalin, som delte Armenia opp i 3, hvor av Artsakh, også kjent som Nagorno-Karabakh og Nakhchivan ble gitt til Azerbaijan, begynte en ny era av frykt og terror for armenerne. Som med ulike andre etniske minoriteter som levde under Sovjets åk ble titusener av armenere enten henrettet eller deportert.
I 1991 ble Sovjet oppløst og den armenske sovjetrepublikk ble til Republikken Armenia. Den dekker et areal på 29.800 kvadratkilometer og har ca. 3,5 millioner innbyggere hvor av 1 million bor i hovedstaden Yerevan.
Dagens Tyrkia
Med Atatürk kom den tyrkisk nasjonalismen, en politisk ideologi som fremmer og glorifiserer det tyrkiske folk, som enten en nasjonalistisk, etnisk eller lingvistisk gruppe og som setter interessene til staten over andre størrelser, inkludert religion, til å vinne gehør.
På 1940-tallet absorberte pan-tyrkistene også Nazi propaganda. Det var stor sympati for Tyskland i Tyrkia. Den pan-tyrkiske Nuri Pasha, broren til Enver Pasha, tilbød tyskerne sine planer om å skape uavhengige stater som skulle være allierte, men ikke satellitter av Tyrkia.
Disse statene skulle bli dannet fra de tyrkisk talende befolkningene på Krim, Aserbajdsjan, Sentral Asia, Nordvest Iran og Nord Irak. Men Tyrkia fryktet samtidig for de tyrkiske minoritetene i Sovjet og fortalte tyskerne at Tyrkia kun kunne delta sammen med Tyskland etter at Sovjet var blitt knust.
Uansett organiserte flere aserbajdsjanere militærenheter av tyrkisk-talende i Tyrkia-Aserbajdsjan og kaukasiske regioner fra krigsfanger og disse ble med i kampen mot Sovjet, og kjempet generelt som geriljaer. Mange av dem hadde håp om uavhengighet og flere av dem sympatiserte med pan-tyrkismen. Enhetene ble kontinuerlig styrket av flere hundre tusener av folk av tyrkisk opprinnelse.
Pan-tyrkismen ble senere ideologien for rasistiske bevegelser som likte ideen om at sumerere og hetitter var tidligere tyrkiske grupper og regjeringen finansierte produksjoner av konspirasjonsteori, propaganda og revisjonisme, inkludert en ide om at alle store sivilisasjoner, inkludert den kinesiske, indiske, muslimske, selv den egyptiske og etruskiske, var av tyrkisk opprinnelse.
Artikkel 301 i den tyrkisme lovsamling erklærer “Personen som offentlig kritiserer den tyrkiske nasjon, Republikken Tyrkia, den tyrkiske nasjonalforsamling, den tyrkiske regjering og den lovgivende forsamling skal bli straffet med fengsel i alt fra 6 måneder til 2 år, men det også gjøres etter tillatelse fra justisministeren.” Samtidig står det at “Uttrykk for tanker ment som kritikk skal ikke utgjøre en forbrytelse.
Det har vært noen høyprofilerte saker som har skapt furore, noe som har ført til nylige indikatorer på at Tyrkia vil forlate, eller i det minste modifisere, Artikkel 301. Blant annet har nasjonalister innen det juridiske systemet brukt Artikkel 301 for å starte saker mot folk som den tyrkiske Nobel-prisvinneren Orhan Pamuk, den tyrkiske forfatteren Elif Şafak og Hrant Dink for støtte teorier som tilsier at folkemordet på armenerne fant sted, noe som har forhindret Tyrkias medlemsskap i EU. Og i mai 2007 ble en lov laget som ga Tyrkia tillatelse til å blokkere websider som kritiserer Atatürk.
Pan-Turkismen og nasjonalistisk historiografi har samtidig blitt brukt til å fornekte armenernes og kurdernes identitet, samtidig som ulike revisjonistister har hevdet at ulike eldre folkegrupper i denne regionen og andre, slik som parthere, skytere, sumerere, indianere, akkadere, elamitter, anzani, kassitter, kariere, protohettitter, hettitter, mittanere, hurriere og andre, er av tyrkisk opprinnelse.
Atatürk erklærte i etterkant av å ha kommet til makten at han støttet pan-tyrkismen og at han ønsket å skape et forbedret forhold til andre tyrkiske stater i Sentral Asia. Han introduserte blant annet Hilaire de Barentons solspråk teori inn i tyrkiske politiske og utdanningsmessige sirkler i et forsøk på rense det tyrkiske språket for utenlandsk innflytelse i 1935. samtidig skapte tyrkiske forskere en ide om at sumererne var proto-tyrkere.
Armenere i Tyrkia ble ofre for mange typer for antiarmensk politikk som hadde til formål å knuse den armenske kulturarven slik som tyrkifisering av etternavn, geografiske navneendringer, konfiskering av eiendom, endring av navn på dyr og navn på armenske historiske figurer og den armenske historien ble forsøkt endret og forvrengt.
En del av Atatürks modernisering innebar utviklingen av den tyrkiske nasjonalismen. Den greske og den armenske befolkningen i Tyrkia ble etnisk renset ut. Mens Istanbul på denne tiden besto av 50 % kristne utgjør muslimene i dag hele 99 %.
Den tyrkiske regjeringen endret navn på landsbyer for å gjøre dem mer tyrkiske systematisk. Et hvert navn som ikke hadde noen mening på tyrkisk eller hørtes tyrkisk ut, uansett hvilken opprinnelse det hadde, ble skiftet ut uten noe respekt til lokale forhold eller tradisjoner. I tillegg presenterte man uten noen klar identifisering av dem som hadde stått bak eller som eksempler på innflytelse fra en overlegen tyrkisk arkitektur. Formålet var å tilintetgjøre spor av armensk tilstedeværelse.
Clive Foss, som er professor i eldre historie ved universitetet i Massachusetts, Boston, kritiserer boka The Armenian File in the Light of History skrevet av Cemal Anadol og publisert i 1982. Anadol hevder her at de iranske skyterne og parterne er tyrkiske. Samtidig hevder han at armenerne hilste tyrkerne velkommen i regionen, at deres språk er en blanding uten røtter og deres alfabet er blandet og inkluderer 11 bokstaver fra et gammelt tyrkisk alfabet.
Ifølge Foss er det å kalle tyrkisk revisjonisme vedrørende armensk historie for historisk revisjonisme en underdrivelse ettersom tyrkiske forfattere har sett på historien som et nyttig og fleksibelt verktøy som man kan manipulere med som man vil og støttet eller bevist et synspunkt alt ut fra om det passer seg.
Ifølge Foss er den tanken som har blitt skapt i Tyrkia om at armenerne var en vandrende stamme uten noe hjem og som aldri hadde noen egen stat uten fundament i faktum. Den logiske konsekvensen av det uttrykte synet på armenerne er at de ikke har noen plass i Tyrkia, og aldri har hatt. Dette resultatet ville vært det samme hvis synspunktet var blitt uttrykt først og historien skrevet i etterkant. Det er dette som synes å ha skjedd ettersom de fleste tyrkere ble utdannet til å tro på tyrkernes forrang i alle deler av historien og å ignorere armenerne.
Krypto-armenere er armenere i Tyrkia som har beholdt sin armenske etnisitet om ikke religionsidentitet (flesteparten av dem er muslimer). Termen ble introdusert av det armenske patriarkatet i Konstantinopel, som gjør forskjell på dem og tyrkifiserte eller kurdifiserte armenere i det at de ennå identifiserer seg som armenere.
På tross for at krypto-armenere kan være muslimer så er de forskjellige fra såkalte islamiserte armenere, som har valgt å assimilere seg og bli tyrkiske før det armenske folkemordet. I etterkant av atden tyrkiske regjeringen har blitt mer liberal i etterkant av 1960-tallet har mange krypto-armenere konvertert tilbake til kristendommen og endret sine navn til mer typiske armenske.
I dag er armenerne for det meste konsentrert rundt Istanbul. De støtter sin egne aviser ogf skoler. De fleste tilhører den armensk-apostoliske troen med langt mindre antall armenske katolikker og evangelikere.
En rekke kurdiske opprør fulgte mot Tyrkia på hele 1920-tallet, noe som kulminerte i den midlertidige etableringen av Republikken Ararat i 1927, som ligger i provinsen Ararat nær grensen til Armenia. Den kurdiske nasjonalistiske organisasjonen Xoybûn, som besto av både kurdere og armenere, ledet an opprøret under General Ihsan Nuri Pasha, en tidligere offiser i den osmanske og tyrkiske hæren.
Organisasjonen ble dannet av Memduh Selim og hans kollegaer, samt tidligere medlemmer av kurdiske nasjonalistorganisasjoner som Kürdistan Teali Cemiyeti, Kürt Teşkilat-ı İçtimaiye Cemiyeti, Kürt Millet Fırkası, Comite de Independence Kurde, samt kurdiske intellektuelle som hadde søkt dekning i Irak, Iran og Syria i huset til armeneren Vahan Papazian, som var medlem i sentralkomiteen til ARF den 5. oktober 1927. Dette med hjelp fra tidligere medlemmer av ARF. Papazyan deltok på møtet “som et symbol på alliansen mellom armenere og kurdere.”
I oktober 1927 ble Kurd Ava, eller Kurdava, en landsby i nærheten av Ararat erklært som midlertidig hovedstad i Kurdistan. Xoybûn appellerte til de ulike stormaktene og til folkeforbudet, samt ga beskjed til andre kurdere i Irak og Syria for å forhøre seg om samarbeid.
Republikken Ararat, eller Den kurdiske republikken Ararat, i det østlige Tyrkia sentrert i Karaköse provinsen ble den 28. oktober 1927 erklært uavhengig av sentralkomiteen i Xoybûn partiet, men ble tatt tilbake av Tyrkia allerede i 1931. Uten anerkjennelse eller utenlandsk støtte endte staten opp med å bli beseiret av den tyrkiske regjeringen som gjenopptok kontroll over regionen.
Det kurdiske kongedømmet var en kortlivd stat erklært av i den kurdiske hovedstaden Sulaymaniyah i etterkant av Det osmanske rikes fall i et område som lå i det britiske mandatet Mesopotamia i dagens Irak fra september 1922 til juli 1924. Mahmud Barzanji, lederen av den sufiske Qadiriyyah ordren, den mest innflytelsesrike personen i Sør Kurdistan, ble utpekt som guvernør for den tidligere sanjak av Duhok, men gjorde opprør mot britene og erklærte et uavhengig Kurdistan i mai 1919. Han ble slått i juni, men allerede den 10. oktober 1921 kom en erklæring om å etablere en kurdisk stat og han erklærte seg som konge.
Sulaymaniya forble under britisk herredømme i etterkant av Sèvres traktaten og etter angrep fra tyrkerne forsøkte de å stanse dette ved på nytt å gjøre ham til guvernør i september 1922, men han gjorde opprør på nytt og erklærte seg som konge i november. Også denne gangen ble han slått av britene i juli 1924 og i januar 1926 ga Folkeforbundet mandatet til Irak. Han gjorde et siste mislykket forsøk i 1930-1931.
Kurdistan Uyezd, også kjent som Rødt Kurdistan, var en sovjetisk enhet som eksisterte i 6 år fra den 7. juli 1923 med Lachin, som betyr falk, som hovedstad. Kurderne her var shia i mosetning til kurderne andre steder som hovedsaklig er sunni. Kurderne utgjorde 72.3% av befolkningen, eller 37,182 mennesker, og 92,5% av befolkningen talte azerbaidsjansk.
Den 8. april 1929 ble staten oppløst og den 30. mai 1930 ble en større kurdisk Okrug, som inkluderte Zangilan og deler av Jabrayil, dannet istedet. Denne ble dannet av Sovjet, som ønsket å vinne kurdernes støtte i Iran og Tyrkia, men ble lagt ned allerede den 23. juli 1930 på grunn av frykt for at det å støtte kurderne offentlig kunne skade forholdet til disse to landene. Kurderne i Azerbaijan og Armenia ble i stedet deportert til Kazakhstan, og kurderne i Georgia ble ofre for Stalins utrenskninger i 1944.
Mahabad republikken, offisielt kjent som Kurdistan republikken og etablert i iransk Kurdistan, var en kortlivd stat i et forsøk på å skape kurdisk autonomi innen grensene av den iranske staten med hovedstad i byen Mahabad i nordvest Iran. Staten inkluderte et mindre territorium, inkludert Mahabad og nabobyene Piranshahr, Naqada og Ushnaviya. Republikkens dannelse og fall var en del av den iranske krisen under åpningen av den kalde krigen.
Et nøkkelkomponent i tyrkifiseringsprosessen var en politikk som inkluderte massiv befolkningsforfytning for på den måten å assimilere de etniske minoritetssamfunnene i landet.
I den osmanske perioden definerte millet systemet samfunn ut fra religiøs basis, noe som det ennå finnes spor av ettersom tyrkiske landsbybeboere vanligvis kun anser sunni-muslimer som tyrkere , mens alle andre, slik som jøder, kristne, eller alevitter, som ikke-tyrkere på tross for at de snakker tyrkisk. På samme måte blir alle øst for Adana kalt kurdere av Vest Anatolere på tross for at de er tyrkisk-talende, mens kurdisk eller arabisk-talende sunnier i Øst Anatolia ofte blir ansett for å være tyrkere.
Kategorien tyrker, på samme måte som med andre etniske kategorier, er med andre ord ikke en uniform bruk. I de senere årene har sentrumspolitikere i Tyrkia forsøkt å redefinere denne kategorien på en mer multikulturell måte, slik at begrepet kan bli brukt om alle borgere av Tyrkia. Det er dette som ser definisjonen i Artikkel 66 i den tyrkiske konstitusjon.
Under Dersim, nå kalt Tunceli provinsen, massakren i 1937–1938 ble omtrent 50.000 kurmanci-talende og zaza-talende alevitter drept og tusener ble tatt til eksil. Dette som et resultat av en tyrkisk militærkampanje mot Dersim opprøret bestående av lokale etniske minoritetsgrupper som protesterte mot Tyrkias Resettlement Law of 1934. Loven hadde utpekt Dersim som en av sine første prøvesaker når det kom til befolkningsforflytning. Det hele endte med forferdelige konsekvenser for lokalbefolkningen. I dag er det ikke mye igjen av Derims særegne kultur og hoveddelen av befolkningen lever i diasporaen.
Den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdoğan beklaget Dersim operasjonen, som han beskrev som “en av de mest tragiske hendelser i vår moderne historie», den 23. november 2011. Dette under et TV møte fra hans parti i Ankara. Hans kommentar var direkte myntet på opposisjonsleder Kemal Kılıçdaroğlu. Erdogan minte hans publikum på at Kılıçdaroğlus parti, CHP, som på daværende tidspunkt hadde vært det eneste politiske partiet i Tyrkia, hadde vært i makta i perioden massakren fant sted.
Mange kurdere og enkelte tyrkere, inkludert PEN æresmedlemmet İsmail Beşikçi (1939-), som har blitt holdt i fengsel i 17 år for å ha skrevet om den kurdiske befolkningen i Tyrkia., anser hendelsene som utspant seg i Dersim for å utgjøre et folkemord. Men en tyrkisk rett avgjorde i marsj 2011 at den tyrkiske regjeringens handlinger i Dersim ikke kunne bli sagt å utgjøre et folkemord ettersom de ikke var direkte rettet mot en etnisk gruppe.
Flere kurdiske opprør oppsto i regionen, hvor av en av bevegelsene er Kurdistan Workers Party (PKK), som ble grunnlagt i 1978. Også dette i samarbeid med armenere. Krigen mellom PKK og den tyrkiske regjeringen, som har strukket seg fra 1980 og frem til i dag, har forårsaket mange dødsfall og internt fordrevne på kurdisk side.
The Armenian Secret Army for the Liberation of Armenia (ASALA) var en marxist-leninistisk organisasjon som hadde som primært mål “å tvinge den tyrkiske regjeringen til offentlig å anerkjenne dens ansvar for drapene på 1,5 millioner armenere i 1915, samt betale oppreisning og avstå territorium for en armensk hjemland “.
Den 8. april 1980 avholdt PKK og Asala en pressekonferanse i Sidon hvor de erklærte sitt samarbeid, noe som resulterte med ASALA og PKK samarbeid den 9. november 1980 i Strasbourg og den 19. november 1980 i Roma, men ASALA forsvant i den libanesiske Bekaa-dalen der PKK etablert sine leirer etter juli 1983. Det blir sagt at Både ASALA og PKK var etablert av den sovjetisk armenske KGB offiseren Karen Brutents, noe som man ikke kan se bort fra ut fra at pro-sovjetiske armenere allerede hadde deltatt i opprettelsen av et anti-tyrkisk kurdisk parti i 1927.
Enkelte kurdere begynte under sin kamp mot Tyrkia å identifisere seg med armenerne, de menneskene som de ble oppfordret av den osmanske regjeringen til å undertrykke. I dag lever armenere og kurdere i Tyrkia i fredelig sameksistens. PKKs ledelse har anerkjent det armenske folkemordet og har bedt om unnskyldning for den kurdiske deltagelsen. Det har også vært seminarer holdt av armenske og kurdiske grupper for å diskutere både folkemord og Tyrkia.
Med unntak av Stalins tvangsmigrering av kurdere på midten av 1930-tallet blomstret kurdisk kultur i sovjetisk Armenia mellom 1930-1980, og kurderne mottok en betydelig statsstøttet kulturell støtte.
Det var blant annet en egen kurdisk radiosending fra Yerevan og den armenske radiostasjonen Denge Erivan (The Voice of Jerevan) kringkastes i kurdisk i en time dagen, og trekker et publikum av etniske kurdere fra sørøst Tyrkia. Den anerkjente kurdiske avisen Riya Teze (kurdisk: Den nye veien), som er blant de eldste kurdiske aviser, ble også publisert i Jerevan og er organet for den kurdiske delen av Communist Party of Armenia. Senere ble en annen kurdisk avis grunnlagt kalt Botan som er publisert én gang annenhver uke.
Pionerene innen moderne kurdisk litteratur og kultur var hovedsakelig yazidier som var innvandrere fra Tyrkia. De berømte kurdiske forfattere i denne perioden inkluderer Casimê Celil, Emine Evdal, Kurdoev, arabiske Shamilov og Jalile Jalil. Mange armenske litterære verker ble oversatt til kurdisk av oversettere som C. Celil, H. Cindi, E. Evdal, Q. Murad, N. Esed og T. Murad. Den første kurdiske romanen ble skrevet av Shamilov i 1935. I de senere årene har mange kurdere forlatt Armenia på grunn av et ugunstig nasjonalistisk miljø, og da især i etterkant av Nagorno-Karabakh konflikten.
I 1969 grunnla The Armenian Academy of Sciences et kurdisk studiedepartement for å dokumentere og undersøke alle aspekter av kurdisk kultur, men også for å studere armenske og kurdiske relasjoner.
Ifølge folketellingen i 2001 er det ca 40.620 yazidier i Armenia, og ifølge en menneskerettighetsrapport av US Department of State fra 2007, så har ikke Yezidiene klaget på at politiet og lokale myndigheter utsetter dem for diskriminering. Det er en høy andel av Yezidi barn som ikke går på skole, både på grunn av fattigdom og mangel på lærere som snakker deres morsmål, men den første noensinne Yezidi skolen åpnet i Armenia i 1920.
I etterkant av den etniske spenningen skapt av krigen med Aserbajdsjan under Nagorno-Karabakh konflikten på 1990-tallet har Yazidi samfunnet gitt avkall på sine bånd med hovedsakelig muslimske kurdere som flyktet fra landet og har i stedet forsøkt å etablere seg som en egen etnisk gruppe. Yezidiene viste stor patriotisme og slåss sammen med armenerne under Nagorno-Karabakh krigen, da mange døde i tjeneste.
Cradle of Civilization 