Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

  • Sjur C Papazian

  • FB: Sjur Papazian

  • Recent Posts

  • Categories

  • Armenian Eternal Symbol

  • Forget-me-not

  • The Fertile Crescent

    The Fertile Crescent is a term for an old fertile area north, east and west of the Arabian Desert in Southwest Asia. The Mesopotamian valley and the Nile valley fall under this term even though the mountain zone around Mesopotamia is the natural zone for the transition in a historical sense.

    As a result of a number of unique geographical factors the Fertile Crescent have an impressive history of early human agricultural activity and culture. Besides the numerous archaeological sites with remains of skeletons and cultural relics the area is known primarily for its excavation sites linked to agricultural origins and development of the Neolithic era.

    It was here, in the forested mountain slopes of the periphery of this area, that agriculture originated in an ecologically restricted environment. The western zone and areas around the upper Euphrates gave growth to the first known Neolithic farming communities with small, round houses , also referred to as Pre Pottery Neolithic A (PPNA) cultures, which dates to just after 10,000 BC and include areas such as Jericho, the world’s oldest city.

    During the subsequent PPNB from 9000 BC these communities developed into larger villages with farming and animal husbandry as the main source of livelihood, with settlement in the two-story, rectangular house. Man now entered in symbiosis with grain and livestock species, with no opportunity to return to hunter – gatherer societies.

    The area west and north of the plains of the Euphrates and Tigris also saw the emergence of early complex societies in the much later Bronze Age (about 4000 BC). There is evidence of written culture and early state formation in this northern steppe area, although the written formation of the states relatively quickly shifted its center of gravity into the Mesopotamian valley and developed there. The area is therefore in very many writers been named “The Cradle of Civilization.”

    The area has experienced a series of upheavals and new formation of states. When Turkey was formed in the aftermath of the genocide against the Pontic Greeks, Armenians and Assyrians perpetrated by the Young Turks during the First World War it is estimated that two-thirds to three-quarters of all Armenians and Assyrians in the region died, and the Pontic Greeks was pushed to Greece.

    Israel was created out of the Ottoman Empire and the conquering of the Palestinian terretories. The existence of large Arab nation states from the Maghreb to the Levant has since represented a potential threat to Israel which should be neutralised when opportunities arise.

    This line of thinking was at the heart of David Ben Gurion’s policies in the 1950s which sought to exacerbate tensions between Christians and Muslims in the Lebanon for the fruits of acquiring regional influence by the dismembering the country and the possible acquisition of additional territory.

    The Christians are now being systematically targeted for genocide in Syria according to Vatican and other sources with contacts on the ground among the besieged Christian community.

    According to reports by the Vatican’s Fides News Agency collected by the Centre for the Study of Interventionism, the US-backed Free Syrian Army rebels and ever more radical spin-off factions are sacking Christian churches, shooting Christians dead in the street, broadcasting ultimatums that all Christians must be cleansed from the rebel-held villages, and even shooting priests.

    It is now time that the genocide against the Pontic Greeks, Assyrians and Armenians is being recognized, that the Israeli occupation, settlements and violence against the Palestinians stop, and that the various minorities in the area start to live their lifes in peace – without violence and threats from majority populations, or from the West, and then specificially from the US.

    War in the Fertile Crescent
    https://aratta.wordpress.com/2013/11/13/war-in-the-fertile-crescent

    Everyone is free to use the text on this blog as they want. There is no copyright etc. This because knowledge is more important than rules and regulations.

  • Archives

Archive for February 2nd, 2010

Indoiranernes migrasjoner

Posted by Sjur Cappelen Papazian on February 2, 2010

https://i2.wp.com/www.freewebs.com/lukferi/Indo-%20Germans.gif

https://i1.wp.com/www.bibliotecapleyades.net/biggestsecret/biggestsecretbook/images/biggestsecretbook15.jpg

HER

Iranske kulturer:

File:Andronovo culture.png

File:Indo-Iranian origins.png

https://i2.wp.com/ossetians.com/pictures/Scythians_map.jpg

https://i1.wp.com/www.stutzfamily.com/mrstutz/Maps/ancient/persia.gif

Iran_kurd

HER

https://i1.wp.com/www.globalsecurity.org/military/world/war/images/kurdistan_map-1919-1998.gif

HER

https://i1.wp.com/www.studiolum.com/wang/armenia-throughout-history-map.jpg

HER

Image

HALAF CULTURE: 9-8000 years BC
Image
HER

UBAID CULTURE: 5300 years BC
Image

HER

http://www.pitt.edu/~sorc/hindu/history/4.gif

http://historyofgreatindia.files.wordpress.com/2009/09/mahajanapadas.jpg

https://i2.wp.com/www.stutzfamily.com/mrstutz/Maps/ancient/maurya.gif

https://i0.wp.com/dnghu.org/indoeuropean/indoeuropean_archivos/image068.pnghttp://shakibagallery.com/gallery1/big/gallery-a-(12).jpg

https://i2.wp.com/www.mrsikhnet.com/uploaded_images/Guru_Gobind_Singh_1-759481.jpg

https://i2.wp.com/outofbodytravel.org/images/476_3._He_brings_back_the_Light_and_the_Law._Zarathustra.jpg

https://i1.wp.com/www.free-idea.net/01-08-04-5239-iran-yazd-zarathushtra-zarathustra-0640.jpg

Arierne i Mitanni hadde forbindelser til Nordøst Iran. Vakhsh og Bishkent kulturene, som blir brukt som en bro mellom så kalte steppekulturer og Indostan, hadde deres røtter i denne regionen også. Det blir antatt at indoariere nådde Assyria i vest og Punjab i øst før 1500 f.vt. De hurrisk talende Mitanni herskerne, som besto av både hurriere og indoariere, opptrer fra 1500-tallet f.vt. i det nordlige Mesopotamia, og Gandhara grav kulturen oppstår fra 1600-tallet f.vt., noe som indikerer at indoarierne senest måtte ha vært til stede i området for det Baktria-Margiana arkeologiske kompleks i det sørlige Turkmenistan og nordlige Afghanistan fra 1700-tallet f.vt., noe som synes å korrespondere med den kulturens nedgang.

Mitanni var en føydalstat ledet av en krigeradel av indoarisk opprinnelse, som tok seg inn I området i det nordlige Mesopotamia omkring 1700-tallet f.vt., som vassaller av hetittene. Deres tilstedeværelse blir blant annet indikert gjennom hurriske steds- og personavn, samt spredningen av en egen form for keramikk til Syria.

Andronovo komplekset, BMAC og Yaz kulturene har blitt assosiert med indoiranernes migrasjon, med separasjon av indoariere fra protoindoiranere datert til omkring 2000-1800 f.vt. Gandhara grav, Cemetery H, Copper Hoard og Painted Grey Ware kulturene er kandidater for påfølgende kulturer assosiert med indoariske bevegelser, og deres ankomst til det indiske subkontinent blir datert til sen Harappa periode.

Hissar er en gammel proto-neolittisk, sen-mesolittisk kultur i det østlige Iran, nordlige Afghanistan og Transoxania. Tidlig Swat kultur i Pakistan, også kjent som Gandhara grav, har analogier i Hissar IIB, IIIB, som vil si noe før 2000-tallet f.vt.

Gandhara grav kulturen oppsto på 1600 f.vt., og blomstret i perioden 1500-500 f.vt. Keramikken viser klare paraleller til samtidige funn fra det sørlige Sentral Asia (BMAC) og det iranske platå. Gandhara grav folket har blitt assosiert med tidlige indoariske talere, og den indoariske migrasjonen til Sør Asia, som, blandet med lokale elementer fra restene av Indusdal sivilisasjonen (OCP, Cemetery H), ga grunnlaget for den vediske sivilisasjonen. Folket i Ghandara grav kulturen delte biologiske affinities med befolkningen i det neolittiske Mehrgarh, noe som indikerer at det eksisterte et biologisk kontinuum mellom de gamle indoariskebefolkningene i Timargarha og Mehrgarh.

Det blir hevdet at Gandhara grav kulturen, på tross av at den viderefører de kulturelle tradisjonene til den tidligere perioden, ikke er identisk med bronsealderens i Baktria og Margiana. Forbindelsene mellom Nordvest Iran og Nord Afghanistan kan godt kun ha vært spredning av visse gjenstander og på den måten være isolerte fra hverandre. Det blir hevdet at denne kulturen ikke er relatert til Beshkent kulturen i Kyrgyzstan eller Vakhsh kulturen i Tajikistan.

I århundrene før Gandhara grav kulturen, under tidlig Harappa periode (3200–2600 f.vt.), indikerer likheter i keramikk, segl, figuriner, ornamenter at det pågikk intensiv karavanehandel mellom Sør Asia og Sentral Asia og det iranske platå. En hypotese er at indoiranerne tok over BMACs kulturtrekk, men bevarte deres språk og religion, på deres reise til Iran og India. BMAC gjenstander og oppfinnelser i Mehrgarh og Baluchistan graver er indikasjon på en arkeologisk inntrengen til det indiske subkontinentet fra Sentral Asia under den tidsrammen som ville ha passet med indoiranerne.

Standardmodellen for indoeuropeernes komme til India er at denne første bølgen gikk over Hindu Kush hvor de dannet Gandhara grav kulturen, enten ned en av Indus eller Ganges elvene, eller begge. Gandhara grav kulturen er derfor det mest sannsynlige senteret til de tidligste bærerne av den rigvediske kulturen, noe som kan sumes an immigration til Punjab omkring 1700-1400 f.vt., men samtidig en første bølge allerede så tidlig som på 1900-tallet f.vt., noe som korresponderer med Cemetery H kulturen, men denne kan også representere forløperne for indoiranerne på lik linje med lullubienes og kassittenes invasjon av Mesopotamia på rundt samme tid.

Det kan ha vært tre bølger med indoarisk immigrasjon som fulgte etter Harappa fasen hvor av det BMAC relaterte folket som kom til Baluchistan ved Pirak, Mehrgarh sør gravgård og som senere smeltet sammen med post-urbane harappaer under de senere harappaenes Jhukar fase, folket i Swat IV, som var med til å grunnlegge Harappa Cemetery H fasen i Punjab, og de rigvediske indoarierne i Swat V, som senere absorberte Cemetery H folket og grunnla Painted Grey Ware kulturen. Mens de to første blir datert til 2000-1800 f.vt. blir den tredje datert til 1400 f.vt. Uansett så har ikke arkeologiske indikasjoner på en massebefolkningsmigrasjon, eller en invasjon av Sør Asia i pre- eller proto-historisk periode, blitt funnet. Det er kun spor etter småskalamigrasjoner. Men arkeologiske bevis av kontinuitet trenger ikke å være  konklusivt. En lignende sak har vært Sentral Europa hvor arkeologiske indikasjoner viser en linjær utvikling uten forstyrrelser, men hvor faktumet er noe ganske annet.

Tilstedeværelsen av indoariere i det nordlige pontiske området er markert ved stedsnavn. I denne regionen kan man forbinde katakombe kulturen med indoarierne ettersom katakombe begravelsesritualene hadde røtter i Sørvest Turkmenistan, i den indoiranske Parkhai gravgården, fra tidlig 4000-tallet f.vt.

Iranske kulturer i Sentral Asia og i det østlige Iran, hvor de dannet Baktria-Margiana arkeologiske kompleks, var forårsaket av en migrasjon fra den syro-anatoliske regionen. Deretter bevegde vestiranere seg fra Nordøst Iran.

Basert på indoariernes bruk av vognen i Mitanni og i det vediske India, dets tidligere manglende tilstedeværelse på disse stedene og dets tilstedeværelse i Andronovo kulturen i Sintashta omkring 2000 f..vt. blir det hevdet at Andronovo kulturen representerer indoiranere og at opprinnelsen til indoiranerne ebefinner seg i steppeområdet i Sintashta kulturen i det sørlige Ural.

Trekk ved denne kulturen har hverken sine prototyper i Ural eller i Øst Europa. Sintashtas fortifiserte bosettinger, slik som i Arkaim og Sintashta, har runde murer og vollgraver. Husene er samlet sammen. Direkte analogier er kun kjent i Anatolia, slik som i Demirchiuyuk, Pulur og Mercin, i syro-palestina, slik som i Rogem Hiri, og Transkaukasus, slik som i Uzerlic-Tepe. Sintashta begravelsestradisjoner er også identiske med dem i denne regionen og diverse redskaper, slik som dem av metall og keramikk, finner her sine paralleler. En metallproduksjonsteknologi som er veldig spesifikk er kobberlegering med arsenikk på et åresmeltenivå. I Øst Europa var slik bronseproduksjon på denne tiden ukjent, men var kjent i Transkaukasus og, kanskje, i Sørvest Asia. En korrelasjon av våpen, verktøy, ornamenter og andre gjenstander ligner på dem i Trankaukasus og Anatolia. Veving kan ha blitt innført fra et nesten hvilket som helst sørlig senter.

Sintashta kulturen inkluderer en rekke lokale substratumer, men generelt var Sintashta folket fremmede for Øst Europa og Ural. Deres hjemland befant seg i den syro-anatoliske regionen, iranernes hjemland i Margiana og Baktria. Sintashta kulturen opptrådte i Ural på 1800-tallet f.vt. Som et resultat ble Abashevo kulturene, som var nært beslektet til Sintashta kulturen, dannet fra Don elva og opp til Ural. Tømmergrav, Petrovka og Alakul kulturene, distribuert i et stort omåde fra Dnieper elva til Sentral Kazakhstan, ble dannet ut av Sintashta og Abashevo kulturene på 1600-tallet f.vt. Noen inkluderer Petrovka og Alakul kulturene i Andronovo kulturen. Dannelsen av disse kulturene reflekterer en iranifisering av steppesonen på tross av at skyterne og sarmaterne ikke var forbundet med disse kulturene.

Archaeological cultures associated with Indo-Iranian expansion include:

Parpola (1999) suggests the following identifications:

date range archaeological culture identification suggested by Parpola
2800-2000 BC late Catacomb and     Poltavka cultures late PIE to Proto–Indo-Iranian
2000-1800 BC Srubna and Abashevo cultures Proto-Iranian
2000-1800 BC Petrovka-Sintashta Proto–Indo-Aryan
1900-1700 BC BMAC “Proto-Dasa” Indo-Aryans establishing themselves in the existing BMAC settlements, defeated by “Proto-Rigvedic” Indo-Aryans around 1700
1900-1400 BC Cemetery H Indian Dasa
1800-1000 BC Alakul-Fedorovo Indo-Aryan, including “Proto–Sauma-Aryan” practicing the Soma cult
1700-1400 BC early Swat culture Proto-Rigvedic = Proto-Dardic
1700-1500 BC late BMAC “Proto–Sauma-Dasa”, assimilation of Proto-Dasa and Proto–Sauma-Aryan
1500-1000 BC Early West Iranian Grey Ware Mitanni-Aryan (offshoot of “Proto–Sauma-Dasa”)
1400-800 BC late Swat culture and Punjab, Painted Grey Ware late Rigvedic
1400-1100 BC Yaz II-III, Seistan Proto-Avestan
1100-1000 BC Gurgan Buff Ware, Late West Iranian Buff Ware Proto-Persian, Proto-Median
1000-400 BC Iron Age cultures of Xinjang Proto-Saka

Posted in Uncategorized | 2 Comments »

Dagens skandinavere og det indoeuropeiske språket

Posted by Sjur Cappelen Papazian on February 2, 2010

A recent paper by Battaglia et al, Y chromosomal evidence of the cultural diffusion of Agriculture in Southeast Europe, attempts to measure the impact of Neolithic farmers from the Middle East on Southeastern Europe to determine if these farming technologies were spread to Europe more through cultural contact or through migrations of Near Eastern peoples into Europe.

The neolithic expansion into europe is a complex process likely involving multiple migrations and cultural diffusion over a period of time starting around 9000BC. In this study, Y Chromosome data was collected from 16 regions of South East Europe. The findings suggest that Haplogroup J2b-M241 correlates with the Neolithic period, has a different migration and origin from J2a-M410 and that J2b-M241 may have been involved in the process of admixture with Mesolithic peoples, thus being among the first peoples to introduce agriculture to Euorpe.

Levels of J2a-M410 were very low through the areas studied with little correlation of subclades. J2b frequencies showed a spike in Albania at 14.5% and was found in Greece and the Czech republic at rates of around 4%. The findings of the authors suggest that Haplogroups I and E-V13 were representative of Mesolithic peoples already present in the region who adopted the farming technologies introduced by near eastern farming colonists. From SE Europe where this cultural contact took place, agriculture then spread through Europe crossing the Adriatic into Italy.

Although southeast europe shows considerable archaeological evidence of the Neolithic transition, our Y-Chromosome results provide biological evidence of complexity in the transition to farming in terms of the contrasting influences of pioneering agriculturalists and Mesolithic foragers.

HER

https://i1.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5d/J2-origin.jpg

Domesticated sheep, goats etc are all included in the proto Sahelian, but they all arrive with the early neolithic from the near East about 8,000 years ago along with agriculture. They have been shown to be native Asian domesticates, not African. HER

http://readitloud.files.wordpress.com/2008/07/db_gobeklitepe_urfa-region9.jpg

https://i1.wp.com/i.dailymail.co.uk/i/pix/2009/02/27/article-0-03B1F305000005DC-903_634x440.jpg

https://i2.wp.com/www.urgeschichte.org/DieBeweise/GobekliTepe/Gopekli_Tepe_BdW_2003-05_700px.jpg

File:Distribution Haplogroup J2 Y-DNA.svg

https://i2.wp.com/4.bp.blogspot.com/_mjF0l75DxpI/SXXvt-3th9I/AAAAAAAAAEg/pij1QKWcivo/s400/neolithic+map+2.JPG

File:Cardial map.png

https://i1.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/a/a0/HaploJ2.png/800px-HaploJ2.png

http://freepages.genealogy.rootsweb.ancestry.com/~gallgaedhil/images/J2a.png

Europeiske kulturer:

https://i1.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/10/European_Middle_Neolithic.gif

European Middle Neolithic

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/archive/e/eb/20050816215641!Corded_Ware_culture.png

https://i2.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/e/e9/Old_Europe.png/450px-Old_Europe.png

Simple map of the major late 4th millennium BC “Old European” cultures. Green is the Funnelbeaker culture (TRB). Blue is the Linear Ceramic culture (LBK). Orange is the Lengyel culture, purple the Vincha culture, red the Cucuteni-Trypillian culture and yellow the western part of the Yamna culture.

https://i1.wp.com/www.comp-archaeology.org/TRB_culturearea.gif

Europeiske haplogrupper:

https://i1.wp.com/www.nazi.org.uk/maps/Y-MAP.gif

https://i1.wp.com/www.stclairresearch.com/images/HaplogroupRouteMap.jpg

File:Clines.png

http://freepages.genealogy.rootsweb.ancestry.com/~chilvers/images/europe_haplogroups_2.jpg

https://i2.wp.com/www.dnaheritage.com/images/masterclass/europe_haplogroups_3.jpg

YDNA Haplogroup Descriptions & Information Links

https://i2.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/2/2d/Haplogroup_I_Y-DNA.png

https://i0.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/9/96/Distribution_Haplogroup_I_Y-DNA.svg/792px-Distribution_Haplogroup_I_Y-DNA.svg.png

https://i0.wp.com/nazi.org.uk/images/R1b-DNA-Distribution.jpg

https://i0.wp.com/www.taiwandna.com/KirgizR1aDistribution.jpg

Verdens haplogrupper:

https://i2.wp.com/www.britam.org/picturesYair/yhapchart.jpg

https://i2.wp.com/www.le.ac.uk/genetics/maj4/EuropeMap+Tree.jpg

HER

HER

MtDNA Haplogrupper:

https://i0.wp.com/www.hmtdb.uniba.it/hmdb/onlinehelp/img/HaplogroupsMap.jpg

https://i2.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/dd/Migration_map4.png

Europeiske raser:

http://www.theapricity.com/forum/attachment.php?attachmentid=3413&stc=1&d=1261133855

DNA fra individer tilhørende Funnelbeaker kulturen (FBC), forkortet til TRB fra det tyske Trichterrandbecherkultur (4000-2700 f.vt.), som i hovedsak er en nord-sentral europeisk megalittisk kultur i det sene neolittiske Europa, har inkludert haplogruppene H, J og T.

Det er et brudd mellom neolittiske jordbrukere fra Sentral- og Øst Europa og de tidligere jeger-samlere. Nyere studier er i favør av demisk spredning av jordbruk hele veien til det nordligste Europa. Dagens skandinavere stamer ikke fra folket som kom til Skandinavia i etterkant av istidens LGM, men fra en befolkning som ankom senere, og på samme tid som introduksjonen av jordbruket. Jeger-samlerne som bode i Skandinavia for mer enn 4000 år siden hadde andre gener enn vår.

På tross av at jeger-samlere i Danmark og det sørlige Sverige adopterte keramikk på et tidlig stadium fant neolittiseringen først sted med Funnel Beaker kulturkomplekset for 6000 år siden. Kveg og sau, kornkultivering og det karakteristiske TRB keramikken ble nå introdusert. Dette på tross av at neolittiseringsprosessen gikk sakte i Skandinavia og større områder forble befolket av jeger-samlere frem til slutten av 5000-tallet f.vt.

En av disse siste jeger-samler komplekser var Pitted Ware kulturen (PWC), som kan bli identifisert gjennom sine gravplasser. PWC opptrer først i det arkeologiske materialet i Skandinavia etter ankomsten av TRB og eksisterte parallelt med farmerne i mer enn et millennium før de forsvant for 4000 år siden.

TRB individer hadde haplogruppene H, J og T, mens PWC individer hadde J, T og V, U5, U5a og U4/H1b. Gitt resultatene er det mulig at PWC representerte gjenlevninger av en store nordlig europeisk mesolittisk jewger-samler kompleks, men det er lite trolig at befolknbingskontinuitet eksisterer mellom PWC og dagens skandinaviere eller samer. Det foregikk en neolittisk eller post-neolittisk befolkningsendring i Skandinavia, noe som trolig også fant sted andre steder i Europa.

Man kan konkludere med at samene ikke er et ublandet folk som nedstammer fra pre-jordbruksbefolkningen i Europa, at latviere og andre befoolkninger i det østlige Baltikum er de nærmeste til PWC, på tross av at de uansett ikke er så alt for nære, og at svenske og norske mennesker er nærmere pre-jordbruksbefolkningen enn det folk er i Sentral Europa.

Dagens skandinavere stamer ikke fra folket som kom til Skandinavia i etterkant av istidens LGM, men fra en befolkning som ankom senere, og på samme tid som introduksjonen av jordbruket. Jeger-samlerne som bode i Skandinavia for mer enn 4000 år siden hadde andre gener enn vår.

PWC klarte på kort sikt å overvinne funnellbeaker kulturen, som ble skjøvet sørover fra Mälaren og fra øst, men funnellbeaker kulturen fortsatte å være rikt representert i Danmark og det sørvestlige Sverige, slik som i Bohuslän, Västergötland og Skåne, og kom til å gå seirende ut av kampen. Kontakten mellom jordbruksimmigrantene fra sør og urbefolkningen, samt de uraliske finno-ugriske immigrantene fra øst, har satt spor i form av klare genetiske markører som er typiske for Skandinavia.

Det er mulig at PWC representerte gjenlevninger av en store nordeuropeisk mesolittisk jeger-samler kompleks, men det er lite trolig at befolkningskontinuitet eksisterer mellom PWC og dagens skandinaviere eller samer. Det foregikk en neolittisk eller post-neolittisk befolkningsendring i Skandinavia, noe som trolig også fant sted andre steder i Europa.

Tradisjonell fysisk antropologi hevdet at det var tre hovedelementer i det nordlige Europa, som har blitt gitt ulike navn. Smale og høye ansikter, som er et nytt element i region og som er lignende til det i Sentral Europa, bredansiktede og massive proto-europide beolkninger, som ligner på urbefolkningsbeboerne i det nordlige og østlige Europa og flat-nesede befolkninger med østlig tilhørighet. Latvias eldste beboere var store i størrelse med store skaller, en særegen avlang hodeform, et bredt og høyt ansikt og en særegen fremstikkende nese.

Ser man på denne data i kontekst av synkrone befolkninger andre steder i Europa kan vi finne spesifikke geografiske ulikheter. Dette gjelder især ansiktsbredde, en faktor som har stor betydning for spesifiseringen av rasen. Ulikhet i ansiktsbredde i Europa ble især essensiell ved begynnelsen av den atlantiske perioden, da jordbruk var begynt i Europa. På denne tiden separerte ansiktsbredde morfologiske former i det nordlige Europa fra dem i middelhavsregionen – to særegne geografiske regioner. Massive, bredansiktede morfologiske former dominerte i det nordlige og nordøstlige Europa, mens grasiøse, smalansiktede former ble funnet i Sentral Europa og på kontinentets søsøstlige part.

Under atlanterperioden flyttet de smalansiktede befolkningene gradvis inn i den nordlige og nordøstlige retning. De nådde den baltiske regionen først under bronsealderen. Folk i Baltikum og omkringliggende territorier hadde derfor, under den mesolittiske og neolittiske perioden, brede ansikter, noe som spiller hen på deres nærhet til den sene paleolittiske befolkningen i Europa.

Katakombe kulturen (2.800-2.200 f.vt.) passer bra med spredningen av armensk, gresk og indoiransk. Den befant seg i det som i dag utgjør Ukraina under tidlig bronsealder. Den var relatert til Yamna kulturen og synes å være en områdetermsom dekker flere mindre relaterte arkeologiske kulturer. Navnet har den fra begravelsesskikken. Disse er mindre enn dem til Yamna kulturen, men med et hult rom i hovedsjakten, noe som skaper katakomben. I visse graver var det en særegen praksis når det kom til å legge en leirmaske over den dødes ansikt, noe som skaper en assosiasjon til den berømte gullbegravelsesmasken til Agamemnon, som stammer fra den mykeniske kulturen, og Tashtyk kulturen, som var en arkeologisk kultur som blomstret i Yenisei dalen fra 100-400 e.vt. og som var ekvivalent til Yenisei kirghizerne. Ut fra dødsmasken besto Tashtyk stamen av europide individer som trolig nedstammet fra en blanding mellom tokarere, tyrkere og iranere.

Agamemnons gullmaske ble funnet over ansiktet til en død person i en grav i Mykene. Det ble antatt at den tilhørte den legendariske greske lederen Agamemnon, noe som ga masken dens navn. Senere har man kommet frem til at masken er fra 1.550-1.500 f.vt., som er langt tidligere enn det man hadde antatt. Uansett så fortsetter den å ha det samme navnet.

Katakombe kulturen kan være en lokal utvikling av den tidligere Yamna kulturen, en migrasjon fra Sentral Europa eller ha en orientalsk opprinnelse. Yamna kulturen ble etterfulgt av Katakombe kulturen i vest, viss lingvistiske komposisjon på dene siden var stamspråket til armensk, gresk og paleo-balkansk på den ene siden og indoiransk på den andre. De tidligste Yamna kulturene kan representere det gresk-armensk-ariske stamspråket, mens Katakombe kulturen det til det samlede, senere de differensierte, indo-iranerne.

Den er først ute til å introdusere snordekorasjon keramikk på steppene og viser en dyktig bruk av den polerte stridsøksa, noe som forbinder den med Corded Ware kulturen (3200/2900-2300/1800 f.vt.) i vest, som blir ansett for å være stamkulturen til proto-balto-slaverne i sine østlige regioner og til kentum dialektene proto-germansk, proto-keltisk og proto-italisk i sine vestlige deler, men har også kraniumdeformasjon, noe som gir parallell med Afanasevo kulturen (3500-2500 f.vt.) i øst, som trolig besto av tokarere.

Det synes å ha vært en rask intern endring i Corded Ware kulturen, også kjent som Battle Axe kulturen eller Single Grave kulturen, assosiert med introduksjonen av den indoeuropeiske språkfamilien, på høyst to generasjoner omkring  2.900 f.vt. i hollandsk og dansk TRB territorium, noe som trolig var et resultat av foregående økonomiske, kulturelle og religiøse endringer i Øst Tyskland. Keltisk, germansk, baltisk og slavisk har sine røtter i denne kulturen, som befant seg i det nordlige, sentrale og østlige Europa i perioden 3200-2300 f.vt.

Corded Ware kulturen er en enorm europeisk arkeologisk horisont som begynner i den sene neolittiske perioden, blomstrer gjennom kobber alderen og kulminerer i tidlig bronsealder kultur. Den utvikler seg i ulike områder og representerer introduksjonen av metall til det nordlige Europa, hvor den introduserer de germanske språkene. Det er antagelser om et germansk, balto-slavisk språkforbund. Mens balterne utviklet seg øst og sør for Østersjøen, utviklet slaverne seg i Ukraina området. Kivik kulturen i Sør Sverige er en viktig og tidlig representant for den germanske kulturen. De hadde vakre, snirklede lurer, mektige kultøkser, staselige solvogner, små akrobatfigurer, barberkniver og sverd med skipsmotiver og helleristninger. Det var en solkult. Germanske språk har noen slående likheter med armensk.

Historiske kraniometriske studier har funnet at Beaker folket var av en annen fysisk type enn dem som var på området tidligere. De har blitt beskrevet som lange og tynne. Studier viste at Beaker folket hadde migrert, noe som sammenfalt med arkeologiske funn som assosierte kulturen med nye jordbruksteknikker, mortuary praksiser, kobberarbeid og andre kulturelle nyvinninger.

Bell-Beaker kulturen (2400–1800 f.vt.), også kun kjent som Beaker kulturen eller Beaker folket, er en term for en utbredt kulturelt fenomen i det prehistoriske Vest Europa som startet i den neolittiske eller kalkolittiske perioden og som varte inn i bronsealderen. Termen ble gitt på grunnlag av en spesiell type drikkekar.

Mange teorier om opprinnelsen til Bell Beakers har blitt lagt frem. Det ble blant annet hevdet at den utviklet seg fra Corded Ware former og Funnelbeaker kulturen, men man har nå kommet frem til at det er tale om en ny uavhengig kultur i det sørlige Tyskland og samtidig med Corded Ware kulturen. Det har blitt foreslått som en kandidat for en tidlig indoeuropeisk kultur eller, mer spesifikt, en stamkultur for proto-keltisk eller proto-italisk (italo-keltisk).

Ifølge Kurgan hypotesen stammer de fra øst-sentraleuropeiske kulturer som ble kurganisert gjennom inntrengen av steppefolk. Gitt den uvanlige formen og materialet til Beaker keramikken og dets plutselige opptreden, sammen med en karakteristisk gruppe gjenstander kjent som Bell Beaker pakken, har forklaringen tradisjonelt vært at kulturen har vært en spredning av en gruppe folk over Europa.

Katakombe kulturen (2.800-2.200 f.vt.) passer bra med spredningen av armensk, gresk og indoiransk. Den befant seg i det som i dag utgjør Ukraina under tidlig bronsealder. Den var relatert til Yamna kulturen og synes å være en områdetermsom dekker flere mindre relaterte arkeologiske kulturer. Navnet har den fra begravelsesskikken. Disse er mindre enn dem til Yamna kulturen, men med et hult rom i hovedsjakten, noe som skaper katakomben. I visse graver var det en særegen praksis når det kom til å legge en leirmaske over den dødes ansikt, noe som skaper en assosiasjon til den berømte gullbegravelsesmasken til Agamemnon, som stammer fra den mykeniske kulturen, og Tashtyk kulturen, som var en arkeologisk kultur som blomstret i Yenisei dalen fra 100-400 e.vt. og som var ekvivalent til Yenisei kirghizerne. Ut fra dødsmasken besto Tashtyk stamen av europide individer som trolig nedstammet fra en blanding mellom tokarere, tyrkere og iranere.

Agamemnons gullmaske ble funnet over ansiktet til en død person i en grav i Mykene. Det ble antatt at den tilhørte den legendariske greske lederen Agamemnon, noe som ga masken dens navn. Senere har man kommet frem til at masken er fra 1.550-1.500 f.vt., som er langt tidligere enn det man hadde antatt. Uansett så fortsetter den å ha det samme navnet.

Katakombe kulturen kan være en lokal utvikling av den tidligere Yamna kulturen, en migrasjon fra Sentral Europa eller ha en orientalsk opprinnelse. Yamna kulturen ble etterfulgt av Katakombe kulturen i vest, viss lingvistiske komposisjon på dene siden var stamspråket til armensk, gresk og paleo-balkansk på den ene siden og indoiransk på den andre. De tidligste Yamna kulturene kan representere det gresk-armensk-ariske stamspråket, mens Katakombe kulturen det til det samlede, senere de differensierte, indo-iranerne.

Den er først ute til å introdusere snordekorasjon keramikk på steppene og viser en dyktig bruk av den polerte stridsøksa, noe som forbinder den med den proto-indoeuropeiske Corded Ware kulturen (3200/2900-2300/1800 f.vt.) i vest, som blir ansett for å være stamkulturen til proto-balto-slaverne i sine østlige regioner og til kentum dialektene proto-germansk, proto-keltisk og proto-italisk i sine vestlige deler, men har også kraniumdeformasjon, noe som gir parallell med Afanasevo kulturen (3500-2500 f.vt.) i øst, som trolig besto av tokarere.

Det synes å ha vært en rask intern endring i Corded Ware kulturen, også kjent som stridsøks kulturen eller Single Grave kulturen, assosiert med introduksjonen av den indoeuropeiske språkfamilien, på høyst to generasjoner omkring  2900 f.vt. i hollandsk og dansk TRB territorium, noe som trolig var et resultat av foregående økonomiske, kulturelle og religiøse endringer i Øst Tyskland. Keltisk, germansk, baltisk og slavisk har sine røtter i denne kulturen, som befant seg i det nordlige, sentrale og østlige Europa i perioden 3200-2300 f.vt.

Corded Ware kulturen er en enorm europeisk arkeologisk horisont som begynner i den sene neolittiske perioden, blomstrer gjennom kobber alderen og kulminerer i tidlig bronsealder kultur. Den utvikler seg i ulike områder og representerer introduksjonen av metall til det nordlige Europa, hvor den introduserer de germanske språkene. Det er antagelser om et germansk, balto-slavisk språkforbund. Mens balterne utviklet seg øst og sør for Østersjøen, utviklet slaverne seg i Ukraina området. Kivik kulturen i Sør Sverige er en viktig og tidlig representant for den germanske kulturen. De hadde vakre, snirklede lurer, mektige kultøkser, staselige solvogner, små akrobatfigurer, barberkniver og sverd med skipsmotiver og helleristninger. Det var en solkult. Germanske språk har noen slående likheter med armensk.

Katakombe kulturen forsvant i favør av Srubna eller tømmer-gravkulturen fra 1700-tallet f.vt., som blir assosiert med en iransk ekspansjon eller med cimmererne, som blir klassifisert som enten værende iranske eller trakiske.

Hvilket språk som ble talt i Katakombe kulturen forblir uklart. Det å plassere stamspråkene til gresk, armensk og paleo-balkansk her ville kunne forklare visse felles trekk. Sen Yamna kultur (3200-2800 f.vt.) kan representere det gresk-armenske-ariske-indoiranske stamspråket (gresk-arisk, gresk-armensk) og katakombe kulturen det samlede (frem til 2500 f.vt.) og deretter differensierte indoiranerne. En versjon av den armenske hypotesen forbinder  katakombe kulturen med indoariere.

Det er et brudd mellom neolittiske jordbrukere fra Sentral- og Øst Europa og de tidligere jeger-samlerne. Nyere studier viser at det forgikk en demisk spredning av jordbruket hele veien til det nordligste Europa. DNA fra individer tilhørende den pre-indoeuropeiske Funnelbeaker kulturen (FBC), som er den kulturen som introduserte jordbruket til Skandinavia og som blir antatt å være opprinnelsen til genen som tillater voksne i det nordlige Europa å fordøye laktose. Lite kan bli sagt om Funnelbeaker kulturens etniske og lingvistiske røtter, men ifølge Kurgan hypotesen representerte den det som er kjent som det gamle Europa. Den ble etterfulgt av Corded Ware kulturen og den overlappende Globular Amphora kulturen (3400-2800 f.vt.), som i sørvest grenset til Baden kulture og i nordøst til fisker-jeger-samler kulturen kalt Narva kulturen (5300-1750 f.vt.), viss keramikk delte likheter med den Comb Ceramic kulturen, men som hadde særegne karakteristikker.

Det ble tidligere antatt at de første beboerne i regionen var finnougriske, som ble presset nordover av folk tilhørende Corded Ware kulturen, men det har senere vist seg å være en egen arkeologisk kultur. Det ble antatt at Narva kulturen endte med å eksistere da Corded Ware kulturen oppsto, men nyere forskning viser at den varte frem til bronsealderen. Den varte i flere årtusener over et stort stykke land. Det er ennå usikkert om Narva kulturen representerte finno-ugrikere eller europider, som var der før indoeuropeerne dukket opp. Comb Ware folket talte trolig uralisk og var en tidlig representant for finno-ugrikerne, men visse toponymer og hydronymer kan indikere et ikke-uralisk, ikke-indoeuropeisk språk i noen av områdene. Globular Amphora kulturen representerte trolig en annen bølge med indoeuropeere.

Jordbruket, som ble påbegynt i det østre anatolia, Karadag, av kaukasere med haplogruppe J2, spredde seg med haplogruppe E fra Balkan som en reaksjon på kaukasernes spredning og kulturelle utvikling. Dette passer bra med det grunnleggeren av Kurgan hypotesen, Marija Gimbutas, identifiserer som det gamle Europa, noe som har fått Renfrew til å endre sitt syn, som nå kun plasserer pre-PIE på 7.000-tallet f.vt. i Anatolia med et foreslått hjemland for PIE på Balkan rundt 5.000 f.vt., men dette strider med at det neppe var det gamle Europa som spredde de indoeuropeiske språkene. Disse ble trolig spredd kun fra det nordlige Kaukasus, og med kun anatolerne som beveget seg sørover derfra.

Det har blitt foreslått at det tyrseniske og den store aegeiske språkfamilien er relatert til den anatoliske språkbransjen, men man har ingen klare indikasjoner. Haplogruppe J, i ulike undergrupper, blir funnet i nivåer på rundt 15-30 % i deler av Balkan og Italia og representerer den neolittiske perioden og jordbrukerne som spredde seg fra det østlige Anatolia.

Luwisk var enten en direkte stamspråk for lysisk eller en nær relativ av stamspråket til lysisk. Luwisk er også en av kandidatene for språket talt av trojanerne, sammen med tyrrhensk, som danner en språkfamilie som inkluderer lemnisk, raetisk og etruskisk, som ble talt og skrevet av den etruskiske sivilisasjonen i Etruria og deler av Lombardy, Veneto og Emilia-Romagna i Italia. En større aegeisk familie som inkluderer eteokretisk, som vil si minoisk, og eteokypriotisk har blitt foreslått, men er langt fra fastslått. Dette vil da ha utgjort et pre-indoeuropeisk fylum som strakk seg fra de aegeiske øyene og Kreta over Hellas og Italia og til alpene.

Distribueringen av Cardial Pottery, en neolittisk dekorativ stil som fikk sitt navn fra trykket på leiren med skjell fra Cardium edulis, en marine mollusk, korresponderer med J2. Alternative navn er Printed-Cardium keramikk og Impressed keramikk. Denne keramikken ga sitt navn til hovedkulturen ved Middelhavet i den neolittiske perioden: Cardium Pottery kulturen or Cardial kulturen, som strakk seg fra Adriaterhavet til atlanterhavskysten til Portugal og Marokko. Den sto i kontakt med den kanaanittiske sivilisasjonen, og da også med fønikerne, men det var, på tross av at semittisk utvikles på denne tiden (6.200 f.vt.), ikke semitter. Trolig nedstammet de fra Gobekli Tepe og jordbruksutviklerne.

En relasjon til de anatoliske språkene har også blitt foreslått, noe som ville ha gjort denne språkfamilien til et tidlig indoeuropeisk hydronomi i stedet for preindoeuropeisk, men ikke generelt akseptert. Etruskisk viser likheter med indoeuropeisk, men det er ingen konsensus om dette er på grunn av et genetisk forhold, lån, tilfeldighet og lydsymbolisme, eller en kombinasjon av disse. Trolig nedstammer de fra haplogruppe J2 kulturen som spredde den megalittiske kulturen fra det østre Anatolia langs med middelhavskysten og deretter nordover langs med atlaterhavskysten. Dette er trolig opphavet til den nordeuropeiske megalittiske Funnelbeaker kulturen.

Den anatoliske hypotesen hevder at det foregikk en fredelig indoeuropefiseting av Europa fra Anatolia fra rundt 7.000 f.vt. Ifølge denne ville de fleste beboerne i det neolittiske Europa ha talt indoeuropeisk, og senere migrasjoner ville i beste fall kun ha skiftet ut indoeuropeiske dialekter med andre indoeuropeiske dialekter. Dette stemmer dårlig overens med at det var kaukasere som startet med jordbruk og dyrehold og at dem som spredde jordbruket inn i Europa blir assosiert med haplogruppe E. Disse spredde seg fra Balkan og nordover og utgjør Europas tredje strørste haplogruppe i dag, men denne synes ikke å ha noe med de indoeuropeiske språkene å gjøre da den mangler andre steder hvor det blir talt indoeuropeisk.

Det kom med andre ord fire ulike grupper inn i Europa under den neolittiske tidsperioden.

Indoeuropeerne fra det nordlige Kaukasus, som blir assosiert med Yamna, Maykop og Kura Araxes kulturene.

Indoiranere, som overtok etter katakombekulturen, som var med på å skape Corded Ware, som ga opphav til baltoslaverne i øst og kentumdialektene, som vil si protogermansk, protokeltisk, og protoitalisk i vest, Bell Beaker kulturen, som ga opphav til italo-kelterne, og Globular Amphora kulturen, som befant seg på området for den tidligere Funnelbeaker kulturen og som representerer en andre bølge med migrasjon av indoeuropeere.

Det såkalte gamle Europa, som slettes ikke er så gammel uansett, men som besto av jordbrukasfolk med haplogruppe E3b, som kom til adriaterhavskysten på Balkan som mesolitter, men som ble påvirket av haplogruppe J2, som hadde gjennomført den neolittiske jordbruksrevolusjonen med sentrum i Karadag og Gobekli Tepe, og som kom til å spre seg innover i Europa fra Balkan, ikke minst i etterkant av svartehavsfloden som fant sted omkring 6000 f.vt., som vil si omtrent på samme tid som det semittiske språket ble til i det sørlige Palestina, Sinai og Egypt. Haplogruppe E er i dag den tredje største haplogruppen i Europa.

Megalittkulturene som spredde seg langs med Middelhavet og nordover langs med Atlanterhavet og som blant annet kom til å produsere Funnelbeaker kulturen.

Det disse fire gruppene har til felles er at de alle har sin opprinnelse i Karadag, Gobekli Tepe, i det østre Anatolia med utgangspunkt i haplogruppe J2, som vil si den haplogruppen som spredde seg langs med den fruktbare halvmånen og som står i nær relasjon til haplogruppe J1, som vil si nordvest kaukasere og semitter, samt haplogruppe I, som er en gammel europeisk haplogruppe og som blant annet inkluderer Gravetti kulturen i steinalderen, den har høy frekvens på Balkan, samt germanerne. Den utgjør hele 40 prosent i Skandinavia.

Ifølge Kurgan hypotesen var Corded Ware kulturene kurganiserte kulturer som har sitt opphav i det neolittiske Europa. Opprinnelsen til denne kurganiseringen eller indoeuropefiseringen ville være den samtidige og overlappende Globular Amphora (3400-2800 f.vt.) og Baden (3600-2800 f.vt.) kulturene, en prosess beskrevet som en andre bølge av kurgan kultur invasjon. Den startet trolig opp som en ikke-indoeuropeisk enhet, som en del av det som er kjhent som det gamle Europa, men ble i økende grad indoeuropefisert.

Man stiller nå spørsmål ved denne kurganifiseringen og assimileringen da blandet begravelsespraksiser med den tidligere Funnelbeaker kulturen indikerer en rask intern endring til Corded Ware innen to generasjoner omtrent 2900 f.vt. i hollandsk og dansk TRB territorium, noe som trolig kom etter økonomiske, kulturelle og religiøse endringer i Øst Tyskland. Dette stemmer overens med det syn at separasjonen mellom kentum og satem språk startet omkring 4000-tallet f.vt.  Katakombefolket, som talte kentum og hadde haplogruppe R1b, ble med andre ord skjøvet innover i Europa på grunn av en iransk invasjon østfra.  Baltoslaverne og flere av de paleobalkanske folkene som befant seg lenger til øst ble satmifisert, som trolig skyldtes indoiranske kurgankulturer med haplogruppe R1a, mens tokarerne, som også talte et kentumspråk, hadde migrert for langt østover til å bli inkudert i prosessen. Alt tyder på at det var et kentum språk med en befolkning utgjort av haplogruppe R1b som begynte spredningen av det indoeuropeiske språket fra Kaukasus. De gamle europeiske kulturene som inkluderte R1b ettersom denne haplogruppen under istiden hadde søkt LGM ly i Spania, Italia, Balkan og Anatolia, ble med andre ord skjøvet vestover i Europa under det som kan sees på som en kuganisering. Masse ulike kulturtrekk ble nå introdusert vestover. Georgisk og baskisk, som mange hevder har en relasjon, kan stamme fra dette gamle språketi Europa som talt av dem som hadde haplogruppe R1b, mens kaukasisk ble talt av folk som hadde haplogruppe J.

Da den lille gruppen som inkluderte den armenske haplogruppemodalen, trolig tokarerne, som blir ansett for å være det språket som bryter ut av den indoeuropeiske språkstammen, etter det første som vil si anatolisk, reiser østover på sin vei til Tarim bekkenet hvor den gir opphav til Afanashevo kulturen sprer den det indoeuropeiske språket til kulturer som inkluderer folk med haplogruppe R1a, som vil si indoiranerne, som deretter migrerer vestover hvor blant annet katakombe kulturen, som blant annet består av paleobalkanere som trakere, dakere, armenere, frygere og grekere, og illyrikere som gir opphav til albanerne, befinner seg i det nordlige Kaukasus og som nå blir jaget vestover mens tokarerne fortsetter på sin reise østover uten å bli påvirket av det som nå finner sted.

R1a, som blant annet har søkt LGM ly i det nordlige Kaukasus, Sentral Asia og India, går med andre ord over til å tale indoeuropeisk, et språk som viser nær forbindelse til haplogruppe J og de kaukasiske, ikke minst nordvestkaukasiske, språkene, kanskje fordi haplogruppe R1b i det østlige Anatolia har et språk som blir påvirket av det kaukasiske, og sprer dette i form av indo-iransk. Mye tyder på at tokarerne skapte en rekke ulike blandingskulturer på de russiske steppene før språket forsvant omkring 800-tallet.

Ifølge den armenske hypotesen for det indoeuropeiske språk oppsto det indoeuropeiske språket i det armenske høyland. Kura Araxes kulturen og Maykop kulturen utgjør begge gode kandidater. Anatolisk, som spredde seg fra Kaukasus, blir sett på som det første indoeuropeiske språkfamilien som tok av fra den indoeuropeiske språkstammen i et nivå referert til som indohetitt eller middel PIE, som daterer seg i perioden omkring 3.500 f.vt. Den andre er tokarisk, som trolig også har sitt opphav ved Kaukasus. Blant annet har tokarerne haplogrupper som sterkt minner om dagens armenske.

Kura-Araxes kulturen, som ligger i nærheten av der hvor det første jordbruket og husdyrene oppsto i den nordlige delen av den fruktbare halvmånen, introduserte vognen og metallarbeid til steppene. Deres metallvarer ble distribuert langs med Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord, Syria og Palestina i sør og vest inn i Anatolia.

Kan hende oppsto indoeuropeerne fra Dniepr-Donets folkene i Ukraina, som ble influeert av Cucuteni-Trypolje kulturen og det såkalte gamle Europa i sør og Sredny-Stog, som temmet hasten, og Maykop kulturen, som er en nordlig utpost av Kura-Araxes kulturen. Det kan ha vært innflytelsen fra Kura-Araxes kulturen, samt noe befolkningsbevegelse fra det sørlige Kaukusus til steppene, som førte til at indoeuropeerne ekspanderte.

Kura Araxes kulturen var en heterogen etnolingvistisk kultur bestående av kartvelere, som ble til dagens georgere, nordøstkaukasere, slik som hurriere og urartiere, en tidlig semittisk representant og indoeuropeisk tilstedeværelse. Dette kan ha ført til at semittiske og kartvelske låneord ble innført i det indoeuropeiske språket. Dette blir blant annet indikert gjennom at det var ulike former for begravelsesskikker. Flatgraver blir funnet noe også kurgan graver gjør.

Proto-tokarerne kan ha vært på steppene i det sørlige Russland. De grenset til trako-frygerne, armenerne og grekerne i sørvest, germanerne i nordvest og balto-slaverne, som befant seg i nærheten av finno-ugrikerne, i nordøst. Basert på likheter mellom tokarisk og italo-keltisk er det sannsynlig at disse hadde en lengre periode med kontakt etter at disse hadde separert seg fra trako-frygerne og armenerne. Italisk og især keltisk deler sammen med tokarerne noen arkaiske trekk med anatolisk.

Keltisk, italisk, germansk og hellenisk, samt et antall mindre kjente utdødde språkgrupper, tilhører kentum gruppen av de indoeuropeiske språkene. Disse blir funnet i det vestlige og sørlige Europa. Tokarisk, som kombinerer alle rekkene til en eneste velarrekke gjennom å sammenslå palatovelarene inntil velarene slik som i kentum og labiovelarene inntil velarene slik som i satem, noe som gjør at tokarisk enten ikke passer modellen eller er et kentum språk, synes å ha vært et isolate i den satem fonetiske verden.

Tokarisk, som er et geografisk unntak i forhold til kentum skiftet ettersom det er det eneste som direkte spredde seg østover fra det teoretiske PIE urhjemmet på den pontiske steppe, viste at PIE ikke opprinnelig hadde delt seg inn i en vestlig og en østlig bransje, men at satem skiftet var en linvistisk nyoppfinning som hadde kommet etter hvert i nærheten av hovedområdet for PIE og radiert ut fra et sentrum. Kentum språkene representerte kun en lingvistisk konservativisme langs med den østlige og vestlige periferiene for PIE.

Proto-anatoliske språk for sin del gikk ikke gjennom noe satem eller kentum lydendring, da velarrekkene forblir separate i luwisk. Det nært relaterte hetittisk er et kentumspråk, noe som kan ha skjedd senere, men sekvensen er uklar. Satem språkene inkluderer indoiransk, armensk, balto-slavisk, albansk, samt kanskje en rekke utdødde språk slik som trako-dakisk, som ble talt på Balkan. I tillegg til tokarisk synes også gresk og anatolisk å ha vært isolater i den satem fonetiske verden blant de indoeuropeisktalende østeuropeiske og asiatiske befolkningene.

Man har forsøkt å finne likheter mellom tokarisk og ulike andre indoeuropeiske språkfamilier, slik som keltisk, germansk, baltoslavisk, italisk og gresk, men ingenting tyder på at det var noe nært forhold. Det eneste man er enige om er at tokarisk allerede var langt nok unna på en tidlig nok tid fra de andre østlige indoeuropeiske proto-språkene, slik som proto-baltoslavisk og proto-indoiransk, til ikke å dele noen av de trekkene som disse to språkfamiliene deler, slik som tidlig palatalisering av velarene.

De indoeuropeiske språkene blir også delt inn i dekem og taihun gruppene ut i fra hvordan man uttaler tallet 10 på same måte som man har gjort med kentum-satem isoglossene. Mens armensk, germansk, anatolisk og tokarisk tilhører taihun gruppen ettersom tallet 10 begynner med en lydløs t her, tilhører alle de andre indo-europeiske språkene dekem gruppen ettersom tallet 10 begynner med d.

Gresk-arisk refererer til en hypotese som sier at protogresk og protoindoiransk deler en felles stamspråk separat fra de andre indo-europeiske språkene. Både den geografiske og tidsmessige plasseringen til begge språkene passer med kurgan hypotesen som assosierer PIE sen PIE med Yamna kulturen på 4.000-tallet f.vt., noe som og er konsistent med et tidsrom omkring 3.500-tallet f.vt. for dem begge. Hvis greskarisk er en holdbar gruppe kan Grassmanns lov ha en felles opprinnelse i gresk og sanskrit.

Yamna kulturen er identifisert med sen PIE i Kurgan hypotesen og er, sammen med den foregående Sredny Stog kulturen, en sterk kandidat for urheimatet til de indoeuropeiske språkene. Den hadde sin opprinnelse i den Volga baserte Khvalynsk kulturen og den Dnieper baserte Sredny Stog kulturen. I vest ble den etterfulgt av Katakombe kulturen, i øst av Poltavka kulturen (2700-2100 f.vt.), som blir antatt å representere en tidlig proto-indoiransk kultur og som er en tidlig manifestasjon av Srubna (1600-900 f.vt.) og Potapovka (2500-2000 f.vt.) kulturene, og Abashevo kulturen (2500-1900 f.vt.), som også trolig representerer de indoiransk talende og som også ble etterfulgt av Srubna og Potapovka kulturene.

Evaluering av hypotesen er bundet opp til en analyse av det frygfiske språket. Mens gresk er bevitnet fra tidlige tider, noe som tillater en sikker rekonstruksjon av et protogresk språk datert til 3.000-tallet f.vt., så er det armenske språks historie langt mer uviss. Det er nært forbundet med indo-iransk; ikke minst er det et satem språk. Det er en autonom bransje av den indoeuropeiske familien, men har likheter med indoiransk, gresk og baltoslavisk. Det blir til og med hevdet at armensk danner en subgruppe sammen med gresk og indoiransk.

Armensk blir ansett for å være nært beslektet med frygisk og gresk er det nærmeste relaterte overlevende språket. Dette nære forholdet belyser den parafyletiske naturen til kentum-satem isoglossen. Armensk, som er et satemspråk, deler samtidig en rekke isoglosser med gresk; noe som tyder på at de lingvistiske stamspråkene til armensk og gresk enten var identiske eller i nær kontakt med hverandre, men denne nære relasjonen og likheten forsvinner når man når de tidligste armenske kildene på 500-tallet e.vt.  Det blir også hentydet at det var en tidlig kontakt mellom armensk og anatolisk, basert på felles arkaiske trekk, slik som mangel på et feminint kjønn og fravær av nedarvede lange vokaler.

Ifølge den armenske hypotesen av PIE urhjemmet basert på glottalteorien ble PIE talt på 4.000-tallet f.vt. i det armenske høyland. Det er en indo-hetitt model og inkluderer ikke de anatoliske språkene i sitt scenario. De fonologiske særegenskapene foreslått i glottalteorien ville ha vært best bevart på armensk og germansk, hvor av det førstnevnte hadde rollen til den dialekten som forble in situ og særlig arkaisk. Protogresk ville vært ekvivalent til mykensk gresk og datere seg til 1.700-tallet f.vt., nært assosiert med den greske migrasjonen til Hellas med en samtidig indoarisk migrasjon til India.

Den armenske hypotesen argumenterer for den siste mulige dateringen av PIE, uten anatolisk, et helt årtusen senere enn Kurgan hypotesen og står i opposisjon til den anatoliske hypotesen, også kjent som Renfrew’s Neolithic Discontinuity Theory (NDT), som hevder at spredningen av PIE hadde sin opprinnelse i det neolittiske Anatolia. Ifølge denne hypotesen, som assosierer distribueringen av de indoeuropeiske språkene med ekspansjonen under den neolittiske revolusjonen på 7.000-6.000-tallet f.vt., levde talerne av PIE i Anatolia under den neolittiske perioden.

Det blir ut fra den lignende rollen PIE n-stammer i substantiv og adjektiver spiller i både protogermansk og prototokarisk hevdet at begge språkene tilhørte en gruppe indoeuropeiske dialekter, inkludert latin og gresk, hvor n-stammen kom til å bli produktiv som singulære definitiver, ofte med affective betydning, i opposisjon til andre nominale typer.

Da tokarerne begynte å flytte seg mot øst var den siste kontakten de hadde med andre indoeuropeere, før deres langt senere kontakt med indere og iranere, med slavere, noe som resulterte i noe slavisk inflytelse på vokabilæret, men ingenting på den essensielle strukturen til språket.

Andre hevder at på et tidlig tidspunkt stamspråket til germansk, baltoslavisk og tokarisk formet en nordlig indoeuropeisk dialektgruppe som splittet seg fra PIE på et veldig tidlig stadium og først senere, omkring 4.000 f.vt., utviklet seg til å bli germansk-balto-slavisk og tokarisk, som kan ha blitt influert av finnougrikere etter at de forlot det indoeuropeiske hjemlandet.

Konklusjonen er at ikke noen av samler-jeger-fiskerne er igjen ettersom de ble skiftet ut av folk som hadde blitt påvirket av den neolittiske revolusjoen og som migrerte i alle retninger fra et felles punkt i Karadag, Gobekli Tepe, i det østre Anatolia, som er verdens første megalittiske bygg. Dette i en kultur som kan sies å være forbundet med Noa, også kjent som Noak eller Nox, som kan være en slags mytisk forfar. Det var en forfedre kult.

Folket i Gobekli Tepe kan være forløperne til aloridene, som vil si hurri-urartuerne, nordøstkaukaserne og sumererne hvor av alle har haplogruppe J2, som spredde seg langs med den fruktbare halvmånen. Deres siste stat, Urartu, ble etter en iransk invasjon nordfra på 600-tallet f.vt. skiftet ut med Armenia. Det er uvisst om armenerne var nye i området eller om de utgjorde befolkningen i staten Urartu.

Hurri-urartuerne delte en rekke trekk med sumererne, som blant annet benyttet seg av hurriernes termer for kobber, som var kjent for noen av verdens eldste sivilisasjoner og som har en brukshistorie på minst 10.000 år. Både Sørvest Asia og Balkan blir ansett for å være opphavsstedet for kobber. Det har blitt funnet kobber i det nordlige Irak som dateres til 8700 f.vt. Trolig var gull og meteorittisk jern de eneste metallene som ble brukt av mennesker før kobber. Steder som Catal Hayuk og Can Hasan i Anatolia har kobbergjenstander fra 6000 f.vt., men kobbersmeltingen på Balkan synes å være mer utviklet enn sine anatoliske forgjengeres så det kan være at kobbersmelting hadde sin opprinnelse på Balkan.

Når det kommer til skriften så er det interessant at Sumer, Egypt, Elam og Indusdalkulturen på omtrentlig samme tid oppfinner skriftsspråket. De er alle forbundet med haplogruppe J2 ekspansjon. Tell Halaf i Khaburelvedalen i det nordlige Eufrat, som vil si i det nordøstlige Anatolia, var et viktig knytepunkt for alle disse kulturene. Også den kanaanittiske sivilsasjonen hadde sin bakgrunn i Gobekli Tepe sivilisajonen.

Det som er interessant er det armenske språket, som enten altid kan ha vært til stede der det befinner seg nå eller kan ha forflyttet seg rundt Svartehavet. Man setter det gjerne inn i en paleobalkansk kontekst, som forløperen til både frygisk og gresk, men man har tradisjonelt ansett det for å være i slekt med indoiransk. Saken er at det kan være et mellomledd mellom gresk eller paleobalkansk, som besto av en rekke kjente og ukjente språk, og indoarisk.

Armensk er et språk som inkluderer en rekke låneord og som står i nært forhold til både anatolisk og tokarisk, samt alle de andre indoeuropeiske språkene. Det inkluderer samtidig en rekke hurri-urartiske ord.

Man regner med at den anatoliske språkgruppen forlot de andre indoeuropeiske språkene på et tidlig tidspunkt og at den neste språkgruppen som brøt av fra den indoeuropeiske språkstammen, tokarerne, blant annet inkluderer haplogruppe J2 og R1b, armensk modal.

Man regner videre med at armensk var det neste språket som forlot den indoeuropeiske språkstammen, viss da ikke armensk er det samme som PIE og dermed utgjør selve stammen som de andre indoeuropeiske språkene utviklet seg fra. Ifølge den armenske hypotesen av PIE urhjemmet basert på glottalteorien ble PIE talt i det armenske høylandet på 4000-tallet f.vt. De fonologiske særegenskapene foreslått i denne teorien ville ha vært best tatt vare på i armensk og germansk, hvor av det førstnevnte utviklet seg in situ og germansk flyttet seg norvestover. Protogresk ville ha vært ekvivalent til mykensk gresk, noe også det arkeologiske materialet kan indikere, og datere seg til 1700-tallet f.vt., noe som assosieres med den greske migrasjonen til Hellas og den samtidige indoariske migrasjonen til India. dette er sen bronsealder.  Tiden og stedet for utviklingen av bronse er uklar, men mye tyder på at det var i Maykop kulturen i det nordlige Kaukasus på 4000-tallet f.vt.

Mye tyder på at tiden for satemskiftet var på 3000-tallet f.vt. Man antar at det i begynnelsen, slik som det var i tilfelle anatolisk, og i en viss grad tokarisk, hvor av begge utgjør særligheter når det kommer til centum-satem skifte, at PIE ikke var et klart centum språk. Man antar at centum kom til å utvikle seg etter hvert, og spre seg vestover, med unntak av tokarisk selvfølgelig, mens satem skiftet oppsto senere og spredde seg fra et felles utgangspunkt, noe som trolig fant sted i katakombe kulturen, hvor gresk-armensk-arisk var til stede.

det kan ha vært armensk eller et annet paleobalkansk språk som gjennomførte satemskifte da flere av de paleobalkanske språkene, som ellers har en rekke likheter med centumspråk, er satemspråk. Paleobalkansk inkluderer både centum og satemspråk. Viss ikke kan det ha vært befolkninger med haplogruppe R1a, som begynte å tale indoeuropeisk etter å ha mottatt det fra dem med haplogruppe R1b, som førte til overgangen til satemspråk. Disse, som vil si indoiranerne, kan deretter ha påvirket de centumspråkene, der i blant armensk, som ennå befant seg i det nordkaukasiske området.

Det pågikk en kamp mellom centum og satemspråk hvor centumspråkene ble presset vestover i Europa, noe som sammenfaller med spredningen av haplogruppe R1b, centumspråkene og kurgankultur, samt en rekke andre kulturelle trekk som kom til å spre seg vestover. De tidligere centum språkene som ikke ble påvirket av satemskiftet, slik som italisk, keltisk og germansk, fortsatte som centumspråk, mens for eksempel baltoslavisk, som befant seg midt under konkurransen mellom centum og satemspråk, ble blandet. Armenerne migrerte under denne prosessen sørvestover og skal ha krysset over til Anatolia på 1200-tallet f.vt. Derfra tok de seg østover og ble en del av staten Urartu, som de fikk makten over på 600-tallet f.vt.

Mesolithic – Megalithic

Megalithic culture (8th to 2nd millennia)

Some Neolithic cultures listed above are known for constructing megalith. These occur primarily on the Atlantic coast of Europe, but there are also megaliths on western Mediterranean islands.

Some mtDNA links between Europe and Asia

Modern Scandinavians descended (maybe) from Neolithic TRB but not Mesolithic Pitted Ware ancestors

Genetic history of Europe

Neolithic Europe

Old European culture

Proto-Indo-European language

Proto-Indo-Europeans

Pitted Ware culture

Funnelbeaker culture

Catacomb culture

Corded Ware culture

Posted in Uncategorized | 1 Comment »

 
%d bloggers like this: