Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

  • Sjur C Papazian

  • FB: Sjur Papazian

  • Recent Posts

  • Categories

  • Armenian Eternal Symbol

  • Forget-me-not

  • The Fertile Crescent

    The Fertile Crescent is a term for an old fertile area north, east and west of the Arabian Desert in Southwest Asia. The Mesopotamian valley and the Nile valley fall under this term even though the mountain zone around Mesopotamia is the natural zone for the transition in a historical sense.

    As a result of a number of unique geographical factors the Fertile Crescent have an impressive history of early human agricultural activity and culture. Besides the numerous archaeological sites with remains of skeletons and cultural relics the area is known primarily for its excavation sites linked to agricultural origins and development of the Neolithic era.

    It was here, in the forested mountain slopes of the periphery of this area, that agriculture originated in an ecologically restricted environment. The western zone and areas around the upper Euphrates gave growth to the first known Neolithic farming communities with small, round houses , also referred to as Pre Pottery Neolithic A (PPNA) cultures, which dates to just after 10,000 BC and include areas such as Jericho, the world’s oldest city.

    During the subsequent PPNB from 9000 BC these communities developed into larger villages with farming and animal husbandry as the main source of livelihood, with settlement in the two-story, rectangular house. Man now entered in symbiosis with grain and livestock species, with no opportunity to return to hunter – gatherer societies.

    The area west and north of the plains of the Euphrates and Tigris also saw the emergence of early complex societies in the much later Bronze Age (about 4000 BC). There is evidence of written culture and early state formation in this northern steppe area, although the written formation of the states relatively quickly shifted its center of gravity into the Mesopotamian valley and developed there. The area is therefore in very many writers been named “The Cradle of Civilization.”

    The area has experienced a series of upheavals and new formation of states. When Turkey was formed in the aftermath of the genocide against the Pontic Greeks, Armenians and Assyrians perpetrated by the Young Turks during the First World War it is estimated that two-thirds to three-quarters of all Armenians and Assyrians in the region died, and the Pontic Greeks was pushed to Greece.

    Israel was created out of the Ottoman Empire and the conquering of the Palestinian terretories. The existence of large Arab nation states from the Maghreb to the Levant has since represented a potential threat to Israel which should be neutralised when opportunities arise.

    This line of thinking was at the heart of David Ben Gurion’s policies in the 1950s which sought to exacerbate tensions between Christians and Muslims in the Lebanon for the fruits of acquiring regional influence by the dismembering the country and the possible acquisition of additional territory.

    The Christians are now being systematically targeted for genocide in Syria according to Vatican and other sources with contacts on the ground among the besieged Christian community.

    According to reports by the Vatican’s Fides News Agency collected by the Centre for the Study of Interventionism, the US-backed Free Syrian Army rebels and ever more radical spin-off factions are sacking Christian churches, shooting Christians dead in the street, broadcasting ultimatums that all Christians must be cleansed from the rebel-held villages, and even shooting priests.

    It is now time that the genocide against the Pontic Greeks, Assyrians and Armenians is being recognized, that the Israeli occupation, settlements and violence against the Palestinians stop, and that the various minorities in the area start to live their lifes in peace – without violence and threats from majority populations, or from the West, and then specificially from the US.

    War in the Fertile Crescent
    https://aratta.wordpress.com/2013/11/13/war-in-the-fertile-crescent

    Everyone is free to use the text on this blog as they want. There is no copyright etc. This because knowledge is more important than rules and regulations.

  • Archives

Æser og Vaner

Posted by Sjur Cappelen Papazian on May 20, 2013

Den første krigs- og kjærlighetsgudinnen: Inanna

Inanna var en sumerisk gudinne for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig. Alternative navn var Innin, Ennin, Ninnin, Ninni, Ninanna, Ninnar, Innina, Ennina, Irnina, Innini, Nana og Nin, antagelig avledet fra tidligere Nin-ana, «Himmelens frue». Hennes akkadiske motpart er Ishtar.

Som gudinne for kjærlighet og krigføring som ble sett spankulerende rundt i hennes hjemby, drar unge menn ut av vertshusene for å ha seksuell omgang med dem. Til tross for hennes assosiasjon med parring og fruktbarhet for dyr og mennesker, Inanna var ikke en modergudinne, og sjelden assosiert med barnefødsler. Inanna ble også knyttet til regn og stormer og til planeten Venus.

Inanna figurerer framtredende i en av de tidligste legender, Enmerkar og herren av Aratta, i noe som minne om rollen som en «kongemaker», overførte hennes personlige bosted og gunst, og således overherredømme fra Arattas konge og til Uruk.

I diskusjonen av tolkningen av kileskriften har en del tidlige assyriologer foreslått at Inanna kan ha vært en opprinnelig «før-eufratisk» gudinne, men ideen om at det var et før-eufratisk underlagsspråk i tiden før sumerisk språk er ikke i utstrakt grad støttet av moderne assyriologer. Inanna er derfor trolig beslektet med den hurrittiske modergudinne Hannahannah, akseptert kun i senere tid inn i den sumerske gudeverden, en ide støttet av hennes ungdommelighet, og at i motsetningen til andre sumerske guddommer, hun hadde i begynnelsen ingen bestemte ansvarsområder.

Fra det armenske høylandet spredde folk seg og tok med seg kunnskap, begynte å pløye jorden og ha husdyr. Det er de samme temaene som går igjen. Det er lokale varianter. I sør dro de til resten av Sørvest Asia (som sumerere, semitter …) til Nord Afrika (som egyptere), til Iran og India (som elamitter og Mehrgar/Indus kulturen), over Kaukasus (som indoeuropeerne) og til Balkan (det gamle Europa).

Først som neolittiske og megalittiske kulturer, dernest som bronsealderkulturer. Disse folkene bar også med seg kunnskap om årstider og stjerner personifisert som guder og gudinner. Vi snakker om hurritter og ariere (Urartu – Ararat). De tok med seg swastikaen (som også kom til å utvikle seg i sine ulike varianter) og kunnskap om samfunnsorganisering.

Swastikaen, som på sanskrit (gammel-indisk) betyr «lykkebringer» (su asti betyr «det er godt»), er et urgammelt symbol for kretsløpet i naturen, solens bevegelse på himmelen, liv og utvikling. Det er et symbol som tilhører hele menneskeheten og opptrer i mange ulike former og i nesten alle våre kulturer med ulike navn. Det var og vil alltid være et symbol som står for forsvar og lykke.

I Armenia, hvor de første swastikaene blir funnet, blir den kalt “vardan” (å vende), “arevakhach” (solkors), “ker khach” (hakekors), samt khach paterazmi (krigskors). Swastikaer blir i Armenia funnet på de eldste petroglyfene fra den neolittiske perioden fra 7000-5000 f.vt. Den symboliserer sola og evig lys, samt liv, fremgang, glede, evighet og Gud. Blant de eldste petroglyfene er den syvende bokstaven i det armenske alfabet, “E”, som betyr er og å være er avbildet som en halv-swastika. Farao Thutmose III i Egypt erklærte i 1446 f.vt. at “himmelen hviler på sine fire pilarer” i armenernes land.

I stedet for å se nazistene som swastikaens ypperste presentanter for det ideelle ariske samfunn kan man for eksempel lese om det gamle armenske samfunnet, om Jesus og kristendommen, om budhisme og hinduisme og om egypternes Maat/ma’at. Swastikaen ankom Kina via de indoeuropeiske tokarerne sammen med bronse, så Lao Tzes “Tao Te Ching” kan gi en god innføring.

http://peopleofar.files.wordpress.com/2012/01/marble-tombstone-of-grand-prince-hasan-jalal-vahtangian-1.jpg

Swastika

The Six Pointed Star of Armenia

The Armenian Origins of Swastika

Armenian Wheel of Eternity, Six Pointed Star, Svastika

The Swastika Revisited

Reclaim swastikaen!

Krig og kjærlighet

Litt om vår bakgrunn

The history of our civilization

The cycle of life

Ha en god vintersolverv!

Arev Armenian Folk Ensemble

Swastika in Armenia

Armenian Aryans are not guided by the against someone principle.

– We do not act against any country or race, state or society, ideas or theories, religion or belief, culture and lifestyle, and language policy …

Armenian Aryans always work for the Armenians and Armenia.

– We work for the restoration of its natural features and functionality, in the name of the Armenian system of values, for the sake of the unity of the nation and fatherland, and his longevity.

Even those who act against our natural purposes, can not make us turn our creative essence to the destructive activities …

Lao Tzu Quotes – Brainy Quote

File:Buckle from Oseberg Vikingship Buddha.JPG

Fire swastikaer fra et ornament fra Osebergskipet fra 800-tallet

Frigg og Frøya

Frigg (Frigga) er i norrøn mytologi Odins kone. Hun er datter av Fjòrgyn. Frigg var svært vakker og den mektigste av gudinnene. Hun er kjærlighets- og skjebnegudinnen. Hun er også gudinne over ekteskapet. Frigg kjenner menneskers skjebne like godt som Odin selv. Hun har sin egen hall, Fensalir («Vannhallen»). De tre stjernene i Orions belte i stjernebildet Orion ble i norrøn mytologi kalt «Friggs rokk».

Sammen med Odin får Frigg sønnen Balder, som blir drept når Loke lurer Hod til å skyte en misteltein på ham etter at Loke får nyss om at mistelteinen er den eneste skapningen på jorda som kan skade Balder. Frigg får veldig skyldfølelse etter denne hendelsen, siden hun ikke ba mistelteinen om å love å aldri skade Balder.

I Snorres Ynglingesaga blir Frigg kjent for blant annet å ha vært utro mot Odin, med hans brødre Vilje og Ve, en gang Odin var på reise så lenge at de trodde han var død. Hun blandes ofte sammen med Frøya.

Frøya (fra norrønt: Freyja, avledet betydning frue) er fruktbarhets- og kjærlighetsgudinnen i norrøn mytologi og moderne åsatro. Hun ble påkalt i kjærlighetsspørsmål, ved graviditet og under fødsler. Hun hadde også makt over vekst i naturen. Hun var likevel også en krigs- og dødsgudinne. Frøya var den vakreste av åsynjene.

Frøya var gift med Od (Óðr), tilsvarende figur eller et annet navn for Odin, og med ham fikk hun døtrene Hnoss/Noss («klenodium») og Gjerseme/Gersemi («dyrbarhet»). De var svært vakre. Derfor ble alt det som er vakkert og dyrebart kalt Hnossir (nosser). Od forlot Frøya for å reise til fremmede land, og kom ikke tilbake. Frøya gråter over dette med tårer av rødt gull. Gull ble av den grunn en kjenning som «Frøyas gråt».

Frøya og Frigg tolkes i noen sammenhenger for å ha vært samme gudinne, eller å ha samme opphav. Foruten den opplagte likheten i navnene hadde de begge en del til felles:

– De var gift med henholdsvis Od og Odin.

– Begge reiser av og til bort.

– Begge er fruktbarhetsgudinner.

– Begge ble påkalt i forbindelse med fødsler.

Det var også forskjeller som at Frøya er av vane-ætt, mens Frigg er åsynje.

Gullveig og Frøya

Gullveig (norrønt Gullveig, fra gull og -veig, «sterk drikk»»; «styrke»; «kvinne» og kan bety «begjær etter gull» eller «gyllen drikk») er en mystisk kvinnefigur i norrøn mytologi som er nevnt utelukkende i Voluspå, et av diktene i Den eldre Edda i tilknytning til den mytologiske krigen mellom æsene og vanene. Gullveig ble drept tre ganger ved å bli stukket med spyd og brent i Odins hall, likevel ble hun tre ganger gjenfødt.

Filologiske forskere liker å se sammenhenger og en stor andel av forskerne, særlig utenfor Norden, oppfatter den mystiske skikkelsen Gullveig/Heiðr som identisk med vanegudinnen Frøya. Denne konklusjonen er hovedsakelig basert på sammenligninger mellom den måten som Gullveig/Heiðr bruker seid i Voluspå og det faktum i Heimskringla at Frøya er den som innfører seidkunsten hos æsene.

Denne slutningen er grunnlaget for teorien at det er Frøyas negative innflytelse på æsene som førte til krigen. Denne teorien har senere blitt brukt som grunnlag for ennå en teori om at det var hennes negative innflytelse på æsene som medførte krigen.

Georges Dumézil (1966 og 1973) mente at den første gudekrigen var basert på et mytisk indoeuropeisk mønster som også var dukket om i romersk mytologi i krigen mellom de krigerske romere (kompatible med æsene) og de rike sabinene (kompatible med vanene), og at Gullveig-elementet tilsvarte rollen til Tarpeia i den romerske tradisjon. I en vanlig versjon forrådte Tarpeia festningen til sabinene i bytte mot hva de hadde på sine venstre armer, i meningen deres armbånd av gull. Imidlertid etter at sabinene hadde tatt fordel av hennes forræderi innfridde de sin del av avtalen ved slå henne med skjoldene sine, som de også bar på sine venstre armer, inntil hun var død.

Dumézil mener også at en beslektet tradisjon opptrer i Saxo Grammaticus’ redegjørelse i Gesta Danorum, bok 1, om Friggs tyveri av gull fra Odins statue og hennes utroskap. Odin dro i landflyktighet, enten i avsky eller skam, og en viss Mit-othin eller Mithras oppnår til en viss grad å overta Odins posisjon inntil Odin kommer tilbake og fordrev Mithras. Se for øvrig Mithras-kulten om mulig påvirkning på norrøn mytologi fra romersk tradisjon.

En teori som i større grad finner anerkjennelse er blant annet fremmet av Gabriel Turville-Petre hvor Gullveig kan forstås som et annet navn for gudinnen Frøya. I Gylfaginning i Den eldre Edda gråter Frøya tårer av rødt gull for at hennes ektefelle Od (tolket som Odin) er fraværende og hvor hun er mor til døtrene Gerseme og Noss. Begge disse navnene betyr «rikdom». Frøya blir ofte knyttet til begjær etter smykker og rikdom i tekstene.

I Snorre Sturlasons mytologiske Ynglingesagaen i Heimskringla slår han fast at «Frøya, hun var blodgydje, hun var den første som lærte æsene seid, slik som vanene brukte.» I Snorres beskrivelse av Odin rett etter forteller han at også Odin behersket seid: «Odin kunne den idrett som det følger den største makt med, og han øvde den sjøl, det er seid…»

Gro Steinsland har sammen med Preben Meulengracht Sørensen utgitt en nyoversettelse av Voluspå med kommentar og perspektiver. Gullveig tilhører den mest gåtefulle vesen i hele diktet, og «ingen har klart å få en fullgod mening med volvens tale her».

I den mytiske nåtid levde æser og vaner i fredelig sameksistens, men i mytisk urtid lå de i krig med hverandre. Gullveig synes å være en kvinne som kom utenfra og utfordret gudene slik også jotunkvinnene gjorde det i gullalderen, den sorgløse perioden etter skapelsen. Gullalderens fred brytes i vers 8 «…inntil tre kom / kraftfulle / tussemøyer, / fra jotunheim.» Men diktet avslører ikke hva det var med disse tre jotunkvinnene som endret freden, annet enn som skumle varsler om framtidig ulykke. Er det begjæret som kom inn i uskylden, begjæret mellom mann og kvinne, æser og jotner, og begjæret etter gull og rikdom, undrer Steinsland.

Nedslaktningen av Gullveig har preg av ritualmord, både i gjentakelsene og i den voldsomme graden ved at hun stikkes så mange ganger at hun blir en nålepute som blir holdt opp av alle spydene. Som volven Heid i verset etter beskrives hun som ond, ikke for at seidkunsten var ond i seg selv, men den var fryktet – den som behersket seiden hadde stor makt. Steinsland ser mulighet i at Gullveig er en mystisk feminin kraft som krystalliseres i både Frøya, den onde volven Heid og i den kloke volven uten navn som fører ordet i diktet. Noe katastrofalt har skjedd og er tilsynelatende den første hendelsen av en rekke forvarsler på den endelige katastrofen, det uunngåelige Ragnarok.

 Aser og Vaner

Fil:Asen gegen die Wanen by Karl Ehrenberg.jpg

Æser (norr. æsir), entallsform Ås (norr. áss) er betegnelsen på den ene hovedgruppen av guder i den norrøne mytologien. Odin var konge over æsene, men det er trolig at Tor var den av dem som ble mest tilbedt. Det fins mange spennende og ofte morsomme fortellinger om Tor, mens Odin for det meste skildres som en vandrer på søken etter visdom og kunnskap. I Ynglingesagaen skrev Snorre at æsene var fra Asia.

Vaner (norrønt vanr, vanir) er i norrøn mytologi en gudeslekt (den andre slekten er æsene). Vanene assosieres med fruktbarhet, kjærlighet og rikdom, men også til døden. En gang i den mytologiske urtiden var det krig mellom gudættene, vanene og æsene, se Vanekrigen. Denne første krigen endte med at de sluttet fred og de utvekslet gisler. Vanene ga sine fremst; Njord, Frøy og Frøya. De levde da sammen med æsene og var deres like, og det synes som om vanene ble en undergruppe av æsene. Med tiden ble også vanene referert til som medlemmer av æsene.

Det er foreslått at vanene opprinnelig representerte urgamle guddommer fra før indoeuropeerne, eller om de tilhørte en eldre indoeuropeisk fruktbarhetsreligion.

De vanegudene som vi kjenner er blitt koblet til fruktbarhet (enten havets, jordens eller den menneskelige) og vanene blir i alminnelighet beskrevet som fruktbarhetsguder i litteraturen.

Ettersom vanene er betraktet som fruktbarhetsguder (Njord, Frøy og Frøya) har gudekrigen blitt sett på som en refleksjon av en faktisk og historisk invasjon. Mytologien er et minne om en forhistorisk konflikt mellom to ulike folkegrupper med to ulike guder. Vanene er blitt betraktet som en særegen nordisk gudegruppe da de finnes få spor av dem på kontinentet, men mange i Norden.

Det er blitt foreslått at vanene representerte en nordisk jordbruksbefolkning som man kan se arkeologiske spor av megalittkulturen særlig i sørlige Skandinavia. Disse ble forstyrret av en krigersk folk, den såkalte stridsøkskulturen, som trengte seg inn i vanenes land. Myten som forteller om en fred og en forsoning mellom æsene og vanene er tolket som en ny samfunnsdannelse mellom de to folkegruppene, de lokale og de innvandrende.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det framsatt en teori om at vanene representerte en eldre religion i Norden som siden ble erstattet av en ny åsakult. Den opprinnelige lokale religionen representerte en jordbruksreligion mens den nye var en krigerreligion. Denne teorien hadde en viss utbredelse inntil den franske religionsforsker Georges Dumézil påviste likhetene mellom vanekrigen og andre mytologiske konflikter i ulike indoeuropeiske kulturer.

Vanenes opprinnelse er uklar, men det er tydelig at de opprinnelig hverken tilhørte æsenes eller jotnenes ætter, de to andre mest betydelige gudeslekter eller makter i den norrøne mytologien. I kildene er vanene eller blir de samme gruppe som æsene. Vanene synes å bli likestilte med æsene eller underlagt som en undergruppe. I henhold til Snorres framstilling opptrådte de ikke klokt eller ble lurt av æsene etter fredsavslutningen: vanene ga fra seg sine beste folk som gisler, og fikk dårligere kvalitet tilbake.

Det har også blitt fremmet en teori om at mytene avspeilte et historisk sammenstøt mellom to forskjellige folk og kulturer. En fredelig jordbrukskultur i Norden som dyrket vanene ble invadert av en krigersk kultur med æsene som guddommer. Først nevnte er ment å se i de arkeologiske sporene fra megalittkulturen særlig i sørlige Skandinavia. Krigerkulturen menes at man kan se i stridsøkskulturen. Myten om krigen og den påfølgende freden har blitt tolket som at de to folkene har etterhvert glid sammen og blitt til ett, tilsvarende med religionene.

Vanene har tradisjonelt blitt kategorisert som fredelige fruktbarhetsguder, mens æsene var mere krigeriske. På den bakgrunn har det blitt foreslått at forestillingen om den mytologiske krigen mellom vaner og æser bygger på erindringer om en historisk krig hvor et krigerisk æsedyrkende folkeslag, indoeuropeernes innvandring til Nordeuropa, invaderte og undertvang en vanedyrkende lokalbefolkning.

Lignende teorier har blitt framført for å forklare titanene som ble beseiret av de greske gudene i en tilsvarende krig i gresk mytologi. Begge de gamle gudeslektene ble erstattet av gudefamilier som hadde bolig i himmelen. Det er blitt sett på som en avspeiling av at ktoniske jordguder og fruktbarhetskult har blitt erstattet av krigerske himmelguder.

Tilsvarende fortellinger finnes også i andre kulturer, blant annet den babylonske myte om de guder som ble forvist av nye i Enûma Eliš, og kampene mellom Yam og Hadad og Vritra med Indra. Dumezil mener at parallellene i virkeligheten skyldes en felles indoeuropeisk grunnmyte som er blitt utviklet i flere kulturer.

Av kildene framgår det at vanene hadde en underlegen posisjon i forhold til æsene. Margaret Clunies Ross forklarer deres drap på gislene sine, Høne og Mime som æsene hadde gitt dem, at vanene ikke forsto deres egentlige verdi. Selv hadde de sendt sine beste menn, Njord og Frøy. Vanene ble derfor opptatt i æsenes fellesskap på deres betingelser med det resultat at de ikke lenger kunne gifte seg innenfor sin egen ætt da ekteskap mellom søsken ikke lenger var tillatt.

Clunies Ross mener videre at de mannlige vanene hadde da kun muligheter for å finne hustruer blant jotnene. Vanekvinnene giftet seg ikke med jotnene selv om Frøya var sterkt etterstrebet. Hun mener at deres underlegenhet i forhold til æsene betydde at vanene nødvendigvis måtte alliere seg med dem for å kunne beskytte sin egen posisjon i henhold til jotnene.

Clunies Ross har også hevdet at det mytologiske ekteskapssystemet antagelig avspeilet det faktiske historiske. Derfor blokkerte det for muligheten for likeverdige forhold mellom de ulike slektene da æsene ikke giftet seg med medlemmer av andre grupper.

I de nordiske samfunnene giftet medlemmene av høyere sosiale lag seg helst ikke med medlemmer av lavere lag, dog var det en tendens til at kvinner giftet seg «over sin stand», men det skulle helst ikke være for stor avstand mellom dem. Ved å nekte menn fra andre grupper til å gifte seg med deres kvinner markerte æsene en høyere sosial status.

Identifisering av andre guddommer som vaner er stadig diskutert innenfor studiet av norrøn mytologi; for eksempel om de mytologiske figurene Skade, Lytir, Gerd og Od kan bedre oppfattes og karakteriseres som vaner. Od blir meget kortfattet nevnt som Frøyas forsvunne ektefelle i Eddadiktene, men ellers er han ukjent. Det er blitt foreslått, grunnet navnlikhet, at han er et aspekt av Odin. Det har også vært foreslått en forbindelse mellom Heimdall og vanene ettersom dennes opphav og funksjon er innhyllet i mytologisk mystikk.

I Snorres Ynglingesaga opptrer Njord og Frøy som mytologiske konger av Sverige hvor således deres menneskelige etterkommere kan, rent logisk om enn ikke nødvendigvis, oppfattes som vaner.

Georges Dumézil har hevdet at denne mytiske krigen ikke nødvendigvis trenger å bli forstått i en historisk korrekt sammenheng mer enn en hvilken som helst annen myte. Lignende kriger opptrer i andre indoeuropeiske mytologier og må derfor ha skjedd før utvandringen fra Sørvest Asia. Mytene er også mer fokusert på fredsavtalene enn på detaljene i krigen.

Den norrøne gudekrigsmyten er etter Dumézils syn et bilde på dannelsen av den indoeuropeiske samfunnsstruktur. Dumézils analyse ved hans tredelte funksjonsmodell, er ikke uproblematisk å bruke ettersom den norrøne mytologien er mer kompleks enn modellen er tilpasset for. Senere strukturalistiske tolkninger støtter seg på Dumézils modell ved at Odin, Ty og Tor representerer gudene for henholdsvis herskerklassen, rettsklassen, og krigerklassen. Problemet er at Odin er mer mangfoldig enn kun som herskergud, han er også knyttet til krigen og magien. Tor er likeledes knyttet til krigen, men har også trekk som fruktbarhetsgud ved å være assosiert til regn og grøde.

Det er det ambivalente forholdet mellom guder (æser og vaner) og andre makter (særlig jotner) som er hovedtemaet i den norrøne mytologien hevder Gro Steinsland, som samtidig hevder at teorien om de innvandrende indoeuropeerne som kom i konflikt med stedegne kulturen, har mistet kraft og at det er få forskere som hevder den i dag, men samspillet mellom maktene er så komplisert og mangfoldig at forskernes analysemetoder er hittil kommet til kort.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: