Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

God påske! Gled dere!

Posted by Fredsvenn on March 27, 2013

Ishtar is the Assyrian and Babylon goddess of fertility, war, love, and sex. She is the counterpart to the Sumerian Inanna and to the cognate north-west semitic goddess Astarte.

Kunnskap om våre høytider og deres ”ukristne” opprinnelse bør ikke føre frem til ateisme, men heller en rikere og dypere forståelse av den Kristus som lever i oss alle og det enorme og pågående mysterium av kosmos best forstått gjennom historier og arketyper. En er tre sier man og tenket på Jesus (den fysiske kropp) Gud (helheten vi inngår i) og den hellige ånd (vårt underbeviste – stemmen som taler i vårt indre). Men triaden er typisk for “hedenske”, førkristne, religioner.

Kristendommen er ikke kun en monoteistisk religion, det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud, men inkluderer samtlige “hedenske” religioner i sitt bearbeidede materiale, som vil si at den på mange måter er en samrøre mellom det abrahamiske og de gamle polyteistiske religionene, som igjen stort sett er knyttet til universet, og da ikke aller minst stjernehimmelen, som vi lever i og under.

Bibelen handler om, ved siden av den historiske Jesu Krist, om stjerner og stjernebilder, folkenes opprinnelse og migrasjon og gamle myter, slik som fra Gilgamesh og Enmerkar og herren av Aratta. Dette trolig på grunn av at den historiske Jesu Krist, som var hovedpersonen i urkristendommen, raskt kom til å miste fotfeste etter sin død i forhold til de lokale religionene og tradisjonene som eksisterte.

De som først fulgte Jesu Krist tenkte ikke på ham som en gudommelig Messias. For dem var han en læremester som hjalp dem gjennom vanskelige tider. De tidligste ordene av og om Jesus åpenbarer at han ble betraktet som en sterk lærer i den greske, kyniske, filosofiske tradisjonen.

Jesu Krist levde i et tidsrom da Palestina fremdeles var under viktig innflytelse av grekerne. Det bildet som kildene tegner av ham viser et menneske som er sterkt knyttet til personene rundt seg, personer som ofte har det felles at de trenger råd, hjelp, støtte, tro, tilgivelse og kjærlighet.  Det tapte evangelium, skriftet som har blitt kalt Q, inneholder de ordene som blir betraktet som de mest autentiske ordene fra Jesus.

Enkelte, som Jehovas vitner mener at Jesus var guddommelig, men ikke Gud. De mener at han var Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble en åndeperson igjen etter sin jordiske død. De identifiserer ham også med erkeengelen Mikael, den eneste av englene som bibelen omtaler som erkeengel. Av alle englene som er omtalt i Bibelen så er kun to nevnt ved navn – Mikael og Gabriel. Noen liberale teologer mener også at Jesus ikke er guddommelig, men kun et menneske, noe som innebærer at han ikke er den Messias Gamle testamentet omhandler.

Kristendommen ble ikke til som et ovenfor og ned, som en elites overbevisning som ble ble presset nedover hodene til de andre, slik som senere kom til å bli standarden. De urkristne var utbrytere fra denne urettferdige og patriarkalske ordenen. På mange kan det se ut som en revolusjon nedenfra.

Jesu Krist kom ikke med et forgjettet land, men drømmen om et utopi man sammen skulle skape. Kvinnen skulle være likestilt med mannen og de urkristne brøt med stammen da de erklærte at kristendommen skulle være åpen for alle etniske grupper. Jesu Krist brukte vold en gang og det var da han veltet bordene til pengevekslerne i templet i Jerusalem. Det var de med rent hjerte, ikke dem med penger som fikk komme til Paradis. Historien om den barmhjertige samaritan er et godt eksempel på god folkeskikk.

Kristendommen er en frelsesreligion, som vil si at de kristne tror at de som tror på Jesus Kristus oppnår frelse og evig liv i Guds nærvær. Det kan sies at det er et fellestrekk at man ser på frelse som et resultat av Guds nåde og ikke av menneskelige gjøremål. Det er dog store forskjeller i hvordan man tolker dette i praksis. Et eksempel er forståelsen av gode gjerninger; enkelte kirkesamfunn tror at gode gjerninger bidrar til å oppnå Guds nåde mens andre tror at gode gjerninger er noe som følger av at Gud virker i den som er frelst. Man skal frelses fra sine synder, bli et godt menneske og vende sitt skinn mot sin fiende, som vil si at man ikke skulle bruke tvang men overtalelsesevne.

Ved siden av dette kan det sies at kristendommen er en åpenbaringsreligion. Den åpenbaring som anerkjennes av alle kristne er Bibelen, som dels er åpenbart gjennom jødene og dels fra Kristus gjennom apostlene. I de protestantiske kirker regnes dette som den eneste åpenbaringen. I katolsk og ortodoks kristendom mener man det er to kilder til åpenbaringen: Skriften (Bibelen) og tradisjon. Sistnevnte er den delen av Kristi lære som apostlene formidlet til uten at den ble eksplisitt skrevet ned. De fleste grener hører også på autoriteter innen kirkesamfunnet som har fått åpenbaringer direkte fra Gud. Da blir budskapet prøvd opp mot Bibelen.

Kristendommen ble ikke en statsreligion før den ble det i Armenia i år 301.

Was Jesus a Sun-God – Part 2

Was Jesus a Sun-God – Part 3

Urkesh – Hymne

Fuglen Føniks

Føniks, også kalt fuglen Føniks, er en fabelfugl. Navnet føniks kommer av gresk phoinix, som betød purpur, og som også gav navn til Fønikia, siden innbyggerne der handlet nettopp med denne etterspurte rødfargen. Fønikia er dannet av det greske føniki – Φοινίκη (= det røde folk) etter ordet foinos som betyr rød, ettersom de kostbare fargestoffene purpur og karmosinrød ble produsert der.

Haplogruppen til fønikerne, mest sannsynlig et semittisk folk, har blitt anslått som haplogruppe J2. Fønikerne var kanaanitter — og stamfedre til dagens libanesere. Den mannlige befolkningen i Tunisia og Malta ble også omfattet av denne forskningen, og viste seg å dele en stor andel genetiske likheter med de libanesiske fønikere. For Maltas vedkommende delte rundt en tredjedel av befolkningen DNA med antikkens fønikere.

Andre grupper som er forbundet med samme haplogruppe er hurri-urartierne, som ikke minst utgjør dagens armenere og kurdere, hvis navn  betyr det samme og som stammer fra hurriere (kur – hur og ar – ur). Hurri-urartierne dannet utgangspunktet for alle de store sivilisasjonene i Eurasia, slik som på Balkan, Egypt, Mesopotamia, Iran, India, Kaukasus mm.

Hurri-urartiernme holdt til i hele området og ga også opphav til etruskerne, som var de som ga grunnlaget for Romerriket. Men mens en del av dette folket kom til å snakke semittisk, var det en annen del av dem som begynte å snakke indoeuropeisk. På mange måter kan man si at både semittisk og indoeuropeisk stammer fra denne folkegruppen i kontakt med afrikanere i sør og det som kom til å utvikle seg til å bli indoeuropeere i nord.

Fønikerne har fått æren for å spredt det fønikiske alfabet rundt hele Middelhavet. Det var en variant av det semittiske alfabet fra området rundt Kanaan utviklet århundrer tidligere i området Sinai eller i det sentrale Egypt. Fønikiske handelsmenn spredte dette skriftsystemet langs handelsrutene i Egeerhavet, til kysten av Anatolia (Lilleasia), den minoriske sivilisasjon på Kreta, det mykenske Hellas, og over hele Middelhavet.

Første gang fugl føniks beskrives er i et dikt av grekeren Hesiodos, en tidlig gresk poet, rhapsod og bonde fra Boiotia, på 600-tallet f.vt. Han mente, fra et skriftfragment, at Adonis, en årlig plantegud for liv-død-gjenfødelse hvis natur er knyttet til kalenderen, var sønnen til Føniks og Aphesiboea. Dette er bare bevart som et sitat hos Plutarch (død år 120) Senere omtales føniks av blant andre Herodot, Manilius og Tacitus.

Adonis, berømt for sin skjønnhet, ble elsket av Afrodite og spesielt dyrket av kvinner. Han er nært forbundet med den sumeriske Tammuz, den egyptiske Osiris, den semittiske Baal Hadad, den etruskiske Atunis og den frygiske attis, hvor av alle er død og oppstandelsesguder som representerer gjenfødsel og vegetasjon.

Navnet, det nordvestsemittiske A-D-N, er på semittisk en variasjon av ordet herre, som også ble brukt, som Adonai, til å referere til Yahweh i Det gamle testamentet. På egyptisk finner man navnet Aton og i andre kulturer i Sørvest Asia og andre steder finner man ordet Ata, som betyr far, slik som i Ata Turk. Den sumeriske solguden het Utu.

Da hebreerne for første gang kom til Canaan ble de angrepet av kongen av jebusitene, Adonizedek, hvis navn betyr herre av Zedek (= Jerusalem). Hans etruskiske motpart var Atunis. En del forskere er også av den mening at han kom inn i germansk og norrøn mytologi og hvor hans motpart der ble Balder.

Kvinner i Athen kunne plante adonishager ved hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så fenbikel, salat, hvete og bygg. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget for den altfor tidlig død til planteguden. Dette kan være utgangspunktet for Edens hage.

Så snart som Adonis ble født var barnet så vakkert at Afrodite plasserte ham i en lukket kiste som hun overleverte til underverdens gudinne Persefone for sikkerhet. Persefone ble også betatt av hans overjordiske skjønnhet og nektet å gi ham tilbake. Striden mellom gudinnene ble avgjort og bilagt, enten av Zeus eller musen Kalliope, ved at Adonis tilbrakte fire måneder hos Afrodite – som forførte ham ved hjelp av sin venninne Helene, og fire måneder med Persefone, og fire måneder i året med hvem som han selv valgte. Adonis valgte alltid Afrodite ettersom Persefone var den kalde, ufølsomme gudinnen i Underverdenen.

Proserpina var romernes ekvivalent til Persepone og dannet historien om grunnlaget for våren. Opprinnelsen til hennes navn kommer fra det latinske proserpere eller å ankomme som hentyder til det voksende livet om våren. Proserpina var innordnet i kulten til Libera, en gammel fruktbarhetsgudinne, konen til Liber, og blir ansett som en liv-død-gjenfødsel guddom. Hun var datter av korngudinnen Ceres og himmel- og tordenguden Jupiter.

Adonia var en feiring til ære for Afrodite og Adonis hos blant annet egypterne og grekerne. Den varte i to dager og ble feiret av kvinner. Den første dagen brakte de statuer av Adonis ut på gaten og går gjennom alle ritene vanlig under begravelse, hvor de slo seg selv og kom med klagerop til minne om Venus sorg i etterkant av hennes elskedes død. Den andre dagen ble brukt til lystighet og fest ettersom Adonis kunne vende tilbake til livet igjen og være halvparten av året sammen med Afrodite. Disse to ritualene utgjorde to ulike fester som ble holdt på ulike tidspunkt i året, hvor av den ene 6 måneder etter den andre. Adonis var sammen med Persepone den ene halvdelen og den andre halvdelen med Venus.

Walter Burkert, den mest profilerte forsker på gresk religion og kulter, har etterspurt om ikke Adonis helt fra begynnelsen komme til Hellas sammen med Afrodite. Det fantes tallrike gudinner som tilsvarte den greske gudinnen Afrodite: Hennahenna (hurrisk), Inanna (sumerisk), Ishtar (babylonsk), Astarte (semittisk), Turan (etruskisk), Nepthys (egyptisk) og Venus (romersk). Hun har paralleller i de indoeuropeiske morgengudinnene som Ushas eller Aurora.

Gamletestamentet inkluderer den eneste overlevende tekst kjent for å bruke termen Jebusitt for å beskrive de pre-israelittiske borgerne i Jerusalem. I følge Genesis 10 blir de identifisert som en kanaanittisk stamme som blir listet i tredjeplass blant de kanaanittiske gruppene, mellom hettittene og amorittene. Man antok tidligere at de var identiske med hettittene, men i økende grad antar man nå at det dreier seg om en amorittisk stamme identifisert med Yabusi’um. Men det er fult ut mulig at mer enn en klan eller stamme bar et lignende navn og at jebusittene og yabusi’um refererer til to ulike størrelser.

I Amarna brevene blir det for eksempel nevnt at den samtidige kongen av Jerusalem het Abdi Heba, som er et teoforisk navn som kommer fra den hurriske gudinnen Hebat, noe som gjør det sannsynlig at jebusittene enten var hurriere, var tungt påvirket av dem eller var dominert av en hurrisk maryannu klasse. Jebusitt kan være navnet på Jesus og navnet Mari kan komme fra denne krigerklassen.

Ifølge alle tekster skal det kun eksistere et eksempar av fugl føniks, men alderen varierer fra forfatter til forfatter. Alt fra 500 år til 1461 år. Det er likevel en viss enighet om at fugl føniks hvert 500 år flyver fra Arabia eller India til fønikiens (libanons) trær. Her lager den bål av kvister, brenner seg selv opp og gjennoppstår forynget av asken.

Ifølge denne legenden lever Føniks imellom 500 og 1 000 år. Mot slutten av livsløpet flyr den til den hellige byen Hellopolis hvor den bygger et reir av myrra i tempelet til solguden Ra.  Ved soloppgang antennes reiret av gløden til morgenrøden, og både reiret og fuglen brenner kraftig og blir til aske. Fra denne asken gjenoppstår Føniks som en ung, ny fugl, som stiger høyt opp på himmelen. Dette blir i dag også brukt i overført betydning når man snakker om fugl Føniks.

Et annet sagn sier at fugl føniks bare spiser dugg, så flyr den til fjerne land for å samle velluktende urter som den legger på alteret i Heliopolis. Den setter så fyr på disse og brenner seg selv til aske. Men etter tre dager reiser den seg fra asken til et nytt liv.

Utseendemessig er fugl føniks en slags blanding av ørn og hegre med brusende gyllen fjærdrakt, eller firefaget fjærdrakt. Opprinnelsen kan være de gamle egypternes hellige bennufugl, en hegreart som var den første skapningen som slo seg ned på den åskammen som hadde oppstått av urslammet. Navnet føniks henger sammen med det greske ordet for rød, som også finnes i Fønikia. (Gresk: phoinix- dette navnet er avledet fra ildens farge rød, noe som henger sammen med sagnet om at den steg opp av den rensende flammen.) Hovedstedet for dyrkingen av fugl føniks var (Heliopolis) i Egypt. Det heter seg at fugl føniks kom til Egypt i år 34 e.vt. Og etter egyptisk tankegang skulle enhver som døde forvandle seg til en føniks.

Fugl Føniks er et fabeldyr fra egyptisk mytologi, hvor den er et symbol på gjenfødelsen. Legendene om fugl Føniks finnes også i gresk og romersk mytologi og i kristen ikonografi. I tidlig kristen gravskulptur er fugl Føniks et symbol på oppstandelse og håp om seier over døden. I senere tolkninger er den også blitt symbol på gjenoppstandelse, udødelighet og liv etter døden.

Tidlige kristne forfattere tolket føniks-myten som et symbol på Jesu død og oppstandelse. I det gamle Roma ble fønix til et symbol for imperiets stadig fornyede livskraft, og er i denne betydningen avbildet på bilder og mynter fra keisertiden. Mens i den alkymistiske symbolikken står fønix for ”materia prima” som utslettes og forvandles på veien mot de vises stein…

Semiramis og Ara Geghetsik

En av de mest populære legendene i armensk tradisjon involverer Semiramis og en armensk konge, Ara den vakre eller Ara den dyktige, på armensk kjent som Ara Geghetsik, som skal ha vært en armensk konge som hersket over kongedømmet Urartu/Ararat fra 1769 til 1743 f.vt. Dette på tross av at Semiramis noen ganger blir ansett for å være en tåkete refleksjon av den historiske dronningen Shammuramat, den babylonske konen til Shamshi-Adad V, kongen av Assyria fra 824 til 811 f.vt., som etter hennes manns død i flere år skal ha fungert som regent for hennes sønn Adad-nirari III.

Shalmaneser III, som betyr at guden Shulmanu, guden for underverden, fruktbarhet og krig dyrket av babylonere, akkadere og vestsemittiske folk, er preeminent, var sønn av den assyriske kong Ashurnasirpal II og konge over Assyria (859-824 f.vt.). Hans lange tid ved makten besto av en konstant serie kampanjer mot de østlige stammene, babylonerne, folkene i Mesopotamia og Syria, samt Kizzuwadna, befolket av luwiere og hurriere, og Urartu/Ararat. Hans hærer trengte inn i området rundt Van og Taurus fjellene og hettittene i Karkemish måtte betale tributt, og kongedømmene Hamath ved Orontes elva i det sentrale Syria nord for Damaskus og Aram Damaskus ble underkastet.

Assyrerne, et folk med bakgrunn fra befolkningen i det gamle assyriske imperiet, som blant annet inkluderte Assur, Nineveh Dur-Sharrukin og Nimrud, holdt til i et område som strakk seg fra Nilen i Egypt til Anatolia omkring 671 f.vt., da de ble angrepet av en allianse bestående av det nybabylonske eller kaldeiske imperiet og indoiranske stammer bestående i første rekke av medere og persere og deres hovedstad Nineveh, se Ninus og Nimrod, falt i 612 f.vt. Mee enn et halvt århundre senere var både babylonerne og assyrerne provinser i det persiske imperium.

Assyrerne hadde sitt hovedområde i det nordlige Mesopotamia, i det såkalte Beth Nahrain eller det som blir kalt det assyriske triangel. De oppsto som en blanding mellom den semittiske befolkningen i det akkadiske imperiet, som blant annet inkluderte Akkad, Babylon, Isin og Susa og som ble dannet av Sargon av Akkad, som var de første semittene i Sørvest Asia, og den opprinnelige sumeriske befolkningen, som holdt til i Sumer, som blant annet inkluderte Uruk, Ur, Eridu, Kish, Lagash og Nippur.

Under den eldre assyriske perioden (2000-1500 f.vt.) kontrollerte Assur mye av det nordlige Mesopotamia, men riket ble svekket i den middelassyriske perioden (1500-1000 f.vt.) for så å ekspandere i en rekke erobringer som dannet det nyassyriske imperiet, hvor også arameisk ble gjort til et offisielt språk sammen med det akkadiske, i tidlig jernalder (911-612 f.vt.) og under Ashurbanipal (668-627 f.vt.), som ødela den elamittiske sivilisasjonen, kontrollerte hele den fruktbare halvmåne, inkludert Egypt. Enkelte hevder at det nyassyriske imperiet var verdens første ekte imperium på tross av at Sargon av Akkad (2270-2215 f.vt.), grunnleggeren av det akkadiske imperium, har fått ”æren” av å skape verdens første multietniske imperium.

Babylonia, tidligere Sumer og Akkad, var en assyrisk koloni og tittelen Konge av Babylon var Konge av Sumer og Akkad. Arameiske stammer, blant dem kaldeere, emigrerte til regionen og deres språk ble det dominerende. De ulike kulturene smeltet sammen og dannet den klassiske assyriske kulturen.

Det var under Shalmaneser III, i 853 f.vt., at en koalisjon, alliansen av de 12 kongene, dannet av kongedømmene Egypt, Hamath, Arvad, ammonittene og andre nabostater under ledelse av kong Hadadezer av Damaskus også kjent som Adad-idri, og kanskje identisk med Ben Hadad, og Ahab av Israel slo assyrerne ved slaget ved Karkar på tross av at den assyriske kongen fortsatte hans forsøk på å underlegge seg Israel og Syria.

Denne kampen er kjent for å inkludere flere krigere enn noen gang tidligere i historien og for første gang å nevne noen folk, slik som araberne. Det hele skrevet ned på Kurkh monolitten. Det er her, i en skriftlig kile er en assyrisk innskrift fra 853 f.vt., at etnonymetet arab dukker opp for første gang. Shalmaneser III lister en kong Gindibu av matu arbai, det arabiske land, blant de folk han slo ved Karkar. Det er en betegnelse på ulike semittiske ørkenfolk, den siste flokken til å komme nordover fra de sørlige egnene, i den syriske ørken og Arabia.

Shalmaneser førte krig mot Hadadezers etterfølgerr Hazael og tvang ham til å søke tilflukt innen murene i sin hovedstad i 842 f.vt. Men mens han ikke klarte å erobre Damaskus, men ødela det omkringliggende området, noe som fikk Jehu av Israel, sammen med de fønikiske byer sendte tributt til ham i 841 f.vt. Babylonia hadde allerede blit erobret så langt som til kaldeernes myrer i sør og den babylonske kongen blitt drept. Shalmaneser sendte en ekspedisjon mot Tabal, som ble etterfulgt av en mot Kappadokia og en annen mot Urartu på 830-tallet f.vt. Men han ble etter hvert nødt til, på grunn av sin høye alder, å gi kommandoen av sine armeer videre til Turtan, som vil si kommandoleder, Dayyan-Assur og 6 år senere, i 826 f.vt., gjorde Nineveh og 27 andre viktige byer opprør mot ham under hans opprørsønn Assur-danin-pal, men denne ble knust av Shamshi-Ramman II, også kjent som Shamshi-Adad V, mannen til Shammuramat, som blir identifisert med Semiramis, som var en annen av Shalmanesers sønner. Shamshi-Adad V, far til Adad-nirari III som etterfulgte ham som konge, var assyrisk konge i perioden 824-811 f.vt., men opprøret, som varte frem til 820 f.vt., svekket det assyriske imperiet frem til reformene til Tiglath-pileser III (745-727 f.vt.).

Ara skal ha blitt kjent via legenden om Ara den vakre og Shamiram hvor det heter at den assyriske dronningen Semiramis var så forelsket i ham på grunn av at han var så vakker og dyktig at hun gikk til krig mot Armenia kun for å få ham.

I følge legenden spurte Semiramis Ara om å ekte henne, men Ara, som allerede var gift, avviste henne ettersom han ikke ville svikte hans hjem og familie. Semiramis samlet da Assyrias mektige hærer og marsjerte mot Armenia. Under slaget, som kan ha funnet sted i Ararat dalen, ble Ara drept på tross av at Semiramis hadde gitt ordre om at han skulle bli tatt i live. Hun ble derfor, i likhet med tusener av andre kvinner som hadde lengtet etter den vakre kongen, deprimert. For å stanse krigen mot armenerne tok hun, ettersom hun var kjent for å være en trollkvinne eller heks, kroppen hans og ba gudene om å gjenopplive ham fra de døde. Men uten å lykkes. Da armenerne nærmet seg for å hevne døden til deres leder forkledde hun en av sine elskere som Ara og spredde ryktet at gudene hadde brakt Ara tilbake til livet, noe som endte krigen.

Semiramis, bemerket for hennes ynde og visdom, skal ha erobret mange land og blant annet ha grunnlagt Babylon. Etter en lang og rik tid skal hun ha forsvunnet fra jorden som due for deretter å bli dyrket som en gudinne, datter av fiskegudinnen Atargatis, som hadde mange av kjennetegnene til gudinnen Inanna, som var den mest populære fruktbarhets- og modergudinne i sumerisk, og senere assyrisk og babylonsk, religion. Armensk tradisjon portretterer henne som en hore, noe som kommer av at hun var kjærlighetsgudinne.

Semiramis navn kom til, på tross av at opprinnelsen til det var blitt glemt, å bli brukt til å betegne ulike monumenter i hele Sørvest Asia. Nesten alle gamle arbeider ved Eufrat eller i Iran synes å ha blitt tilskrevet henne, selv Behistun innskriften av Darius. Herodotus tilskrev henne sidebreddene til Eufrat og kjenner hennes navn fra en port i Babylon. Ulike steder i det nordlige Mesopotamia bar hennes navn og et gammelt navn for byen Van, som var et hovedsete for den armenske kulturen og som under navnet Tushpa var hovedstad i Urartu på 900-tallet f.vt., var Shamiramagerd.

Historien om Semiramis og Ara den vakre er en historie om solverv, død og gjenoppstandelse, årets rundgang med andre ord. I likhet med Sham, slik som i navnet til solguden Shamas, betyr Ara sol. Men på tross av mange ulike versjoner av legenden er det vanligvis akseptert at Ara aldri kom tilbake til livet. Ara Geghetsik, Ara den vakre, er guden for våren, floraen, jordbruket, det å så og vann. Han blir assosiert med Isis, Vishnu og Dionysus som symbolet for nytt liv.

Påskens opprinnelse går tilbake til ritualet omkring vårsolvervet innsatt av Semiramis i etterkant av hennes illegitime sønn, Tammuz, som hun overbeviste menneskene om at var den gjenfødte Nimrod, sin død, som ifølge tradisjonen ble drept av et villsvin. I følge legenden gjennoppsto Tammuz i form av vegetasjon på grunn av sin mors tårers makt.

Alexander Hislop i De to Babylonene (1853) skrev at Semiramis var opprinnelsen til et kosmisk symbol og forsøkte å påvise at Semiramis og Nimrod er identiske til Isis og Osiris, Inanna og Tammuz. I følge ham begynte disse historiene å sirkulere som propaganda utviklet av Semiramis for hennes undersåtter slik at de skulle gi henne status som jomfrufødsel og se hennes barn som oppfyllelsen av “frø” profetien i Genesis 3:15. Hun blir den velsignede Jomfru Maria. Og hennes barn blir identifisert med vegetasjons- og liv-død-gjenfødsel guden, slik som den egyptiske Horus og Osiris, den frygiske Attis, den vestsemittiske Adonis og Baal Hadad, den etruskiske Atunis, den kristne Jesus, den norrønske Balder og Odin, den greske Dionysus og Bacchus, for ikke å glemme Zeus, den sumeriske Tammuz, Zoroaster/Zarathustra, den persiske Mithra, den romerske Saturn, samt den indiske Krishna (Vishnu) og Buddha. Gudinner som gikk inn i dødsriket og gjenvente var blant annet Inanna.

Jesus er på mange måter en synkronisering av denne arketypen. I følge Hislop var alle disse guddommelige parene i myter og religioner, slik som Isis/Osiris, Afrodite/Cupid, Asherah/Orion, Maria/Jesus osv., gjenfortellinger av denne opprinnelige historien. Den 25 desember, tidspunktet for vintersolvær, har blitt feiret som solgudens fødselsdag så langt tilbake som man kan huske.

Ettersom folk hadde sett etter den lovede frelseren siden menneskehetens begynnelse (Genesis 3:15) ble de overbevist av Semiramis til å tro at Tammuz var frelseren på tross av at han hadde hatt en overnaturlig fødsel. Ikke lenge etter hadde folket i tillegg til å dyrke Tammuz, eller den gjenfødte Nimrod, også begynt å dyrke Semiramis som fruktbarhetsgudinne. Hun ble kjent som sumerernes Inanna, hurriernes Hannahanna og Hebat, assyrernes og babylonernes Ishtar og Ashtur, frygernes Cybele, egypternes Isis, fønikernes Astarte, samt grekernes Afrodite. Vi gjenfinner Babylons utgave Ishtar i nåtidens pikenavn Ester – og formentlig også i det engelske ord for påske – easter.

Påskedag faller på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn, og datoen varierer dermed innenfor perioden 22. mars (1818 og 2285) til 25. april (1943 og 2038). Påskedag faller på 12. april i 2009, og på 4. april i 2010. For andre år, se artikkelen om bevegelige merkedager. Tidspunktet for påskehøytiden blir beregnet etter påskeformelen.

Påsken er den viktigste av de kristne høytidene, og feires til minne om Jesu Kristi død og oppstandelse. Forut for påsken markeres fastetiden og den stille uke, og etter påskesøndag kommer påsketiden, som varer fram til pinse. Ordet påske er en forvanskning av navnet på den jødiske høytiden pesach. Jødene har feiret påske lengre enn kristendommen. De feiret utvandringen fra fangenskapet i Egypt.

Ifølge Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon er påsken en gammeltestamentlig fest feiret til minne om utgangen fra Egypt (Mosebok 12 og 13; 5 Mosebok 16, 1-8) Påskelammet ble slaktet i templet og spist med familien sammen med ugjæret brød og grønnsaker om kvelden den 14. dag i måneden nisan, som tilsvarer april. Grunnet Jesu lidelse, død og oppstandelse i påsken, ble høytiden den første kristne høytid og kirkens største fest. Regelen for fastsettelse av påskefesten ble gitt ved kirkemøtet i Nikaia 325 år f.Kr. Påskesøndag skal falle på den første søndag etter den første fullmåne etter vårjevndøgn (21.mars). De ortodokse kirkene i Øst-Europa bruker en annen beregning som gjør at deres påskefeiring vanligvis faller senere enn påsken i Vest-Europa.

For kristne er påskens opprinnelse korsfestingen av Krist og hans gjenoppstandelse. I følge Gospelet ble Jesus Kristus, frelseren, den sanne Messias, den som ble lovet i Gamletestamentet, korsfestet og gjenoppstandelse på tiden under den jødiske høytiden. Ettersom gospelet omkring Krist spredde seg utover den ikke-jødiske verden kom den til å bli blandet med de hedenske ritualene.

Samtidige tradisjoner som påskeharen og påskeegg har også sin bakgrunn i praksis etablert av Semiramis. På grunn av deres fruktbare natur har harer lenge blitt assosiert med fruktbarhet og dets gudinne, Inanna. De gamle babylonerne fortalte at et egg hadde falt fra himmelen og ned i Eufrat og at det var fra dette at dronning Inanna eller Astarte, andre navn for Semiramis kom.

Haren har også hatt status som fruktbarhetssymbol, og i form av påskehare skal han stamme fra Tyskland. Virkelig stor ble han imidlertid da han ble flyttet over til USA og det viste seg at han egnet seg ypperlig som myk og nusselig påskefigur som passet fint sammen med egg, et annet fruktbarhetssymbol. Eggene har imidlertid form av godterier i moderne påskehareskikk.

Både hekser og annet skrømt er også tradisjonelt spesielt knyttet til påsken, som i det svenske uttrykket påskekjerringer. I tradisjonen gjenfinnes det derfor et utall verneoppskrifter som skal sørge for at ikke trollmaktene, representert ved alt fra de underjordiske til den djevelske Loke, kjent fra norrøn mytologi, får ta over i denne utsatte tiden.

En del arbeid har vært oppfattet som syndig i denne tiden og derfor omfattet av tabuer. Dette var arbeid med øks eller skjæreredskap på skjærtorsdag, fordi man mente at Jesu kors ble tilvirket med slike redskaper nettopp denne dagen. Eller stikkarbeid, ettersom soldatene stakk Jesus med spyd, og spinning, ettersom tauene Jesus ble bundet til korset med, var spunnet på skjærtorsdag. Gjorde man arbeid som minnet om de overgrepene jesus ble utsatt for, forsterket man lidelsene hans, var logikken. Man havnet dermed på parti med alle onde makter, som da fikk fritt spillerom. Derfor var det regnet som en god taktikk å korse seg for å få Jesu støtte i kampen mot ondskapen.

Men fremst i køen over ondsinnet skrømt stod altså heksene, trolldomskyndige kjerringer med gode forbindelser til djevelen og en egen evne til å utøve skade på folk og fe. For heksene var skjærtorsdag en av årets store høytider.

Ettersom maktene er i full aktivitet rundt påsketider er det også en ypperlig anledning til å ta varsler for resten av året. Påsken kommer også omtrent samtidig med de første vårtegnene, noe som ytterlige har styrket posisjonen som høykonjunktur for spådommer av forskjellig slag. De forskjellige varslene er gjerne knyttet til ulike dager i påsken alt etter hvor i landet man befinner seg.

Påskeharen er et symbol på fruktbarhet, og skal ha sin opprinnelse i den keltiske gudinnen Eostre, som også symboliserer fruktbarhet.

Blant de eldste armenske mytene finner man legender om krigene mellom armenerne og assyrerne. Haik, ansett for å være armenernes patriark, den som grunnla den første armenske stat, skal ha overvunnet den assyriske giganten Bel, som blir ansett for å være Nemruth, den babylonske kongen som i følge Bibelen skal ha forsøkt å bygge Babels tårn. Armenerne kaller seg selv for Hai og deres land for Haiastan til ære for Haik. Haiks hærer invaderte Babylon og etablerte kongedømmet fra hvor armenerne hevder deres arv.

Påskens opprinnelse, en tid forbundet med Kristus gjenoppståelse, er basert på en gammel hedensk feiring. De kristne anser denne dagen som en minnestund for den kulminerende begivenheten for deres tro, men på lik linje med så mange andre kristne feiringer har påsken blitt kommersialisert og sammenblandet med ikke-kristne tradisjoner slik som påskeharen, påskeparader og jakten på påskeegg. Påske er i utgangspunktet en religiøs høytid som blir markert med en rekke helligdager, religiøse skikker og symboler. I tillegg har feiringa fått flere verdslige innslag og folkelige uttrykk. Det gjelder alt fra gamle tradisjoner som bruken av påskeegg, påskeharer og gule påskekyllinger til nyere tiders påskeferie, påskekrim, påskenøtter og påsketre.

Opprinnelsen til påsken dateres tilbake til tiden ikke lenge etter den store floden beskrevet i Genesis 6-9. Nimrod, en sønnesønn av Noa, hadde vendt seg bort fra hans bestefars Gud og hadde blitt en tyrannisk hersker. Som konge skapte Nimrod i følge Bibelen Babel, Ninevah, Asshur, Calla og andre byer, alle kjent for livsstiler som fremmet ondskap og pervertering. Da Nimrod døde guddommeliggjorde hans kone, dronning Semiramis, ham som solguden eller livgiveren. Senere skulle han bli kjent som Baal, og de som fulgte religion Semiramis skapte i hans navn ble kalt Baal dyrkere og ble assosiert med avgudsdyrkelse, demondyrkelse, menneskeofring og andre praksiser som ble sett på som onde.

Enmerkar i legenden Enmerkar og herren av Aratta, trolig i det gamle Armenia, er en legendarisk sumerisk historie om hvordan makten ble flyttet fra Aratta til Uruk, noe lenger til sør, og som stemmer med at den første sivilisasjonsutviklingen først fant sted i fjellsidene for senere, langt mer utviklet, å komme til lavlandet.

Denne legenden er kjent for både å ha likheter med legenden om Babels tårn, E-ana, en ziggurat i Uruk bygget i ære for gudinnen Inanna, som tidligere hadde hatt sitt tempel i Aratta, og språkets forvirring da Enmerkar, kongen av Uruk, siterer hymnen Nudimmud som ber guden Enki om å gjenetablere den lingvistiske enheten i regionene kalt Shubur (Subartu), Hamazi, Sumer, Uri-ki (Akkad) og Martu. På akkadisk er ordet Uri det de kalte seg selv. Ordet akkadiere ble gitt etter hovedstaden Akkad eller Agade som Sargon grunnla (Bibelen forteller at Nimrod grunnla Akkad).

Babel er den hebrewske ekvivalent til det akkadiske Babilu, det greske Babylon, en kosmopolitisk by som opptrer i forbindelse med språkenes forvirring. Babels tårn har ofte blitt assosiert med kjente strukturer, der i blant med E.temen.an.ki, templet for grunnlaget eller skapelsen av himmel og jord, navnet på en ziggurat dedikert til guden Marduk i Babylon av Nabopolassar i det kaldeiske eller nybabylonske dynasti i 610 f.vt. Historien om Babels tårn var trolig influert av E-temen.an.ki under det babylonske fangenskap.

Det er uklart når E-temen.an.ki ble bygget, men det var trolig før kong Hammurabi (1792-1750 f.vt.). Det blir antatt at det babylonske skapelsesdikt Enûma Elish ble skrevet under Hammurabis tid ettersom det nevner at E-sagila, Marduks tempel, ble skapt rett etter skapelsen av verden og impliserer eksistensen av E-temen.an.ki, hvor av begge strukturene blir antatt å ha eksistert lang nok tid tilbake til at dem som skrev diktet skal ha vært klar over når de ble oppført. En tidligere sumerisk historie med lignende elementer er Enmerkar og herren av Aratta.

I følge Bibelen var det i byen Babel at folket skapte et tårn for å utfordre Gud. Frem til da hadde alle folkene på jorden (i alle fall den kjente delen) talt et språk. Byggingen av tårnet førte til at Gud i følge Genesis 11:7 forvirret deres språk for å forhindre dem fra å bli samlet i deres falske tro. Ettersom folk migrerte til andre steder av verden tok mange av dem deres hedenske praksiser med seg.

Sankt Hans

Sankt Hans, også kjent som Jonsok, ettersom feiringen er oppkalt etter døperen Johannes, en skikkelse som dukker opp i Det nye testamente, eller hans danske helgennavn St. Hans, kan i Norge også kalles jonsvaka, som er norrønt og betyr ”våkenatt for Jon.” Sankthansaften feires 23. juni, som vil si kvelden før selve høytidsdagen. Det er en kirkelig høytid til minne om døperen Johannes’ fødsel og ble plassert ved midtsommer for på den måten å balansere vintersolværet, dagen da Jesus ble født.

Johannes Døperen, som var sønn av den jødiske presten Sakarja og Elisabeth, Jomfru Marias kusine, døpte sin tremenning Jesus Kristus i Jordanelven. Det fortelles i Bibelen at Maria besøkte Elisabeth mens de begge var svangre, og at barnet da ”hoppet av fryd” i hennes mage. I Den katolske kirke mener man at Johannes da ble løst fra arvesynden, og dermed født uten skyld (dog ikke unnfanget uten skyld som Maria).

Dagen er foruten å bli knyttet til den kristne høytiden samtidig knyttet til gamle, før-kristne midtsommertradisjoner, som har blitt markert på ulikt vis over hele Nord-Europa, og feires i Norge som en sommerfest hvor man mange steder har store sankthansbål den 23. juni.

Den folkelige midtsommerfeiringen er eldre enn den kirkelige høytiden og har tradisjonelt involvert spill, dans og drukkenskap, som myndighetene iherdig har motarbeidet på 1500-tallet. Den ikke-kristne tradisjonen med å feire sommersolverv, tidspunktet når jorden er i det punktet av sin bane hvor den nordlige halvkule heller sterkest mot solen, er særlig utbredt og sterk i Sverige, Finland, Estland og Lettland, men liknende tradisjoner finnes over hele Nord-Europa og i Storbritannia. Når solen står i sør midt på dagen har den sin høyeste høyde over horisonten i året og det er den dagen som har lengst daglengde. I dagligtale sier man ofte at “sola snur” på dette tidspunktet.

I mange trossystemer er det dagen for den største kampen mellom den mørke og den lyse solguden, som vil si den faretruende mot den beskyttende, som vanligvis er brødre eller tvillinger, i året. Midtsommer, som har blitt feiret fra de tidligste tider, er høyden fra hvor solen faller ettersom det er dagen hvor lyset varer lengst. Midtsommer eller Litha betyr at solen står stille.

Både i Sørvest Asia og i det aegeiske området var midtsommer innledningen for en tid med sorg: Babylonerne markerte nedgangen i soltimer og den drepende sommervarme og tørke med en seks dagers “begravelse” for guden.

Ara the Beautiful

Semiramis

Life-death-rebirth deity

Ukristelige påskeskikker

Godmen

Sivilisasjonsspredningen I

Sivilisasjonsspredningen II

Sivilisasjonsspredningen III

Sivilisasjonsspredningen IV

Folket i Sørvest Asia

Folket i Sørvest Asia – Sumerernes bakgrunn

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: