Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

  • Sjur C Papazian

  • FB: Sjur Papazian

  • Recent Posts

  • Categories

  • Armenian Eternal Symbol

  • Forget-me-not

  • The Fertile Crescent

    The Fertile Crescent is a term for an old fertile area north, east and west of the Arabian Desert in Southwest Asia. The Mesopotamian valley and the Nile valley fall under this term even though the mountain zone around Mesopotamia is the natural zone for the transition in a historical sense.

    As a result of a number of unique geographical factors the Fertile Crescent have an impressive history of early human agricultural activity and culture. Besides the numerous archaeological sites with remains of skeletons and cultural relics the area is known primarily for its excavation sites linked to agricultural origins and development of the Neolithic era.

    It was here, in the forested mountain slopes of the periphery of this area, that agriculture originated in an ecologically restricted environment. The western zone and areas around the upper Euphrates gave growth to the first known Neolithic farming communities with small, round houses , also referred to as Pre Pottery Neolithic A (PPNA) cultures, which dates to just after 10,000 BC and include areas such as Jericho, the world’s oldest city.

    During the subsequent PPNB from 9000 BC these communities developed into larger villages with farming and animal husbandry as the main source of livelihood, with settlement in the two-story, rectangular house. Man now entered in symbiosis with grain and livestock species, with no opportunity to return to hunter – gatherer societies.

    The area west and north of the plains of the Euphrates and Tigris also saw the emergence of early complex societies in the much later Bronze Age (about 4000 BC). There is evidence of written culture and early state formation in this northern steppe area, although the written formation of the states relatively quickly shifted its center of gravity into the Mesopotamian valley and developed there. The area is therefore in very many writers been named “The Cradle of Civilization.”

    The area has experienced a series of upheavals and new formation of states. When Turkey was formed in the aftermath of the genocide against the Pontic Greeks, Armenians and Assyrians perpetrated by the Young Turks during the First World War it is estimated that two-thirds to three-quarters of all Armenians and Assyrians in the region died, and the Pontic Greeks was pushed to Greece.

    Israel was created out of the Ottoman Empire and the conquering of the Palestinian terretories. The existence of large Arab nation states from the Maghreb to the Levant has since represented a potential threat to Israel which should be neutralised when opportunities arise.

    This line of thinking was at the heart of David Ben Gurion’s policies in the 1950s which sought to exacerbate tensions between Christians and Muslims in the Lebanon for the fruits of acquiring regional influence by the dismembering the country and the possible acquisition of additional territory.

    The Christians are now being systematically targeted for genocide in Syria according to Vatican and other sources with contacts on the ground among the besieged Christian community.

    According to reports by the Vatican’s Fides News Agency collected by the Centre for the Study of Interventionism, the US-backed Free Syrian Army rebels and ever more radical spin-off factions are sacking Christian churches, shooting Christians dead in the street, broadcasting ultimatums that all Christians must be cleansed from the rebel-held villages, and even shooting priests.

    It is now time that the genocide against the Pontic Greeks, Assyrians and Armenians is being recognized, that the Israeli occupation, settlements and violence against the Palestinians stop, and that the various minorities in the area start to live their lifes in peace – without violence and threats from majority populations, or from the West, and then specificially from the US.

    War in the Fertile Crescent

    Everyone is free to use the text on this blog as they want. There is no copyright etc. This because knowledge is more important than rules and regulations.

  • Archives

Sivilisasjonens utspring

Posted by Sjur Cappelen Papazian on February 4, 2010

Haplogruppe J2



File:Caucasic languages.svg

File:Nakho-Dagestanian Family Tree.png

File:Northeast Caucasian Family Tree.png

File:Northeast Caucasian Splits.png

North Caucasian Languages

Many linguists think that the Northeast and Northwest Caucasian languages should be joined into a putative North Caucasian family, sometimes called Caucasic or Caucasian (even though it is not meant to include the South Caucasian (Kartvelian) family). However, this hypothesis is not well demonstrated.

Some linguists — notably I. M. Diakonoff and S. Starostin — also see similarities between the Northeast Caucasian family and the extinct languages Hurrian and Urartian. Hurrian was spoken in various parts of the Fertile Crescent in the 3rd and 2nd millennia BC. Urartian was the language of Urartu, a powerful state centered in the area of Lake Van in Turkey, that existed between 1000 BC or earlier and 585 BC.

The two extinct languages have been grouped into the Hurro-Urartian family. Diakonoff proposed the name Alarodian for the union of Hurro-Urartian and Northeast Caucasian.

The Proto-Northeast Caucasian language had many terms for agriculture, and Johanna Nichols has suggested that its speakers may have been involved in the development of agriculture in the Fertile Crescent. They had words for concepts such as yoke, as well as fruit trees such as apple and pear that suggest agriculture was already well developed when the proto-language broke up.

North Caucasian languages


The Alarodian languages are a proposed language family that encompasses the Northeast Caucasian or Dagestan languages and the extinct Hurro-Urartian languages.

The Alarodian family was first proposed by Fritz Hommel (1854–1936). The term comes from the name that Herodotus used to refer to the kingdom of Urartu. The connection between the Northeast and North-central families was based on claimed similarities in phonetics and grammar, such as sentence structure and an ergative case system. However, neither of these characteristics is limited to languages of this area, and neither constitutes the extensive evidence required to demonstrate a genetic relationship. The Hurro-Urartian languages were included on the basis of grammatical and lexical similarities. However the genetic relationships between these languages is not clear.

Further research on this group of languages was later published by K. Ostir (1921, 1922), A. Svanidze (1937), Giorgi Melikishvili (1965), I.M. Diakonoff and S.A. Starostin (1986).

Proto Pontic

Pontic is the proposed language family or macrofamily, with Proto-Ponticproto-language. See the disambiguation links provided above for other linguistic and non-linguistic uses of the term being the reconstructed Pontic.

The internal reconstruction of the Indo-European proto-language done by Benveniste and Lehmann has set Proto-Indo-European (PIE) typologically quite apart from its daughters. In 1960, Aert Kuipers noticed the parallels between a Northwest Caucasian language, Kabardian, and PIE. It was Paul Friedrich in 1964, however, who first suggested that PIE might be phylogenetically related to Proto-Caucasian. In 1981, Colarusso examined typological parallels involving consonantism, focusing on the so-called larygeals of PIE and in 1989, he published his reconstruction of Proto-Northwest Caucasian (PNWC). Eight years later, the first results of his comparative work on PNWC and PIE were published in his article Proto-Pontic: Phyletic Links Between Proto-Indo-European and Proto-Northwest Caucasian, an event which may be considered the actual beginning of the hypothesis.

Det største antall felles ord med urartisk finner man i nakh-dagestansk, som vil si de nordøst kaukasiske språkene som i dag blir talt i de russiske republikkene Dagestan, Tsjetsjenia, Ingushetia, det nordlige Azerbaijan og i det nordøstlige Georgia, samt i diaspora befolkninger i Russland, Tyrkia og Sørvest Asia.

Nakh eller Vainakh er en fellesterm for flere etniske grupper i det nordlige Kaukasus som taler nakh språk, der i blanttsjetsjenere, ingushetere, bat og kist. Nakh språkene, som man regner med at splittet av fra de andre nordøstkaukasiske språkene for omkring 5.000-6.000 år siden, er en liten språkfamilie talt av nakh folket i Tsjetsjenia og Ingushetia, Georgia og i ulike diaspora befolkninger.

Tsjetsjenere, som utgjør den største urbefolkningen med opprinnelse i Nord Kaukasus, refererer til seg selv som Noxçi, som kommer fra den største tsjetsjenske stammen Noxçmexkaxoy og deres hjemland. Nox betyr Noa på tsjetsjensk. Trolig kommer det russiske termen tsjetsjener fra navnet på landsbyen Chechen-Aul hvor tsjetsjenerne slo de russiske soldatene i 1732. Ordet tsjetsjener opptrer på russisk allerede i 1692 og nedstammer trolig fra det kabardiske shashan.

Kaukas eller Kavkasus, som er sønn av Targamos, også kjent som Togarma, er bror til Haos, også kjent som Haik, som er den legendariske patriark og grunnlegger av armenerne, Movakos, Lekos, Heros, Kartlos, som er kjent som stamfaren til georgerne, og Egros, som andre folk i regionen, der i blant georgerne i Kolkheti, som vil si egrisi sivilisasjonen, tok sin opprinnelse fra. Kaukas er den mytiske stamfaren til kaukaserne. Ifølge legenden er Dzurdzuk, som er sønn av Kaukas, stamfaren til Nakh folkene, inkludert ingusheterne og tsjetsjenerne.

I 2007 erklærte presidenten av Ichkeria, Dokka Umarov, at han mente republikken skulle gå over til å bli kalt Noxçiyçö, som betyr Noas barn og som er det opprinnelige navnet for det tsjetsjenske folk, eller det nordøst-kaukasiske protofolket, vainakhene, som høyst sannsynlig hadde haplogruppe J, som er vanlig hos nordøst-kaukasere og semitter og som er nært forbundet med haplogruppe I. I tillegg ville den nye separatistiske staten Noxçiyçö bli innlemmet som en provins i det mye større kaukasiske emiratet. Umarov tok selv tittelen emir, noe som endte den tsjetsjenske republikken Ichkeria og dens presidentskap.

Den tidlige historien for nakh folket har forsøksvist blitt rekonstruert fra lingvistiske analyser og arkeologisk bevis. Trolig migrerte folk som talte stamspråket til nordøstkaukasisk fra den fruktbare halvmåne, trolig fra Karadag og Gobekli Tepe, til Kaukasus omkring 10.000-8.000 f.vt. De brakte med seg husdyr, korn og irrigasjon. Keramikk ble introdusert til regionen, trolig med Shulaveri Shomu kuturen, omkring 6.000-4.000 f.vt. Nakhchivan, en armensk bebodd eksklave i Azerbaijan, kan på armensk bety Opphavsstedet, som er en bibelsk referanse til strandingen av Noas ark ved det nærliggende Ararat. Stedet kan ha oppstått fra prefiksen Naxc, some r et navn, og avan, som på armensk betyr by.

Gammel armensk tradisjon, som hevder byen ble grunnlagt av Noa i år 3.669 f.vt., hevder at navnet stammer fra den armenske frasen Nakhnakan Ichevan, som betyr Den første landingen. Ifølge Josephus var navnet på den første byen bygget av Noa etter floden Themanin, som betyr 8 eller 80 og som refererer til de 8 menneskene som overlevde floden i arken innen jødisk tradisjon eller de 80 som overlevde ifølge islamsk tradisjon, og denne byen har blitt identifisert som et alternativt navn for Nakhchivan.

Tidlige kristen-armenske krønikere hevdet navnet på byen Yerevan kom fra et uttrykk utropt av Noa på armensk da han så i retning Yerevan etter at arken hadde landet på Ararat: Yerevats!, som betyr Det trådde frem. Men navnet kommer trolig fra et urartisk militærfort kalt Erebuni, som ble grunnlagt av Argishti I på territoreiet som i dag utgjør Yerevan i 782 f.vt. Det skulle beskytte mot angrep nordfra, men dette gikk visst dårlig. Iranerne strømmet på fra nord allerede med mederne og senere perserne. Ettersom elementer av det urartiske språket blandet seg med det armenske utviklet det seg til Yerevan. bu > b > v. Biani blir til Van.

Nordøst og nordvest kaukasiske språk befinner seg i slektskap i en nordkaukasisk familie, også kjent som kaukasisk, som ikke inkluderer kartvelsk, som vil si sørkaukasisk. Termen kaspisk blir brukt da disse språkene grenser til det kaspiske hav, men kun som i opposisjon til pontisk, som vil si de nordvest kaukasiske språkene, som grenser til Svartehavet.

Den interne rekonstruksjonen til det indo-europeiske proto-språket har satt proto-indo-europeisk (PIE) typologisk fjernt fra sine datterspråk. Det er paralleller mellom det nordvest kaukasiske språket kabardinsk og PIE. Både kabardinsk og adyghe er sirkassiske språk. Kabardinerne refererer til sitt språk i den kabardinske formen adighabze, som vil si adyghe språk. PIE kan være fylogenetisk relatert til proto-kaukasisk. Proto-nordvestkaukasisk, som kan ha blitt talt for opp til 12.000 år siden, kan med andre ord ha gitt opphav til både de nordvest kaukasiske og indoeuropeiske språkene.

Proto-nordøst kaukasisk hadde mange termer for jordbruk, noe som gjør det sannsynelig at dets talere kan ha vært involvert i utviklingen av jordbruk langs med den fruktbare halvmåne. De hadde både ord for konsepter som åk og på frukttrær som epler og pærer, noe som gjør det sannsynlig at jordbruk allerede var vellutviklet da proto-språket brøt ut. Sumererne vandret inn i dagens Irak fra nord, sannsynlig langs med elvene Eufrat og Tigris. De hadde røtter i Tell Halaf kulturen, noe også den kaukasiske Shulavera Shomu kulturen, som utviklet seg på omtrentlig samme tid, omkring 5.000-6.000 f.vt., hadde.

Hurrierne, som var en slags protoariere, som vil si indoeuropeere, var et folk i det nordlige Mesopotamia. Steder som Yorghan Tepe (Nuzi), Chagar Bazar, Tell Brak og Tell Mozan (Urkesh) i Irak, Syria og Tyrkia, og da især i grenseområdene mellom Syria og Tyrkia, viser deres tilstedeværelse. Stedene viser en lang tids beboelse fra den neolittiske revolusjonen og frem til romernes ankomst eller ennå lengre. Den karakteristiske hurriske keramikken, Khabur keramikken, viser de ulike beboelsesnivåene. Hurrierne gjorde seg ikke aller minst gjeldene fra 2.000-1.000-tallet f.vt.

På tross av at de hadde et rykte på seg for å være dyktige smeder, blant annet lånte sumererne deres kobberterminologi fra hurrierne, så er de særlig assosiert med bronsealderen. De hadde byer som  Arrapha, Harran, Kahat, Nuzi, Taidu og Washukanni, hovedstaden i Mitanni. Kobber ble fraktet til det sørlige Mesopotamia fra det armenske høyland. Khabur elvedalen hadde en sentral posisjon i metallhandelen og kobber, sølv og tinn ble produsert i de hurrisk-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa, som betyr hestelandet. Hurrierne var nært forbundet med hester og kan ha introdusert hasten til Sørvest Asia fra Sentral Asia omkring 2.000 f.vt. En nåværende trussel for de gamle stedene er damprosjektene i Eufrat, Tigris og Khabur elvene.

Hurriernes språk døde antageligvis ut under det såkalte bronsealderkollapset på 1.200-tallet f.vt. De gikk blant annet over til å tale arameisk. Folk i kulturene kalt Nairi og Mannae kan ha talt hurrisk. Både armensk og kurdisk har en rekke låneord, noe som tyder på lang tid av språkkontakt. Uansett ble den hurriske dialekten urartisk talt i staten Urartu, også kjent som Van eller Biainili og Kaldea, frem til 600-tallet f.vt. Da gikk denne sataten til å bli kjent som Armenia, som ble ledet av en befolkning som talte det som kom til å utvikle seg til å bli dagens armensk.

Urartierne, som for det meste var jordbrukere, var eksperter i steinarkitektur og kan ha introdusert blinde hvelv til Sørvest Asia. De romerske broingeniørene arvet kunsten å bygge hvelv- og buebroer med korte spenn fra etruskerne, som var i nær slekt med befolkningen i Urartu. Hallene i deres palasser og templer kan ha vært forløpern til de persiske apadanaene. De var også eksperter i metallarbeid og eksporterte metallkar til Frygia, som vil si armenerne, og Etruria, som vil si etruskerne. Deres byer hadde vellutviklede vannforsyning, som ofte ble hentet langveisfra og kloakksystemer.

Urartu var en etterfølger av den hurriske staten Mitanni, og det urartiske språket talt av overklassen stammet fra det hurriske. Urartu ble igjen etterfulgt av det orontidiske armenske kongedømmet, etter først å ha blitt veltet av de iranske nomadestammene som veltet inn i regionen nordfra og over Kaukasus.

Det spekuleres på om det var en tilstedeværelse av proto-armensk i området under tiden med Urartu. Det synes som om en elite talte urartisk, mens vanlige folk talte protoarmensk. Det blir generelt ansett at proto-armensk migrerte sammen med frygerne inn i Anatolia fra omkring 1.200-tallet f.vt. Det var befolkningen i Troy. De kom fra en paleo-balkansk kontekst og spredde seg østover under bronsalderkollapset.

En annen hypotese er at urartisk kun var et formelt skriftelig språk, mens borgerne talte, inkludert kongefamilien, talte armensk. Dette ikke minst på grunn av at leirinnskriftene på det urartiske språket er gjentagende og fattig I vokabulær. Det har kun 350-400 røtter. Samtidig viser det ingen utvikling over de 250 årene som det ble brukt, noe som kan indikere at det var sluttet å bli talt før innskriftene ble skrevet eller at det kun ble brukt til offisielle formål. Dette passer bra med den armenske hypotesen som postulerer at det armenske språket er en in situ utvikling fra PIE på 3.000-tallet f.vt. Nakharar eller naxararki flertall, som stammer fra det partiske naxvadar, som betyr den som har forrang, var en arvetittel på den lederne av de armenske klanene i det gamle Armenia.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in: Logo

You are commenting using your account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: