Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

Archive for January, 2010

Utviklingen av Homo sapiens

Posted by Fredsvenn on January 18, 2010

Vi stammer alle fra samme kilde og vi skal alle tilbake til denne kilden. Vi lever her på denne jord i en kort stund , men hva vi gjør vil ha betydning for livet på kloden og forme de generasjoner som kommer etter oss.

Menneskenes utvikling startet for flere millioner år siden, men på kun 10.000 år, fra den neolittiske revolusjon i den fruktbare halvmåne med steder som Gobekli Tepe, Catal Hayuk og Tell Halaf og frem til i dag, har vi utviklet det vi i dag kjenner som sivilisasjonen.

Vi har utviklet oss, erobret verden og stadig fornyet vår tilgang på råmaterialer. Vi lever nå i en globalisert sivilisasjon, men slik den har utviklet seg har den nå kommet frem til et sluttpunkt. Det er på tide å gå fra barndom og ungdom til voksen alder. Det er på tide å være mer strukturert og organisert. Vi kan ikke lenger leve etter sosialdarwinismens bud. Vi må slutte fred med naturen og hverandre mens vi ennå kan, hvis det da ikke allerede er for sent.

Vi må høre på dem som ennå ikke er med i vår globale sivilisasjon. De som har klart å stå imot erobringsforsøk og kolonisering. De som ennå lever i pakt med naturen. Den fjerde verden. Urbefolkningsgruppene.

Tidligere, da vi var religiøse og æret naturen, ikke minst på grunn av at det var en del av oss da vi var en del av altet, ofret vi til den. Det vi nå skal ofre er alle de negative trekkene vi har utviklet på vår vei til dit vi er nå. Vi må stanse forurensingen og fordele ressursene slik at de kommer alle til gode.

Selv om himmelen ikke er en gud og jorden en gudinne kan det sies at disse to guddommelige prinsippene representerer helheten. Vi må ære vår far og vår mor. Jorden er slett ikke en samling søppel som vi kan gjøre som vi vil med og som kun får verdi etter at vi har målt og veid den i kroner og ører.

I stedet for å strebe etter ensidig materiell lykke, etter status og profitt, i en for så vidt meningsløs tilværelse ettersom vi alle må begynne på nytt hver gang, fra fødsel til død, bør vi holde frem for oss de verdier og prinsipper som vi bør leve for. Verdier som vi kan strebe etter generasjon etter generasjon. Etter utopier. For måten vi lever på er mer enn politiske vedtak og levebrød. Det handler om etikk og moral. Et hvilket som helst samfunnssystem kan fungere bra hvis menneskene som danner det er gode.

Sumererne sa solguden Shamash representerte rettferdighet, for slik solen fortrenger mørket bringer Shamash urett og urettferdighet i lyset. Flere århundrer før Hammurabi (1.700 f.vt.) erklærte Ur-Engur av byen Ur (2.600 f.vt.) at han tok avgjørelser ifølge de rettferdige lovene til Shamash.

Det var Adapa (Adam), legemliggjørelsen av guden Enki, som kom med sivilisasjonen som gudene, også kjent som anunakiene, som var provinsherrer og yppersteprester, passet på at ble overholdt. Disse styrte både her på livet og i undergrunnen, Arkalla, som var de dødes rike. Dette på grunn av at religionen var en slags forfedredyrking. Noa eller Noak var deres felles stamfar.

Tradisjonene, også kjent som mesh, akkurat som Shamash betydde kongen av lyset, måtte bli tatt vare på for å blidgjøre gudene. Meshias og Moshes er begge navn som knyttes til lyset. Både Adapa og Enki kom kledd i fiskeskinn. Fisken kom til å representere kristendommen.

Nå bør vi igjen bøye oss for naturens overlegenhet og høre på gudene, som er representanter for våre innerste idealer og mareritt. Vi må ofre de trekk vi har utviklet og som er ved å utslette oss før det blir for sent!

https://i2.wp.com/www.maropeng.co.za/images/uploads/004_evolution.jpg

https://i1.wp.com/www.archaeologyinfo.com/images/phylogeny%20copy.jpg

https://i2.wp.com/www.amnh.org/education/resources/rfl/web/hhoguide/images/familytree_page.jpg

https://i1.wp.com/www.readingevolution.com/images/Hominids.jpgAge of Animals

Det har lenge vært spekulert på om moderne europeere også bærer på gener fra neandertalere. “Nei, neandertalerne var ikke blant våre forfedre”, hevder italienske forskere. Men generelt kan det sies at vi stammer, som med neandertalerne, fra Homo Erectus, som fantes helt frem til for 300.000 år siden.  Selv om Homo Erectus’ kranium har likheter i form med tidligere fossiler ligner resten av skjelettet på våres egne, og navnet på skapningen er da også Det stående mennesket.

Homo Heidelbergensis var den direkte stamfaren av både Homo Sapiens Neandethalensis, og oss selv, Homo Sapiens Sapiens. Neandertalerne diverged fra Homo Heidelbergensis for rundt 300.000 år siden i Europa, mens Homo sapiens sapiens utgikk omkring 200.000-100.000 år siden i Afrika. Fossiler som Atapuerca skallen og Kabwe skallen bærer vitne om de to bransjene. Neandertalerne bevarte flest trekk fra heidelbergenserne, viss beste bevis har blitt funnet i perioden mellom 600.000-400.000 år siden.

De aller tidligste menneskefunn fra Europa, er 800 000 år gamle, og stammer fra områdene rundt Middelhavet, fra Ceprano i Italia og fra Atapuerca i Spania. Menneskene som levde her er blitt kalt Homo antecessor. Det er uvisst hvor vidt de to – heidelbergensis og antecessor – virkelig var forskjelllige arter. Heidelbergensernes verktøy minner sterkt om Acheulean verktøyene brukt av Homo Erectus .

Både Homo antecessor og Homo heidelbergensis stammer fra den morfologisk lignende Homo ergaster fra Afrika, men ettersom Homo heidelbergensis , som kan ha vært en migrasjonsavkom av Homo ergaster, som blir sett på som den først hominiden som snakket, hadde en større hjerne og mer avansert verktøy og oppførsel har den fått en egen separat klassifisering.

Det er ennå debatt om klassifisering og stamlinje av Homo erectus . Noen hevder at Homo Erectus er et annet navn for Homo ergaster og dermed er direkte stamfar for de påfølgende hominidene, mens andre mener at Homo Erectus, som migrerte ut av Afrika omkring 2 millioner år siden, var en egen asiatisk mennesketype adskilt fra afrikanske Homo ergaster .

Homo habilis og Homo erectus sameksisterte i flere årtusener og kan representere separate linjer fra en felles stamfar. Det som skjer er at kraniet blir større og resten av skjelettet blir som vårt.

Homo Erectus, en mennesketype som var utbredt over hele kloden i hundre tusenvis av år før vår slektslinje tok over, utviklet seg i Afrika og reiste deretter rundt i hele verden. Det ble antatt at Homo erectus forsvant ettersom andre typer hominider utviklet seg for 400.000 år siden, men nyere studier, slik som den ved Solo elva i Java av Java Homo erectus, som dateres til 50.000 år siden, har vist at Homo erectus levde side om side med dagens mennesker. Både  Homo erectus og neandertalerne kan ha hatt samliv med moderne mennesker i Europa og Asia, men dette har man ikke funnet noen genetisk bevis for.

Det er vanskelig å lage et klart skille mellom neandertalere, Homo Sapiens Neandethalensis, og oss selv, Homo Sapiens Sapiens. Hvor av den førstnevnte gruppen er kjent gjennom fossiler, mens den andre representerer mennesket med den anatomiske form det har hatt i omkring 40.000 år.

Selv om menneskene fra forskjellige deler av verden varierer en del, så tilhører de fleste av dem en og samme art. Det er denne arten det moderne mennesket, som også oppstår i Afrika, kommer fra. Afrika er med andre ord den delen av verden som i dag kan gjøre sterkest krav på å være menneskehetens vugge.

Under de store klimasvingningene i siste halvdel av siste istid har mennesket vært utsatt for et sterkt utvelgelsespress, noe som må ha stimulert til å videreutvikle kulturelle ferdigheter, først og fremst til å bruke ild og drive jakt, noe som for 300.000-200.000 år siden hadde kommet såpass  langt at man kan kalle dem Homo Sapiens.

Enkelte forskere har hevdet at de variasjoner i fysiske trekk som i dag preger jordens ulike folkeslag, skyldes at de har utviklet seg fra forskjellige, mer eller mindre isolerte erectus befolkninger, noe som er lite sannsynlig. De ulike erectus

Det moderne mennesket vandret ut av Afrika for kun 50.000 år siden og koloniserte verden. Takket være sin evne til å utvikle seg til effektive storviltjegere og sankere spredde Homo sapiens sapiens seg over hele kloden. Med sine mer effektive redskaper og sin bedre organisasjon fortrengte de neandertalerne. Kanskje var det stadig varmere klimaet en viktig faktor.

Det er mange forklaringer på neandertalernes utvikling. En forklaring som ofte nevnes er at neandertalerne utviklet seg i Europa fra Homo heidelbergensis for noe i underkant av 300.000 år siden. Homo heidelbergensis hadde i sin tur utviklet seg fra Homo ergaster i Afrika, som også ga opphav til Homo erectus.

På samme tid som neandertalerne levde i Europa, levde tilsvarende mennesketyper som neandertalerne i Afrika. Disse utviklet seg også fra Homo ergaster, via Homo heidelbergensis, men antagelig da fra Homo heidelbergensis som hadde blitt værende i Afrika. Noen kaller dem for arkaisk Homo sapiens, som utviklet seg videre til det vi nå kaller Homo sapiens, moderne mennesker.

Det antas at Homo heidelbergensis ga opphav til en ny art – Homo neanderthalensis – i Europa omkring 400.000 år siden, og at populasjonen i Afrika ga opphav til Homo sapiens bare litt senere. En felles stamfar kan kanskje dateres til 500-600.000 år tilbake.

Ifølge denne versjonen av vår forhistorie, foregikk utviklingen av neandertalerne og oss selv parallelt med og uavhengig av Homo erectus, som de to artene til sist fortrengte.

Cro-Magnon hadde mtDNA haplogruppe N, som er en enorm haplogruppe som blir funnet på mange kontinenter slik som Sørvest Asia, Nord Afrika og Sentral Asia. Sammen med sin tvilling mtDNA haplogruppe M er den en etterkommer av den afrikanske haplogruppe L3, som oppsto i Øst Afrika mellom 84.000-104.000 år siden. Dets etterkommer haplogrupper blir funnet blant folk i Nord afrika, Eurasia, Polynesia og Amerika. Alle haplogrupper funnet utenfor Afrika stammer enten fra mtDNA haplogruppe N eller M, som er en signatur ut av Afrika migrasjonen og den påfølgende spredningen rundt om i verden. Den globale distribueringen av haplogruppene N og M indikerer at det var en stor prehistorisk migrasjon av mennesker ut av Afrika, og at både N og M tok del i samme koloniseringsprosess.

Cro-Magnon var anatomiske moderne mennesker som kun var forskjellig fra dagens etterkommere i Europa ved at de var mer robuste og hadde større kraniumskapasitet. Av dagens folk er det finner som står dem nærmest.

Haplogruppe N i form av dets N1c1 undergruppe når frekvenser på rundt 60 % blant finner og rundt 40 % blant lithuanere. Denne gruppen blir også funnet i øst; så langt som til Sibir, Japan og Kina.

Haplogruppe N er en etterkommer av haplogruppe NO og blir antatt å ha først oppstått i Sørøst Asia under istiden for rundt 15.000-20.000 år siden. Det blir antatt at den ble transportert over Eurasia av små grupper menn, som talte uraliske språk . Alderen på dette språket er 7.000-4.000 år så den uraliske hypotesen for spredning av haplogruppe N kun vil være anvendbar til en lang tid etter haplogruppens opprinnelse, da de mer presist definerte undergruppene, spesielt N1c og N1b, had allerede var blitt formet. Tilstedeværelsen av N1c og N1b i moderne siberiske og asiatiske befolkninger blir ansett å reflektere en gammel substratum, som muligvis talte uralisk/finno-ugriske språk.

Ved fjellet Carmel, Israel, har det blitt utgravd neandertalere og tidlige moderne menneskelevninger i Karmel hulene Tabun (Israel), El Wad (Algeria), Es Skhul, Shuqba (Shuqbah) og Kebara. Rester etter neandertalske levallosisk-mousterisk verktøy har blitt funnet fra 200.000 og fremover. Jebel Qafzeh levningene eller Qafzeh-Skhul tidlige moderne mennesker, Paleontropus palestinensis, ble funnet i Skhul hulen i nærheten av Qafzeh i nærheten av fjellet Precipice sør for Nazareth, Israel. Disse blir datert til 90-100.000 år siden.

Trolig utgjør dette en tidlig ekspansjon av moderne mennesker fra Afrika, som er nærmere beslektet med afrikanske fossiler slik som Omo levningene, som er en samling hominide bein funnet ved Kibish nær Omo elva i Omo nasjonalpark i det sørvestlige Etiopia, som har blitt kalt menneskehetens vugge. Deler av fossilene er de tidligste som har blitt klassifisert av den berømte fossiljegeren Richard Leakey som Homo sapiens, som vil si det vitende mennesket. Lageret under fossilene er 198.000 +/- 14.000 år før nå og nivået over er 104.000 +/- 7.000 år siden.  Forholdsvis Omo 1 og 2, som skiller seg ved at Omo 2 har mer arkaiske trekk, mens Omo 1 er et generelt moderne menneske med ulike primitive trekk. Dette betyr at mennesker trampet rundt på kloden allerede for 195.000 år siden.

Den nye datoen stemmer godt overens med genetiske analyser av moderne samfunn. De tyder nemlig på at de første Homo Sapiens dukket opp i Afrika for rundt 200 000 år siden.

Tallet støtter altså ut av Afrika-teorien, som sier at mennesket så dagens lys i Afrika, og så holdt seg til dette området i årtusenene fram mot vår tid. Først i de siste 40 000 årene begynte det moderne mennesket å spre seg ut over resten av verden.

I Levanten ble levallois teknikk brukt lengre fremover i tid under Den øvre paleolittiske perioden mens man i Europa skiftet de ut med nyere metoder av steinverktøyproduksjon.

Mousteriske verktøy, som ble laget av neandertalere og som har blitt funnet i Europa, Sørvest Asia og Nord Afrika, har blitt funnet i Europa i perioden mellom 300.000-30.000 f.vt. I Nord Afrika og i Sørvest Asia ble de også produsert av anatomiske moderne mennesker. I Levanten er verktøy laget av neandertalerne den samme som den produsert av Qafzeh type moderne mennesker. Det er et eksempel på det moderne menneskets tilpasning til neandertalerne ettersom kulturen etter 130.000 år nådde Levanten fra Europa hvor den første mousteriske verktøyet opptrer 200.000 og den moderne Qafzeh typen opptrer i Levanten 100.000 år senere. Den ble etterfulgt av châtelperroni verktøy, som oppsto fra neandertalernes mousteriske verktøy og som representerer perioden da både neandertalere og moderne mennesker befant seg i Europa, rundt 35.000-29.000 f.vt.

Châtelperroni verktøyet, som representerer de første menneskene i Europa og som trolig inkluderte haplogruppe I fra Levanten ettersom det var forløperne til gravetti kulturen, ble skiftet ut med aurignaci verktøyet, som representerer haplogruppe R1b, rundt 29.000 f.vt. Både châtelperroni og gravetti kulturen blir klassifisert under navnet Périgordi.

Haplogruppe I, som kun finnes i Europa, og da især i deler av Tyskland i Sentral Europa, Balkan områder som Herzegovina, Kroatia, Sardinia og Bosnia, hvor den har sin høyeste frekvens, og Skandinavia, slik som Sverige og Norge, blir funnet i form av ulike undergrupper i hele Europa. Den er definert av P19 og M170 genetiske markører, ankom fra Sørvest Asia 20.000-25.000 år siden og er assosiert med gravetti kulturen.

Haplogruppe R1b, som er vanlig over hele Europa, men især langs med atlanterhavskysten, er i Europa er definert med sin R1b1b2 (R-M269) undergruppe, mens R1b i Sentral Asia, Sørvest Asia og Afrika defineres ved andre undergrupper. Både R1b, som for det meste finnes i Vest Europa, og R1a, som finnes i Øst Europa, utviklet seg fra en mannlig stamfar som var haplogruppe R1, som har M173 og R1 blir antatt å ha oppstått rundt 26.800 år siden Sentral- eller Sør Asia. R1b skiller seg gjennom sin M343 markør, mens R1a skiller seg gjennom flere unike markører, inkludert M420.

Det er ingen konsensus vedrørende plassene i Eurasia hvor R1, R1a eller R1b utviklet seg på tross av at de mest fjernt relaterte R1a kromosomene, noe som man anser som en indikator på opprinnelse, har blitt funnet i lav frekvens i Europa, Tyrkia, Forende arabiske emirater, Kaukasus og Iran, noe som kan antyde at R1as opprinnelse kan ligge i nærheten av disse regionene. Uansett så blir R1a, som er vanlig i Sentral- og Øst Europa, Skandinavia, samt Sentral Asia og på det indiske subkontinent, i Europa ansett for å være ankomme fra et ukrainsk Late Glacial Maximum (LGM) skjul og som en gjenbefolkning av Europa som blir assosiert med de indoeuropeiske språkene. Nylige studier indikerer at Asia er en mer sannsynlig opprinnelsesregion enn Europa.

Haplogruppe J, i ulike undergrupper, blir funnet i nivåer på rundt 15-30 % i deler av Balkan og Italia og representerer den neolittiske perioden og jordbrukerne som spredde seg fra det østlige Anatolia. Haplogruppe J2, som har en alder anslått til 18.500 +/- 3.500 år, er antatt å være assosiert med spredningen av jordbruk fra Mesopotamia. Dets distribuering, sentrert i Sørvest Asia og Sørøst Europa, dets assosiasjon med tilstedeværelsen av neolittiske arkeologiske gjenstander, slik som figuriner og malt keramikk og dets assosiasjon med årlig nedbør har blitt forstått som bevis på at J2, og især dets J2a-M410 undergruppe, tilhørte jordbruksutviklerne som fulgte regnfallet.

Distribueringen av Cardial Pottery, en neolittisk dekorativ stil som fikk sitt navn fra trykket på leiren med skjell fra Cardium edulis, en marine mollusk, korresponderer med J2. Alternative navn er Printed-Cardium keramikk og Impressed keramikk. Denne keramikken ga sitt navn til hovedkulturen ved Middelhavet i den neolittiske perioden: Cardium Pottery kulturen or Cardial kulturen, som strakk seg fra Adriaterhavet til atlanterhavskysten til Portugal og Marokko. Den sto i kontakt med den kanaanittiske sivilisasjonen, og da også med fønikerne, men det var, på tross av at semittisk utvikles på denne tiden (6.200 f.vt.), ikke semitter. Trolig nedstammet de fra Gobekli Tepe og jordbruksutviklerne.

Det er vanskelig å avgjøre Cardium Pottery kulturens opprinnelse eller Cardial kulturen, ettersom mulige forløpere har blitt funnet i Thessaly (pre-Sesklo) og Libanon (Byblos), hvor Cardium keramikk også har blitt funnet. De første kjente medlemmene av denne kulturen befant seg ved den østlige adriaterhavskyst omkring 6.000 f.vt., noe som vil si samtidig med Tell Halaf.

Sesklo ga navn til den første neolittiske kulturen i Europa, som bebodde Thessaly og deler av det greske Makedonia. Det var her at den europeiske neolittiske perioden synes å starte. De eldste fragmenter plasserer sivilisasjonens utvikling så langt tilbake som 6.850 f.vt. med en +/- 660 år margin. De første bosetterne, som predaterer 6.000 f.vt. er kjent som proto-Sesklo, som er hovedgruppen, og pre-Sesklo, som har en annen karakteristikk, og de viser et utviklet jordbruk og en tidlig bruk av keramikk. De kan være migranter fra Anatolia. Det er mange likheter mellom den sjeldne anatoliske keramikken og tidlig gresk neolittisk, noe som synes å eksistere i alle tidlige keramikktyper fra regionen. Keramikken i Çatal Hüyük ligner spesielt den i Sesklo.

Det sentrale Makedonia nær Nea Nikomedeia, Thessaly, i sørøst Larissa bekkenet og nær Sesklo/Dimini og Nordvest Peloponnese nær Franchthi hulen og Lerna viser at kun kaukasiske haplogrupper ble funnet og at det er et forhold mellom Kreta og Anatolia og Hellas og Balkan, med Peloponnese med forbindelse til Kreta. Det var separate kilder for neolittiseringen i Hellas og Kreata. Alderen på E-V13, Balkan undergruppen av E3b, gjør den til en kandidat for å være til stede i den mesolittiske perioden heller enn å bli introdusert som en del av den neolittiske. E-M81, den nordafrikanske undergruppen av E3b, blir funnet i 1.8 % i Nea Nikomedeia og i Sesklo/Dimini og ikke i Hellas, noe som bekrefter den begrensede inflytelsen av Afrika for den greske befolkningen; dets manglende tilstedeværelse er inkonsistent med ideer om en afrikansk opprinnelse av den minoiske sivilisasjonen.

Folket som først ankom adriaterhavskysten, trolig etterkommerne av natuferne (E-V13), levde i huler og brukte, ut av alle neolittiske teknologier, kun keramikk, noe som er karakteristisk for sub-neolittiske folk: jegersamlere i kontakt med jordbrukskulturer, men motvillige til å forlate deres levesett. Kun senere ville disse adriaterhavsfolkene adoptere den neolittiske livsstilen, bygge landsbyer, plante frø og passe dyr som geiter, sauer og kveg. Det var i denne andre fasen, etter at haplogruppe J2 hadde ankommet, at Cardium keramikk gjorde sin inntreden. I de siste århundrene av millenniumet degenererte den keramiske teknikken og dekorasjon begynte.

Den viktigste karakteristikken til denne kulturen var navigasjonskapasiteten. Dette, som preget haplogruppe J2, ville bli essensiell i deres mulighet til å kolonisere store regioner av middelhavskysten. Først det sørlige Italia, deretter til det sørøstlige Frankrike og Spania. Med noen få unntak viser dette seg å være en prosess av tilpassning av urbefolkningsfolk. Utenom kystregionen ekspanderte kulturen nordover langs med Rhone dalen og vestover langs med Ebro elva. Lenger til vest, på tross av at dens innflytelse var begrenset, spilte den en rolle i utviklingen av de første neolittiske kulturene i atlanterhavsregionen. Megalittmonumenter i Nordvest Europa har arkeologiske levninger av keramikk og andre gjenstander fra denne kulturen. På denne tiden ble Nord Italia kolonisert av folk fra denne kulturen som kom direkte fra Balkan via land. Mens kulturen på Kypros stammer direkte fra Anatolia stammer kulturen i Hellas fra folk som først reiste via Balkan.

Etter at denne ekspansjonen hadde endt utviklet middelhavskulturer seg lokalt. I vest har de blitt kjent som epi-Cardial keramikk kulturer, mens i det nordlige Italia utviklet den seg til Bocca Quadrata. I det adriatiske Balkan utviklet de tre relaterte kulturene Hvar, Lisicici og Butmir seg. det er mulig at folkene som resulterte fra denne koloniprosessen, assimilasjonen og blandingen er opprinnelsen til noen historiske folk eller kulturer, slik som ibererne og ligurerne.

Haplogruppe E1b1b1, hovedsakelig i form av dets E1b1b1a (E-V13) undergruppe bår en frekvens på over 40 % i området i og rundt Kosovo, noe som representerer en ankomst til Europa fra Anatolia og Levanten enten i senere mesolittisk tid eller neolittisk. Den høyeste frekvens av V13 blir funnet i det sørlige Balkan og deler av Italia. På tross av at stamlinjen, E-M78, hadde sin opprinnelse i Nordøst Afrika er det ingen konsensus angående utviklingen av V-13. Mens E-V13 beveget seg nordover og spredde jordbruket i Europa, men ble stanset av de kommende indoeuropeerne i området som i dag er Ukraina, fulgte haplogruppe J2 kystlinjen og kom til å være grunnlegger for de megalittiske bygningene langs med atlanterhavskysten.

Varigheten av den neolittiske perioden varierte fra sted til sted, og startet med introduksjonen av farming og endte med introduksjonen av bronse. Perioden førte til drastiske økonomiske så vell som sosio-kulturelle endringer i Europa, og hadde innflytelse på Europas genetiske mangfold, og da spesielt når det kommer til genetiske linjer som kom til Europa fra Sørvest Asia via Balkan.

Hoveddelen av de europeiske E-M35 tilhører undergruppen E-V13, som er en undergruppe av E-M78 (E1b1b1a). De høyeste frekvensene av V13 blir funnet i det sørlige Balkan og deler av Italia. På tross av at stamlinjen, E-M78, synes å ha sin opprinnelse i det nordøstlige Afrika er det ikke noen enighet vedrørende circumstances for utviklingen av V-13.

Distribueringen og mangfoldet av E-V13 ble i begynnelsen tolket å representere introduksjonen av tidlig jordbruksteknologi under den neolittiske ekspansjonen inn til Europa via Balkan, men det tyder nå på at E-M78* linjen, som er forløpern til alle moderne E-V13 menn, raskt flyttet seg ut av det sørlige Egypt i klimaforhold i det tidlige holocen og ankom til Europa med kun mesolittisk teknologi. E-V13 undergruppen til E-M78 hadde en opprinnelse in situ i Europa, og ekspanderte kun deretter som Balkan lokalbefolkning som ble til farmere ettersom de adopterte neolittiske teknologier fra Sørvest Asia. Den første store spredningen av E-V13 fra Balkan kan ha vært i retning av Adriaterhavet med Cardial eller Impressed Ware kulturen, men kan også ha vært langs med Vardar-Morava-Danube elvesystemet.

Andre har foreslått at E-V-13 har sin opprinnelse og senere spredning fra Sørvest Asia, hvor den blir funnet i lav, men viktige frekvenser. Den flytter seg til Balkan omkring omkring 9.000 f.vt., og deretter en rask spredning rundt 5.300 år siden inn i Europa, noe som stemmer overens med den balkanske bronsealderen. Man anser at E-V13 og J-M12 spredningen fulgte elvesystemene som forbandt det sørlige Balkan med Nord-Sentral Europa.

Neandertaler + menneske = ikke sant

Cro-Magnons – Why Don’t We Call Them Cro-Magnon Any More?

Cro-Magnon-mennesket – Wikipedia

Cro-Magnon – Wikipedia

Jebel Qafzeh remains – Wikipedia

Neandertalere – Wikipedia

Neanderthal – Wikipedia

Homo heidelbergensis – Wikipedia

Homo heidelbergensis – Wikipedia

Homo rhodesiensis – Wikipedia

Menneske – Wikipedia

Homo floresiensis – Wikipedia

Homo sapiens idaltu – Wikipedia

Homo antecessor – Wikipedia

Homo ergaster – Wikipedia

Homo ergaster – Wikipedia

Java Man – Wikipedia

Homo erectus – Wikipedia

Homo erectus – Wikipedia

Homo georgicus – Wikipedia

Homo rudolfensis – Wikipedia

Homo habilis – Wikipedia

Homo habilis – Wikipedia

Menneskets evolusjon – Wikipedia

Human evolution – Wikipedia

Anatomically modern humans – Wikipedia

Identical ancestors point – Wikipedia

Last universal ancestor – Wikipedia

Recent African origin of modern humans – Wikipedia

Multiregional origin of modern humans – Wikipedia

Anatomically modern humans – Wikipedia

Archaic Homo sapiens – Wikipedia

Human – Wikipedia

Human evolution – Wikipedia

Mitochondrial DNA – Wikipedia

Human mitochondrial DNA haplogroup – Wikipedia

Y chromosome – Wikipedia

Human Y-chromosome DNA haplogroup – Wikipedia

Y-chromosomal Adam – Wikipedia

Mitochondrial Eve – Wikipedia

Most recent common ancestor – Wikipedia

Timeline of human evolution – Wikipedia

Genetic genealogy – Wikipedia

Y-DNA haplogroups by ethnic groups – Wikipedia

Haplogroup – Wikipedia

Haplotype – Wikipedia

History of the Turkish people – Wikipedia

Turkic peoples – Wikipedia

Genetic origins of the Turkish people – Wikipedia

Turkish nationalism – Wikipedia

Turkification – Wikipedia

Demographics of Turkey – Wikipedia

Population history of Egypt – Wikipedia

Archaeogenetics – Wikipedia

Archaeogenetics of the Near East – Wikipedia

Historical migration – Wikipedia

Human migration – Wikipedia

Early human migrations – Wikipedia

Genetics and archaeogenetics of South Asia – Wikipedia

Prehistoric Europe – Wikipedia

Genetic history of Europe – Wikipedia

Ethnic groups in West Asia – Wikipedia

Genetic origins of the Turkish people – Wikipedia

Archaeogenetics of the Near East – Wikipedia

Proto-Indo-Europeans – Wikipedia

Proto-Indo-European language – Wikipedia

Indo-European languages – Wikipedia

Models of migration to the New World – Wikipedia

File:Map-of-human-migrations.jpg

HER

File:Yhaplotree.JPG

HER

https://i1.wp.com/www.shirleyassociation.com/NewShirleySite/DNA/haplogroup2.jpg

https://i0.wp.com/www.shirleyassociation.com/NewShirleySite/DNA/haplogroup1.jpg

https://i0.wp.com/www.le.ac.uk/genetics/maj4/EuropeMap+Tree.jpg

HER

http://readitloud.files.wordpress.com/2008/07/db_gobeklitepe_urfa-region9.jpg

Gobekli Tepe:

(Senterem for jordbruk og kultur)

https://i2.wp.com/www.urgeschichte.org/DieBeweise/GobekliTepe/Gopekli_Tepe_BdW_2003-05_700px.jpg

https://i1.wp.com/www.seshat.ch/home/ouranos.JPG

Cybele (frygernes gudinne):

https://i1.wp.com/www.metmuseum.org/toah/images/h2/h2_97.22.24.jpg
195 ka

Homo sapiens sapiens (Pioneer plaque)

Omo1, Omo2 (Ethiopia, Omo river) are the earliest fossil evidence for archaic Homo sapiens, evolved from Homo heidelbergensis.

160 ka Homo sapiens (Homo sapiens idaltu) in Ethiopia, Awash River, Herto village, practice mortuary rituals and butcher hippos.
150 ka Mitochondrial Eve is a woman that lived in East Africa. She is the statistically expected most recent female ancestor common to all mitochondrial lineages in humans alive today. Note that there is no evidence of any characteristic or genetic drift that significantly differentiated her from the contemporary social group she lived with at the time. Her ancestors were homo sapiens and her mother had the same mtDNA.
70 ka Appearance of mitochondrial haplogroup L2. Behavioral modernity.
60 ka Y-chromosomal Adam lives in Africa. He is the most recent common ancestor from whom all male human Y chromosomes are descended. Appearance of mitochondrial haplogroups M and N, which participate in the migration out of Africa.
50 ka Migration to South Asia. M168 mutation (carried by all non-African males). Beginning of the Upper Paleolithic. mt-haplogroups U, K.
40 ka Migration to Australia and Europe (Cro-Magnon).
25 ka Neanderthals die out. Y-Haplogroup R2; mt-haplogroups J, X.
12 ka Beginning of the Mesolithic / Holocene. Y-Haplogroup R1a; mt-haplogroups V, T. Evolution of light skin in Europeans (SLC24A5). Homo floresiensis dies out, leaving Homo sapiens as the only living species of the genus Homo.
10000 BCE Beginning of the Neolithic / Holocene. The invention of farming in the Fertile Crescent occurred during this time.

Posted in Uncategorized | 1 Comment »

Sivilisasjonsspredningen

Posted by Fredsvenn on January 13, 2010

Mine tekster:

Sivilisasjonsspredningen I

Sivilisasjonsspredningen II

Sivilisasjonsspredningen III

Sivilisasjonsspredningen IV

Folket i Sørvest Asia

Folket i Sørvest Asia – Sumerernes bakgrunn

Posted in Uncategorized | 1 Comment »

Noas barn

Posted by Fredsvenn on January 13, 2010

I 2007 erklærte presidenten av Ichkeria Dokka Umarov at han republikken gikk over til å bli kalt Noxçiyçö, Noas barn, som er det opprinnelige navnet for det tsjetsjenske folk, eller det nordøst-kaukasiske protofolket, vainakhene, som høyst sannsynlig hadde haplogruppe J, som er vanlig hos nordøst-kaukasere og semitter og som er nært forbundet med haplogruppe I.

Min tekst: Noas barn

Posted in Uncategorized | 1 Comment »

Tasmania og tasmanerne

Posted by Fredsvenn on January 6, 2010

Folk krysset stredet til Tasmania, som i dag er en delstat og øy sør for Australia, for 40.000 år siden (samtidig med at de første menneskene ankom Europa, og for den saks skyld krysset Beringstredet fra Sibir til Nord Amerika), via en landbro mellom øya og resten av Australia under den siste maksimale utbredelsen av siste istid. Da havet på nytt steg, noe som førte til at Bass-stredet ble oversvømt, ble folk der isolert i 10.000 år frem til den europeiske utforskningen av verden på 1800-tallet. Før britenes kolonisering i 1803 var det rundt 2000-8000 tasmanere, eller Palawa, som de kalte seg selv. Den siste, en kvinne kalt Trugernanner, døde i 1876. Dette som et resultat av sykdom og sult, samt som en del av et av verdens første dokumenterte folkemord.

Nå er skogene i Tasmania, som ikke kun er hjem for arter som ikke blir funnet andre steder i verden, slik som tasmansk_djevel, men som også er essensielle for vårt globale klima, i ferd med å bli borte.

Posted in Uncategorized | 1 Comment »

Karadag – Verdens kulturelle navle

Posted by Fredsvenn on January 4, 2010

Natuferne var en bosatt mesolittisk kultur, som eksisterte i middelhavsregionen, Levanten. Den blir ansett for å rett før slutten av pleistocen (1.810.000-11.500 f.vt.). Mens tidlig natufisk tid var omkring (12.500-10.800 f.vt.) var senere natufisk tid (10.800-9.500 f.vt.). De utviklet seg i samme region som det tidligere kebariske komplekset, og blir ansett som en etterfølger som i det minste utviklet seg fra elementer innen den forrige kulturen.

Natuferne, som er opphavet til de første jordbrukssamfunnene i Sørvest Asia,  hadde trolig haplogruppe J, og representerer kanskje en ankomst av E1b1b, som vil si at de også hadde relasjon til Afrika. Dette på grunn av at de første farmerne i Sørvest Asia hadde afrikansk inflytelse. Genetiske linjer av afrikansk opprinnelse vil ha blitt båret inn i Europa med spredningen av jordbruk fra Sørvest Asia. En viktig migrasjon fra Afrika over Sinai oppsto i formasjonen av natuferne. Det er viktig her å ikke blande dette sammen med ankomsten av de semittiske språkene, noe som skyldtes en annen ekspansjon fra Afrika rundt 6000 f.vt. Men det kan forbindes med hva som er kjent med det gamle Europa og jordbrukets spredning, noe som ikke minst satte fart i etterkant av flommen som skyldte inn i Svartehavet rundt 6000 f.vt.

Samtidig må det påpekes at haplogruppe J2, som oppsto i det østre Anatolia og er en noe nordlig variant av J1, også i aller høyeste grad er forbundet med spredningen av jordbruket. Det er ikke minst J2 som utviklet den kulturen som spredde seg fra det nordøstre Anatolia, som vil si den indoeuropeiske, semittiske og egyptiske. Denne kommer på et senere stadium og har trolig forbindelse med Tell Halaf kulturen rundt 6000 f.vt. Dette på tross av at Tell Halaf kulturen i Khabur elvedeltaet førte videre den som hadde oppstått blant natuferne og i Jeriko og Gobekli Tepe. På denne tiden (7.500 f.vt.) eksisterte det en rekke større byer og sentre i området, slik som Çatal Höyük og Jarmo, noe som viser en enormt raskt ekspanderende kulturutvikling.

Mye kan tyde på at denne bølgen med afrikanere inn i Europa, noe som det ikke minst finnes spor etter blant grekere og albanere (haplogruppe E1b1b er den tredje største haplogruppen i Europa, kun overgått av R1b og I, som representerer Europas urbefolkning) var en raskt ekspanderende mesolittisk befolkning som ekspanderte nordover fra det østlige Afrika i tråd med det nordovergående regnfallsbeltet, noe som ville ha ført dem til Levanten, Anatolia og Balkan, hvor de utviklet seg til å representere ulike regionale bransjer.

Senere natufisk tid var trolig parallell med Yngre Dryas var en periode under varmeperioden som gjorde slutt på den siste istiden, hvor man fikk et plutselig tilbakefall og lavere temperaturer over store deler av kloden. Perioden inntrådte antakelig omkring år 10.900-9.600 f.vt, og varte altså i drøye tusen år. Under Yngre Dryas ble klimaet tørrere i Sørvest Asia, og nyere forskning antyder at denne forverringen førte til framveksten av jordbruk i landsbyer hvor folk allerede levde stedbundet. Slik kan klimaet ha bidratt til å sette i gang den viktige utviklingen med jordbruk, selv om det først var etter periodens slutt, omkring 8.800 f.vt., at sterk befolkningsvekst i regionen falt sammen med overgang til virkelig intensivt jordbruk.

Det var også andre kulturer i regionen, slik som mushabiske kulturen i Negev og Sinai, som man også antar har spilt en rolle når det kommer til utviklingen av det natufiske samfunnet. Det har pågått debatt om hvor vidt den kulturelle innflytelsen strakk seg fra Levanten til det nordlige Afrika eller omvendt, men de siste utgravningene tyder på at den strakte seg fra Levanten og inn i Afrika.

De natufiske samfunnene, som utviklet seg lokalt, var trolig stamfedrene til dem som bygde de første neolittiske bosettingene i regionen, som kan ha vært de tidligste i verden. Området var da fylt med hundrevis av ulike korntyper, frukter, nøtter og andre planter. Floraen var ikke det tørre, ufruktbare og golde landskapet vi finner i dag, men grønt og frodig med mye skog.

Holocen (9.500 f.vt., og frem til i dag) er betegnelsen på varmeepoken etter siste istid med jevne, milde temperaturer over store deler av kloden. I holocen oppsto jordbruksrevolusjonen, fremveksten av byer, stater, skriftspråk og andre uttrykk for sivilisasjon. Holocen regnes dermed som perioden hvor varig befolkningsvekst og relativt konstant klima og vegetasjon la grunnlag for en unik utvikling og vekstperiode i menneskehetens historie.

Senere oppsto Pre-Pottery Neolithic A (PPNA) (9.500-8.500 f.vt.), som representerer tidlig neolittisk periode i Levanten og i det øvre Mesopotamia langs med den fruktbare halvmånen. Den etterfulgte den natufiske mesolittiske kulturen. Det var nå ekstensiv kultiveringen av planter og dyr og grunnleggelsen av bosettinger. Den oppsto på slutten av Yngre Dryas og var trolig relatert til stabiliseringen av klimaet og økt regnfall.

PPNA og den etterfølgende Pre-Pottery Neolithic B PPNB ble opprinnelig definert ut fra verdens første by, Jeriko, som oppsto rundt 8.000 f.vt. Keramikk var ennå ukjent. De var før den neolittiske keramikken slik den opptrer i den yarmukiske kulturen (5600-5000 f.vt.). Mens hele Levanten ble karakterisert av PPNB ble området fra nå av preget av regionale kulturer. Det var en periode med kulturell segregering hvor alle stedene satte fokus på seg selv gjennom særegne elementer i sin materielle kultur. Yarmukerne er de første til å bruke keramikk i denne delen av Levanten.

På lik linje med den tidligere PPNA utviklet PPNB seg fra den tidligere natufiske kulturen, men viser indikasjon på en nordlig opprinnelse, noe som trolig skyldes at folk fra det nordøstlige Anatolia var begynt å reise sørover.

PPNB forsvant ved den 8.2 kiloyear event, en term som klimatologer har tatt i bruk for å betegne en plutselig fall i globale temperaturer som opptrådte 6.200 f.vt., og som varte i 200-400 år. I de følgende munhatta og yamukian post-keramikk neolittiske kulturene som nå oppsto fortsatte den raske kulturelle utviklingen, mens PPNB kulturen fortsatte i Amuq dalen, hvor den influerte utviklingen av den senere ghassuliske kulturen. Stedet Ain Ghazal i Jordan har indikert en senere Pre-Pottery Neolithic C (PPNC) periode, som skal ha vart mellom 6.200-5.900 f.vt.

Et Circum Arabian Nomadic Pastoral Complex, en gruppe kulturer som utviklet nomadisk pastoralisme og som kan ha vært den opprinnelige kulturen som spredde protosemittiske språk i regionen, utviklet seg i denne perioden (6.200 f.vt.), som et resultat av økt fokus i PPNB kulturene på dyrehold og en blanding med de harifiske jegersamlerne i det sørlige Palestina, med nære forbindelser med kulturene i Fayyum og den østlige egyptiske ørken, viss redskaper minner om de harifiske. Kulturer som praktiserte denne livsstilen spredde seg nedover kysten av Rødehavet og øst fra Syria og inn i det sørlige Irak. Dette var semitter. Den kanaanittiske kulturen utviklet seg in situ fra det Circum-Arabian Nomadic Pastoral Complex.

I sen natufisk kultur opptrer en særegen harif-pilespiss, som ble vanlig i Negev. Denne blir brukt til å definere en separat kultur, den harifiske, som er en spesialisert regional kulturell utvikling i Negev ørkenen, som korresponderer med det siste skrittet i den natufiske kulturen. Den er i likhet med den natufiske karakterisert via semi-undergrunnshus. Den harifiske kulturen dateres til mellom 8.800/8.500 f.vt. og 8.000/8.200 f.vt. Den er begrenset til Sinai og Negev og er samtidig med sen natufisk eller PPNA.

Proto Semitic

Fra tidenes morgen, da folket ved Göbekli Tepe, det eldste menneskelagde hellige stedet i verden som ennå har blitt oppdaget, bygget på det høyeste punktet av en utstrakt fjellrekke omkring 15 km nordøst for byen Şanlıurfa (tidligere Urfa) i det sørøstlige Tyrkia, begynte å spre den neolittiske revolusjonen, jordbruket og husdyrhold, har mennesket tuklet med naturen.

Gobekli Tepe:

Göbekli Tepe ble dannet av jegersamlere, som levde i landsbyer på slutten av året, omkring 10.000 f.vt., som vil si før man gikk over til å bli bofaste. Strukturene stammer ikke kun fra før man begynte å lage keramikk, metall og oppfant skriften og hjulet, men ble bygget før den neolittiske revolusjonen, som vil si før jordbruket og dyreholdet omkring 9000 f.vt. Før utgravningene begynte hadde et kompleks på et slikt nivå fra denne tiden blitt tenkt på som umulig.

Ikke kun er Göbekli Tepe kjent for sine store dimensjoner, men eksistensen av flere pilarhelligdommer uten tegn på beboelse gjør stedet unikt. Mens strukturene primært er templer har det også blitt funnet mindre bygninger, men på tross av dette er det klart at området først og fremst hadde kultisk og ikke beboelsesmessig betydning. Det var som en katedral bygget på toppen av en ås, som pilgrimmer besøkte fra flere hundre kilometers avstand. Bein fra lokale dyr slik som hjort, gaseller, gris og gjess indikerer at rituelle festmåltider, og kanskje hellig ofring, ble praktisert her.

Det er ingen sammenlignbare monumentale komplekser fra denne tiden. Nevalı Çori er 500 år senere, dets T-formede pilarer langt mindre og dets helligdommer plassert inne i en landsby, mens Jeriko mangler artistisk fortrinn eller storskala skulpturer og Çatal höyük, som viser spredningen av den neolittiske revolusjonen inn i Europa via Balkan, er hele 2000 år yngre.

Det blir antatt at en eliteklasse av religiøse ledere hadde overoppsyn med det arbeidet som ble utført her og senere kontrollerte de seremoniene som fant sted, noe som ville gjøre stedet til det eldste kjente stedet for en prestekaste. Det er samtidig klart at dyr og andre motiver er fredelige og ikke gir indikasjon på organisert vold eller jakt.

Göbekli Tepe blir ansett som særlig viktig ettersom det endrer vår forståelse av utviklingen av samfunnet. Stedet viser at oppføringen av monumentale komplekser var mulig innenfor jegersamler samfunnet, og ikke kun i de bofaste jordbrukssamfunnene slik man tidligere antok, noe som kan tyde på at templene kom før byene.

Det spekuleres på om stedet spilte en nøkkelrolle i overgangen til jordbruket. Den nødvendige samfunnsorganisseringen trengt for å skape disse strukturene gikk hånd-i-hånd med oppstarten av jordbruket. Det har ikke blitt funnet kultiverte hvete her, men DNA analyser av moderne hvete sammenlignet med vill hvete har vist at dets DNA er nærmest til vill hvete funnet på fjellet Karaca Dağ 30 km vekk fra stedet, noe som har ført til den antagelse at dette er stedet hvor moderne hvete først ble kultivert.

Mye indikerer på at det var her, i området rundt fjellet Karaca Dağ, mange ulike frøtyper gikk fra vill til kultivert form. Dette kan bety at dette var det første neolittiske området. Mobile grupper I området kan ha blitt tvunget til å samarbeide med hverandre for å forsvare tidlige konsentrasjoner av ville frø fra ville dyr, flokker av gaseller og esler, noe som ville ha ført til en tidlig samfunnsorganisering av ulike grupper i området med Göbekli Tepe som kultsenter. Jordbruket startet ikke som en småskala I form av spredd og individuell hagekultivering, men som en umiddelbar storskala samfunnsorganisering.

På stedet, som er lett gjenkjennelig for sine T-formede søyler eller monolitter, som er dekorert med tilskårne relieffer av dyr og abstrakte piktogrammer, som representerer hellige symboler kjent fra neolittiske hulemalerier, hadde man drevet jordbruk; generasjoner av lokalbefolkning hadde flyttet stein og plassert dem i hauger for å rydde plass; hvor av mye arkeologiske bevis har blitt ødelagt. Den massive sekvensen av ulike lag suggests flere årtusener med aktivitet, som kanskje strekker seg så langt tilbake som til den mesolittiske perioden.

Den eldste bosettingslag (stratum III) inkluderer monolittiske pilarer forbundet via murer som danner sirkulære eller ovale strukturer. Man har gravd ut 4 slike bygninger, med diameter på mellom 10-30m. Geofysiske målinger indikerer eksistensen av 16 flere slike strukturer. Pre-Pottery Neolithic A (PPNB) bosettinger har blitt datert til 9000 f.vt. Stratum II, datert til Pre-Pottery Neolithic B (PPNB) (7500 – 6000 f.vt.), har vist flere tilstøtende rektangulære rom med polerte kalkgulv, som minner om romerske terrazzo gulv. Det siste laget består av sediment deponert som resultat av jordbruksaktivitet.

Husene eller templene er runde megalittiske bygninger. Murene er laget av uarbeidet tørr stein og inkluderer flere T-formede monolittiske pilarer av kalkstein som er opp til 3 meter høye, som det har blitt funnet lignende av i Nevalı Çori og Nahal Hemar. Andre større par av pilarer er plassert i sentrum av strukturene. Det er indikasjoner på at strukturene hadde tak. Det sentrale paret kunne ha båret dette taket. Gulvene er laget av terrazzo (brent kalkstein), og det er en lav benk langs med hele den utvendige muren.

Under tiden for oppbyggingen av disse T-formede søylene, før tusener av år med besetting og kultivering, var det omkringliggende landet mye mer fruktbart enn det er nå og kapabel til å opprettholde en større variasjon av livsformer.

Ashnan er en mesopotamisk korngudinne, som i starten lever i Du-Ku. Hun ble sammen med sin bror, kvegguden Lahar, som også lever i Du-Ku, sendt av Enlil og Enki fra himmelen til jorden for å forsyne Anunakiene med mat og klær. Mens Lahar passer på at dyrene får føll passer Ashnan på at vekstene får gro. Men etter at Ashnan og Lahar hadde spist og drukket for mye så de ikke lenger kunne produsere ble menneskene skapt for å fortsette produksjonen. De to jordbruksguddommene blir fulle og begynner å slåss. Enlil og Enki løser konflikten, på tross av at det ennå er ukjent hvordan.

Før Ashnan og Lahar eksisterte hadde gudene verken klær eller mat. De spiste ville planter og drakk vann ettersom de fant det, slik som dyrene og de første menneskene. Deretter begynte med å skape kveg og korn. Etter dette hadde de melk og mat, men forble ufornøyde. De skapte derfor menneskene for å ta vare på kornet og kveget. Gavene til Lahar og Ashnan ble også gitt til menneskene. Sivilisasjonens gaver var nå gitt til gudene og menneskene. Men fritid gikk kun til gudene, mens menneskene måtte arbeide for gudene. Begge brukte klær og spiste mat, men menneskene hadde i oppgave å avle dyr og lage mat og klær.

Stedet mistet sin betydning og ble forlatt omkring 8000 f.vt. Gjenstandene som nå dukker opp er karakterisert ved Byblos spisser og flere Nemrik-spisser. Det er Helwan og Aswad-spisser også. Jordbruket og dyreholdet brakte med seg nye realiteter for menneskene i området og symbolene på de T-formede pilarene mistet sin betydning. Men området ble ikke kun etterlatt. I stedet ble det begravd under 300-500 kubikkmeter med jord. Det er ukjent hvorfor, men det bevarte monumentene for ettertiden.

Det har blitt spekulert på hvem det var som holdt til i området rundt Göbekli Tepe og deres religionssystem basert på deres helligdommer og bosettinger. Det blir spekulert på om Göbekli Tepe var et sentralt senter for en dødskult. De utskårne dyrene kan ha blitt laget der for å forsvare de døde. Ingen graver har blitt funnet så langt, men kan komme til å bli funnet under de hellige sirklede gulvene.

Det blir antatt at det var sjamanistiske praksiser og at de T-formede pilarene representerer mytiske skapninger, kanskje stamfedre, mens fult utviklet tro på guder kun utviklet seg senere i Mesopotamia, assosiert med templer og palasser, noe som korresponderer med en sumerisk tro på at jordbruk, dyrehold og veving hadde blitt brakt til mennesket fra det hellige fjellet Du-Ku, den hellige jordhaugen, som var befolket av Annuna-guder, som var veldig gamle guder uten individuelle navn.

Anunaki:

(Vinger sto for spiritualitet/royalitet)

Man uthevet formene:

Anunnaki, som betyr dem av kongelig blod, er en gruppe sumeriske, akkadiske og babylonske guddommer. Mens anunnakiene betegnet guddommer på jorden og i underverden betegnet Igigi dem som var mer himmelske. I Descent of Inanna to the Nether World blir Anunnaki identifisert som de syv dommerne i underverden.

Sumer:

HER

Sumererne hadde sin opprinnelse i det nordlige Mesopotamia og er tilknyttet Y-DNA haplogruppe J2, som blir sett på som jordbruksmarkøren, den gruppen som først gjennomførte den neolittiske revolusjonen, med opprinnelsessted i det nordøstlige Anatolia. Sumererne, som kom fra nord, bar med seg kunnskap og kultur man også finner i Samarra kulturen eller Tell sawwan. Sumererne drev først jordbruk i det sørlige Mesopotamia etter at de hadde lært å irrigere vann. Ubaid keramikken i det sørlige Mesopotamia har blitt forbundet via Choga Mami Transitional keramikk til Samarra perioden i nord (5700-4900 f.vt.). Jordbruksfolk spredde seg sørover etter at de hadde utviklet en tempelsentrert samfunnsorganisering for mobilisering av arbeid og teknologi for vannkontroll, noe som gjorde det mulig for dem å overleve i et vanskelig miljø.

Sumererne talte sumerisk, som trolig tilhører den alaroidiske språkfamilien, som også inkluderer hurrourartisk, som vil si språket som ble talt av hurrierne og urartierne som levde i det nordlige Mesopotamia og som de delte den samme kulturen med.

Etter å ha tatt makten i Kish angrep Sargon Uruk. Sumererne skal ha flyktet og dannet en hær ledet av 50 ensis (det samme antallet som anunakiene) fra provinsene. Men også disse ble overvunnet. Sargon erobret hele Sumer. For å begrense muligheten for opprør i Sumer valgte han en rett på 5400 menn som skulle dele makten, administrere, med ham. Dette var akkadiere og ikke sumerere.

Den akkadiske regjeringen dannet en klassisk standard som alle påfølgende mesopotamiske stater sammenlignet seg med. Tradisjonelt var ensi den høyeste funksjonæren av den sumeriske bystaten. Deretter ble man ensi gjennom å ekte gudinnen Inanna, noe som legitimerte herredømmet gjennom guddommelig samtykke. I starten var den monarkiske lugal (lu = mann, gal = stor) underordnet presteklassens ensi, og ble valgt i perioder med konflikter, men i senere dynastiske tider var det lugalen som hadde den viktigste rollen og som hadde sitt eget “é” (= hus) eller palass uavhengig av tempelordenen.

Den som kom til å kontrollere byen Kish kom til å bli anerkjent som šar kiššati (= konge av Kish), og ble ansett som viktigst i Sumer, noe som trolig kom av at det var her de to elvene gikk sammen og den som kontrollerte Kish kontrollerte irrigasjonssystemet for byene som lå under.

Under Sargon gjenvant ensisene deres posisjoner, men ble sett på som provinsguvernører. Tittelen šar kiššati kom til å bety herre over universet. Under Naram-Sin, Sargons sønnesønn, ble ikke kongen kun kalt herre over de 4 kvarterer, men høynet til dingir eller gud med sin eget tempelordning. Mens konger tidligere kunne oppnå guddommelighet etter sin død, slik som med Gilgamesh, kunne de akkadiske kongene, fra Naram-Sin og fremover, bli ansett som guder mens de levde.

En strategi adoptert av både Sargon, som kalte seg for Sharru-kin = Den legitime kongen, og Naram-Sin for å opprettholde kontroll over landet var å installere deres døtre, Enheduanna og Enmenanna, som yppersteprestinner til Sin, den akkadiske versjonen av den sumeriske måneguddommen Nanna, ved Ur, i sør, installere sine sønner som provins ensi guvernører på strategiske steder og å gifte bort deres døtre til herskere til andre kongedømmer slik som Urkesh og Marhashe.

I senere babylonske tekster opptrer navnet Akkad sammen med Sumer,dsom del av den kongelige tittelen, slik som i den sumeriske Lugal KI.EN.GIR URU eller det akkadiske Šar māt Šumeri u Akkadi, som blir oversatt til konge av Sumer og Akkad. Denne tittelen ble gitt til den konge som tok kontroll over Nippur, det intellektuelle og religiøse senteret i det sørlige Mesopotamia.

Det semittiske akkadiske språket, som senere utviklet seg til babylonsk og assyrisk, ble lingua franca, det offisielle språket i Mesopotamia, men sumerisk ble gjort til sakralt språk og Sargon bevarte den mesopotamiske kulturen. Imperiet strakk seg via handel og diplomati til kongedømmer rundt det arabiske hav og andre steder i Sørvest Asia, samt Indus kulturen, også kjent som Meluhha.

Den hurriske byen Urkesh, som lå der hvor Tell Halaf hadde befunnet seg og hvor Mitanni senere kom til å komme, var alliert av det akkadiske imperiet via en dynastisk ekteskapstradisjon. Tar’am-Agade, datter av den akkadiske kongen, Naram-Sin, giftet seg med kongen i Urkesh. Kongene i Urkesh bar den hurriske tittelen endan, som trolig har den samme roten som det sumeriske ensis. Men byen ble erobret av herskerne i Mari, en by noen få hundre kilometer til sør.

Mari, som var bebodd siden 5000-tallet f.vt., blomstret i perioden mellom 2900-1759 f.vt., da den ble erobret av amoritten Hamurabi av Babylon. Den lå mellom de sumeriske byene i det lavere Mesopotamia og byene i det nordlige Syria. Den hadde trolig tidligere vært sumerisk, men semitter, som tok del i den ebalittisk-akkadiske erobringen østover, erobret den.

I følge den sumeriske konglelisten var det et sumerisk dynasti på 6 konger fra Mari som hadde hegemoni mellom byene Adab og Kish i perioden omkring 2500-tallet f.vt. Mari ble ødelagt av Sargon eller av eblaittene, Maris tradisjonelle handelsrivaler, på midten av 2400-tallet f.vt. Deretter overtok et amorittedynasti før Hamurabi kom til å ødelegge byen i 1759 f.vt.

Amorittene, også kjent som Mar.tu, ut fra deres dyrking av guden Marduk, som var en tidligere sumerisk gud og som på sumerisk betyr solkalven. Marduk ble etter at amorittene hadde erobret hele Mesopotamia, den ledende guden i Babylon. Det var på grunn av tørke på 2100-tallet f.vt. at en større amorittisk migrasjon fant sted i Mesopotamia, noe som sammen med den ufattelige tørken kom til å føre til det neosumeriske Ur IIIs fall.

I de tidligste sumeriske kildene, med en begynnelse fra 2400-tallet f.vt., er landet til amorittene assosiert med territoriet i vest, inkludert Syria og Kanaan. Amorittene talte et nordvestsemittisk språk. De var nomader og spesielt forbundet med Jebel Bishri regionen i Syria, også kjent som amorittenes fjell. Amorittene er nevnt i Gamle testamentet, blant de første folkene Moses bekjempet da han vendte tilbake sammen med hebreerne fra Egypt og Sinai.

Det er ikke klart hvilken type religion amorittene hadde før de tok over i Sumer, men det synes å ha vært kulter ut fra måneguden Sin, Amurru og Marduk, som kom til å bli deres ypperste gud og dermed overgå Enlil og Enki. Kulturelt og politisk blandet amorittene seg sammen med de lokale befolkningene de tok kontrollen over, og de opprinnelige kulturene synes å ha overlevd bra.

I de tidligste sumeriske tekster, slik som Enmerkar and the Lord of Aratta, som lister opp land hvor språkene ble forvirret som Subartu, Hamazi, Sumer, Uri-ki (Akkad eller AGA.DE.KI /AGA.DE), og Martu land, samt tidlige tavler fra Ebla og for de akkadiske kongene var Mar.tu et av de 4 kvarterer som lå omkring Akkad, sammen med Subartu, som trolig var hurriurartierne, Sumer og Elam i Iran.

Akkad er sumerisk og kan ha betydd ildkronen i hentydning til Ishtar, den briljerende gudinnen, viss kult ble observert fra veldig tidlige tider i Akkad. Dyrkelsen av Ishtar i Akkad ble senere etterfulgt av dyrkelsen av gudinnen Anunit, viss helligdom var i Sippar, noe som indikerer nærhet mellom Sippar og Akkad. Byen har aldri blitt funnet. Den ble kanskje ødelagt da guterne angrep og veltet det akkadiske imperiet. Den første kjente benevnelsen av Akkad er en innskrift fra Enshakushanna av Uruk, hvor det synes som han har erobret Akkad, noe som indikerer at byen eksisterte før Sargon of Akkad, som den sumeriske konglisten hevder å ha bygget den.

Enshakushanna eller En-shag-kush-ana, Enukduanna eller En-Shakansha-Ana var ifølge den sumeriske kongelisten konge av Uruk omkring 3000-tallet f.vt. Han erobret Hamazi, Akkad, Kish og Nippur og hevdet hegemoni over hele Sumer. Han adopterte den sumeriske tittelen en ki-en-gi lugal kalam-ma, som kan bli oversatt som “herre over Sumer og konge av landet eller som en av Uruk og lugal av Ur, og kunne korrespondere til den senere tittelen lugal ki-en-gi ki-uri, som vil si herre av Sumer og Akkad, som til slutt kom til å bety herredømme over hele Babylonia. Han ble etterfulgt i Uruk av Lugal-kinishe-dudu, men hegemonien synes å ha passert over til Eannatum av Lagash.

Akkad blir nevnt en gang i Tanakh, Book of Genesis 10:10: Og i begynnelsen av Nimrods (Sargons) kongedømme var Babel, og Erech (Uruk), og Akkad, og Calneh, i landet Shinar, som trolig er det samme som Sumer. I den greske oversettelsen står det Archad.

Ishtar, datter av den mesopotamiske måneguden Sin, som ble dyrket i Ur i sør og Harran i nord, er den assyriske og babylonske ekvivalenten til den sumeriske Inanna og den nordvestsemittiske gudinnen Astarte. Sins kone var Ningal, den store damen, som ga ham Utu/Shamash, som vil si solen, og Inanna/Ishtar. Tendensen til å sentralisere makten i universet fører til etableringen av doktrinen av en triade bestående av Sin/Nanna og hans barn. Himmelguden An, som ble dyrket i Uruk og som inkluderes i en triade sammen med Enlil og Enki, var Inannas følgesvenn. Krigs- og kjærlighetsgudinnen Ishtar ble foruten i Uruk dyrket i Nineveh og Arbela (Erbil). Gudinnen Anahit, som var den samme som Inanna, ble dyrket i Armenia sammen med Mithras.

Arbil, også skrevet Erbil eller Irbil, eller det kurdiske Hewler, som betyr stedet hvor solen blir dyrket, er en av de eldste bebodde byene i verden. Navnet er hurrisk. Ar elementet er et trekk ved flere hurriske stednavn og kan bety by. Bela kan bety høyt. Den høytliggende byen med andre ord. Navnet Arbil ble nevnt i en rekke sumeriske skrifter som Arbilum, Orbelum eller Urbilum. Byer som Akra og Dei bala er byer som betyr det samme.

Hurrierne, som kan sies å være en slags protoariere, hadde et av sine sentre i Urkesh, som er et tidlig eksempel på mesopotamisk kultur. Sumerernes konflikt med Aratta, som antagelig lå i det armenske høylandet i den nordlige delen av Mesopotamia, kan ha sammenheng med dette. Aratta var maktsenteret før Uruk fratok dem gudinnen Inanna og dermed tok makten. Ararat for sumererne, var som hos dagens armenere, kjent som Masses, som vil si det gylne fjell eller visdommens fjell. Armensk blir ansett for å være opphavet til det indoeuropeiske språket og er nært beslektet med både paleobalkansk og indoiransk. Mitanni, som var en av hurriernes største stater, var delt mellom ariere og hurriere, noe også Urartu, som kom til å munne ut i staten Armenia, var.

Tell Half:

Hurriere:

HER

Kura Araxes:

Urartu:

HER

Armenia:


HER


HER og HER og HER

Dagens Kurdistan:

Hovedutgangspunktet for hele denne befolkningen var Tell Halaf. Indoeuropeerne har sine røtter, slik som sumererne, og for den saks skyld Europas og Indias neolittiske jordbruksbefolkning, i Tell Halaf. Mye tyder på at Egypts røtter har samme bakgrunn. En tidlig indoeuropeisk kultur kan være Kura Araxes, som i det minste besto av hurriurartiere. Denne kulturen, som står i relasjon til den protoindoeuropeiske Majkop kulturen, hadde bakgrunn i den første transkaukasiske kulturen, Shulaveri Shomu kulturen, som igjen hadde sine røtter i Tell Halaf kulturen. Faktisk kan det vise seg at både semittisk, som også viser relasjon til berberisk og egyptisk, som vil si afroasiatisk, og indoeuropeisk, som viser likhet med finnougrisk, har samme utspring, og kanskje var de begge handelsspråk.

Indoeuropeere:

HER

Posted in Uncategorized | 1 Comment »

 
%d bloggers like this: