Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

Archive for April, 2013

Armenian dance:

Posted by Fredsvenn on April 19, 2013

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Anti-Armenism

Posted by Fredsvenn on April 12, 2013

Pan-Turkism: Below, protesters climb the Republican Monument, chanting and bearing flags of Turkic countries, including Turkey, Azerbaijan and Kyrgyzstan.

Bjørnlund: Virtuous Victims? Imagining Armenians in the West

Anti-Armenianism

Anti-Armenianism: The sign below reads “You’re all Armenian. You’re all bastards” – another sign mocking the Hrant Dink demonstrations.

Anti-Armenianism Alive and Well in Turkey

Media hate speech targets Armenians most, report shows

The Last Word on Armenianism – In search of solutions

Turkey’s desire to champion human rights in the Middle East is a welcome development, but Mr. Erdogan’s condemnation of Syria is remarkably hypocritical. As long as Turkey continues to deny crimes committed against non-Turks in the early 1900s, during the final years of the Ottoman Empire, its calls for freedom, justice and humanitarian values will ring false.

Turkey’s Human Rights Hypocrisy

Turkish education minister apologizes for school map on which Bulgaria is part of Turkey

Armenia presented as part of Turkey in manuals for Istanbul school children

Turkish Government Ignores Armenian Property Rights

What/Where is “Ancient Turkey” Or “Eastern Anatolia”!? A Letter to Director/CEO of the British Museum

Aliyev Punishes Azeri Novelist for ‘Pro-Armenian’ Book

Aliyev Says ‘Armenian Lobby is Our Main Enemy’

Aliyev Unleashes Anti-Armenia Tirade on Twitter

Azeri president says Armenia is a country “of no value”

Azeris in Turkey protest against Armenian-Iranian friendship

Armenia – Kulturelt folkemord

Armenia – Folkemordet

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Deoksyribonukleinsyre (DNA)

Posted by Fredsvenn on April 11, 2013

DNA

Deoksyribonukleinsyre (DNA) er den viktigste kjemiske bestanddelen i kromosomene og er materialet som våre gener er bygget opp av. Det er de høymolekylære forbindelsene som danner arvestoffet som kontrollerer prosessene hos alle levende organismer.

I bakterier og andre enkle eller prokaryote celleorganismer, er DNA fordelt mer eller mindre gjennom hele cellen. I de komplekse eukaryote cellene som planter, dyr og andre flercellede organismer er bygget opp av, finnes mesteparten av DNA-et i cellekjernen. De energiproduserende organellene kjent som kloroplaster og mitokondrier har også DNA, i likhet med mange virus.

DNA blir noen ganger kalt ”arvemolekylet”, fordi foreldre overfører kopier av sitt eget DNA til sitt avkom under reproduksjonen, og fordi de dermed viderefører sine egenskaper. Men selv om DNA kalles ”arvemolekyl” stemmer ikke den typiske oppfatningen om at DNA er et enkelt molekyl. DNA er snarere molekylpar, som omslynger hverandre som vinranker og danner en dobbeltspiral, eller en dobbeltheliks, og som holdes sammen med hydrogenbindinger.

Hvert slikt spiralmolekyl er en DNA-streng: en kjemisk forbundet kjede av nukleotider, som består av et sukkermolekyl, en fosfatgruppe og en av fire typer aromatiske ”nitrogenholdige baser”. Ulikhetene i disse basene betyr at det er fire typer nukleotider, som blir navngitt etter sine basers navn. Disse er adenin (A), tymin (T), cytosin (C) og guanin (G).

I en dobbeltspiral vil basene fra hver kjede forbinde seg med hverandre og danne basepar.

Parene er dannet etter et bestemt mønster slik at adenin alltid i forbinder seg med tymin (A-T), og guanin med cytosin (G-C). Rekkefølgen av disse baseparene er avgjørende for DNAets funksjon og egenskaper i cellen. Det er dette systemet som danner den genetiske koden.

Både Y-kromosom, som arves gjennom mannen, og X-kromosom, som arves gjennom hunnen, er kjønnskromosom hos mennesker og pattedyr. Det er disse kromosomene som gjør at bæreren av det blir til en hann eller en hun. Mens menn har et Y-kromosom og et X-kromosom (XY) har kvinner to X-kromosomer (XX). Menn arver et X-kromosom fra sin mor og et Y-kromosom fra sin far, mens kvinner arver et av morens X-kromosomer og X-kromosomet fra sin far.

Y-kromosomet dekker omtrent 59 millioner basepar som er byggematerialet til DNA, mens X-kromosomet dekker omtrent 152 millioner basepar. Y-kromosomet står for omtrent 0.9% av den totale mengden DNA i cellene til menn, mens X-kromosomet står for omtrent 5% av den totale mengden DNA i cellene til kvinner og rundt 2,5% hos menn.

DNA som historiebok

DNA, som på mange måter kan sies å være oppsamlet informasjon om vår arts historie,  har gitt oss et helt nytt verktøy til å lese vår egen historie. Dette ikke aller minst på grunn av at DNA kan brukes til å lage en slags ”historiebok”, som allerede er i ferd med å gi ny kunnskap om menneskeslektens kronglete veier rundt om kloden.

Det er spesielt to sekvenser med DNA som er egnet som ”historiebøker”: Mitokondrisk DNA (mtDNA), som finnes utenfor cellekjernen, i noen små egne enheter kalt mitokondrier, som er en del av alle celler i kroppen, og Y-kromosomet eller Y-DNA. Det spesielle med begge disse er nemlig at de arves i ”ublandet” form.

Dette i kontrast til alt annet DNA, der kromosomene blir en blanding av begge foreldres arvestoff, noe som gjør det vanskeligere å lese hvilke endringer som skyldes mutasjoner og hvilke som skyldes blanding, eller rekombinasjon.

Mitokondrier sørger for energi i form av adenosintrifosfat, også kalt ATP, til cellen og kan derfor godt kalles den enkelte celles kraftverk. mtDNA muterer som alt DNA og kan bare nedarves fra mor til datter, fordi morens eggceller ødelegger mitokondria i hannens sperma når de befruktes, noe som gjør det mulig å følge morslinjene tilbake i tid.

Mens Y-DNA kun blir gitt videre langs den mannlige linje blir mtDNA kun gitt videre langs den kvinnelige linje, noe som skyldes at spermens mitokondrie-DNA finnes i halsstykket som sammen med svansen brytes av etter at spermens hode har trengt gjennomeggeskallet.

Mannens X-kromosom i tilfelle han får en datter fører derved ikke videre hans  mitokondrie-DNA, som han får fra sin mor. En kvinnes mitokondrie-DNA føres derfor ikke heller videre om hun får sønner. Det kjønnsbundne genetiske materialet hos disse sønnene kommer kun fra faren som igjen har fått det fra sin far.

Hver gang et mtDNA muterer oppstår det en ny type mtDNA. Mutasjonshastigheten i DNA regnes for å være forholdsvis konstant over tid, noe som gir forskere en unik muligheter til å aldersbestemme levende organismer, for eksempel mennesker, fordi muteringen i mitokondriene fungerer som en slags klokke.

En persons direkte morslinje kan spores via DNAet i mitokondriet (mtDNA) på følgende måte: dette DNAet nedarves fra mor til barna nærmest uendret. Dersom en eksakt match finnes med en annen persons mtDNA-test, kan man finne en felles ane i direkte morslinje på lignende måte som Y-DNA kan spore felles aner i direkte farslinje. Siden mtDNA-mutasjoner er svært sjeldne, vil et ”nesten”-treff ikke være så nyttig som for faslinjetester. En morslinjetest må være eksakt for å indikere slektskap.

Det man studerer er hvor mye DNA-et har endret seg gjennom mutasjoner. Gjennom å sammenligne med andre dateringsmetoder, har man dannet seg et bilde av hva et visst antall mutasjoner betyr i tid. Mutasjonene kan også brukes til å tegne opp slektstrær: To folkegrupper som har samme mutasjon, har høyst sannsynlig et felles opphav.

Desto mer ulikt DNAet er mellom to individer, desto lenger tilbake i tid ligger en eventuell felles stammor. Imidlertid skaper ny forskning tvil om denne hypotesen ettersom mitokondriell rekombinasjon er mulig blant mennesker.

For folk med europeisk direkte morslinje, kan mtDNA-tester bestemme hvilke av de europeiske “klaner” man stammer fra. Denne typen test ble beskrevet av Bryan Sykes i den populærvitenskapelige boken Evas sju døtre.

SNP

En Y-DNA haplotype, som direkte oversatt fra gresk betyr enkel, eller enkelt, og gruppe, er en gruppe utgjort av haplotyper som deler en felles stamfar med en enkel nukleotid polymorfisk (SNP) mutasjon. De kan brukes for å definere befolkningsgrupper og er ofte geografisk orienterte.

Ettersom en haplogruppe består av tilsvarende haplotyper er dette hva som gjør det mulig å forutsi en haplogruppe fra haplotyper. Haplogrupper blir gitt bokstaver i alfabetet, og en forbedring består av et tilleggstall og bokstavkombinasjoner, eksempel R1b1 eller R1a. Y-kromosom og mtDNA haplogruppe har ulike haplogruppebetegnelser. Haplogrupper vedrører datering nedarvelse som går tilbake tusener av år.

En persons haplogruppe kan ofte beregnes ut fra deres haplotype, men kan bare fastsettes gjennom en Y-DNA SNP-tester. Dette ettersom Y-DNA haplogrupper defineres ved hjelp av SNP tester.

SNPer er punkter på DNAet hvor en nukleotide har mutert eller endret til en annen nukleotide. Denne endringen må ha foregått hos minst 1% av befolkningen for å vurderes som en nyttig SNP. Hvis den kun har skjedd hos færre enn 1% vurderes den som en privat SNP.

En SNP er en endring på en enkelt nukleotide i en DNA-streng. Den relative mutasjonsraten for en SNP er ekstremt lav. Dette gjør dem ideelle for å spore historien til menneskenes genetiske tre. SNPs har navn bestående av en bokstavkode, som indikerer laboratoriet eller forskningsteamet som oppdaget SNPen, og et tall, som viser rekkefølgen for oppdagelsen. Bokstavene.

 

STR

Et kromosom inneholder sekvenser med repeterende nukleotider kalt STR. Antall repetisjoner varierer fra person til person, og et visst antall repetisjoner kalles markørens alleler. STR på Y-kromosomet beskrives ved et DYS nummer (DNA Y-kromosom Segmentnummer). STR-resultater kan også indikere en sannsynlig haplogruppe, selv om denne bare kan bekreftes via spesifikk testing for den haplogruppens SNPer.

En manns patrilineale eller direkte farslinje kan spores ved hjelp av DNA fra Y-kromosomet (Y-DNA) gjennom Y-STR testing, som innebærer å se på STR-segmenter av DNAet på Y-kromosomet. STR-segmentene som undersøkes refereres som genetiske markører og fins i det som defineres som ”søple-DNA”, dvs at det ikke inneholder genetisk informasjon.

Y-kromosomet arves nærmest uendret fra far til sønn. En manns testresultater sammenlignes med andres resultater for å bestemme tidsrammen for der de to individer deler en eldste felles ane i direkte farslinje. Hvis deres testresultater er en perfekt eller nesten perfekt match, er de i slekt innen genealogisk tidsramme. De kan da sammenligne informasjon om farslinje for å se om de kan spore en felles ane.

Genealogisk DNA-test

 

Gjennom alle tider har det vært inn- og utvandring av ulike folkeslag som har kommet som alene, i familier eller i større grupper. De kan til en viss grad skilles fra hverandre ved ulike kultur, språk og ulike gener. Arkeologi og genetikk er de viktigste hjelpemidlene for forskningen.

I menneskelig genetikk er haplogrupper oftest studert som Y-kromosom (Y-DNA)-haplogrupper og mitokondrielt DNA (mtDNA)-haplogrupper, begge kan bli brukt for definere befolkningens arveanlegg.

En genealogisk DNA-test undersøker nukleotider på spesielle punkter på et menneskes DNA for genetisk genealogi. Genealogiske DNA-tester innebærer å sammenligne resultatene for levende individer med andre testere og med historiske populasjoner. Hensikten er å gi genealogisk informasjon.

Resultatene fra en genealogisk Y-DNA-test blir nummerert. Hver alleleverdi har en typisk frekvens innen en populasjon. For eksempel vil DYS455 vise 8, 9, 10, 11 or 12 repetisjoner, der 11 er den vanligste. For Y-DNA-tester med mange markører vil allele-frekvensene vise signaturen til en bestemt farslinje.

Testresultatet sammenlignes deretter med andres resultater for å finne omtrentlig tidsramme for når man kan ha hatt en felles ane (MRCA). Hvis to tester er eksakt identiske på 37 markører, er det 50% sannsynlighet for at felles direkte ane levde for 2-3 generasjoner siden, og 90% sannsynlighet for at felles ane var færre enn 5 generasjoner siden, og 95% sannsynlighet for at MRCA var færre enn 7 generasjoner siden.

Testene er ikke ment å gi noe medisinsk informasjon, og avslører ikke spesifikke genetiske lidelser eller sykdommer. Hensikten er å kun gi genealogisk informasjon. Genealogiske DNA-tester innebærer å sammenligne resultatene for levende individer med andre testere og med historiske populasjoner.

Den generelle fremgangsmåten for å ta en genealogisk DNA-test innebærer å ta en smertefri skrapeprøve på innsiden av munnhulen hjemme og sende prøven til et laboratorium for testing. Det fins mange firmaer som tilbyr slike tester. Noen laboratorier bruker munnskyllevann eller tyggegummi i stedet for skrapepinner. Enkelte laboratorier har tilbud om å lagre DNA-prøver for enkel fremtidig testing.

Før man velger test er det viktig å undersøke hvor mange markører som testes. For eksempel tester Genographic Project bare 12 markører, mens de fleste laboratorier og prosjekter anbefaler at man tester minst 25. Jo flere markører som testes, desto mer treffsikre og informative er de. En 12-markørs test vil vanligvis ikke gi detaljerte nok resultater til å finne felles slektninger.

De mest populære testene for slektsforskere er testing av Y-kromosomet (Y-DNA) og mitokondrie-DNA (mtDNA), som tester henholdsvis direkte farslinje og morslinje. DNA-tester for andre formål prøver for eksempel for å fastslå en persons helhetlige genetiske sammensetning eller etnisk opprinnelse. Autosomale tester av typen Relative Finder og Family Finder kan teste et utvalg av 500.000 SNPs for å spore slektninger innen seks generasjoner og ofte lenger bak enn det.

Genomet til ethvert individ, med unntak av eneggede tvillinger og eventuelle klonede individer, er unikt. The Human Genome Project (HGP) er derfor ved å kartlegge alle variasjoner av de gen som finnes i det menneskelige genom. Dette innebærer å kartlegge over 3 milliarder nukleotider og rundt 30.000 gen. Det finnes to parallelle prosjekter som kartlegger det menneskelige genom: Det første er det internasjonale HGP som blir utført av en rekke statlige og internasjonale organisasjoner. Det andre blir utført av Celera Genomics, som er et privat firma.

Hensikten er å kartlegge de over 3 milliarder basepar og identifisere alle gen i dette materialet. Selv om denne delen av prosjektet fremdeles pågår, er det påvist at det finnes omtrent 30.000 gen i det menneskelige genom, noe som er langt under hva som tidligere har blitt antatt av de fleste forskere. Et annet mål er å utvikle nye, raskere og mer effektive metoder for DNA-sekvensering og analyse, slik at man bedre kan skape seg en oversikt.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Armenian Wheel of Eternity, Six Pointed Star, Svastika

Posted by Fredsvenn on April 10, 2013

Armenian Wheel of Eternity, Six Pointed Star, Svastika

PeopleOfAr

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Arkitekten Mimar Sinan

Posted by Fredsvenn on April 5, 2013

Koca Mi’mâr Sinân Âğâ (Turkish: Mimar Sinan) (c. 1489/1490 – July 17, 1588 was the chief Ottoman architect (Turkish: “Mimar”) and civil engineer for sultans Suleiman the Magnificent, Selim II, and Murad III. He was responsible for the construction of more than three hundred major structures and other more modest projects, such as his Islamic primary schools (sibyan mektebs). His apprentices would later design the Sultan Ahmed Mosque in Istanbul, Stari Most in Mostar and help design the Taj Mahal in the Mughal Empire.

According to contemporary biographer, Mustafa Sâi Çelebi, Sinan was born in 1489 (c. 1490 according to the Encyclopædia Britannica, 1491 according to the Dictionary of Islamic Architecture and sometime between 1494 and 1499, according to the Turkish professor and architect Reha Günay) with the name Joseph. He was born either an Armenian, Albanian or a Greek in a small town called Ağırnas near the city of Kayseri in Anatolia (as stated in an order by Sultan Selim II). One argument that lends credence to his Armenian background is a decree by Selim II dated Ramadan 7 981 (ca. Dec. 30, 1573), which grants Sinan’s request to forgive and spare his relatives from the general exile of Kayseri’s Armenian community to the island of Cyprus.

Mimar Sinan

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Europa’s Phoenician origin

Posted by Fredsvenn on April 5, 2013

File:Terracotta Europa bull Staatliche Antikensammlungen.jpg

In Greek mythology Europa was a Phoenician woman of high lineage, from whom the name of the continent Europe has ultimately been taken. The name Europa occurs in Hesiod’s long list of daughters of primordial Oceanus and Tethys. The story of her abduction by Zeus in the form of a white bull was a Cretan story; as Kerényi points out “most of the love-stories concerning Zeus originated from more ancient tales describing his marriages with goddesses. This can especially be said of the story of Europa”.

The daughter of the earth-giant Tityas and mother of Euphemus by Poseidon was also named Europa.

Europa’s earliest literary reference is in the Iliad, which is commonly dated to the 8th century BC. Another early reference to her is in a fragment of the Hesiodic Catalogue of Women, discovered at Oxyrhynchus. The earliest vase-painting securely identifiable as Europa, dates from mid-7th century BC.

The etymology of her Greek name (“wide” or “broad” + “eye(s)” or “face”) suggests that Europa as a goddess represented the cow (with a wide face) Hathor, at least on some symbolic level. Metaphorically, at a later date her name could be construed as the intelligent or open-minded, analogous to glaukopis attributed to Athena. However, Ernest Klein suggests a possible Semitic origin in Akkadian erebu “to go down, set” (in reference to the sun) which would parallel occident.

Europa (mythology)

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

 
%d bloggers like this: