Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

Archive for August, 2009

Den store floden

Posted by Fredsvenn on August 7, 2009

Geologiske og arkeologiske undersøkelser av egnene omkring Svartehavet har vist, at dette hav har hatt en noe omtumlet tilværelse i fortiden. I de første årtusen etter siste istids avslutning dekket det således et langt mindre areal, enn det som er tilfellet i dag. Svartehavet var den gang en isolert ferskvannssjø uten forbindelse med Middelhavet. Men for 7.500 år siden brøt Middelhavet gjennom Bosporus-stredet, noe som førte til dramatiske begivenheter, hvor Svartehavets bredder i løpet av få år ble oversvømmet, og menneskene, som bodde der, måtte flykte. Det er denne begivenhet som ga opphav til Bibelens beretning om Syndfloden. Det var trolig disse flyktningene som grunnla LBK-kulturen og landbruket på Sentral Europas løssjord.

Også for sumererne hadde denne floden fått stor betydning. Sumerernes myter rommer minner om deres fjerne og ukjente fortid. Beretningen om oversvømmelsen har sin opprinnelse i Sumer. Selv kongelisten herfra remser opp hvilke konger, som hadde regjert før og hvilke som hadde regjert etter oversvømmelsen. På en tavle av kalkstein funnet i Tell al-ubaid nær Ur fantes en innskrift med navnet A-anni-padda, konge av Ur, sønn av Mes-anni-padda, også konge av Ur. Mes-anni-padda opptrer på kongelisten som grunnlegger av det første dynasti etter den store floden.

I Diktet om vismannen, som er en del av Gilgamesh legenden, markerte den store oversvømmelsen slutten på den mytologiske tid og innvarslingen av den historiske tid. Sumererne var av den oppfattelse at syv vismenn dukket opp av havet i de første dagene i form av menneskeskikkelser kledd i fiskehud. Videre anføres det at de syv vismenn bygde Uruks murer og brakte sivilisasjonen til Sumererne, som vil si kunstvanning, jordbruk, anvendelsen av kobber, gull og sølv. Den såkalte Gilgamesh legenden fortalte blant annet myten om den store floden. Tavlene rommet historien om menneskets opprinnelige uskyld, om fristelsen og om syndefallet.

På leirtavlene omtales også Livets tre i Edens hage, som med stor sannsynlighet var Anus, sumerernes himmelgud, den gud, som var hovedansvarlig for skapelsen og den øverste leder av gudenes, hellige lund. I flere tilfeller har arkeologene støtt på avbildninger av Livets tre i Nimruds, oppkalt etter Noas tippoldesønn Nimrod, og Ninives palasser så vel som på de sylindere som ble anvendt til å lave segl på tempeldokumenter. Livets tre ble altid avbildet sammen med en slange.

Den mest slående del av Gilgamesh legenden er beretningen om den store oversvømmelse, som utslettet menneskeheten med unntak av en enkelt, særlig begunstiget familie, som overlevde ved å bygge en ark. Fra denne familie utgikk den nye menneskerase, som befolket verden etter at vannfloden hadde trukket seg tilbake. Utnapishtim var den sumeriske overlevende fra Syndfloden, svarende til Bibelens Noa. Gilgamesh besluttet seg for å dra av sted for å finne Utnapishtim.

På sin vei til Utnapishtim vandret Gilgamesh nordover til Eufrats kilder, hvor det i de samme kildene sår at sumererne kommer fra. Underveis passerte han de fruktbare høyder, som utgjorde den fruktbare halvmåne, og nådde området omkring Van-sjøen i Anatolia, hvor kongedømmet Urartu befant seg. Kongedømmet lå midt i de uveisomme og snedekte Taurus-fjellene. De assyriske skrifter omtaler dette fjellet som Ararat under navnet Urartu. Utnapishtim er sønn av Ubartutu, som muligvis henviser til denne geografiske region

Dernest forteller Utnapishtim om den store oversvømmelse, om hvordan han selv ble advart av guden Ea om å bygge en ark og laste den med frø fra alt levende, fordi det var gudenes hensikt å ødelegge hele menneskeheten ved hjelp av Syndfloden. Utnapishtim fulgte Eas råd, og da oversvømmelsen kom med fryktelig styrke, fløt han og hans familie rundt på arken i dagevis, hvoretter de til sist møtte fast grunn midt i et uendelig hav. Som Noah i Bibelen utsendte Utnapishtim fugler for å søke etter land. Da vannstanden endelig sank, kunne de alle forlate arken.

I følge innskriftene fra Ninive ble beretningen skrevet ned omkring 3000 f.vt. Det kan neppe betviles at Bibelens beretning om Syndfloden er en versjon av samme legende, som med Abrahams stamme ble utført fra Ur i Kaldea til Palestina. Ur var en levende by i siste del av 3.000 f.vt., hvor syndflodsberetningen kan være nedskrevet første gang. I dag anses Gilgamesh legenden for å være det viktigste litterære verk fra Sumer, et mesterverk nedfelt og endret flere ganger over en periode på 2.000 år. Ordene ble holdt i live av fortellere, lenge før de ble nedskrevet med kileskrift. Gilgamesh legenden levde videre på sumerisk, semitisk og indoeuropeisk, hvilket bevitner den enorme popularitet, som den har hatt opp gjennom historien. For sumererne kan Gilgamesh legenden ha hatt samme nasjonale status som Homers verker hadde for grekerne i antikken.

Men det finnes en ennå eldre sumerisk versjon av Syndfloden, som blir kalt Syndfloden. Denne historie er kort, men begynner som de andre med en skapelsesberetning. Ziusudra utfyller her rollen som Utnapishtim og Noa. Disse eldste versjonene av fortellingen, som opptrer i den sumeriske mytologi, beskriver alle en traumatisk begivenhet, som betegner en skillelinje i menneskehetens historie. Det synes med sikkerhet at det har eksistert en oversvømmelse som har delt menneskets historie i to deler, før og etter oversvømmelsen.

Oversvømmelsen av Svartehavet kan ha gitt anledning til myten om Syndfloden. Det var en dramatisk begivenhet, en naturkatastrofe. Gjennombruddet av demningen som skilte Middelhavet fra Svartehavet skjedde i raskt tempo. Kanskje har et jordskjelv, som før som nå hjemsøkte regionen, vært medvirkende til utløsningen av katastrofen. Som følge av isens avsmeltning og temperaturstigningen steg overflatenivået i Middelhavet, og for 7.500 år siden nådde det nær toppen av Bosporus-demningen.

Havvannet nådde et nivå hvor det skylte over Bosporus-demningen og over i Svartehavet 175 meter lengre nede. Etter hvert ble det dannet små kanaler og flodleier, som permanent tilførte havvann til Svartehavet, først forsiktig, men som i løpet av dager utviklet seg til en torden, da de små vannløpene hadde laget tilstrekkelig hull i barrieren. Det ble raskt rivende malstrømmer, som rev alt med seg på sin vei ned i Svartehavet. Til sist var det dannet en kjemperevne, som tillot 50 kubikkmeter vann å passere daglig, nok til for eksempel å dekke Manhattan med 900 m vann pr. dag. Svartehavets overflate begynte å stige 20 cm pr. dag, noe som øyeblikkelig oversvømte de flate floddeltaer og -daler, og vannet bevegde seg oppad i dalene med så mye som 1,5 km pr. dag.

Svartehavet steg i løpet av de første 12 måneder med mer enn 70 m til det nådde underkanten av malstrømmen. Deretter avtok vannets hastighet, men steg ytterligere 35 m det følgende år. Etter to år var stigningen på omkring 110 m, og kystlinjen hadde på dette tidspunkt noen steder kommet opp mot 200 km. Vannet strømmet inn i stredet til den asovske slette, som for lengst hadde blitt forlatt av mennesker. Flere år gikk med til å fylle opp bassenget, inntil det asovske hav hadde blitt gjendannet. Sammen med Svartehavet var det nå på nivå med Middelhavet og dermed verdenshavene. Gradvis ble strømningen gjennom Bosporus endret til det nåværende med en sørlig gående overflatestrøm og en svak nordgående bunnstrøm. I alt blev mer enn 100.000 kvm fruktbar landbruksjord dekket av havvannet. Det hadde tatt kun 33 år å nivellere vannstanden i Svartehavet og Middelhavet, noe som vil si at strømmen hadde vært på 60.000 kubikkmeter pr. sekund, som tilsvarer 20 ganger strømmen i Niagara vannfallet.

En begivenhet av disse dimensjoner, som ville ha tvunget eventuelle bønder, som var bosatte langs Svartehavets bredder til å flykte med alle deres ting så raskt som mulig. Som konsekvens av den enorme stigningen skulle de flykte 400-500 m om dagen for å holde tritt med vannstanden og dobbelt så mye hvis de flyktet opp langs de flate elvedalene. Hele landsbyer ville ha blitt utslettet i løpet av ganske få uker.

I den første avsmeltningsfasen og i begynnelsen av den etterfølgende Yngre Dryas levde natufierne, som førte til jordbrukets gjennombrudd omkring 12.000 f.vt., og flere andre senmesolittiske folkeslag i store deler av Vest Asia, men etter hvert som Yngre Dryas skred frem, og klimaet ble tørrere ble mange av de gamle bosettinger gitt opp, noe som viser seg i de arkeologiske funnene fra eksempelvis Jeriko og Tell Abu Hureyra i Syria.

Kaukaserne, de hvite, har sitt opphav i Nord Afrika og Vest Asia og utgjør den geneologiske hovedsammensetningen i dagens befolkning i Nord Afrika, Vest asia og Europa, samt, siden kun noen få århundrer siden, i Amerika. De har sin bakgrunn i Jerico og er en gammel kultur og språk. Kaukasisk er språket til den fruktbare halvmånes, sigdens, Samarra kulturen, i det som i dag utgjør Kurdistan i det nordlige Irak. Kaldeerne, som senere ble til Ubaid og Sumer, samt hurrierne, dagens armenere og kurdere, hvor av begge taler språk som viser langvarig kontakt med kaukasisk.

Det var i nord, i tråd med den fruktbare halvmåne, i Lilleasia og Anatolia, at de første byene ble grunnlagt. Det var først senere at sumererne vandret sørover og dannet byer og bygde kanaler, noe de hadde med nordfra. De befestet seg og dannet høykulturer i Europa, Nord Afrika og Vest Asia, samt i det nordlige India omkring 10.000 f.vt.

Kaukaserne som vandret sørover inn i Arabia skiftet over til mer nomadisk livsstil og ble til beduiner. I Yemen oppsto en høykultur med forbindelse til Etiopia. Aksum, som kan måle seg med de andre store høykulturene, er en senere representant. Dette er sentrumet for de semittiske språkenes ekspansjon, hvor av det første var akkadisk. Disse dannet etter først å ha underlagt seg Sumer verdens første imperium. Kanaans folk reiser ikke gjennom Arabia, men nordover gjennom Egypt for derfra å komme til Laventen, dagens Palestina.

Kollapset av natufiernes samfunn skjedde over hele Vest Asia. På grunn av tørken måtte menneskene bosette seg ved de tilbakeværende sjø- og elvebredder, som for eksempel Svartehavet. Natufierne nøydes med å høste ville vekster. De dyrket dem ikke.

Jordbruket utviklet seg rundt om på kloden, med systematisk jordbruk først utviklet i Vest Asia i den fruktbare halvmånen, især i det som i dag utgjør Irak og Laventen. Proto-farmere begynte å velge ut og kultivere matplanter med ønskede karakteristikker fra omkring 9.500 f.vt. Småskala jordbruk nådde Egypt omkring 7.000 f.vt. Det indiske subkontinent så farming av hvete og bygg, ikke aller minst i Mehrgarh i Balochistan, fra omkring 7.000 f.vt. Farming ble utført ved Nilens elvekanter omkring 6000 f.vt. Jordbruk ble samtidig utviklet uavhengig i Østen, med ris heller enn hvete som hovedavling. I tillegg disse kildene av karbohydrater kommer utviklingen av høyt organiserte nett fiske i elver, sjøer og havkyster, noe som førte til økning av protein.

Kollektivt var disse nye metodene for jordbruk og fiske påbegynnelsen til det største boomet i befolkningsøkning, et som har fortsatt like til i dag. Nye undersøkelser tyder på at menneskers hang til krig og konflikter har oppstått samtidig med at de begynte å dyrke jorden og slå seg ned i bebyggelser. Nye undersøkelser av omkring 14.500 år gamle skjelettrester at mennesker begynte å føre krig mellom hverandre da de gikk fra å være nomader, jegere og samlere til å være fastboende bønder. Natufierne, som levde i Levanten, var noen av de aller første moderne mennesker, som fikk øynene opp for jordbruk og slo seg ned i bebyggelser, noe som førte til en voldsom opptrapning av konfliktene. På skjeletter fra før jordbrukets fremkomst er det få eksempler på egentlige voldshandlinger, noe som ikke er tilfellet på skjeletter og knokler funnet i Tyskland og Østerrike etter ankomsten av jordbruket for 7.000-8.000 år siden.

En teori går på at det begynte å oppstå uenigheter om hvem som eide jorden, noe som ikke hadde vært et problem tidligere da mennesker var nomader, en annen forklaring kan være at de mennesker som brakte jordbruket til Europa kom i konflikt med de jegersamfunn som allerede var til stede, på en måte den omvendte konflikten som eksisterer i dag mellom nomadiske arabere og den bofaste befolkningen i Afrika, en konflikt som også pågikk mellom de første semittene som ankom Vest Asia og de bofaste sumererne, i Europa, og derfor slo dem i hjel. Det er også den mulighet at innføringen av jordbruket førte til en voldsom stigning i befolkningstilveksten, noe som økte risikoen for konflikter.

På denne tiden og frem til semittenes inntreden sørfra kan man si at det eksisterte en språklig-kulturell fellesskap i hele regionen, et fellesskap som hadde sitt sentrum i armi-subartu i det sentrale Sumer. Derfra kan man slutte at armenere og kurdere er etterkommere av sumererne. Semittene, eller akkaderne, ettersom semittene på lik linje med indoeuropeerne ikke utgjør en egen rase foruten en språkgruppe med blandet etnisk opphav, knuste dette fellesskapet lik Gud veltet Babels tårn. Semittiske språk kom til regionen i stadig flere bølger.

Krig og konflikt er særegne menneskelig egenskaper, men også sjimpansene i Afrika kan samle seg i flokker og gå til krig med det til formål å bekjempe fiender. De kan være utrolig aggressive, og det går voldsomt for seg, når grupper av sjimpanser kommer i konflikt med hverandre. Apene lever i små grupper, som utgjør samfunn på opp til 200 individer. Det kan være kamp mellom de forskjellige gruppene, men de tilhører samme samfunn og kommer derfor ikke i krig med hverandre. Men over for grupper fra andre samfunn kan de være krigeriske. Ofte handler konfliktene om ressurser og territorier. Dette på grunn av at de har organisert seg på en måte, som gjør at det altid er risiko for at det kan oppstå krig.

De kaukasiske folkene utgjør de såkalte kulturfolkene. De spredde seg i alle retninger, ikke aller minst i den fruktbare halvmåne, som vil si nordover og opp mot Lilleasia og Anatolia, hvor de utviklet de første byene, før de vendte sørover mot Persiabukta og Mesopotamia hvor de la grunnlaget for sumererne. De spredde seg ved overlegenhet kulturelt sett.

Etter hvert oppsto de første bystatene med skriftspråk og administrasjon i elvedalene rundt Eufrat og Tigris, og noenlunde parallelt også i andre elvesystemer som Indus og Nilen. Bystatene markerte starten på en byutviklingsprosess som varte til langt inn i vår egen tid og nådde globale proporsjoner. Disse byene hadde både en avansert administrasjon og en velutviklet kultur. De dreiv også tidlig en omfattende handel, noe som er fastslått gjennom funn av både menneskeskapte og naturlige gjenstander fra helt andre himmelstrøk.

De første byene og det første jordbruket dukket opp i menneskets historie noenlunde samtidig. Det var først når stammen ble bofast og nådde en tilstrekkelig størrelse at det ble mulig å drive et omfattende jordbruk. En samling av tusenvis av mennesker krever nødvendigvis en organisert matforsyning. Deretter oppsto hierarkier og klasser.

De første menneskekonstruerte boligene kan ha sett dagens lys for noe slikt som 40.000 år siden, men først for 10.000-15.000 år siden fikk bosettingene et slikt omfang at de kan kalles for byer. Dette later til å ha skjedd i høylandet i Vest Asia, i Anatolia og områdene rundt Eufrat og Tigris. Catal Huyuk i dagens Tyrkia, Irbil i Nord-Irak og Jeriko i Palestina er alle blant de eldste byer vi kjenner. Innbyggerne i Catal Huyuk later til å ha vært fredelige og gudinnedyrkende, noe som har gitt stedet stor interesse for moderne feminister, gudinnetilbedere og andre som ikke anser krig som en nødvendig del av menneskenes eller, for den saks skyld, byenes eksistens.

Det dukker opp en rekke områder i Anatolia med store seremonielle komplekser fra omkring 9.000 f.vt. De tilhørte begynnelsesfasen for jordbruk og husdyrhold, og det folket som ga opphav til de senere europeiske neolitiske kulturene. Det var store sirkulære strukturer ved steder som Nevali Cori og Göbekli Tepe.

Etter avslutningen av Yngre Dryas omkring 9.000 f.vt., da natufierne hadde forsvunnet, ble klimaet igjen varmere og især fuktigere, og menneskene kunne vende tilbake til de forlatte områdene. Det var på dette tidspunkt at de første egentlige jordbrukssamfunnene oppsto i den fruktbare halvmåne. Jordbruket oppsto i Vest Asia og utløste en verdensomspennende revolusjon hvor menneskene smed spyd og køller og ga seg til å pløye markene, høste vekstene og bygge hus og byer.

Omkring 6.000 år siden ble harmonien atter brutt av en kuldeperiode, som denne gang varte i 400 år. Tørken feide igjen over det sørøstlige Europa, det sørlige Russland og Vest Asia. Elver og sjøer i Anatolia og Vest Asia svant inn. Landsbyer ble igjen forlatt, og folk flyttet til de få tilbakeværende våte områdene, ikke minst ble Çatal Hüyük, som var en stor neolitisk bebyggelse i det sentrale Anatolia, forlatt på dette tidspunkt. Svartehavets overflate lå 1.000 m under Çatal Hüyük, noe som gjorde at folk reiste ned langs kystregionen som var beboelig under kuldeperioden, hvorimot det var for kaldt og tørt på den anatoliske høyslette. Bøndene fra Çatal Hüyük flyktet til det varmere klima ved Svartehavet.

Med adgang til ubegrensede mengder ferskvann, rike fiskevann og kystlinjer av fruktbar jord var Svartehavet som en oase midt i det tørre landskapet og tiltrakk mennesker fra hele regionen i nord og sør. Langs de frodige kystene blomstret kulturen, og det skjedde en fri og livlig utveksling av materielle varer, ideer og språk og befolkningen vokste, og bønder og fiskere bodde etter hvert tett omkring ferskvannssjøen, som i perioden 8.200 til 7.800 ble en smeltedigel for oppblandingen av gener og språk, noe som kan være grunnen til at det er så mange likhetspunkter mellom indoeuropeisk, semitisk og det språk som ubaiderne, som ble til sumererne, talte.

Posted in Uncategorized | 2 Comments »

Den store floden II

Posted by Fredsvenn on August 7, 2009

De første bøndene i Europa søkte ut områder i sørøst med naturvilkår som lignet Levantens. Etter 1000 år førte folkeøkning til sterkere konkurranse og folk søkte til boplasser som var lettere å forsvare. I begynnelsen av 4000 f.vt., spredte jordbruket seg til områdene langs de sentraleuropeiske elvene, i første omgang Donau. Folk fra sørøst smeltet sammen med de lokale befolkningene. Varierende lokal overbefolkning og utflytting av mindre grupper til nye områder var sannsynligvis grunntrekket i jordbrukets spredning gjennom Sørøst Europa omkring 5000 f.vt.

Langs vest og nordkysten av Svartehavet fører flere store elver, som Donau, Dniester, Bug, Dnieper og Don, gjennom brede daler dypt inn i Europa og Russlands stepper mot de rike løssjorder, som ble skapt av vindene under istiden. Det er sannsynlig at den store flodens flyktninger fulgte disse elvene på deres flukt bort fra Svartehavet.

Starcevo-koros-cris kulturen oppsto i det nordlige Balkan, men utviklet seg ikke utenfor middelhavsklimasonen, som inkluderer de sørlige og østlige delene av dagens Ungarn, hvor Karpatene danner den nordøstlige grensen. Den dekte det meste av Romania, Serbia og Bosnia, og strakk seg sørover til det sentrale Hellas. Jordbruket ble introdusert fra Hellas og Anatolia omkring 6.500 f.vt.

Befolkningen i starcevo-koros-cris kulturen besto av trako-frygernes eller illyrernes forløpere, noe også befolkningen i den etterfølgende neolittiske vinca kulturen, som så dagens lys omkring 5.300 f.vt., gjorde. Dette var et folk av indoeuropeisk talende bønder, som trolig fulgte Donau-dalen under deres flukt fra oversvømmelsen. Spor etter dette folket dukket opp i Bulgaria 150 år etter floden og spor etter en litt yngre kulturen er frilagt ved Jernporten, en innsnevring av Donau-dalen, hvor elven passerer mellom Karpatene og Balkanfjellene, på Donaus østbredde litt sør for Beograd. Ikke langt fra vincaernes boplass lå Lepenski Vir, hvor det bodde et mesolitisk folk i flere århundre, men som forlot boplassen omkring tidspunktet for oversvømmelsen av Svartehavet.

Den prehistoriske opprinnelsen til trakerne er ennå uklar, men graver kan bli funnet så langt tilbake som 3000 f.vt., da den proto-trakiske kulturen begynte å forme seg. Disse utviklet seg fra en blanding av urbefolkningstyper og indoeuropeere fra tiden under den proto-indoeuropeiske ekspansjonen i tidlig bronsealder da de sistnevnte omkring 1.500 f.vt., erobret urbefolkningen.

Trakerne er et satemfolk på linje med iranere, slavere og baltere. Det er likheter med gamle iranske folk som skytere, simmerere og sarmatere. De kan ha utgjort en del av en større trako-pelaskisk gruppe, ettersom det er paralleller mellom disse og minoerne, mykenerne, grekerne, illyrerne og frygerne. Armensk, som man regner som forløperen til gresk, er et satemspråk og minner sterkt om trako-frygisk. Armensk stammer fra illyrisk.

Formasjonen av den trakiske stammeføderasjonen skjer forut for dannelsen av de andre europeiske samfunnene, slik som romanerne, kelterne, germanerne, slaverne og skandinaverne. På tross av at man regner med at stammeføderasjonen ble dannet mellom 3.000-2.000 f.vt., levde deres stamforeldre på Balkan så langt tilbake som til steinalderen. På 1200 f.vt. reiste de ikke kun ut for å bosette seg på øyene I Middelhavet foruten også sørøstover inn over Lilleasia.

Tradisjonelt har man antatt at sumererne hadde påvirket vinca kulturen ettersom det eksisterer sterke paraleller mellom dem. Vinca kulturen, eller Tartaria, hadde blitt antatt å være fra en tid mellom 2900-2600 f.vt., mens Ur i Sumer er fra 3.500 f.vt. Det ble antatt at sumererne hadde blitt dratt til regionen på grunn av gullforekomster i Transylvania regionen, noe som hadde resultert i disse utskuddskulturene. Men nå tyder alt på at vinca kulturen og Tartaria er fra 4.000 f.vt., noe som betyr at vinca kulturen er elder enn Sumer, hvis ikke Sumer var et millennium elder enn det som blir antatt. Vinca symbolene på Balkan, også kjent som gammel europeisk skrift, stammer fra 6.000-4.000 f.vt., men blir antatt å være en slags protoskrift.

Både Samarra i Russland og i det nordlige Mesopotamia, det ene med utgangspunkt i indoeuropeisk språk, det andre i det kaukasiske sumeriske språket, er fra omkring 5.000 f.vt. Samtidig har man Shulaveri-Shomu kulturen i Transkaukasus regionen, i det armenske høylandet, fra 6000-5000 f.vt. Denne har, som vinca kulturen og Sumer sin bakgrunn i de vestasiatiske neolitiske Hassuna og Halaf kulturene. Det ser med andre ord ut som om det har eksistert samtidige høykulturer rundt om Svartehavet som kanskje sto i kontakt med hverandre og påvirket hverandre.

La Hoguette kulturen, også kalt Limburg kulturen, oppsto i nordøstlige Frankrike og sørvestlige Tyskland omkring 5.500 f.vt. Dette var en innfødt mesolitisk kultur med viktige neolitiske trekk, som hadde blitt importert fra Cardial/Impressed Pottery kulturene ved Middelhavsområdet. La Hoguette ble etter hvert absorbert av den ekspanderende LBK-kulturen. Samtidig oppsto den neolitiske Karanovo kulturen i det sørlige Bulgaria, Trakia. Dette representerer anatolerne, som krysset over og inn i Anatolia.

Den neolittiske lineær bånd keramikkultur eller LBK-kulturen oppsto fra starcevo-koros-cris kulturen, med sin startfase i nærheten av dagens vestlige Ungarn. Denne spredde landbruket til Sentral Europa, en plutselig begivenhet, som utspant seg over få årtier. I flere steder i Europa har man observert en bratt overgang fra de eldre, senmesolittiske kulturene og LBK-kulturen.

Et annet indoeuropeisk jordbruksfolk skapte LBK-kulturen, som dukket opp i Europa på samme tid som vinca-kulturen. LBK-bøndene bosatte seg i en bue fra elven Dniester tvers over det nordlige Sentral Europa så langt vest på som til lavlandet omkring det nåværende Paris, og fortrengte de opprinnelige mesolitiske jeger-samlerne. Utbredelsen av LBK-kulturen skjedde så raskt at det nesten ikke er noen tidsforskjell på bosettingene i øst og vest. Det er mulig at voldsomme begivenheter med manndrap, som fant sted ved Talheim i det sørvestlige Tyskland og andre steder i Sentral Europa på dette tidspunkt, kan henføres til møtet mellom de opprinnelige senmesolitiske folkene og de nye LBK-bøndene.

LBK-kulturen ble etterfulgt av en rekke regionale kulturer i Sentral, Nord og Øst Europa, som dekker tiden mellom 5.000-2.800 f.vt. Gruppene LBK ga opphav til fortsatte mer eller mindre de generelle karaktertrekkene til LBK. De tidligste av disse i Sentral Europa var hinkelstein kulturen i det vestlige Tyskland, som ble etterfulgt av grossgartach kulturen, strek-ornament keramikk kulturen i Sentral og Øst Tyskland, det vestlige Polen, Bohemia og Moravia, samt i Østerrike, fra hvilken den østerriske-moraviske malte keramikk kultur utviklet seg fra, mens lengyel kulturen utviklet seg i det opprinnelige LBK området i det vestlige Ungarn og nordover. Denne ble etterfulgt av jordanów kulturen i det sørvestlige Polen, Bohemia, Moravia og i Sentral Tyskland. Nært forbundet med LBK var Alföld lineær keramikk kultur, som utviklet seg langs med Tisza elven på de store ungarske slettene og ansporet til tisza kulturen lenger til øst i Ungarn og i det nordvestlige Romania før den utviklet seg til tiszapolgar kulturen. Rössen kulturen oppsto fra grossgartach kulturen i Sentral og Sør Tyskland omkring 4.800 f.vt. Denne utvikler seg videre til bischeim kulturen, som igjen utvikles videre til michelsberg kulturen.

Samtidig med tilsynekomsten av vinca- og LBK-kulturene bosatte danilo-hvar folket seg langs Dalmatias adriaterhavskyst og opp langs mange av de fruktbare dalene, som strakte seg opp i de nærliggende fjellene. Et folk kalt hamangianere, som bosatte seg ved den bulgarske kyst, synes å ha oppstått fra intet. I Haçilar i det vestlige Anatolia ble et festningsverk ødelagt og et nytt bygd ovenpå ruinene av det gamle. Ødeleggelsen fant sted på tidspunktet for floden, og igjen kan de nytilkomne være flyktninger fra Svartehavet, som i desperasjon hadde overfalt Haçilar.

Sredny Stog kulturen i Dniepr og Don regionene i Ukraina utviklet seg omkring 4.500 f.vt. Denne blir av mange oppfattet som å være den opprinnelige indoeuropeiske kulturen, men representerer trolig kun stambefolkningen til balterne og simmererne, ettersom kelterne etter LBK-ekspansjonen allerede befant seg i Sentral Europa, og illyrerne og trako-frygerne var på Balkan, mens indo-iranerne og skyterne var i Sentral Asia.

Kelterne er av noen blitt kalt Europas indianere, og sammenlikningen er kanskje ikke så søkt. Opp gjennom århundrene har de blitt utsatt for hensynsløs undertrykking, forfølging og regelrette politiske folkemord, som for eksempel ved Oliver Cromwells endelige løsning for Irland, og de beryktede utrenskningene i det skotske høylandet.

Det hele startet med Julius Cæsars massakrer av befolkningen i Gallia på 50-tallet f. Kr. Språket deres har inntil nylig vært forbudt ved lov, og under Viktoriatiden ble språket bokstavelig talt banket ut av de keltisktalende barna. Gjennom ulike assimileringstiltak har politikerne forsøkt å utrydde deres kulturelle særegenhet. De ble, som med de amerikanske indianerreservatene, trengt ut til de vestligste utposter i Europa, som Irland, Wales, Cornwall, Bretagne og Galicia.

Alle de nevnte folkeslagene dukket opp i Europa kort tid etter floden og alle synes kulturelt mer avanserte enn de folkesalg som de erstattet. De kom med nye ideer og nye redskaper, og ikke minst med jordbruket. Og handelen kom til å blomstre som aldri før i Europa. Arkeologiske undersøkelser har vist at mange av de etterlatte bostedene langs med Levantens kyster og i hele Mesopotamia ble gjenopptatt i tiden omkring oversvømmelsen, og at det skjedde en massiv innvandring av bønder hertil.

Også langs Rioni-elven i Kaukasus, som er den viktigste elven i det vestlige Georgia og har sitt utspring i Ratjaområdet i Kaukasus og flyter vestover til Svartehavet som den flyter ut i nord for byen Poti, dukkede der på samme tidspunkt bønder som opp fra ingenting. Byen Kutaisi, den tidligere hovedstaden i antikkens Kolchis, ligger ved elven. Aldersbestemmelse av bosteder langs Rioni viser at de er tidssvarende med LBK-kulturen, Haçilars fall, de nye bosettinger i Levanten og Svartehavets oversvømmelse.

I Europa og andre steder dukker det etter hvert opp en rekke spor etter megalitt- eller storsteinkulturen, en avansert jord­brukskultur i yngre steinalder som oppsto langs Atlanterhavskysten fra Spania og nordover. Stonehenge i Sørvest-England og dyssene i Danmark tilhører denne kulturkretsen, som hadde sin nordligste innflyt­else i Norge. Monumentene var av religiøs betydning. Den er et uttrykk for den kosmiske religion som menneske hadde i yngre steinalder. Steder som Newgrange og Maes Howe er mesterverker.

Distribusjonen av megalitkonstruksjoner synes å indikere områder bebodd av pre-indoeuropeiske atlanterhavsbefolkninger. Indoeuropeerne bygde aldri megalitkonstruksjoner, og det synes som om atlanterhavssamfunnet under megalitperioden er det sanne Atlantis. Denne perioden fikk sin slutt omkring 2000 f.vt., på tross av at de siste megalitiske gravene ennå var i bruk i Irland og i andre deler av Vest Europa omkring 1200 f.vt. Slutten på den megalitiske kulturen til atlanterne indikerer begynnelsen på deres adopsjon av den keltiske indoeuropeiske kultur, religion og språk.

Også pyramidene står i en religiøs sammenheng som kretser om himmellegemer, med soldyrkelsen i sentrum. De best kjente pyramidene ligger ved Giza, like utenfor Kairo. Pyramidene ble bygget for Disse ble bygd for Khufu, Khefre og Mykerinos, samt kongene, eller faraoene, for rundt 4000 år siden, fra 2700-1600 f.vt. Faraoen Kheops fikk bygget Kheopspyramiden, som er den største av alle pyramidene i Egypt og som er verdens mest kjente pyramide. Denne regnes blant Verdens syv underverker. De andre to pyramidene på Giza er Menkaurepyramiden og Khefrepyramiden. Gizas tre pyramider har siden de ble reist stimulert menneskers fantasi, og de har blitt omtalt som Josefs Kornkamre og Faraos Fjell. Ved siden av disse 3 pyramidene står Sfinksen.

Også i Mesopotamia, på Kanariøyene og Maldivene har det vært lignende byggverk. I 2006 fant arkeologer i Ukraina en forhistorisk pyramidestruktur som er minst 300 år elder enn de Egyptiske. Steinfundamentet til strukturen, som er et kompleks av templer og offeralter på toppen av en ås, som har sidene formet som trappetrinn som har visse likheter med Aztec og Maya ziggurater i Mesoamerika, ble oppdaget nær byen Luhansk øst i landet.

Man antar at pyramiden ble konstruert for ca. 5000 år siden, i den tidlige bronsealderen, av animister som tilba en solgud. Komplekset har en grunnflate på ca. 2 kvm, noe som tilsvarer størrelsen til Monaco, den er estimert til å være 60 meter høy, og var sannsynligvis i bruk i 2000 år. Oppdagelsen har mottatt blandete reaksjoner fra det akademiske miljø, og påstanden om at det er virkelig er en ekte pyramider som er blitt funnet er omstridt.

Omkring to tusen år før pyramidene begynte et predynastisk egyptisk folk å bygge deres egne megalittstrukturer ved Nabta Playa platået, hvor det i en tid var en stor innsjø i den nubiske ørken, omkring 700 km sør for dagens Kairo og i nærheten av den sudanske grensen. Omkring 5000 f.vt., lagde folkene her verdens tidligste kjente astronomiske innretning, 1000 år eldre enn, men sammenlignbar med Stonehenge. Disse strukturene utgjorde en prehistorisk kallender, som markerte hvor posisjonen hvor morgenstjernen, Sirius, ville ha gått opp ved vårsolverv.

Teorier har gått på om ikke denne kulturen hadde sin rot i Egypt, og spredde seg derfra og ut til alle verdens hjørner. Det er store likheter mellom Middelhavs megalitt strukturer, slik som i Sardinia, Sicilia og Malta, og dem i det nordlige og vestlige Europa. I følge den anatoliske hypotesen var det et pre-indoeuropeisk folk fra Anatolia, som migrerte inn i Europa sammen med spredningen av jordbruket. Nea Nikomedia i Nord Hellas var en videreføring av Catal Huyuk fra omkring 6000 f.vt. Dette var de første spor av utvikling av det europeiske jordbrukssystem. Innføringen av jordbruk førte til lenger levealder for kvinnene, noe som ga en årlig befolkningsvekst på en prosent.

Opprinnelsesstedet for de indoeuropeiske språkene har skiftevis blitt plassert i Nord- eller Sørøst Europa, det sørlige Russland, det sørlige Ural og Anatolia. Ikke minst har man hevdet at det ble brakt til Europa av kurganerne, et krigerisk nomade- og hyrdefolk fra de russiske stepper, så sent som 4.000 f.vt. Men det mest sannsynlige er at urhjemmet for den indoeuropeiske språkfamilien skal plasseres ved Svartehavets bredder, og at utbredelsen av språkene har en sammenheng med flukten fra oversvømmelsen.

Både Vinča- og LBK-kulturene besto av og spredde indoeuropeiske folkeslag. Andre indoeuropeere flyktet inn i hjertet av Eurasia langs Don og langs Volga for å nå de fjerne steppene ved de sørlige Uralfjellene. Indoeuropeerne hadde med andre ord bosatt seg i en stor bue, som strakte seg fra det vestlige Europa og Adriaterhavet over Balkan og Ukraina til det kaspiske hav. Fra denne buen skjøt tokarierne frem mot øst til Tarim bassenget på kanten av det, som kom til å utgjøre den gamle Silkevei. Det språk, som kalles tokarisk, har i dag dødd ut, men ble talt av et folk med europeiske trekk, som hadde bosatt seg i Taklimakan ørkenen i det vestlige Kina. Tarim-bassenget har i fortiden vært fylt opp av en stor sjø.

De hvite semittene, som trolig talte kaukasisk, men som reiste sørover og inn i Arabia hvor de traff på et folk som talte det afrosemittiske semittiske språket som stammer fra det østlige Afrika, Etiopia, og ubaiderne flyktet sørover fra oversvømmelsen til Levanten og Mesopotamia. De krysset bakkene og fjellene mot sør gjennom det østlige Anatolia og langs Rioni mot sør langs den østlige randen av Mesopotamia. Noen av disse, ubaidene, som talte det sumeriske språk, slo seg ned i det som senere ble til Sumer.

Ubaiderne, som på forhånd visste hvordan man overrislet den fruktbare, men tørre jorden, brukte fra starten av en lett plog. Overrisling krevde anleggelse av kanaler, noe som igjen krevde en plan, en sosial organisering for å etablere og vedlikeholde kanalene. Den usedvanlig fruktbare jord, tilstedeværelsen av ubegrensede mengder vann til overrisling og det voksende nettverk av kanaler, som også kunne anvendes til transport, skapte muligheten for en produksjon, som oversteg hjemmemarkedets forbruk vesentlig.

Sumererne hadde utviklet jordbruksteknikker som storskala intensiv kultivering av land, monokultur, organisert irrigasjon og bruk av spesialisert arbeidsstyrke, især langs med elvekanalene ved Shatt al-Arab, fra dets persiske gulf delta til utløpet av Tigris og Eufrat, omkring 5000 f.vt. Temming av dyr lettet på byrden. Sauehyrdene sammen med farmerne slo seg sammen i forsyningen av de sedimentære og semi-nomadiske samfunnene.

Posted in Uncategorized | 1 Comment »

Den store floden III

Posted by Fredsvenn on August 7, 2009

Rikdom førte mer rikdom med seg og snart fremsto Sumer som verdens første store sivilisasjon, skapt av ubaidernes etterkommere, som for 5.000 år siden lærte seg skrivekunsten. Sumerisk, fra omkring 3000 f.vt., blir allment ansett for å være den første moderne skriftform. Iran, som på denne tiden ikke var særlig utviklet, mottok impulser fra Sumer og dannet etter hvert den elamittiske høykulturen.

De første skriftsystemene var trolig den sumeriske kileskriften fra omkring 3.200 f.vt. og de egyptiske hieroglyfene fra omkring 3.000 f.vt. De eldste funn av bibliotek- eller arkivliknende samlinger ble funnet i ruinene av den sumeriske byen Nippur i Mesopotamia, i nåværende Irak. Det var omkring 40.000 leirtavler av variert innhold fra omkring 3.000-2.000 f.vt.

Skriftspråkene utviklet seg fra symboler basert på piktogrammer, bilder som ligner på det de skal bety, eller ideogrammer, bilder som representerer ord. Slike symboler ble brukt i mange forskjellige kulturer fra hele verden, fra rundt 9.000 f.vt, og utviklet seg til skriftspråk fra rundt 5.000 f.vt. I Norden ble runer brukt fra tiden like etter år 0. Tartaria-tavlene hadde symboler man tror er et tidlig skriftspråk fra omkring 4.500 f.vt. Slike symboler kan være forløperen til de senere skriftsystemene. Semittene hadde de såkalte abjadene. Det var den sumeriske skriften som kom til å utvikle seg gjennom semittisk til de moderne alfabeter.

Myten om floden ble i løpet av de kommende årtusener ikke glemt blant sumererne. For de som flyktet til Sumer minnet de årlige, naturlige oversvømmelsene av Eufrat og Tigris dem om den store oversvømmelsen som hadde herget menneskene. Denne historie ble mytologisert, og gjort til en moralsk lærepenge. Det ble sagt at den druknet alle menneskene på nær en familie, hvorfra vi alle nedstammer. Det grunnleggende tema med alle dets fasetter bevartes i den muntlige overleveringen. Advarslen, den voldsomme oversvømmelse, en familie som unnslipper, den tilsynelatende oversvømmelse av hele verden, retretten av vannet og redningen av menneskeheten. Patriarken, som steg ombord i arken med allehånde frø og levende vesener visste at han og hans familie aldri ville vende tilbake. Det var slutten på verden, som han kjente den, men også en ny begynnelse.

Tripolye-cucuteni kulturen så dagens lys i et område fra Sentral Romania til Sentral Ukraina, med grenser til sredny stog kulturen i øst omkring 4.200 f.vt. denne representerer de trakiske folkene , viss ekspansjon mot sør og sørvest kan ha fort til slutten på Vinca kulturen og Karanovo kulturen. Mens trako-frygerne og illyrerne reiste sørover, ble anatolerne tvunget i Anatolia, og illyrerne reiste mot adriaterhavskysten.

Begynnelsen på den nordøstlige europeiske Comb Ceramic kulturen eller Pit-Comb Ware kulturen var omkring samtidig. Denne strakk seg fra Finland og Baltikum til Sentral Russland og sør til nord for grensen mellom Russland og Ukraina, med grense til Sredny Stog eller Dniepr-Don kulturen og de simmeriske kulturene. Denne kulturen forble en mesolitisk jeger-samler kultur, men introduksjonen av keramikk og jordbruk indikerer kulturell inflytelse fra de andre neolitiske gruppene. Den sørlige delen av Comb Ceramic kulturen utviklet seg til Eastern Corded Ware kultur, trolig på grunn av simmerernes ekspansjon fra sør, som til slutt ville utvikle seg til å bli de baltiske folkene.

Funnel Beaker kulturen (TRB) eller Traktbegerkulturen oppsto på de nordeuropeiske slettene, trolig fra Ertebølle/Ellerbek kulturen med innflytelse fra de nærtliggende LBK kulturene i yngre steinalder, neolitikum, omkring 4100 f.vt. Det fantes en tidlig-neolittisk traktbegerkultur som varte mellom omkring 4200-3200 f.vt. Denne gikk over i en en mellom-neolittisk traktbegerkultur mellom omkring 3200-2400 f.vt. Kulturen etterfølger Ertebøllekulturen i Danmark, Lihultkulturen i Sverige, Ellerbeck-kulturen i Schleswig-Holstein og Swifterbantkulturen i Nederland. I løpet av denne perioden, i sporene av bondesamfunnets fremvekst forandres hele samfunnsstrukturen til å bli et høvdingsamfunn med stammeterritorier.

Traktbegerkulturen representerer de første farmerne i den nordlige delen av Europa. Hovednæringen ble nå jordbruk, mens folk var mer samlere og jegere enn bønder i Ertebølletiden. Den er utbredt over Nord- og Sentral-Europa fra det sørlige Norge til den tsjekkisk-østerrikske grense og fra Nederland til Ukraina og inkluderer de første hjulkjerrene, ploger, kobber og monumental arkitektur.

Innenfor traktbegerkulturens utbredelsesområde kan det utskilles i alle fall fire store grupper, nemlig en i det vestlig omfattende området fra den nedre Rhinen og Nordsjøen til Elben, en sørlig, som går fra Midt-Tyskland helt over til Ukraina, en østlig med tyngde i det midtre og nordlige Polen og endelig en stor nordlig gruppe som omfattet Nordøst-Tyskland inklusive Schleswig-Holstein, Danmark, Sør- og Midt-Sverige, opp til Värmland og Uppland, og deler av Sør-Norge. Michelsbergkultulturen langs Rhinen, øvre Weser og øvre Elben representerer muligens en femte stor gruppe av traktbegerkulturen.

Yamna kulturen, også kjent som Pit Grave kulturen og Kurgan kulturen, som trolig er en etterkommer av Sredny Stog kulturen oppsto omkring 3.600 f.vt. Denne strakk seg fra Bug og Dniestr i vest til Ural og Emba i øst. Dette var trolig semi-nomadiske balto-simmerere.

Wartberg kulturen i Sentral Tyskland, hadde sitt oppsto fra Michelsberg kulturen, men med inflytelse fra Baalberge subkulturen, Horgen kulturen i Nord Sveits og Sørvest Tyskland, Baden kulturen, som strakk seg fra det sørlige Tyskland og østlige Sveits til det østlige Ungarn, og fra det sørlige Polen til det nordlige Serbia, oppsto omkring 3.500 f.vt., og Globular Amphora kulturen, som skiftet ut TRB-kulturen i Polen og i Øst Tyskland, og som strakk seg til Ukraina og inn i Tsjekkia, oppsto omkring 3.100 f.vt.

Battle-Axe- eller stridsøkskulturen, er et samlebegrep for en rekke beslektede steinalderkulturer som utvikler seg i ulike faser i det nordlige Europa fra omkring 3200-1800 f.vt., og i Norden i tiden mellom 2700-2350 f.vt. Det er en enorm europeisk arkeologisk horisont som begynner i steinalderen, florerer gjennom kobberalderen og kulminerer i bronsealder.

Denne epoken har også blitt kalt for De knuste skallers epoke ettersom man fra denne tiden har funnet mange graver med knuste hodeskaller, ikke bare av menn, men også av mange kvinner og barn. Innledningen til epoken synes å ha vært kortvarig og voldelig, og har blitt foreslått som en tid hvor man antar at et indoeuropeisk eller germansk folk invaderte Europa.

I Mellom-Europa, Øst-Europa og Nord-Europa kalles kulturgruppen like ofte for Corded Ware/Single Grave kulturen eller den båndkeramiske kulturen etter den store undergruppen av båndkeramisk kultur i Tyskland, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Sveits og Nederland.

Det er tre hovedvarianter, hvorav den sentraleuropeiske Corded Ware kulturen er i det nordlige Sveits, sørlige Tyskland, Tsjekkia og sørvest Polen, den Eastern Corded Ware kulturen i Slovakia, det østlige Polen, det vestlige og nordlige Ukraina, samt i Belarus og inn i Russland frem til Volga, og den Single Grave kulturen i Nederland, det nordlige Tyskland, Danmark, det sørlige Sverige, kyst Norge, det nordlige Polen, Litauen, Latvia, Estland og det sørlige Finland.

Andre omtalte undergrupper er for eksempel den danske enkeltgravkulturen, den svensk-norske stridsøkskulturen, den finske båtøksekulturen, samt de østlige utpostene, som vil si den midte Dnieper kulturen og den russiske Fatjanovo-Balanovo kulturen i det øvre Volga. De ulike navnene av ellers overlappende fenomener kommer delvis av ulik arkeologisk forskningstradisjon og delvis grunnet av behovet for å skille mellom mindre detaljer innenfor ellers likelydende kulturer.

Opprinnelsen til disse kulturene er uklar, men antagelig var det en utvikling fra en blanding mellom TRB, og da især Baalberge, og Wartberg kulturene, samt innflytelse fra Yamna/Kurgan kulturen fra de ukrainske steppene. Uansett så absorberte den TRB kulturen og Globular Amphora kulturen, samt Horgen, Wartberg og Baden kulturene.

Den Midre Dnieper kulturen har få levninger, men inkluderer den enkleste veien inn i Sentral og Nord Europa fra steppene. Tidligere, da man assosierte Battle Axe kulturene med innføringen av de indoeuropeiske språkene, så man Fatyanovo kulturen som et indoeuropeisk superstrata over et uralisk substrata, noe som kunne forklare noen av de lingvistiske låneordene som blir funnet.

Corded Ware kulturen ble lenge utpekt som den kulturelle horisonten som best passet beskrivelsen for det proto-indoeuropeiske urhjem, at det indoeuropeiske språket hadde hatt sin opprinnelse på de nordgermanske slettene for så å spre seg utover, men dette har man gått bort fra ettersom alt tyder på at det indoeuropeiske språket utviklet seg langs med Svartehavet.

På tross av at det kan synes som om Corded Ware kulturen var et resultat av invasjon og besetting av folk fra Yamna/kurgan kulturen, som introduserte det indoeuropeiske språket, er det få tegn på at kurganfolk skiftet ut de jordbruksbaserte sentraleuropeerne, som allerede hadde vært indoeuropeere, hvorav flesteparten trolig talte keltisk, siden spredningen av LBK kulturen, og som kan ha vært identifisert med den sentraleuropeiske Corded Ware kulturen.

Kurganfolkene var trolig balto-simmerere. Noen av disse kan ha immigrert til Skandinavia og det nordlige Tyskland, hvor de blandet seg med lokalbefolkningen, viss ikke-indoeuropeiske kontribusjon til tysk gjenstår, og de ble til de germanske folkene innen Single Grave kulturen. Andre kan ha reist direkte mot Baltikum, for der å bli baltere innen den østlige Corded Ware kulturen. Andre simmerere ble igjen i Ukraina, hvor Yamna kulturen fortsatte frem til omkring 2.200 f.vt., og ble etterfulgt av de kommende simmeriske kulturene.

Forskjellen mellom kentum og satem språkene ligger i at den ene gruppe har en k-lyd hvor den andre har en s-lyd. Tallordet hundre tjener som eksempel og har gitt gruppene navn. Til kentum-gruppen hører gresk, italisk, germansk, keltisk og tocharisk. Til satem-gruppen hører slavisk, baltisk, albansk, trakisk-frygisk, og indo-iransk. Geografisk tales kentum i vest, satem i øst, med tokarisk som unntak, som ble talt i det fjerne Øst-Turkistan i Sentral-Asia.

Satem/kentum skifte ble lenge ansett for å vøære en markør som laget et skille mellom de protoindoeuropeiske språkene i vestlige og østlige språk. Nå anser man satemlydskiftet som en nyvinning som har ekspandert ut fra det sentrale indoeuropeiske språksamfunnet, men som ikke har nådd de vestlige eller de østlige, der i blant tokarisk, periferier. Det er ukomplett satemisering i baltisk og til en mindre grad i slavisk

Disse balto-simmererne/kurgan bevegelsene skjedde trolig like før Corded Ware kulturen begynte omkring 3000 f.vt. Satem/kentum delingen må ha funnet sted etter denne tiden ettersom den ikke fikk noen innvirkning på germansk, men fikk for baltisk og simmerisk, hvorav begge ble satemspråk, mens germansk er kentum.

I sitt eldste stadium har alle grupper av stridsøkskulturer en stridsøks. I senere stadier finnes det få stridsøkser i de sentraleuropeiske områdene, mens de er tallrike i de nordlige og de østlige områdene. Stridsøksene har trolig ikke blitt benyttet som våpen, men kanskje heller hatt en mer symbolsk funksjon, eksempelvis som et statussymbol.

Stridsøkskulturene er nært beslektet med den noe yngre vesteuropeiske traktbegerkulturen, Beaker kulturen, som antagelig har sin opprinnelse på den iberiske halvøya eller Sentral Europa, men introduksjonen av metall, som den gjorde samtidig med Yamna kulturen, endret de sosiale strukturene. Det er markert ved at traktbegerkulturen hadde kollektive megalittgraver mens stridsøkskulturen har individuelle graver. Sammenlignet med traktbegerkulturen med sine megalittgraver og kollektive graver virker det å ha skjedde en overgang til et mer individualistisk samfunn i stridsøkskulturene.

Traktbegerkulturen er ikke en samlet kultur, men har blitt spredt sporadisk over mye av Europa. Den indikerer en ekstensiv handelsnettverk mellom ulike vestlige kulturer i det vestlige, sentrale, sørlige og nordlige Europa. Den varer visse steder frem til omkring 1.800 f.vt. Viktige britiske steder er Stonehenge og Avebury, med Silbury Hill og West Kennet Long Barrow.

I sammenheng med ankomsten av germanere til regionen har det blitt framhevet at kystområdene rundt Atlanterhavet og Nordsjøen og til dels rundt Østersjøen var sammenbundet av en livskraftig maritim økonomi som tillot en vidtrekkende geografisk spredning og en tetter kulturell fellesskap enn de indre av Europa kunne makte. Det store antallet av helleristninger i det nordlige området, først og fremst Sverige og Norge, som viser tusener av skip har blitt sett på som en klar indikasjon på dette. For sjøfarende kulturer som den nordiske var sjøen en hovedveg og ikke en hindring.

Indusdal sivilisasjonen oppsto omkring 2.600 f.vt. Dets indo-ariske befolkning hadde migrert til Indusdalen fra Sentral Asia kanskje så tidlig som fra 5.000 f.vt. De forlot byene i Indusdalsivilisasjonen fra 1800 f.vt.

Andronovo komplekset oppstår i Sentral Asia omkring 2000 f.vt., og strekker seg fra Ural regionen hvor den grenser med den simmeriske Srubnaja kulturen, og strekker seg østover til Yenisei. Dette er proto-skyter kulturen og er delt I tre faser, Petrovka-Sintashta fasen i perioden mellom 2.000-1.600 f.vt., Alakul og Fyedorovo mellom 1.500-1.300 f.vt. og Sargary-Alexeevka mellom 1.200-1.000 f.vt.

Srubnaya eller Timber Grave kulturen oppstår i Samara og midtre Volga regionen, vest for det sørlige Ural i skog/steppe sonen, omkring 1900 f.vt. Denne sprer seg sørover opp til det kaspiske hav og Kaukasus, og vestover til Dniepr. Som med den tidligere Yamna kulturen og den intervenerende Catacomb Grave kulturen, var Srubnaya kulturen trolig simmerisk.

Stridsøksfolket og klokkebeger-kuturen smeltet sammen i Sentral-Europa, smeltet sammen kobber og tinn, og innledet dermed europeisk bronsealder omkring 2.500 f.vt. Arkeologene kaller denne nye kulturen Unetice-kulturen, etter landsbyen Unetice i Tsjekkia, der man avdekket de første boplassene. Dette området ligger ideelt plassert med tanke på handel og samkvem med utenforliggende kulturer.

Unetice-folket levde enkelt, i små landsbyer beskyttet av tømmerpalisader, og omgitt av jordbruksåkre. Sannsynligvis hadde metallarbeiderne en spesiell status og var fritatt for jordbruksplikter og militærtjeneste. Stammestrukturen besto ellers av høvdinger og krigere som tok viktige avgjørelser og hadde ansvaret for å forsterke palisadene. Denne klassedelte samfunnsstrukturen besto i lang tid, og spredte seg utover resten av Europa.

Tumulus kulturen, som utvikler seg fra Unetice kulturen, oppstår omkring 1600 f.vt. Den italiske gruppen har sin opprinnelse i proto-lusatian kulturen I denne perioden fra en blanding av keltiske og baltiske elementer.

Omkring år 1250 f.vt. inntrer det endringer i det arkeologiske materialet, som kan tyde på at det utviklet seg en keltisk-talende gren av indoeuropeisk. Den såkalte Urnefelt-kuturen med opprinnelse i det nordlige Balkan blir betraktet som en videreføring av Unetice- kulturen. Forskerne mener at disse folkene må ha snakket en tidlig form for keltisk ? proto-keltisk. Disse sprer seg til Vest Europa.

Kelternes ekspansjon fra kjerneområdene Sentral-Europa fant hovedsakelig sted i det siste årtusen f.vt. Kunnskapen om utvinning og bruk av et nytt metall, jernet, var nå kommet til dette området og europeisk jernalder var innledet. Kulturen går gjerne under betegnelsen Hallstatt- kulturen fra 750 til 400 f.vt., etter en landsby i Østerrike, der arkeologene fant rester etter bosetninger av folk som hadde drevet saltutvinning fra 1000-50 f.vt.

Migrasjoner av Q-keltere og Q-italikere kan være assosiert med denne spredningen, noe som leder til Q-keltisk bosetting i Iberia og Gaul, og til Q-italisk bosetting i Italia. Mange andre befolkningsbevegelser synes å skje på rundt samme tid, ikke aller minst den til sjøfolkene.

Disse befolkningsbevegelsene, spredningen av keltisk språk og kultur til Vest Europa, leder til en egen atlanto-keltisk blanding menneskene i Storbritannia og Irland fra omkring 750 f.vt. Grekerne hadde allerede lenge drevet tinn-handel med de britiske øyer. Tinn var et ettertraktet metall, blant annet til bronselegering. Landet ble kalt de pretaniske øyer fordi innbyggerne der kalte seg selv pretani. Dette ble av romerne oppfattet som bretani, som igjen er opphavet til navnet på den romerske provinsen Britannia. Pretani var muligens fellesnavn på hele befolkningen på dette tidspunktet, men er senere brukt mer spesifikt om de som på irsk kalles cruithni og på latin picti, hvor av alle tre betegnelser har felles opphav og betyr malte folk eller folk med bilder på. Britene er også opp gjennom historien vært kjent for å dekorere kroppen sin med bilder og mønstre, tatoveringer.

Nord og øst for det keltiske kjerneområdet presset stadig nye folkegrupper på, som går under fellesbetegnelsen germanere. Romerne kalte alle folkeslag øst for Rhinen for germanere. Mange av disse var i virkeligheten keltere, andre stammer tilhørte ikke-keltiske folk som snakket nærbeslektede indoeuropeiske språk. De egentlige germanere var først og fremst teutonene og alemannerne. Disse navnene finner vi igjen i dag i navnet på Tyskland, Allemania og Deutshland, eller Teuton-land, som har blitt til Tyskland. Navnet Teutones er forøvrig en latinsk form av et keltisk ord som betyr folk (beslektet med norsk tjod), og den samme ordstammen finner vi igjen i navnet på den galliske guden Teutates.

Hallstadt- kulturen avsetter arkeologiske spor her fra rundt 500 f.vt., og fra omkring 300 f.vt. kom en ny innvandringsbølge fra fastlandet som bringer med seg La Tene- kulturen. Det neste trinnet i kulturutviklingen kalles La Tène, etter en landsby ved Neûchatel-sjøen i det vestlige Sveits, og regnes av forskerne som den første særegne keltiske kultur. Funnene herfra kjennetegnes ved en spesielt rik og dekorativ utsmykning av våpen, metallkar, smykker, og lignende. Dette keltiske kunsthåndverket bærer samtidig tydelig preg av påvirkninger fra gresk, skytisk og etruskisk kultur.

Omkring 400 f.vt. begynte kelterne for alvor å røre på seg. De trenger over Alpene og ned på Po-sletten, der de erobrer viktige etruskiske områder, som romerne nettopp har annektert etter lange kamper. Derfra drar de videre mot selve Roma som de når på 380-tallet. Byen blir avsvidd og plyndret. Festningen Capitol blir beleiret i 7 måneder, og statsledelsen, som hadde rømt byen, måtte kjøpe seg fri med utrolige mengder gull. Kelterne, eller gallerne som romerne kalte dem, satte seg fast i Nord-Italia. Det var først ved Cæsars berømte kriger mot gallerne i årene mellom 58 og 51 f.vt. at kelterne ble varig svekket som politisk maktfaktor i Europa.

En annen gruppe keltere vandrer østover langs Donau mot Svartehavet, og slo seg ned i Transylvania. Da Alexander den store startet sine erobringstokter i 335 f.vt., måtte han først tøyle uroen blant en del stammefolk nord for Makedonia, blant dem var de keltiske scordisai og flere andre keltiske stammer.

Da Alexander døde i 323 f.vt., falt det enorme riket hans sammen, og det ble til slutt delt mellom tre av hans generaler. Samtidig begynte kelterne å bevege seg sørover inn i Illyria, og grunnla et keltisk kongedømme i Thrakia i år 297 f.vt. Ferden gikk videre sørover inn i Hellas. Templet i Delfi ble ranet for ufattelige rikdommer før de trakk seg tilbake. Deretter gikk veien inn i Lilleasia, som på denne tiden var et lappeteppe av ulike folkeslag og stater, som tidligere var blitt underkuet av Alexander, men som nå begynte å hevde sin selvstendighet igjen. Etter å ha blitt brukt som leiesoldater av makedonerkongen begynte de å kreve inn skatt fra de greske bystatene langs kysten, men ble til slutt underkuet av syrerkongen Antiochos, blant annet ved bruk av elefanter.

Ved kysten av Frygia, en annen av statene i Lilleasia, ble det i år 281 f.vt. grunnlagt et nytt kongerike, Pergamon. De kom overens med kelterne at de kunne slå seg ned i de indre deler av Frygia dersom de holdt fred. Dette landet ble senere kjent som Galatia, og underlagt kelterne. Men de fortsatte herjingene sine langs Lilleasias kyst, frem til de ble kuet av den sterke kongen Attalos av Pergamon. Etter hvert tilpasset de seg og drev sitt tradisjonelle jordbruk i mange hundre år. Språket i landet var keltisk til 600-tallet e.vt.

Posted in Uncategorized | 1 Comment »

Osseterne og de indoeuropeiske språkene

Posted by Fredsvenn on August 5, 2009

Først noe om Abkhazia og Ossetia, eller Ironistan, som jeg synes er interessant og spennende. Osseterne, også kjent som iratta, som også er navnet på et land, Aratta, som opptrer i sumeriske myter rundt Enmerkar og Lugalbanda, to tidlige og mulige mytologiske konger av Uruk og som blir nevnt i den sumeriske kongelisten. Man antar at Aratta befant seg i det armenske høyland.

Osseterne, som nedstammer fra skyto-sarmaterne, som strakk seg fra Kazakhstan og vestover over den pontiske steppen til Ukraina, taler ossetisk, som er et øst-iransk språk, som er beslektet med persisk, talt i Ossetia, et område i fjellene på grensen mellom Russland og Georgia. Det finnes omkring 500.000 brukere av språket. Avestan, kjent fra dets bruk i zoroastriske tekster, Avestaen, blir som oftest klassifisert som et tidlig øst-iransk språk. Det største levende øst-iranske språket er pashtun, som har rundt 40 millioner talende og som er hovedspråket i Afghanistan og det vestlige Pakistan.

Øst-iransk tilhører den indo-iranske språkfamilien, som i dag utgjør den østligste bransjen av de indoeuropeiske språkene og består av indo-arisk, indo-iransk og nuristani. Talerne av det proto-indo-iranske språket, de hypotetiske proto-indo-iranerne, blir assosiert med Sintashta-Petrovka kulturen i Sentral Asia og deres ekspansjon blir antatt å ha vært forbundet med oppfinnelsen av vognen. Det eldste indo-iranske språket er vedisk sanskrit, Avestan og gammel persisk. Men det var også tilstedeværelse av et fjerde språk i det nordlige Mesopotamia, som blir ansett som indo-arisk. Disse hadde forbindelse med hurrierne i Mitanni og hettittene i Anatolia.

Det var i Kaukasus området at proto-europeerne holdt til. Disse blir gjerne forbundet med Kura Araxes kulturen i det armenske høyland, Maykop (som også er navnet på hovedstaden i Abkhazia) og Yamna kulturene. Den første språkfamilien som forlot det indoeuropeiske urhjem var anatolierne, deretter fulgte tokarierne, som kom frem til Tarim bekkenet i dagens Kina, men som ble erobret av dagens uighurer. Yamna kulturen ble etterfulgt av Katakombe kulturen i vest, viss lingvistiske komposisjon på dene siden var stamspråket til armensk, gresk og paleo-balkansk på den ene siden og indoiransk på den andre. De tidligste Yamna kulturene kan representere det gresk-armensk-ariske stamspråket, mens katakombe kulturen det til det samlede, senere de differensierte, indo-iranerne.

Det man uansett må være klar over er at den protoindoeuropeiske kulturen både hadde tilknytning blant folkene nord og sør for Kaukasus. Den kulturen indoeuropeerne ekspanderte hadde store likheter, både språklige og kulturelle, med kulturene på den andre, den sørlige siden, av Kaukasus hvor kaukasierne, holdt til, og da ikke aller minst aloridene eller hurri-urartuerne, som kan sees på som en form for protoarmenere eller Noas stamme, som holdt til i territoriet rundt det hellige fjeller Ararat. Med andre ord i det armenske høyland.

Det var i området, i det nordlige Mesopotamia, og da især i det øvre løp av elven Eufrat, at jordbruket oppsto og sivilisasjonen fikk sin begynnelse. Det var ved Khabur deltaet omkring 10.000 at revolusjonen skjøt fart. Snart spredde kulturen og jordbruket seg til alle kanter, og da ikke aller minst til India, hvor de Mehrgar og Indus, Iran, hvor elamittene kom til å bli viktige, og Irak, hvor sumerene kom til å skape en høykultur, Egypt, hvor faraoernes Egypt ble skat, Balkan, hvor de neolittiske kulturene utviklet seg, slik som Starcevo (7500-4000 f.vt.), Karanovo (6500-2000 f.vt.), Cardium Pottery (6500-4000 f.vt.), Hamangia (6000 f.vt.), Dudeşti (6000 f.vt.), Vinča (5000-3000 f.vt.), Linear pottery (5500-4500 f.vt.), Cucuteni eller Trypilli (4500-3500 f.vt.), Varna (4600-4200 f.vt.) og Ezero (3300-2700 f.vt.) kulturen, og Kaukasus, hvor den indoeuropeiske kulturen og språkene ble skapt i møte med folket på andre siden av fjellmassivet.

Shulaveri Shomu kulturen, som var den første høykuturen i Transkaukasus, hadde sine røtter i Halaf og Hassuna kulturene, og ga opphav til den multilingvistiske Kura Araxes kulturen (3500-2200 f.vt.), som igjen hadde kontakt med Maykop kulturen (3500-2500 f.vt.) som igjen hadde kontakt med Yamna kulturen (3600?2300 f.vt.), som ble etterfulgt av Katakombe kulturen (2800-2200 f.vt.).

Katakombe kulturen kan være en lokal utvikling fra den tidligere Yamna kulturen, en migrasjon fra Sentral Europa eller en ha orientalsk opprinnelse. Den inkluderer både trekk fra vest og øst. Det er den første kulturen til å introdusere snorkeramikkdekorasjon ut på steppene og viser en dyktig bruk av den polerte stridsøksa, noe som forbinder den med Corded Ware kulturen (3200/2900-2300/1800 f.vt.) i vest, men har også kraniumdeformasjon, noe som gir parallell med Afanasevo kulturen (3500-2500 f.vt.) i øst.

Corded Ware kulturen, også kjent som Battle Axe kulturen eller Single Grave kulturen, assosiert med introduksjonen av den indoeuropeiske språkfamilien, er en enorm europeisk arkeologisk horisont som begynner i den sene neolittiske perioden, blomstrer gjennom kobber alderen og kulminerer i tidlig bronsealder kultur. Den utvikler seg i ulike områder og representerer introduksjonen av metall til det nordlige Europa, hvor den introduserer de germanske språkene. Det er antagelser om et germansk, balto-slavisk språkforbund. Mens balterne utviklet seg øst og sør for Østersjøen, utviklet slaverne seg i Ukraina området. Kivik kulturen i Sør Sverige er en viktig og tidlig representant for den germanske kulturen. De hadde vakre, snirklede lurer, mektige kultøkser, staselige solvogner, små akrobatfigurer, barberkniver og sverd med skipsmotiver og helleristninger. Det var en solkult. Germanske språk har noen slående likheter med armensk.

Det kan se ut som om armenerne ble værende igjen i det protoindoeuropeiske urhjemmet, mens anatolierne reiste sørvestover, tokarierne østover og de andre kentum språkene vestover. Fra det protoindoeuropeiske urhjemmet var det også grupper som sørvestover, slik som paleobalkanerne, som utviklet seg til trako-dakisk, trako-illyriskerne, paionsk, ventisk, liburnisk og protogresk, som utviklet seg til gresk, gammel makedonisk og frygisk, som har store likheter med dagens armensk.

Afanasevo kulturen, en sen kobberalder og tidlig bronsealder kultur, befant seg i det sørlige Sibir, det vestlige Mongolia, nordlige Xinjiang og det østlige og sentrale Kazakhstan, med forbindelse eller tilstedeværelse i Tajikistan og Aral området. Begravelsespraksisen minner om i Yamna, Sredny Stog, Catacomb og Poltavka kulturene, hvor av alle er indoeuropeiske. Denne tidlige ekstremt østlige kulturen var den tidligste representanten for talerne av det tokariske språkene.

Tokarisk synes å ha vært et isolat i den satem-fonetiske verden av indoeuropeisk språklige befolkninger i Øst Europa og Asia befolkninger og var med til å kaste tvil om at protoindoeuropeisk opprinnelig hadde delt seg in i vestlige og østlige bransjer. Likheter mellom tokarisk og ulike andre indoeuropeiske språkfamilier slik som keltisk, germansk, baltoslavisk, samt italisk og gresk, hvor av alle utviklet seg i den vestre horisonten, har blitt foreslått, men man har ikke funnet noe nært forhold med noen annen språkfamilie. Det eneste man har kommet frem til er at tokarisk allerede var langt nok borte på en tidlig dato fra de andre østlige indoeuropeiske protospråkene slik som proto-baltoslavisk og protoindoiransk til ikke å dele visse delte endringer med dem, slik som tidlig palatalisering av velarene.

Kentum-satem oppdelingen, som man antar startet så tidlig som 4000-tallet f.vt. ettersom protospråket må ha blitt differensiert inn i uforbundet datter dialekter på 3000-tallet f.vt., er en isogloss av den indoeuropeiske språkfamilien relatert til evolusjon av de tre dorsal konsonantrekkene rekonstruert for proto-indoeuropeisk, *kʷ (labiovelarer), *k (velarer) og *ḱ; (palatovelarer). Termene kommer fra ordenes for tallet hundre i representative språk i hver gruppe (latinsk kentum og avestansk satəm). Mens satemspråkene inkluderer indoiransk, armensk, baltoslavisk, albansk og kanskje en rekke av kun dårlig dokumenterte utdødde språk, slik som trako-dakisk, inkluderer kentum gruppen alle de andre dialektene, slik som italisk, keltisk, germansk, gresk og mulig et antall andre utdødde grupper slik som gammel makedonsk, venetisk og illyrisk, samt tokarisk. Kentum språkene deler en uavhengig utvikling som stammer fra en tid før satemspråkenes utvikling. Det proto anatolske språket gikk verken gjennom satem eller kentum lydendring.

Tidligere antok man at kentum-satem isoglossene var den opprinnelige dialektdelingen av de indoeuropeiske språkene og at talerne av det protoindoeuropeiske språket delte seg inn i en vestlig og en østlig bransje, men satem bli nå generelt ansett som en innovasjon som radierte ut fra det sentral indoeuropeiske språksamfunnet, men som ikke nådde ut til periferiene. Uferdig satemisering i baltisk og til en mindre utstrekning slavisk blir sett på som en indikasjon av spredningen av satemlydendringen, eller, alternativt, på grunn av lån via tidlig kontakt mellom protobaltisk og protogermansk.

Man regner nå med at anatolisk var det første språket som forlot det protoindoeuropeiske språksamfunnet og at tokarisk var det neste. Genetisk er det store likheter mellom tokariere og armenere. Haplotype 35, eller den armenske modal haplotype, er karakterisert av DYS393=12, mens den atlantiske modal haplotypen, en annen R1b haplotype, er karakterisert av DYS393=13. Den armenske modal haplotypen blir funnet i høyt antall i Anatolia og Armenia, med mindre antall i Sentral Asia, Sørvest Asia, Balkan, Kaukasus og i jødiske befolkninger. De blir også funnet i Storbritannia i områder som har en høy frekvens av haplogruppe J, noe som indikerer at de ankom sammen, kanskje som romerske soldater. Tokarerne, eller dagens uighurer, som erobret de siste tokarierne i området for 1000 år siden, er også karakterisert ved den armenske modal haplotypen.

I Sentral Asia blir haplogruppe G, som blir funnet i små prosent i et belte som strekker seg fra Kaukasus, hvor haplogruppe G opprinnelig kommer fra, gjennom Sentral Asia og frem til uighurene i Xinjiang, Kina. Haplogruppe G blir funnet på en frekvens på mer enn 60 prosent blant ossetere, som på tross av sitt iranske språk antas å ha sin opprinnelse i Kaukasus, og på rundt 30 prosent blant georgiere, samt på 30 prosent blant de nordvestkaukasiske kabardinerne og balkarierne. Armenerne er kjent for å ha rundt 11 prosent G.

Hurrierne hadde et rykte for å være dyktige i metallurgi. Sumererne lånte deres kobberterminologi fra hurrierne og kobber ble eksportert sør til Mesopotamia fra det armenske høylandet. Khabur elvedalen hadde en sentral posisjon i metallhandelen, og kobber, sølv og tinn ble fått fatt på fra de hurri-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i det armenske høyland. Ikke mye av hurrisk metallarbeid har overlevd, foruten det fra det senere Urartu, som kom til å legge grunnlaget for dagens Armenia.

Isuwa, var som Kizzuwatna, utmerket for jordbruk, noe som gjorde at det trolig utviklet seg raskt der. Det er usikkert hvilke folk som holdt til her før luwierne, men trolig var de relatert til hetittene, hattierne eller hurri-urartierne. Befolkningen i Kizzuwatna besto av både luwiere og hurriere, som hadde en sterk innflytelse på både luwisk og hetittisk kultur.

Hurriere også kjente for sine nære forbindelse med hester og kan være dem som introduserte hesten til Sørvest Asia fra Sentral Asia omkring 2000 f.vt. For eksempel betydde Ishuwa hestelandet og en tekst funnet i Hattusa er en treningsmanual for hester. Terminologien brukt i forbindelse med hester inkluderer mange indoariske låneord.

Det gamle landet Isuwa har i dag forsvunnet under vannet fra flere dammer i Eufrat elva på grunn av det tyrkiske Southeastern Anatolia Project, som startet på 1960-tallet. Den tidligste bosettingen i området viser kulturell tilknytning til Tell Brak i sør på tross av at det ikke var samme kultur. Folket her var dyktige metallsmeder og nådde bronsealøderen omkring 4000-tallet f.vt. Tidlig bronsealderkultur var forbundet med Kaukasus i nordøst og kulturen viser paralleller med ow great paralleller til dem i Sentral Anatolia og den hurriske kulturen i sør. Deretter viser den innflytelse fra Frygia i øst, Assyria i sør og Urartu i øst.

På tross av at kan virke som om hurrierne befant seg i området allerede fra en tidligere dato, men var blitt skjøvet ut av området på grunn av de stadig nordover og østover migrerende semittiske folkene slik som akkaderne, migrerte de vestover, til det nordlige Syria, omkring 2000 f.vt. Khabur elvedalen var i hjertet av hurriernes land i flere årtusener, men det første kjente hurriske kongedømmet var Urkesh, dagens Tell Mozan, omkring 4000 f.vt.

Urkesh? begynnelse er ennå uklar, men det var trolig i Halaf perioden. De var gjennom en ekteskapsallianse, mellom datteren til den mektigste akkadiske kongen, Naram-Sin, og kongen i Urkesh, allierte med akkaderne, som erobret territorier vest, sør og øst for Urkesh, men Urkesh ble til slutt erobret av Amoritt kongedømmet Mari, som, blir sett på som den vestligste utposten av den sumeriske kulturen, men som var blitt semittisk under den akkadiske migrasjonen, i sør, som gjorde landet til en vassalstat.

I de tidligste sumeriske kildene, som vil si omkring 2400 f.vt., blir amorittenes land eller Mar.tu, assosiert med territoeriet i vest, inkludert Syria og Kanaan, på tross av at deres ultimate opprinnelse kan ha vært Arabia. De opptrer som nomadiske folk i mesopotamiske kilder. Etter tørken omkring 2200 f.vt. utførte de en storskala migrasjon og infiltrerte Mesopotamia, hvor de etablerte en rekke mektige riker, som kulminerte under Hammurabi av Babylon. Det amorittisk-hurriske kongedømmet Yamhad med senter i Halab, dagens Aleppo, Syria, med en betydelig hurrisk innflytelse, kjempet mot hetittenes erobringer omkring 1600 f.vt.

Kizzuwatna hadde også ofte kontakt med hettittene i nord. De tidligste hittit kildene refererer til Kizzuwatna og Arzawa, som senere kom til å bli kalt to be known as Lydia, som vil si det vestlige Anatolia, under et som Luwia. Både luweierne og hettittene var influert av den hurriske kulturen. Luwisk var nært relatert til hettittisk og ble talt av i Arzawa, vest eller sørvest for hettittenes område. Fra dette hjemlandet spredde luwierne seg gradvis i Anatolia og ble en av faktorene som førte til hetittenes fall under bronsealder kollapset på 1200-tallet f.vt. Luwisk var språket talt i neohetittstatene i Syria, slik som Milid og Carchemish, samt i det sentralanatoliske kongedømmet Tabal.

Luwisk var enten en direkte stamspråk for lysisk eller en nær relativ av stamspråket til lysisk. Luwisk er også en av kandidatene for språket talt av trojanerne, sammen med tyrrhensk, som danner en språkfamilie som inkluderer lemnisk, raetisk og etruskisk, som ble talt og skrevet av den etruskiske sivilisasjonen i Etruria og deler av Lombardy, Veneto og Emilia-Romagna i Italia. En større aegeisk familie som inkluderer eteokretisk, som vil si minoisk, og eteokypriotisk har blitt foreslått, men er langt fra fastslått.  Dette vil da ha utgjort et pre-indoeuropeisk fylum som strakk seg fra de aegeiske øyene og Kreta over Hellas og Italia og til alpene. En relasjon til de anatoliske språkene har også blitt foreslått, noe som ville ha gjort denne språkfamilien til et tidlig indoeuropeisk hydronomi i stedet for preindoeuropeisk, men ikke generelt akseptert. Etruskisk viser likheter med indoeuropeisk, men det er ingen konsensus om dette er på grunn av et genetisk forhold, lån, tilfeldighet og lydsymbolisme, eller en kombinasjon av disse.

Hetittenes erobring sørover etter å ha nedkjempet Yamhad, viss hovedstad var Halab, også kjent som Armi, dagens Alppo, førte dem til Babylon i 1595 f.vt. Ødeleggelsen av Babylon, samt Yamhad, brakte kassitene og hurrierne tilbake i sentrum av begivenhetene i Mesopotamia. Mens kassittene kom til å herske over Babylon i de neste 400 årene, kom hurrierne til å etablere Mitanni, som gradvis vokste fra regionen rundt Khabur elvedalen og kom til å bli det sterkeste kongedømmet i Sørvest Asia i perioden 1450-1350 f.vt., omkring 1500 f.vt.

Mitanni, som kontrollerte så å si hele det nordlige Anatolia, hadde allierte som Kizuwatna, Mukish og Niya. I øst hadde de gode forbindelser med de antatt hurrisk talende kassittene. Mitannis senter var i Khabur elvedalen. Området var bebodd av både hurriske og amorittiske befolkninger. Befolkningen i Mitanni besto også av indoariere og navnene på lederne av Mitanni er ofte av indoarisk opprinnelse, men det er spesifikt deres guder som viser indoariske røtter, slik som Mitra, Varuna, Inndra og Nasatya, som senere dukker opp i India. Flere bystater i Syria og Kanaan var styrt av personer med hurriske og indoariske navn på 1400-tallet f.vt.

Man antok at subarierne lingvistisk og etnisk var en opprinnelig substrøm i det nordlige Mesopotamia siden de tidligste tider, mens hurrierne ankom senere, men Shupria var et hurrisk kongedømme i det østlige Anatolia, sørvest for Van, med grense til Urartu. Shubria var del av Urartu, og senere er det en referanse til et land kalt Arme eller Urme, som enkelte hevder har blitt forbundet med navnet Armenia. På 600-tallet f.vt. Urartu ble skiftet ut med det armenske Orontid dynastiet. I den trilinvistiske Behistun innskriften skåret i 515 f.vt. på ordre fra Darius den store av Persia blir landet referert til på babylonsk som Urartu kalt Arminia på gammelpersisk og Harminuia på elamittisk.

Navnet Urartu kommer fra assyrisk. Det skal ha vært en region bestående av 8 ulike land. Kongedømmet Nairi, som skal ha vært sterkt nok til både å hamle opp med hetitter og assyrere på 1300-tallet f.vt., lå rundt sjøen Van, i hva som i dag utgjør Øst Anatolia, Tyrkia. Landet, viss sørligste region var sørvest for Urmia sjøen, strakte seg så langt nord som til Daiaeni. Nairi, som trolig besto av hurriere relatert til Mitanni, fornte seg senere for å danne landet Urartu. Mitanni ble kalt Maryannu, som var tittelen på den indoariske krigerkasten, Nahrin eller Mitanni for egypterne, Hurri for hettitene og Hanigalbat for assyrerne. Alle tre navn var ekvivalente og utskiftbare. Egypternes navn på Mitanni var nhrn, som vanligvis utales Naharin/Naharina fra det akkadiske ordet for elv.

Arkeologer har funnet en slående parallell i spredningen til Syria av en egen keramikktype assosiert med Kura-Araxes kulturen, som kan ha vært opphavet til Khirbet Kerak keramikken, referert til som Karaz or Pulur keramikk i Transkaukasia, fra hvor den hadde sitt opphav, funnet i Syria og Kanaan i etterkant av det akkadiske imperiums fall.

Også etruskerne, som på mange måter kan sies å være romerrikets fundament, stammer fra Urartu. Bibelens horitter, hivitter og jebusitter har alle blitt identifisert som hurriere, og det samme kan sies om hetitter, subariere, gutiere, kassiter og lullubi, samt habiruene, som man antar kom til å bli til hebrewene.

Hurrierne var dyktige keramikere og deres keramikk blir funnet rundt om i Mesopotamia og i landene vest for Eufrat. Det var høyt verdsatt i Egypt under Det nye kongedømmet. Arkeologer bruker termene Khabur keramikk og Nuzi keramikk for to typer av hjullagd keramikk brukt av hurrierne. Khabur keramikken er karakterisert av rødlig malte linjer med et geometrisk triangulært mønster og prikker, mens Nuzi keramikken har særegne former og malt i brunt eller svart.

Khirbet Kerak Ware er også kalt Red Black Burnished Ware eller kun Red-Black i kontekst av Vest Syria og Amuq dalen. På tross av at det ser ut til å være et nært slektskap med tidligere tradisjoner i Levanten, så er deres keramikk særegen. Kura Araxes kulturen, hvor Khirbet Kerak keramikken stammer fra, malte keramikken sin i svart og rødt og brukte geometriske design for utsmykking. Eksempler har blitt funnet så langt sør som til Syria og Kanaan og så langt nord som til Dagestan og Tsjetsjenia. Spredningen av denne keramikken sammen med arkeologisk bevis for invasjon tilsier at Kura-Araxes folket spredde seg langt fra deres opprinnelige hjem og hadde utstrakte handelskontakter. Deres metallvarer ble distribuert til alle kanter, og funnet i Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord, Syria og Palestina i sør og vest i Anatolia.

Kura Araxes kulturen, som fremviser både flat graver og kurgan graver, hadde trolig en heterogen etnolingvistisk befolkning. Hurri-urartiske elementer er høyst sannsynlig, og det samme kan sies om en representant av de kartvelske språkene. Kulturen, som også er nært forbundet med Maykop kulturen i Transkaukasia, er med andre ord et godt utgangspunkt for spredning av de indoeuropeiske språkene. Kulturen var også bemerkelsesverdig for produksjonen av kjøretøy på hjul slik som vogner og kjerrer. I den armenske hypotesen om indoeuropeernes opprinnelse så er denne kulturen, og kanske Maykop kulturen, identifisert med de anatolisk talende.

Kulturen, som også er nært forbundet med Maykop kulturen i Transkaukasia, er med andre ord et godt utgangspunkt for spredning av de indoeuropeiske språkene. Kulturen var også bemerkelsesverdig for produksjonen av kjøretøy på hjul slik som vogner og kjerrer.

Trialeti kulturen, som i Georgia og Armenia utvikler seg fra den tidligere Kura-Araxes tradisjonen, viser innflytelse fra Anatolia og er den andre høykulturen i Kaukasus. Den viser sterke bånd til de høyt utviklede kulturene i den gamle verden, slik som i den aegeiske. Eliten er interred i store, rike graver under jorden og stein mounds, som enkelte ganger inneholder fire-hjulede vogner. Det var mange gullobjekter i gravene. Disse lignet dem i Iran og Irak. I visse teorier blir denne kulturen identifisert med talerne av anatoliske språk og som et tidligere urhjem for det protoindoeuropeiske språket.

Man har forsøkt å finne ut hvilke forhold det proto-indoeuropeiske språket hadde med andre språk. Mange ulike relasjoner har blitt foreslått, men er kontroversielle. Et av de mest plausible er den til en indouralisk familie, som inkluderer PIE og uralisk. De deler en rekke morfologiske og leksikale trekk. Et annet forhold assosierer indoeuropeisk med nordvest kaukasisk, som vil si pontisk, cirkassisk eller Abkhaz-Adyghe, i en språkfamilie kalt protopontisk. Eksistensen av visse PIE typologiske trekk i nordvest kaukasisk vitner om et tidligere språkforbund eller substratum som geografisk nådde PIE urhjemmet. Den samme typen av språk, med komplekse verb, kan indikere en lokal leksikal og typologisk tilstand i Vest Europa, noe som kan peke på en mulig neolittisk substratum, hvor det ennå levende nordvest kaukasiske kan være de eneste overlevende.

Listen inkluderer noen viktige gamle steder fra området dominert av hurriere:

Tell Mozan (ancient Urkesh) Urkesh an overview

Yorghan Tepe (ancient Nuzi) The Semitic Museum: Nuzi and the Hurrians

Tell Brak (ancient Nagar) Tell Brak Learning Sites

Tell Leilan (ancient Shehna and Shubat-Enlil) Yale Tell Leilan Project

Tell Barri (ancient Kahat) Missione Italiana archaeologica a Tell Barri

Tell Beydar (ancient Nabada) ESE Tell Beydar

Kenan Tepe Upper Tigris Archaeological Research Project

Tell Tuneinir Tell Tuneinir St. Louis Archaeological Expeditions

Umm el-Marra (ancient Tuba?) The Johns Hopkins/University of Amsterdam Joint Expedition to Tell Umm el-Marra

Tell Chuera Grabung Tell Chuera

Hammam al Turkman (ancient Zalpa?) Excavation Hammam al Turkman, Leiden University

Tell Sabi Abyad Dutch Excavation at Tell Sabi Abyad

Hamoukar The Hamoukar Expedition University of Chicago

Chagar Bazar

Tell el Fakhariya / Ras el Ayn (ancient Washukanni?)

Tell Hamidiya (ancient Taidu?). For the results of the Swiss excavations at Tell al-Hamidiya

Excavation reports and images are found at the websites linked. As noted above, important discoveries of Hurrian culture and history were also made at Alalakh, Amarna, Hattusa and Ugarit.

De indo-iranske språkene ble tidligere talt over en langt større region enn i dag. I tillegg til å befinne seg i Sentral Asia holdt skyterne til i landet nord for Svartehavet i dagens Ukraina, Moldova og Romania. De øst iranske språkene, som er delt opp i en nordøstlig og en sørøstlig bransje, på tross av at øst-iransk fortsatte som en dialekt kontinuum. I den såkalte migrasjonsperioden forsvant de indo-iranske språkene fra Øst Europa med ankomsten av de tyrkisk-talende pechenegsene og andre stammer på 800-tallet. Skyterne, som migrerte fra Sentral Asia mot Øst Europe, forsvant i etterkant av den hunniske invasjonen av Europa på 500-tallet og tyrkiske og slaviske grupper assimilerte resten av dem, med unntak av i Kaukasus hvor det skyto-sarmatiske språket ossetisk ennå eksisterer.

Ossetisk er det eneste overlevende språket av den nordøstlig iranske bransjen kjent som skytisk, som inkluderte stammer som skytere, massagetae, saka, sarmatere og roxolanere. De mer østlige khorezmianere og sogdiere var også nært lingvistisk relatert. Osseterne stammer enn videre fra alanerne, som i middelalderen oppsto fra de tidligere sarmaterne. Alanerne, som har samme navn som navnet på Tyskland eller Alemannia, fikk trolig sitt navn fra romerne. Alamanni, viss navn trolig stammer fra ordet for ”de andre” eller ”landet på den andre siden”, slik som de germanske stammene som levde på den andre siden av Rhinen sett fra romernes perspektiv, var opprinnelig navnet på en allianse av germanske stammer ved det øvre løpet av Main elva.

Alanerne var kjent som Asi, As og Os, slik som Jasz, Jasy eller Osi, som ble til dagens betegnelse ossetere, som blir til betegnelsene oseti og osebi. Jassic er en ossetisk dialekt og navnet på en nomadisk stamme som bosatte seg i Ungarn på 1300-tallet. De er av ossetisk opprinnelse, men taler i dag ungarsk og anser seg selv som ungarere, selv om en følelse av en jassisk etnisk identitet også har blitt bevart blant dem. Dagens ossetere refererer til seg selv som irættæ på tross av at de fleste tidligere kalte seg for iron, som er det samme navnet som for Iran, og som er relatert til det indo-europeiske arya, som betyr nobel.

Da alanerne omkring 370 ble angrepet av hunnerne ble de enten undertvunget eller utvandret sørvestover til Europa hvor de raskt kom i konflikt med Romerriket. En del av alanerne kom til å slå seg sammen med de germanske vandalene og sveberne, viss navn er basert på en urgermansk rot swe- i betydningen ”ens egen” i form av folk, slekt, fra den indoeuropeiske roten swe-, tredje person refleksivt pronomen, i deres invasjon av det romerske Gaul. Vandalene, viss likheter i navn har antydet at hjemlandet til vandalene var i Norge (Hallingdal), Sverige (Vendel) eller Danmark (Vendsyssel), vandret gjennom Gallia og Hispania før de dannet et betydelig kongedømme i Afrika med hovedstad i Saldae. Herfra dominerte de øyene i det vestlige Middelhavet.

Etter at vandalene hadde krysset Pyreneene fikk de land fra romerne på den iberiske halvøy som foederati i Gallaecia (i nordvest) og Hispania Baetica (i sør). Alanerne fikk land i Lusitania (vest) og regionen rundt Karthago Nova. Suebiene kontrollerte også deler av Gallaecia. Vestgoterne, som invaderte Iberia før de fikk landområder i Septimania i det sørlige Frankrike, knuste alanerne i 416 på vegne av sine romerske allierte og drepte den vestlige alanske kongen, Attaces. Restene av hans folk tilbød senere vandalkongen Gunderik den alanske kronen. Senere vandalkonger i Nord-Afrika kalte seg Rex Wandalorum et Alanorum, som vil si konge av vandaler og alanere. Navnet Andalucia (fra al-Andalus) er sannsynligvis en arabisk avledning av det etniske navnet Vandal.

Vandalene, sammen med alanerne, tok Roma i 455 og plyndret byen. De forlot byen med utallige verdisaker, inkludert byttet fra tempelet i Jerusalem som ble ført til Roma av Titus. I 534 overga den siste vandalkongen seg til romerne, etter dette hadde vandalene lite betydning i historien.

Noen alanere fortsatte å leve under hunnernes herredømme, på 700-tallet dukket det opp et alansk kongedømme i Nord-Kaukasus, Alania, som nøt godt av handelen som befant seg langs med Silkeveien. Dette kongedømmet var under stadig varierende innflytelse fra Østromerriket og khazarene og under byzantinsk innflytelse ble osseterne kristne i 916. Et mindre antall adopterte Islam, hvor av de fleste av disse er sunni muslimer. Rundt 1395 ble landet invadert av mongolene og store deler av befolkningen ble massakrert.

Dagens Ossetia består av trange pass- og elvedaler omkring det iskledde Kazbek; kun på nordsiden, ned mot Terek, er jordbruk mulig. Darielpasset, som også kalles for Kaukasus port gjennom Kaukasus fra Vladikavkaz til Tbilisi, går gjennom Ossetia.

Etter krigen i 2008 har Sør-Ossetias uavhengighet blitt anerkjent av Den russiske føderasjon og Nicaragua, og også Venezuela og Hviterussland har tatt til orde for anerkjennelse, selv om de offisielt ikke har anerkjent uavhengigheten. Sør-Ossetia anerkjennes også av de internasjonalt ikke anerkjente statene Abkhasia og Transnistria.

“On the Iberian plane resides population more prone to tilling and peace, dressing in the Armenian and Midian way. The mountain country, conversely, is occupied by simple people and warriors, living by the customs of the Scythians and Sarmatians, whose neighbours and kinsmen they are; however they also engage in tilling. In case of any adverse circumstances, they pit many thousands of warriors both from their midst and the midst of the Scythians and Sarmatians.”

Strabon, an ancient Greek historian
and geographer (66 B.C. -24 A.D).

PIE Hypothesis – Ossetians

Abasgia

Anchabadze

Kura-Araxes culture

norcivilizationbc

indoeuropean

Scythians_map

scymap1

abrahamndo1

abrahamurartu

akad1-3-map23

niraq_ethno_2003

Posted in Uncategorized | 1 Comment »

 
%d bloggers like this: