Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

Archive for December, 2012

The Turkic Languages in a Nutshell

Posted by Fredsvenn on December 27, 2012

https://i0.wp.com/turkic-languages.scienceontheweb.net/geographical_dendrogram_of_turkic_languages.gif

https://i0.wp.com/turkic-languages.scienceontheweb.net/turkic_languages_dendrogram_6.gif

https://i2.wp.com/turkic-languages.scienceontheweb.net/turkic_languages_wave_model.gif

https://i0.wp.com/turkic-languages.scienceontheweb.net/spread_of_turkic_languages.jpg

https://i2.wp.com/turkic-languages.scienceontheweb.net/Turkic_expansion.jpg

The Turkic Languages in a Nutshell

 

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Kristendommen

Posted by Fredsvenn on December 20, 2012

Horus, Attis, Mithra, Krishna, Dionysus and Jesus… spot the difference:

Kunnskap om våre høytider og deres ”ukristne” opprinnelse bør ikke føre frem til ateisme, men heller en rikere og dypere forståelse av den Kristus som lever i oss alle og det enorme og pågående mysterium av kosmos best forstått gjennom historier og arketyper.

Kristendommen er ikke kun en monoteistisk religion, det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud, men inkluderer samtlige “hedenske” religioner i sitt bearbeidede materiale, som vil si at den på mange måter er en samrøre mellom det abrahamiske og de gamle polyteistiske religionene, som igjen stort sett er knyttet til universet, og da ikke aller minst stjernehimmelen, som vi lever i og under.

Bibelen handler om, ved siden av den historiske Jesu Krist, om stjerner og stjernebilder, folkenes opprinnelse og migrasjon og gamle myter, slik som fra Gilgamesh og Enmerkar og herren av Aratta. Dette trolig på grunn av at den historiske Jesu Krist, som var hovedpersonen i urkristendommen, raskt kom til å miste fotfeste etter sin død i forhold til de lokale religionene og tradisjonene som eksisterte.

De som først fulgte Jesu Krist tenkte ikke på ham som en gudommelig Messias. For dem var han en læremester som hjalp dem gjennom vanskelige tider. De tidligste ordene av og om Jesus åpenbarer at han ble betraktet som en sterk lærer i den greske, kyniske, filosofiske tradisjonen.

Jesu Krist levde i et tidsrom da Palestina fremdeles var under viktig innflytelse av grekerne. Det bildet som kildene tegner av ham viser et menneske som er sterkt knyttet til personene rundt seg, personer som ofte har det felles at de trenger råd, hjelp, støtte, tro, tilgivelse og kjærlighet.  Det tapte evangelium, skriftet som har blitt kalt Q, inneholder de ordene som blir betraktet som de mest autentiske ordene fra Jesus.

Enkelte, som Jehovas vitner mener at Jesus var guddommelig, men ikke Gud. De mener at han var Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble en åndeperson igjen etter sin jordiske død. De identifiserer ham også med erkeengelen Mikael, den eneste av englene som bibelen omtaler som erkeengel. Av alle englene som er omtalt i Bibelen så er kun to nevnt ved navn – Mikael og Gabriel. Noen liberale teologer mener også at Jesus ikke er guddommelig, men kun et menneske, noe som innebærer at han ikke er den Messias Gamle testamentet omhandler.

Kristendommen ble ikke til som et ovenfor og ned, som en elites overbevisning som ble ble presset nedover hodene til de andre, slik som senere kom til å bli standarden. De urkristne var utbrytere fra denne urettferdige og patriarkalske ordenen. På mange kan det se ut som en revolusjon nedenfra.

Jesu Krist kom ikke med et forgjettet land, men drømmen om et utopi man sammen skulle skape. Kvinnen skulle være likestilt med mannen og de urkristne brøt med stammen da de erklærte at kristendommen skulle være åpen for alle etniske grupper. Jesu Krist brukte vold en gang og det var da han veltet bordene til pengevekslerne i templet i Jerusalem. Det var de med rent hjerte, ikke dem med penger som fikk komme til Paradis. Historien om den barmhjertige samaritan er et godt eksempel på god folkeskikk.

Kristendommen er en frelsesreligion, som vil si at de kristne tror at de som tror på Jesus Kristus oppnår frelse og evig liv i Guds nærvær. Det kan sies at det er et fellestrekk at man ser på frelse som et resultat av Guds nåde og ikke av menneskelige gjøremål. Det er dog store forskjeller i hvordan man tolker dette i praksis. Et eksempel er forståelsen av gode gjerninger; enkelte kirkesamfunn tror at gode gjerninger bidrar til å oppnå Guds nåde mens andre tror at gode gjerninger er noe som følger av at Gud virker i den som er frelst. Man skal frelses fra sine synder, bli et godt menneske og vende sitt skinn mot sin fiende, som vil si at man ikke skulle bruke tvang men overtalelsesevne.

Ved siden av dette kan det sies at kristendommen er en åpenbaringsreligion. Den åpenbaring som anerkjennes av alle kristne er Bibelen, som dels er åpenbart gjennom jødene og dels fra Kristus gjennom apostlene. I de protestantiske kirker regnes dette som den eneste åpenbaringen. I katolsk og ortodoks kristendom mener man det er to kilder til åpenbaringen: Skriften (Bibelen) og tradisjon. Sistnevnte er den delen av Kristi lære som apostlene formidlet til uten at den ble eksplisitt skrevet ned. De fleste grener hører også på autoriteter innen kirkesamfunnet som har fått åpenbaringer direkte fra Gud. Da blir budskapet prøvd opp mot Bibelen.

Kristendommen ble ikke en statsreligion før den ble det i Armenia i år 301.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Fuglen Føniks

Posted by Fredsvenn on December 20, 2012

Fil:Phoenix detail from Aberdeen Bestiary.jpg

Føniks, også kalt fuglen Føniks, er en fabelfugl. Navnet føniks kommer av gresk phoinix, som betød purpur, og som også gav navn til Fønikia, siden innbyggerne der handlet nettopp med denne etterspurte rødfargen. Fønikia er dannet av det greske føniki – Φοινίκη (= det røde folk) etter ordet foinos som betyr rød, ettersom de kostbare fargestoffene purpur og karmosinrød ble produsert der.

Haplogruppen til fønikerne, mest sannsynlig et semittisk folk, har blitt anslått som haplogruppe J2. Fønikerne var kanaanitter — og stamfedre til dagens libanesere. Den mannlige befolkningen i Tunisia og Malta ble også omfattet av denne forskningen, og viste seg å dele en stor andel genetiske likheter med de libanesiske fønikere. For Maltas vedkommende delte rundt en tredjedel av befolkningen DNA med antikkens fønikere.

Andre grupper som er forbundet med samme haplogruppe er hurri-urartierne, som ikke minst utgjør dagens armenere og kurdere, hvis navn  betyr det samme og som stammer fra hurriere (kur – hur og ar – ur). Hurri-urartierne dannet utgangspunktet for alle de store sivilisasjonene i Eurasia, slik som på Balkan, Egypt, Mesopotamia, Iran, India, Kaukasus mm.

Hurri-urartiernme holdt til i hele området og ga også opphav til etruskerne, som var de som ga grunnlaget for Romerriket. Men mens en del av dette folket kom til å snakke semittisk, var det en annen del av dem som begynte å snakke indoeuropeisk. På mange måter kan man si at både semittisk og indoeuropeisk stammer fra denne folkegruppen i kontakt med afrikanere i sør og det som kom til å utvikle seg til å bli indoeuropeere i nord.

Fønikerne har fått æren for å spredt det fønikiske alfabet rundt hele Middelhavet. Det var en variant av det semittiske alfabet fra området rundt Kanaan utviklet århundrer tidligere i området Sinai eller i det sentrale Egypt. Fønikiske handelsmenn spredte dette skriftsystemet langs handelsrutene i Egeerhavet, til kysten av Anatolia (Lilleasia), den minoriske sivilisasjon på Kreta, det mykenske Hellas, og over hele Middelhavet.

Første gang fugl føniks beskrives er i et dikt av grekeren Hesiodos, en tidlig gresk poet, rhapsod og bonde fra Boiotia, på 600-tallet f.vt. Han mente, fra et skriftfragment, at Adonis, en årlig plantegud for liv-død-gjenfødelse hvis natur er knyttet til kalenderen, var sønnen til Føniks og Aphesiboea. Dette er bare bevart som et sitat hos Plutarch (død år 120) Senere omtales føniks av blant andre Herodot, Manilius og Tacitus.

Adonis, berømt for sin skjønnhet, ble elsket av Afrodite og spesielt dyrket av kvinner. Han er nært forbundet med den sumeriske Tammuz, den egyptiske Osiris, den semittiske Baal Hadad, den etruskiske Atunis og den frygiske attis, hvor av alle er død og oppstandelsesguder som representerer gjenfødsel og vegetasjon.

Navnet, det nordvestsemittiske A-D-N, er på semittisk en variasjon av ordet herre, som også ble brukt, som Adonai, til å referere til Yahweh i Det gamle testamentet. På egyptisk finner man navnet Aton og i andre kulturer i Sørvest Asia og andre steder finner man ordet Ata, som betyr far, slik som i Ata Turk. Den sumeriske solguden het Utu.

Da hebreerne for første gang kom til Canaan ble de angrepet av kongen av jebusitene, Adonizedek, hvis navn betyr herre av Zedek (= Jerusalem). Hans etruskiske motpart var Atunis. En del forskere er også av den mening at han kom inn i germansk og norrøn mytologi og hvor hans motpart der ble Balder.

Kvinner i Athen kunne plante adonishager ved hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så fenbikel, salat, hvete og bygg. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget for den altfor tidlig død til planteguden. Dette kan være utgangspunktet for Edens hage.

Så snart som Adonis ble født var barnet så vakkert at Afrodite plasserte ham i en lukket kiste som hun overleverte til underverdens gudinne Persefone for sikkerhet. Persefone ble også betatt av hans overjordiske skjønnhet og nektet å gi ham tilbake. Striden mellom gudinnene ble avgjort og bilagt, enten av Zeus eller musen Kalliope, ved at Adonis tilbrakte fire måneder hos Afrodite – som forførte ham ved hjelp av sin venninne Helene, og fire måneder med Persefone, og fire måneder i året med hvem som han selv valgte. Adonis valgte alltid Afrodite ettersom Persefone var den kalde, ufølsomme gudinnen i Underverdenen.

Proserpina var romernes ekvivalent til Persepone og dannet historien om grunnlaget for våren. Opprinnelsen til hennes navn kommer fra det latinske proserpere eller å ankomme som hentyder til det voksende livet om våren. Proserpina var innordnet i kulten til Libera, en gammel fruktbarhetsgudinne, konen til Liber, og blir ansett som en liv-død-gjenfødsel guddom. Hun var datter av korngudinnen Ceres og himmel- og tordenguden Jupiter.

Adonia var en feiring til ære for Afrodite og Adonis hos blant annet egypterne og grekerne. Den varte i to dager og ble feiret av kvinner. Den første dagen brakte de statuer av Adonis ut på gaten og går gjennom alle ritene vanlig under begravelse, hvor de slo seg selv og kom med klagerop til minne om Venus sorg i etterkant av hennes elskedes død. Den andre dagen ble brukt til lystighet og fest ettersom Adonis kunne vende tilbake til livet igjen og være halvparten av året sammen med Afrodite. Disse to ritualene utgjorde to ulike fester som ble holdt på ulike tidspunkt i året, hvor av den ene 6 måneder etter den andre. Adonis var sammen med Persepone den ene halvdelen og den andre halvdelen med Venus.

Walter Burkert, den mest profilerte forsker på gresk religion og kulter, har etterspurt om ikke Adonis helt fra begynnelsen komme til Hellas sammen med Afrodite. Det fantes tallrike gudinner som tilsvarte den greske gudinnen Afrodite: Hennahenna (hurrisk), Inanna (sumerisk), Ishtar (babylonsk), Astarte (semittisk), Turan (etruskisk), Nepthys (egyptisk) og Venus (romersk). Hun har paralleller i de indoeuropeiske morgengudinnene som Ushas eller Aurora.

Gamletestamentet inkluderer den eneste overlevende tekst kjent for å bruke termen Jebusitt for å beskrive de pre-israelittiske borgerne i Jerusalem. I følge Genesis 10 blir de identifisert som en kanaanittisk stamme som blir listet i tredjeplass blant de kanaanittiske gruppene, mellom hettittene og amorittene. Man antok tidligere at de var identiske med hettittene, men i økende grad antar man nå at det dreier seg om en amorittisk stamme identifisert med Yabusi’um. Men det er fult ut mulig at mer enn en klan eller stamme bar et lignende navn og at jebusittene og yabusi’um refererer til to ulike størrelser.

I Amarna brevene blir det for eksempel nevnt at den samtidige kongen av Jerusalem het Abdi Heba, som er et teoforisk navn som kommer fra den hurriske gudinnen Hebat, noe som gjør det sannsynlig at jebusittene enten var hurriere, var tungt påvirket av dem eller var dominert av en hurrisk maryannu klasse. Jebusitt kan være navnet på Jesus og navnet Mari kan komme fra denne krigerklassen.

Ifølge alle tekster skal det kun eksistere et eksempar av fugl føniks, men alderen varierer fra forfatter til forfatter. Alt fra 500 år til 1461 år. Det er likevel en viss enighet om at fugl føniks hvert 500 år flyver fra Arabia eller India til fønikiens (libanons) trær. Her lager den bål av kvister, brenner seg selv opp og gjennoppstår forynget av asken.

Ifølge denne legenden lever Føniks imellom 500 og 1 000 år. Mot slutten av livsløpet flyr den til den hellige byen Hellopolis hvor den bygger et reir av myrra i tempelet til solguden Ra.  Ved soloppgang antennes reiret av gløden til morgenrøden, og både reiret og fuglen brenner kraftig og blir til aske. Fra denne asken gjenoppstår Føniks som en ung, ny fugl, som stiger høyt opp på himmelen. Dette blir i dag også brukt i overført betydning når man snakker om fugl Føniks.

Et annet sagn sier at fugl føniks bare spiser dugg, så flyr den til fjerne land for å samle velluktende urter som den legger på alteret i Heliopolis. Den setter så fyr på disse og brenner seg selv til aske. Men etter tre dager reiser den seg fra asken til et nytt liv.

Utseendemessig er fugl føniks en slags blanding av ørn og hegre med brusende gyllen fjærdrakt, eller firefaget fjærdrakt. Opprinnelsen kan være de gamle egypternes hellige bennufugl, en hegreart som var den første skapningen som slo seg ned på den åskammen som hadde oppstått av urslammet. Navnet føniks henger sammen med det greske ordet for rød, som også finnes i Fønikia. (Gresk: phoinix- dette navnet er avledet fra ildens farge rød, noe som henger sammen med sagnet om at den steg opp av den rensende flammen.) Hovedstedet for dyrkingen av fugl føniks var (Heliopolis) i Egypt. Det heter seg at fugl føniks kom til Egypt i år 34 e.vt. Og etter egyptisk tankegang skulle enhver som døde forvandle seg til en føniks.

Fugl Føniks er et fabeldyr fra egyptisk mytologi, hvor den er et symbol på gjenfødelsen. Legendene om fugl Føniks finnes også i gresk og romersk mytologi og i kristen ikonografi. I tidlig kristen gravskulptur er fugl Føniks et symbol på oppstandelse og håp om seier over døden. I senere tolkninger er den også blitt symbol på gjenoppstandelse, udødelighet og liv etter døden.

Tidlige kristne forfattere tolket føniks-myten som et symbol på Jesu død og oppstandelse. I det gamle Roma ble fønix til et symbol for imperiets stadig fornyede livskraft, og er i denne betydningen avbildet på bilder og mynter fra keisertiden. Mens i den alkymistiske symbolikken står fønix for ”materia prima” som utslettes og forvandles på veien mot de vises stein…

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Semiramis og Ara Geghetsik

Posted by Fredsvenn on December 20, 2012

File:Ara Geghetsik dead body brought to Shamiram.jpg

 

En av de mest populære legendene i armensk tradisjon involverer Semiramis og en armensk konge, Ara den vakre eller Ara den dyktige, på armensk kjent som Ara Geghetsik, som skal ha vært en armensk konge som hersket over kongedømmet Urartu/Ararat fra 1769 til 1743 f.vt. Dette på tross av at Semiramis noen ganger blir ansett for å være en tåkete refleksjon av den historiske dronningen Shammuramat, den babylonske konen til Shamshi-Adad V, kongen av Assyria fra 824 til 811 f.vt., som etter hennes manns død i flere år skal ha fungert som regent for hennes sønn Adad-nirari III.

Shalmaneser III, som betyr at guden Shulmanu, guden for underverden, fruktbarhet og krig dyrket av babylonere, akkadere og vestsemittiske folk, er preeminent, var sønn av den assyriske kong Ashurnasirpal II og konge over Assyria (859-824 f.vt.). Hans lange tid ved makten besto av en konstant serie kampanjer mot de østlige stammene, babylonerne, folkene i Mesopotamia og Syria, samt Kizzuwadna, befolket av luwiere og hurriere, og Urartu/Ararat. Hans hærer trengte inn i området rundt Van og Taurus fjellene og hettittene i Karkemish måtte betale tributt, og kongedømmene Hamath ved Orontes elva i det sentrale Syria nord for Damaskus og Aram Damaskus ble underkastet.

Assyrerne, et folk med bakgrunn fra befolkningen i det gamle assyriske imperiet, som blant annet inkluderte Assur, Nineveh Dur-Sharrukin og Nimrud, holdt til i et område som strakk seg fra Nilen i Egypt til Anatolia omkring 671 f.vt., da de ble angrepet av en allianse bestående av det nybabylonske eller kaldeiske imperiet og indoiranske stammer bestående i første rekke av medere og persere og deres hovedstad Nineveh, se Ninus og Nimrod, falt i 612 f.vt. Mee enn et halvt århundre senere var både babylonerne og assyrerne provinser i det persiske imperium.

Assyrerne hadde sitt hovedområde i det nordlige Mesopotamia, i det såkalte Beth Nahrain eller det som blir kalt det assyriske triangel. De oppsto som en blanding mellom den semittiske befolkningen i det akkadiske imperiet, som blant annet inkluderte Akkad, Babylon, Isin og Susa og som ble dannet av Sargon av Akkad, som var de første semittene i Sørvest Asia, og den opprinnelige sumeriske befolkningen, som holdt til i Sumer, som blant annet inkluderte Uruk, Ur, Eridu, Kish, Lagash og Nippur.

Under den eldre assyriske perioden (2000-1500 f.vt.) kontrollerte Assur mye av det nordlige Mesopotamia, men riket ble svekket i den middelassyriske perioden (1500-1000 f.vt.) for så å ekspandere i en rekke erobringer som dannet det nyassyriske imperiet, hvor også arameisk ble gjort til et offisielt språk sammen med det akkadiske, i tidlig jernalder (911-612 f.vt.) og under Ashurbanipal (668-627 f.vt.), som ødela den elamittiske sivilisasjonen, kontrollerte hele den fruktbare halvmåne, inkludert Egypt. Enkelte hevder at det nyassyriske imperiet var verdens første ekte imperium på tross av at Sargon av Akkad (2270-2215 f.vt.), grunnleggeren av det akkadiske imperium, har fått ”æren” av å skape verdens første multietniske imperium.

Babylonia, tidligere Sumer og Akkad, var en assyrisk koloni og tittelen Konge av Babylon var Konge av Sumer og Akkad. Arameiske stammer, blant dem kaldeere, emigrerte til regionen og deres språk ble det dominerende. De ulike kulturene smeltet sammen og dannet den klassiske assyriske kulturen.

Det var under Shalmaneser III, i 853 f.vt., at en koalisjon, alliansen av de 12 kongene, dannet av kongedømmene Egypt, Hamath, Arvad, ammonittene og andre nabostater under ledelse av kong Hadadezer av Damaskus også kjent som Adad-idri, og kanskje identisk med Ben Hadad, og Ahab av Israel slo assyrerne ved slaget ved Karkar på tross av at den assyriske kongen fortsatte hans forsøk på å underlegge seg Israel og Syria.

Denne kampen er kjent for å inkludere flere krigere enn noen gang tidligere i historien og for første gang å nevne noen folk, slik som araberne. Det hele skrevet ned på Kurkh monolitten. Det er her, i en skriftlig kile er en assyrisk innskrift fra 853 f.vt., at etnonymetet arab dukker opp for første gang. Shalmaneser III lister en kong Gindibu av matu arbai, det arabiske land, blant de folk han slo ved Karkar. Det er en betegnelse på ulike semittiske ørkenfolk, den siste flokken til å komme nordover fra de sørlige egnene, i den syriske ørken og Arabia.

Shalmaneser førte krig mot Hadadezers etterfølgerr Hazael og tvang ham til å søke tilflukt innen murene i sin hovedstad i 842 f.vt. Men mens han ikke klarte å erobre Damaskus, men ødela det omkringliggende området, noe som fikk Jehu av Israel, sammen med de fønikiske byer sendte tributt til ham i 841 f.vt. Babylonia hadde allerede blit erobret så langt som til kaldeernes myrer i sør og den babylonske kongen blitt drept. Shalmaneser sendte en ekspedisjon mot Tabal, som ble etterfulgt av en mot Kappadokia og en annen mot Urartu på 830-tallet f.vt. Men han ble etter hvert nødt til, på grunn av sin høye alder, å gi kommandoen av sine armeer videre til Turtan, som vil si kommandoleder, Dayyan-Assur og 6 år senere, i 826 f.vt., gjorde Nineveh og 27 andre viktige byer opprør mot ham under hans opprørsønn Assur-danin-pal, men denne ble knust av Shamshi-Ramman II, også kjent som Shamshi-Adad V, mannen til Shammuramat, som blir identifisert med Semiramis, som var en annen av Shalmanesers sønner. Shamshi-Adad V, far til Adad-nirari III som etterfulgte ham som konge, var assyrisk konge i perioden 824-811 f.vt., men opprøret, som varte frem til 820 f.vt., svekket det assyriske imperiet frem til reformene til Tiglath-pileser III (745-727 f.vt.).

Ara skal ha blitt kjent via legenden om Ara den vakre og Shamiram hvor det heter at den assyriske dronningen Semiramis var så forelsket i ham på grunn av at han var så vakker og dyktig at hun gikk til krig mot Armenia kun for å få ham.

I følge legenden spurte Semiramis Ara om å ekte henne, men Ara, som allerede var gift, avviste henne ettersom han ikke ville svikte hans hjem og familie. Semiramis samlet da Assyrias mektige hærer og marsjerte mot Armenia. Under slaget, som kan ha funnet sted i Ararat dalen, ble Ara drept på tross av at Semiramis hadde gitt ordre om at han skulle bli tatt i live. Hun ble derfor, i likhet med tusener av andre kvinner som hadde lengtet etter den vakre kongen, deprimert. For å stanse krigen mot armenerne tok hun, ettersom hun var kjent for å være en trollkvinne eller heks, kroppen hans og ba gudene om å gjenopplive ham fra de døde. Men uten å lykkes. Da armenerne nærmet seg for å hevne døden til deres leder forkledde hun en av sine elskere som Ara og spredde ryktet at gudene hadde brakt Ara tilbake til livet, noe som endte krigen.

Semiramis, bemerket for hennes ynde og visdom, skal ha erobret mange land og blant annet ha grunnlagt Babylon. Etter en lang og rik tid skal hun ha forsvunnet fra jorden som due for deretter å bli dyrket som en gudinne, datter av fiskegudinnen Atargatis, som hadde mange av kjennetegnene til gudinnen Inanna, som var den mest populære fruktbarhets- og modergudinne i sumerisk, og senere assyrisk og babylonsk, religion. Armensk tradisjon portretterer henne som en hore, noe som kommer av at hun var kjærlighetsgudinne.

Semiramis navn kom til, på tross av at opprinnelsen til det var blitt glemt, å bli brukt til å betegne ulike monumenter i hele Sørvest Asia. Nesten alle gamle arbeider ved Eufrat eller i Iran synes å ha blitt tilskrevet henne, selv Behistun innskriften av Darius. Herodotus tilskrev henne sidebreddene til Eufrat og kjenner hennes navn fra en port i Babylon. Ulike steder i det nordlige Mesopotamia bar hennes navn og et gammelt navn for byen Van, som var et hovedsete for den armenske kulturen og som under navnet Tushpa var hovedstad i Urartu på 900-tallet f.vt., var Shamiramagerd.

Historien om Semiramis og Ara den vakre er en historie om solverv, død og gjenoppstandelse, årets rundgang med andre ord. I likhet med Sham, slik som i navnet til solguden Shamas, betyr Ara sol. Men på tross av mange ulike versjoner av legenden er det vanligvis akseptert at Ara aldri kom tilbake til livet. Ara Geghetsik, Ara den vakre, er guden for våren, floraen, jordbruket, det å så og vann. Han blir assosiert med Isis, Vishnu og Dionysus som symbolet for nytt liv.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

African Haplogroup E in SW-Asia and Europe

Posted by Fredsvenn on December 19, 2012

File:Haplogrupo E-ADN-Y.GIF

E1b1b1 origins map

Haplogroup E1b1b (E-M215), previously known as E3b, is a major Y-chromosome haplogroup. It is a division of the macro haplogroup E, and is defined by the single nucleotide polymorphism (SNP) mutation (E-M215). In other words it is one of the major paternal lines of humanity, linking from father-to-son back to a common male-line ancestor.

The modern population of E1b1b and E1b1b1 (E-M35) lineages are almost identical, and therefore by definition age estimates based on these two populations are also identical. E1b1b and its dominant sub-clade E1b1b1 are believed to have first appeared in East Africa about 22.400 years ago.

All major sub-branches of E1b1b1, which is dominated by its longer-known subclade E1b1b1a, are thought to have originated in the same general area as the parent clade: in North Africa, East Africa, or nearby areas of the Near East.

Based on genetic STR variance data, it is suggested that E1b1b1a originated in Northeastern Africa, which in the study refers specifically to Egypt and Libya.

Some branches of E1b1b1 left Africa many thousands of years ago. E1b1b1a1 (E-M78) has been in Europe longer than 10.000 years, and more recently, human remains excavated in a Spanish funeral cave dating from approximately 7.000 years ago were shown to be in this haplogroup.

Nevertheless, E1b1b1 represents a more recent movement of people out of Africa than haplogroup CT, which otherwise dominates human populations outside Africa. The structure and regional pattern of E1b1b1 sub-clades potentially give reagents with which to infer specific episodes of population histories associated with the Neolithic agricultural expansion.

Concerning European E1b1b1 within this scheme E1b1b seems to represent a late-Pleistocene migration from North Africa to Europe over the Sinai Peninsula in Egypt.

There is also evidence for additional migration of E1b1b carrying men directly from Africa to southwestern Europe, via a maritime route. The earlier E1b1b1 population may have migrated by sea directly from Africa to southwestern Europe, because they observed cases of E1b1b1a* (E-V68*) (without the M78 mutation) only in Sardinia, and not in the Middle Eastern samples.

The E1b1b1a1 mutation has been estimated to have occurred in Northeastern Africa, in a refugium which existed on the border of present-day Sudan and Egypt, near Lake Nubia, until the onset of a humid phase around 8.500 BC, up to 18.600 years ago (17.300–20,000 years ago), with some possibility that it may have been more recent.

E1b1b1a1 is a commonly occurring subclade, widely distributed in North Africa, the Horn of Africa, West Asia, (the Middle East and Near East) up to Southern Asia, and all of Europe. It looks like Egypt was a hub for the distribution of the various geographically localized E1b1b1a1-related sub-clades.

Concerning E1b1b1a1, like other forms of E1b1b1 there is evidence of multiple routes of expansion out of an African homeland. While there were apparently direct migrations from North Africa to Iberia and Southern Italy (of people carrying the subclades E1b1b1a1a, E1b1b1a1c, and E-V65), the majority of E1b1b1a1 lineages found in Europe belong to the E1b1b1a1b (E-V13) sub-clade which appears to have entered Europe at some time undeterminded from the Near East, where it apparently originated, via the Balkans.

The European distribution has a frequency peak centered in parts of the Balkans (up to almost 50% in some areas) and Sicily, and declining frequencies evident toward western, central, and northeastern Europe.

The northward-moving rainfall belts during this period could have also spurred a rapid migration of Mesolithic foragers northwards in Africa, the Levant and ultimately onwards to Asia Minor and Europe, where they each eventually differentiated into their regionally distinctive branches.

Towards the south some subclades of E1b1b1a1, specifically E1b1b1a1a and E1b1b1a1c, might have been brought to Sudan from North Africa after the progressive desertification of the Sahara around 6.000-8.000 years ago.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

The Natufians in the Mesolithic/Neolithic Levant

Posted by Fredsvenn on December 19, 2012

File:NatufianSpread.svg

File:Natufian-Burial-ElWad.jpg

image

The Natufian culture which existed about 12,000 years ago in the Levant, has been the subject of various archeological investigations as the Natufian culture is generally believed to be the source of the European and North African Neolithic.

The Natufians was an Epipaleolithic culture that existed from 13,000 to 9,800 years ago in the Levant, a region in the Eastern Mediterranean. It was unusual in that it was sedentary, or semi-sedentary, before the introduction of agriculture.

The Natufian communities are possibly the ancestors of the builders of the first Neolithic settlements of the region, which may have been the earliest in the world.

There is some evidence for the deliberate cultivation of cereals, specifically rye, by the Natufian culture, at the Tell Abu Hureyra site, the site for earliest evidence of agriculture in the world. Generally, though, Natufians made use of wild cereals. Animals hunted included gazelles.

The jury is still out on who holds the title for ‘the first farmers’ as the East Asians are also looking good for it, but Turkey and the Zagros region is more likely to be the home of western agriculture, not Israel or Syria.

It’s rather telling that the very earliest Natufian agricultural sites are right on the edges of their territory (Abu Hureyra) and growing a more Northerly crop. They gathered wild grains for a long time after farming was introduced.

They seem to share some cultural ties to the Turkish culture of the time, such as removing and decorating skulls, and burying their dead inside their houses. They also have the habit of incisor evulsion shared with the Ibero Maurussian Culture of Morocco. Interestingly, their genetic legacy in the near East seems to be a male contribution (v13), but no L Mt Lineages came out of Africa to accompany it.

According to Bar-Yosef the Natufian culture emerged from the mixing of the Geometric Kebaran (indigenous to the Levant) and the Mushabian (also indigenous to the Levant).

The Emirian culture

The Upper Palaeolithic period is dated in the Levant to ca. 48,000–20,000. Emirian culture was a culture that existed in the Levant (Syria, Lebanon, Israel, Palestine) between the Middle Paleolithic and the Upper Paleolithic periods.

The Emirian culture apparently developed from the local Mousterian without rupture, keeping numerous elements of the Levalloise-Mousterian, together with the locally typical (but not frequent) point known as Emireh point.

There are also numerous stone blade tools, including some curved knives similar to those found in the Chatelperronian culture of Western Europe. According to Dorothy Garrod, the Emireh point, known from several sites in Israel, is the hallmark of this culture.

The Emirian eventually evolved into the Antelian culture, an Upper Paleolithic phase of the Levant (Syria, Lebanon, Palestine) that evolves from Emirian, which represents the transition between the Middle Paleolithic and the Upper Paleolithic in the Levant (Syria, Lebanon, Palestine).

The Antelian culture is still of Levalloise tradition, but with some Aurignacian influences. The most important innovation in the Antelian period is the incorporation of some typical elements of Aurignacian, like some types of burins and narrow blade points that resemble the European type of Font-Yves.

The Aurignacian culture is an archaeological culture of the Upper Palaeolithic, located in Europe and southwest Asia. It lasted broadly within the period from ca. 45,000 to 35,000 years ago (about 37,000 to 27,000 years ago on the uncalibrated radiocarbon timescale; between ca. 47,000 and 41,000 years ago using the most recent calibration of the radiocarbon timescale).

The Kebarian culture

The Kebaran culture (18,000 to 10,000 BC), an archaeological culture in the Eastern Mediterranean area named after its type site, Kebara Cave south of Haifa, is preceded by the Athlitian phase of the Antelian, and is the last Upper Paleolithic phase of the Levant (Syria, Jordan, Lebanon, Israel.

Situated in the Terminal Pleistocene, the Kebaran is classified as an Epipaleolithic society (ca. 20,000-9,500 BC) characterized by significant cultural variability and wide spread of the microlithic technologies.

The Kebarans were characterized by small, geometric microliths, and were thought to lack the specialized grinders and pounders found in later Near Eastern cultures.

The Kebaran were a highly mobile nomadic population, composed of hunters and gatherers in the Levant and Sinai areas who utilized microlithic tools.

The Kebaran people are believed to have practiced dispersal to upland environments in the summer, and aggregation in caves and rockshelters near lowland lakes in the winter. This diversity of environments may be the reason for the variety of tools found in their toolkits.

The culture is characterised by the earliest collecting of wild cereals, known due to the uncovering of grain grinding tools. It was the first step towards the Neolithic Revolution. They are generally thought to have been ancestral to the later Natufian culture that occupied much of the same range.

The Mushabian culture

The Mushabian culture (alternately, Mushabi or Mushabaean) is an Archaeological culture suggested to have originated east of the Levantine Rift Valley c. 14,000 BC in the Middle Epipaleolithic period.

Although the Mushabian industry was once thought to have originated along the Nile Valley prior to migrating to the Levant, due to similar industries demonstrated among archaeological sites in both regions but with the Nile valley sites predating those found in the Sinai regions of the Levant, it is now known to have originated in the previous lithic industries of the Levant.

The Natufian culture

The Mushabian culture of the Negev and Sinai, which are sometimes distinguished from the Kebaran, is sometimes seen as having played a role in the development of the Natufian, which developed in the same region as the earlier Kebaran complex, and is generally seen as a successor which developed from at least elements within that earlier culture.

There has been some bickering over their race, as they show a mix of features. Unfortunately there haven’t been that many burials found, so the sample sizes have been a bit to small to make definite conclusions about who they were. They seem to show a mix of racial features, and this varies in each era and site, so there was probably a fairly fluid population at that time.

The Mediterranean Sea and the Sahara Desert were formidable barriers to gene flow between Sub-Saharan Africa and Europe. But Europe was periodically accessible to Africans due to fluctuations in the size and climate of the Sahara. At the Strait of Gibraltar, Africa and Europe are separated by only 15 km of water.

At the Suez, Eurasia is connected to Africa forming a single land mass. The Nile river valley, which runs from East Africa to the Mediterranean Sea served as a bidirectional corridor in the Sahara desert, that frequently connected people from Sub-Saharan Africa with the peoples of Eurasia.

The migration of farmers from the Middle East into Europe is believed to have significantly influenced the genetic profile of contemporary Europeans.

Although a migration of people from Africa bringing E-M78 lineages into the Levant took place c. 14,700 years ago it as yet cannot be linked with any of the Levantine cultures at the time (Hamran, Mushabian, Ramonian, Geometric Kebaran) or later (Natufian, Harifian, Khiamian) since all are known to have originated in the Levant.

Since a material culture cannot be connected with the E-M78 immigrants into the Levant it is likely they were assimilated into the various Levantine cultures beginning with the Ramonian culture, which was present in the Sinai 14,700 years ago.

This migration coincided with the population overflow in the Sinai and Negev that caused the Geometric Kebarans to fall back to the Mediterranean core area which in turn caused them to develop the Natufian culture as a result of the population increase in the Mediterranean park forest.

The Sub-Saharan influences detected in the Natufian samples is associated with the migration of E1b1b lineages from East Africa to the Levant and then into Europe. E1b1b1 lineages are found throughout Europe, but are distributed along a South-to-North cline, with a E1b1b1a mode in the Balkans.

Entering the late mesolithic Natufian culture, the E1b1b1a2 (E-V13) sub-clade has been associated with the spread of farming from the Middle East into Europe either during or just before the Neolithic transition.

Recently, it has been proposed that E3b originated in sub-Saharan Africa and expanded into the Near East and northern Africa at the end of the Pleistocene. E3b lineages would have then been introduced from the Near East into southern Europe by immigrant farmers, during the Neolithic expansion.

A Mesolithic population carrying Group III lineages with the M35/M215 mutation expanded northwards from sub-Saharan to North Africa and the Levant. The Levantine population of farmers that dispersed into Europe during and after the Neolithic carried these African Group III M35/M215 lineages, together with a cluster of Group VI lineages characterized by M172 and M201 mutations.

More generally there has been discussion of the similarities of these cultures with those found in coastal North Africa. Graeme Barker notes there are: “similarities in the respective archaeological records of the Natufian culture of the Levant and of contemporary foragers in coastal North Africa across the late Pleistocene and early Holocene boundary”.

Ofar Bar-Yosef has argued that there are signs of influences coming from North Africa to the Levant, citing the microburin technique and “microlithic forms such as arched backed bladelets and La Mouillah points.” There has also been evidence that parthenocarpic figs were imported by humans from the direction of Egypt or Northern Sudan in this period.

Authors such as Christopher Ehret have built upon the little evidence available to develop scenarios of intensive usage of plants having built up first in North Africa, as a precursor to the development of true farming in the Fertile Crescent, but such suggestions are considered highly speculative until more North African archaeological evidence can be gathered.

Anthropologist C. Loring Brace in a recent study on cranial metric traits however, was also able to identify a “clear link” to North African populations for early Natufians based on his observation of gross anatomical similarity with extant populations found mostly in the Sahara.

Brace believes that these populations later became assimilated into the broader continuum of Southwest Asian populations. According to Brace they were slightly closer to the Eurasian population, and all the Sub Saharan traits seem to vanish before the beginning of the Neolithic farming era.

Modern analyses comparing 24 craniofacial measurements reveal a predominantly cosmopolitan population within the pre-Neolithic, Neolithic and Bronze Age Fertile Crescent, supporting the view that a diverse population of peoples occupied this region during these time periods.

In particular, evidence demonstrates the presence of North European, Central European, Saharan and some Sub-Saharan African presence within the region, especially among the Epipalaeolithic Natufians of Israel.

These studies further argue that over time the Sub-Saharan influences would have been “diluted” out of the genetic picture due to interbreeding between Neolithic migrants from the Near East and indigenous hunter-gatherers whom they came in contact with.

The Natufians

Natufian culture – Wikipedia

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

The Obsidian Trade in the Near East, 14,000 to 6500 BC

Posted by Fredsvenn on December 19, 2012

Obsidian, a black volcanic glass, was first recognized by Colin Renfrew and his colleagues J.E. Dixon and J.R. Cann in the 1960s as a uniquely sensitive indicator of prehistoric trade, both because of the great desirability of this material before the use of metals, and also because the trace-elements it contains are usually diagnostic of individual sources. Work on Near Eastern obsidian in the Neolithic period has been a particular focus of interest, and a summary of current results has been published by M.-C. Cauvin et al., L’obsidienne au Proche et Moyen Orient: du volcan à l’outil (Oxford: BAR Int. Ser. 738), from which the information in the following maps has been extracted. They indicate a remarkable story, from limited circulation (though still over impressive distances) by late-Pleistocene hunter-gatherers, to its increasing use by the first farming communities – initially distributed along a few axial routes but then flowing through a more reticulated network. The maps are particularly useful since they indicate the flows of material from two major source-areas, initially separate but increasingly inter-penetrating. (Obsidian from other sources, e.g. around Lake Van and in the Transcaucasus, is not shown).

The Obsidian Trade in the Near East, 14,000 to 6500 BC

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Gobekli Tepe – The Birth of Religion

Posted by Fredsvenn on December 19, 2012

https://i1.wp.com/globalheritagefund.org/images/uploads/blogs/hotw_gb_natgeo1.jpg

Pillars at the temple of Göbekli Tepe

Gobekli Tepe – 6000 years older than Stonehenge

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

The Ox head and the letter A in the Alphabet

Posted by Fredsvenn on December 19, 2012

Catalhoyuk Neolithic House

Living in a neolithic Çatalhöyük House at Mid-Anatolian Plateau, Konya, Turkey. Exhibition at Museum of Anatolian Civilizations, Ankara, Turkey.

Sivrihisar, Pessinus

Adobe building material and construction technique used by Hittites are still used in Turkish villages as seen in Ballihisar village near Pessinus.

Bull-heads-in-Catalhoyuk-neolithic-house
Ox heads at neolithic Çatalhöyük House at Museum of Anatolian Civilizations, Ankara, Turkey.

Ox head is the sacred symbol of the power and the letter A, (a, a, alpha, aleph): alef

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Er det en sammenheng her?

Posted by Fredsvenn on December 18, 2012

Bagratuni flagg:

Bagratid Dynasty

File:Bagratuni flag.svg

Flagget til Kongedømmet Artsakh under Hasan Jalal Vahtangian (1214-1261):

House of Hasan-Jalalyan

Armenias nyere historie

Under Arsakidene ble Armenia den første staten som innførte kristendommen som som sin offisielle religion i 301. Dette innledet en ny æra i det armenske folkets historie. For ytterligere å styrke den armenske nasjonale identitet oppfant Mesrop Mashtots noe senere det armenske alfabet, noe som innledet en gullalder i Armenias, da mange utenlandske bøker og manuskripter ble oversatt til armensk av Mesrops elever. I 428 mistet Armenia sin uavhengighet til de bysantinske og persiske rikene.

Marzpanate perioden, perioden da Armenia og Arshakuni dynastiet hadde falt, og marzpaner, eller general-guvernører nominert av den persiske Sassanide kongen, regjerte den østlige den av Armenia. Det byzantiske Armenia ble samtidig ledet av flere prinser under byzantinsk kontroll.

Marzpanate perioden endte med den arabiske erobringen av Armenia på 700-tallet, da denne delen av Armenia i 637 ble et autonomt prinsedømme innen det arabiske imperiet under Kaliff Umar, som samlet all armensk land tidligere okkupert av det byzantiske imperiet også. Man regner med at rundt 3 millioner armenere falt under de persiske marzpanene. Prinsedømmet ble styrt av en armensk prins, som ble anerkjent av både kaliffen og den byzantiske keiseren.

På tross for mange opprør varte denne perioden i armensk historie frem til 884, da Ashtot I av Bagratuni dynastiet, som hadde klart å ta kontroll over det meste av området fra et svekket arabisk imperium, erklærte seg som “Konge av armenerne”. Han mottok anerkjennelse av abbasidedynastiets Kaliff Al-Mu’tamid i 885 og den byzantiske keiser Basil I fra det makedonske dynastiet i 886. Armenia var da blitt en selvstendig enhet under ledelse av Ashtot I.

Bagratuni dynastiets, som i ulike perioder var konger i Armenia og Georgia, ledelse varte frem til 1045. Innen da hadde flere områder separert seg som uavhengige kongedømmer og prinsedømmer slik som Kongedømmet Vaspurakan, som ble styrt av Artsruni i sør, Kongedømmet Syunik i øst og Kongedømmet Artsakh, samtidig som man anerkjente overstyret til Bagratide kongene.

I 1045 erobret det byzantiske imperiet Bagratide Armenia, og raskt etter falt de andre armenske statene under byzantinsk kontroll også. Men byzantinsk styre var kortlivd ettersom seljuktyrkere slo byzantinerne og erobret Armenia ved Slaget om Manzikert i 1071 og etablerte Seljuk imperiet.

For å unngå døden eller tilfangetagelse fra dem som hadde drept hans familiemedlem og kongen av Ani, Gagik II, flyktet Roupen sammen med en betydelig del av den armenske adelen og bondebefolkningen til Kilikia, hvor armenerne allerede var etablert som en minoritet helt siden romertiden. Etter fallet til bagratidenes Armenia, og i de påfølgende århundrene, klarte ikke den armenske staten å reetablere seg og sin uavhengighet. Den forble under styret til tyrkiske stammer.

I 1080 ble det uavhengige armenske prinsedømmet Kilikia, som ble fokusområdet for den armenske nasjonalismen ettersom Armenia i denne perioden befant seg under utenlandsk okkupasjon, dannet. Dette under Rubenid dynastiet. Hovedstaden var først Taurus, og dernest Sis.

Armenerne utviklet nære sosiale, kulturelle, militære og religiøse bånd med de nærliggende korsfarerstatene, og var en bastion for kristendommen i øst. Kong Levon av Armenia hjalp til med å bygge opp Kilikias økonomi og handel, etter hvert som handelen med europeiske handelsmenn vokste. Betydelige byer og festninger ble bygget, inkludert havnen Aias, som fungerte som en vestlig terminal mot øst. Pisanerne, genoveserne og venezianerne etablerte kolonier i Aias gjennom avtaler med det armenske Kilikia på 1300-tallet.

Med det første korstog fikk armenerne i Kilikia mektige allierte blant de frankiske korsfarerne. Med deres hjelp sikret de Kilikia fra tyrkene, både gjennom direkte militære aksjoner i Kilikia og ved å etablere korsfarerstater i Antiokia og Edessa. Armenerne og korsfarerne var delvis allierte, delvis rivaler i de neste to århundrene. Det ble skapt en sentralisert styresmakt i området med fremveksten til rubenideprinsene, som var det nærmeste man kom et herskende dynasti på tross for at de måtte konkurere med bysantinerne om makten over regionen.

Prins Leon fra Rubenid dynastiet klarte med støtten han fikk av den tysk-romerske keiser (Fredrik Barbarossa og hans sønn Henrik VI) å sikre seg tronen og ble den første kongen av det armenske Kilikia som kong Leon I i 1198. Han ble en av de viktigste figurene i den armenske kilikiske staten. Under sin regjeringstid måtte han ta seg av herskerne i Konya, Aleppo og Damaskus. Dermed integrerte han nye landområder i Kilikia og doblet fyrstedømmet ved Middelhavskysten.

Tronen gikk senere til det rivaliserende Hetumid-dynastiet gjennom Leons datter, Zabel. Da hun ble dronning, ble hennes første ektemann forgiftet i 1225 av Konstantin av Baberon som så i 1226 tvang henne til å gifte seg med Konstantins sønn, som ble medhersker Hetoum I.

Mongolriket ekspanderte raskt fra Asia under styret til Zabel og Hetoum og hadde nådd Midtøsten. Mogolene erobret raskt Mesopotamia, Bagdad og Syria i sin fremrykning mot Egypt. Mongolenes erobringer var katastrofale for Armenia, men dette var ikke tilfellet i Kilikia, siden Hetoum valgte å legge Kilikia under mongolsk autoritet ved å sende sin bror Sempad til mongolenes hoff i 1247 for å forhandle om en allianse.

Mamelukklederen Baibars, en kiptsjaktyrker fra Krimhalvøya som ble mamelukksultan av Egypt og Syria, beordret i 1266 Hetoum I til å oppgi sin lojalitet til mongolene, istedet akseptere mamelukkenes overherredømme og gi tilbake til mamelukkene territoriene og festningene som Hetoum hadde skaffet seg gjennom sin underkastelse for mongolene.

Baibars var en av de muslimske kommandantene for styrken som beseiret Ludvig IX av Frankrikes sjuende korstog og han ledet baktroppen for den egyptiske hæren i slaget ved Ayn Jalut i 1260, hvor mamelukkene påførte mongolene et betydelig nederlag, og som blir regnet som et av verdenshistoriens vendepunkter.

Baibars’ styre markerte starten på mamelukkenes dominans i det østlige middelhavsområdet og styrket holdbarheten på mamelukkenes militære system. Han klarte å fjerne korsfarerne fra Syria og å forene Syria og Egypt til én mektig stat som var i stand til å forsvare seg mot både korsfarerne og mongolene.

På grunn av Baibars trusler dro Hetoum I til det mongolske hoffet til Il-Khan i Persia for å skaffe seg militær støtte. Men i hans fravær marsjerte mamelukkene mot Kilikia, ledet av Mansur II og kommandanten Qalawun, og beseiret armenerne i katastrofen ved Mari. Hetoums sønn Thoros ble drept og Hetoums sønn, Levon ble tatt til fange sammen med titusenvis av armenske soldater. Hetoum betalte en høy løsepenge for sin sønn ved å betale en stor pengesum og overføre mange festninger. Kort tid etter rystet det store jordskjelvet i Kilikia i 1268 landet ytterligere.

Hetoum abdiserte i 1269 til fordel for sin sønn Levon II som ble tvunget til å betale store årlige skatter til mamelukkene. Men selv med skattene, fortsatte mamelukkene å angripe Kilikia med noen få års mellomrom.

I etterkant av Bagratuni dynastiets fall i Armenia ble landet okkupert av byzantinere, dernest seljukere og andre muslimske stater. Bagratunerne av Georgia ble sterkere og ekspanderte inn i muslimsk okkupert Armenia. Suksessen fortsatte under Dronning Tamar. Ikke minst på grunn av de armenske generalene Zakaria og Ivane, som i 1199 tok tilbake byen Ani, som ble gikk til dem av Tamar i 1201. Deres land begynte etter hvert å ligne Bagratide Armenia.

Seljukimperiet kollapset og de armenske zakaride prinsene drev ut seljuk tyrkerne og etablerte et semi-uavhengig armensk prinsedømme i nord og øst Armenia, kjent som Zakarid Armenia, som fungerte som vassalstat under Georgia. Adelsfamilien Orbelian delte kontrollen med zakaridene i ulike deler av landet, spesielt i Syunik og Vayots Dzor, mens den armenske familien Hasan-Jalalian kontrollerte provinsene Artsakh og Utik som Kongedømmet Artsakh.

Det khwarazmianske dynastiet, et muslimsk dynasti av tyrkisk mamluk opprinnelse, invaderte regionen, men Kars og Ani overga seg ikke. Mongols took Ani in 1236 og zakaridene gikk fra å være vassaler av georgierne til mongolerne, men etterkommerne fortsatte å ha Ani frem til 1330-tallet, da de mistet den til en rekke tyrkiske påfølgende dynastier, inkludert Timurid, Ak Koyunlu og Kara Koyunlu, hvor av alle var muslimsk tyrkiske stammeføderasjoner som styrte over store territorier, inkludert det som idag utgjør Armenia, Azerbaijan, Iran, Øst-Tyrkia og Irak.

Etter en periode med konstant invasjon, hvor av hver og en brakte død og ødeleggelse, ble Armenia etter hvert svekket. Landet ble etter hvert delt opp mellom det osmanske riket, det russiske riket og det persiske riket, hvor av alle førte en undertrykkende politikk. På grunn av områdets viktig strategiske beliggenhet, ble Armenia stadig slagmark for ulike storpolitiske interesser i området. I årene mellom 1513 og 1737 skiftet makten over Jerevan 14 ganger mellom perserne og tyrkerne. I 1604 og 1605 deporterte Abbas I av Persia det meste av den armenske befolkningen bort fra Ararat-dalen og de omkringliggende områdene.

Det osmanske imperiet begynte å kollapse, noe som endte i folkemordet mot armenere og andre kristne minoriteter, samt til utdrivelsen av de pontiske grekerne.

—–

Kappadokia har alltid hatt et nært forhold til Armenia. Den arabiske historikeren Abu al Faraj erklærte følgende om armenske bosettere i Sivas i det 10-ende århundret:

“Sivas, in Cappadocia, was dominated by the Armenians and their numbers became so many that they became vital members of the imperial armies. These Armenians were used as watch-posts in strong fortresses, taken from the Arabs. They distinguished themselves as experienced infantry soldiers in the imperial army and were constantly fighting with outstanding courage and success by the side of the Romans in other words Byzantine”.

Som et resultat av byzantinske militærkampanjer og seljuk invasjonen av Armenia spredde armenerne seg inn i Kappadokia og østover fra Kilikia og inn i de fjellrike områdene i det nordlige Syria og Mesopotamia, og kongedømmet Kilikia ble formet. For korsfarerne var Kappadokia “Terra Hermeniorum,” armenernes land, på grunn av alle armenerne som holdt til der.

File:Bagratuni Armenia 1000-en.svg

File:Cilician Armenia-en.svg

Flagget til Johannitterordenen

Fil:Flag of the Sovereign Military Order of Malta.svg

Johannitterordenen, eller hospitalridderne, var en kristen ridderorden med militære funksjoner som oppstod på midten av 1000-tallet. Det var en sykepleierorden i Jerusalem, grunnlagt av munken Pierre Gerard Tenque. Ordenen var på denne tiden ikke militær, den skulle ta seg av syke pilegrimer uansett hva slags religiøs overbevisning de hadde. Etter erobringen av Jerusalem i 1099 kom det flere pilegrimer som johannitterne betjente.

Johannitterne hadde svart drakt med hvitt kors på venstre side av brystet. Ordenens fane var rød med et hvitt kors, og i 1259 fikk ordenen lov til å bære røde overkjortler med hvitt kors. Mange johannittersegl viste Døperen Johannes hode på et sølvfat – ordenen er oppkalt etter ham.

Johannitterne ble først militaristert under stormesteren (magister) Raymond du Puys, som ble leder for ordenen i 1120. I løpet av 1130-årene begynte de å besitte landområder og borger for å forsvare kongeriket Jerusalem. Da Jerusalem falt i år 1187 ble også johannitterne tvunget ut, og i 1229 ble hovedkvartere flyttet til St Jean D’Acre (Nå Akko eller Acre) som falt i 1291 til muslimene. Dette tvang johannitterne til å flytte til Kongedømmet Kypros. Der planla stormesteren Guillaume de Villaret å okkupere øyen Rhodos, som ble underlagt Johannitteren 15. august 1309 etter to års krigføring. Havnebyene Kastelorizo og Bodrum kom også under johannitternes overherredømme.

Da Tempelherrene ble oppløst i 1312 tilfalt mange av deres eiendommer johannitterne. På Rhodos klarte johannitterordenen å stå imot flere angrep fra muslimske herskere. Særlig etter Konstantinopels fall i 1453 ble johannitterne et prioritert mål for sultan Mehmet II.

I 1522 kom en helt ny type hær til Rhodos, da 400 skip under Suleiman I den stores kommando ilandsatte 200 000 menn. Mot en slik hær hadde johannitterne under stormester Philippe Villiers de L’Isle-Adam, med rundt 7 000 mann lite å stille opp. Beleiringen varte likevel i seks måneder, da fikk de overlevende lov til å forlate Rhodos og trekke seg tilbake til Sicilia.

Etter syv år på flyttefot i Europa, fikk johannitterordene slå seg ned på Malta i 1530 da Karl V av det tysk-romerske rike ga Malta og Gozo mot at johannitterne ble en vasallstat. De måtte betale en symbolsk årlig avgift på én maltesisk falk som skulle sendes på Alle sjelers dag til visekongen av Sicilia, som opptråde som kong Karl V’s representant. Siden 1530 har johannitterne vært kjent som Malteserordenen. I motsetning til tempelherrene bestod Johannitterordenen gjennom hele middelalderen og forbi renessansen, til sent på 1700-tallet.

I dag er ordenen mest kjent under navnet Malteserordenen. Den suverene militære hospitallerordenen av Sankt Johannes av Jerusalem av Rhodos og av Malta, er en geistlig ridderorden som idag fungerer som en veldedig organisasjon. Ordenen hevder suverenitet, har fulle diplomatiske relasjoner med et stort antall av verdens land og har permanent observatørstatus i FN. Organisasjonen inngår i Den katolske kirke, der dens fyrste og stormester – Fra’ Matthew Festing (fra 2008) – har protokollarisk rang rett etter kardinalene. Malteserordenen er en av verdens mest eksklusive ridderordener, og består fra gammelt av bare av adelige medlemmer (med visse nyere unntak). Medlemskap er kun ved invitasjon.

Ordenen oppstod i Jerusalem under navnet Johanitterordenen som en av de tre store ridderordenene under korstogstiden; de to andre var Tempelridderordenen og Den tyske orden. Etter at ridderordenene ble presset ut av Palestina slo ordenen seg ned på Rhodos i 1309 og virket der til de ble drevet ut av den osmanske sultanen Suleimans hær i 1522. Etter Rhodos flakket ordenen rundt om i Europa før den fikk etablere seg på Malta i 1530 etter ordre fra paven og spanskekongen. Som leie for øya skulle ordenen gi kongen en Malteserfalk hvert år på allehelgensdag. Ordenen regjerte på Malta frem til den ble kastet ut av Napoleon i 1798.Malteserordenen har idag hovedkvarter med ekstraterritoriell status i Roma.

Dannebrog

Fil:Danmarks flag 1219 Lorentzen.jpg

File:Gelre Folio 55v.jpg

Dannebrog er Danmarks flagg som ifølge legenden falt ned fra himmelen under et av Valdemar Sejrs slag i Estland. Flagget er rødt med et hvit kors som går helt ut til kantene av flagget, og den vertikale korsarmen er forskjøvet mot stangen. Dannebrog betyr danenes fane eller rødfarget fane. Det regnes som Europas eldste offisielle flagg i kontinuerlig bruk. Det var også Norges flagg i unionstiden med Danmark til 1814. Det selvstendige Norge innførte samme år som et foreløpig norsk flagg Dannebrog med Norges riksvåpen i kantonen, det øvre feltet nærmest stangen. Korsutformingen på det danske flagget ble senere overtatt av de andre nordiske landene; Sverige, Norge, Finland, og Island, og av de selvstyrte områdene Åland og Færøyene. Flere regioner med tilknytning til Norden har offisielt eller uoffisielt tatt i bruk varianter av nordiske korsflagg.

——

Ifølge legenden ble ikke flagget laget av mennesker, men falt ned fra himmelen under Slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn i Estland) den 15. juni 1219, den dag som i dag kalles Valdemarsdag. Anders Sunesen og Valdemar 2. Sejr var tilstede. Korstoget i 1219 var etter legenden ved å mislykkes: Det er usikkerhet om tid og sted er korrekte.

Blant danskenes allierte under dette slaget var Malteserordenen, hvis flagg ble overtatt av danskene under navnet Dannebrog. Malteserordenen er også kjent som johanitterordenen, og kom til Danmark ca 1160.

Danmark er det første eksempelet på at et helt land ble skattlagt til inntekt for korstogene, idet Valdemar den store bevilget ordenen en penning i årlig skatt av hver eneste husholdning. Privilegiet medførte at johanitternes hovedkloster i Antvorskov ved reformasjonen i 1536 var Danmarks nest rikeste (etter Sorø).

Den eldste kilden sier: «Dansker i året 1208 kjempet i Livland, i dagens Estland på et sted som kalles Felin, og (da de nesten var slått) ydmykt påkalte Guds hjelp, da oppnådde de den nåde, at de straks mottok et flagg, som falt ned fra himmelen, tegnet med et hvitt kors på en ullduk.»

Tradisjonen forteller videre at et himmelsk røst samtidig fortalte at danskene ville seire under dette tegnet, noe som de også gjorde. Det er usikkert hva som egentlig skjedde under slaget ved Lyndanisse eller slaget ved Fellin, og kildene er først skrevet ned 300 år etter begivenhetene skulle ha funnet sted.

Flaggets utforming minner imidlertid om den tyske Johannitterordenens ordensdrakt; riddere fra denne korsfarerordenen deltok i invasjonen av Estland, og har muligens vært avgjørende for slagets utfall. Det tidligere italienske kongehuset Savoias våpen stammer sannsynligvis også fra Johannitterordenen; det er nesten identisk med Dannebrog og sees fortsatt på offisielle bygninger fra kongedømmets tid 1860-1946, som i den franske regionen Haute-Savoie, stedet hvor slekten Savoia stammer fra.

Letlands flag, som dog ikke er avbildet som et kors, kan også spore sine rød-hvite farger tilbake til slaget ved Felin. Det er grunn til å tro at dette er to begivenheter som kan være blandet sammen.

Dannebrog er bevitnet av den nederlandske herolden Gelre (1334-1375) som i verket «Armorial Gelre» blant annet gjengir et våpen for «die conincen van danmark» som viser riksvåpenet med 3 leoparder knyttet med en gylden hjelm med hermelinskledde og påfugleokkuperte vesselhorn samt et kvadratisk Dannebrogflagg.

Den tidligste kilden som sikkert dokumenterer det røde flagget med hvitt kors som symbol for Danmark, er den nederlandske herolden Gelre (1334-1375) som i verket “Wapenboek Gelre” avbilder rundt 1700 våpen for europeisk adel, blant dem det danske kongevåpen. Det gjengir et våpen for «die conincen van danmark» som viser riksvåpenet med 3 leoparder knyttet med en gylden hjelm med hermelinskledde og påfugleokkuperte vesselhorn samt et kvadratisk Dannebrogflagg.

Likeledes er Dannebrog også dokumentert som symbol for Danmark i kong Erik av Pommerns store unionssegl fra 1398. Seglet viser våpenet for Kalmarunionen, sammensatt av våpnene for de nordiske rikene og for Pommern. I Danmarks våpen med de tre blå løver på gull i skjoldets øvre (heraldisk) høyre felt bærer den øverste løven et lite dannebrogsflagg.

Lübecks gamle våpen var et hvidt kors på en rød baggrunn, dannet som en motsetning til den tysk-romerske keisers hvite flag med et rødt kors, et flag som stammet fra Romerriket og som er bevart i det engelske flagget. Erik av Pommern innførte dannebrogskorset i sitt skjold (og siden har det indgået i alle danske rigsvåpner).

Korset som deler skjoldet har også vært tolket som et dannebrogskors, men det er mer sannsynlig at det viser til det unionsflagget som Erik forsøkte å innføre for Kalmarunionen, et rødt kors på gul bunn.

I Bellenville-våpenboken 1380-90 finnes et skjold med et kors med navnet Denenbroce over.

I borgerkrigen Grevefeiden, en hovedsakelig dansk konflikt og innbyrdeskrig på 1530-tallet, men med ringvirkninger i hele Nord-Europa, anvendte den ene parten et stripet flagg, blått, gult og rødt i riksvåpenets farger, og den andre parten, den seirende, brukte et rødt-hvitt korsflagg med fire like lange armer.

Ioannis Skylitzis Krønike fra Biblioteca Nacional, Madrid, viser væringer fra Miklagaard omkring år 1100 med et rødt flagg med et hvitt kors. Dermed er både flagget og navnet dokumentert senest fra Valdemar Atterdags tid og kan stamme fra de estiske korstogene bare 150 år tidligere.

Dannebrog

Det serbiske kors har blitt brukt siden 1200-tallet:

(Serbia ble kongedømme i 1217, og deretter imperium 1345)

File:Serbian Cross.svg

Flag of Norway.svg

Innført den 13. juli 1821

Alishans flagg, 1885

Ghevont Alishan

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

 
%d bloggers like this: