Cradle of Civilization

A Blog about the Birth of Our Civilisation and Development

  • Fredsvenn:


    The Fertile Crescent is a term for an old fertile area north, east and west of the Arabian Desert in Southwest Asia. The Mesopotamian valley and the Nile valley fall under this term even though the mountain zone around Mesopotamia is the natural zone for the transition in a historical sense.

    As a result of a number of unique geographical factors the Fertile Crescent have an impressive history of early human agricultural activity and culture. Besides the numerous archaeological sites with remains of skeletons and cultural relics the area is known primarily for its excavation sites linked to agricultural origins and development of the Neolithic era.

    It was here, in the forested mountain slopes of the periphery of this area, that agriculture originated in an ecologically restricted environment. The western zone and areas around the upper Euphrates gave growth to the first known Neolithic farming communities with small, round houses , also referred to as Pre Pottery Neolithic A (PPNA) cultures, which dates to just after 10,000 BC and include areas such as Jericho, the world’s oldest city.

    During the subsequent PPNB from 9000 BC these communities developed into larger villages with farming and animal husbandry as the main source of livelihood, with settlement in the two-story, rectangular house. Man now entered in symbiosis with grain and livestock species, with no opportunity to return to hunter – gatherer societies.

    The area west and north of the plains of the Euphrates and Tigris also saw the emergence of early complex societies in the much later Bronze Age (about 4000 BC). There is evidence of written culture and early state formation in this northern steppe area, although the written formation of the states relatively quickly shifted its center of gravity into the Mesopotamian valley and developed there. The area is therefore in very many writers been named “The Cradle of Civilization.”

    The area has experienced a series of upheavals and new formation of states. When Turkey was formed in the aftermath of the genocide against the Pontic Greeks, Armenians and Assyrians perpetrated by the Young Turks during the First World War it is estimated that two-thirds to three-quarters of all Armenians and Assyrians in the region died, and the Pontic Greeks was pushed to Greece.

    Israel was created out of the Ottoman Empire and the conquering of the Palestinian terretories. The existence of large Arab nation states from the Maghreb to the Levant has since represented a potential threat to Israel which should be neutralised when opportunities arise.

    This line of thinking was at the heart of David Ben Gurion’s policies in the 1950s which sought to exacerbate tensions between Christians and Muslims in the Lebanon for the fruits of acquiring regional influence by the dismembering the country and the possible acquisition of additional territory.

    The Christians are now being systematically targeted for genocide in Syria according to Vatican and other sources with contacts on the ground among the besieged Christian community.

    According to reports by the Vatican’s Fides News Agency collected by the Centre for the Study of Interventionism, the US-backed Free Syrian Army rebels and ever more radical spin-off factions are sacking Christian churches, shooting Christians dead in the street, broadcasting ultimatums that all Christians must be cleansed from the rebel-held villages, and even shooting priests.

    It is now time that the genocide against the Pontic Greeks, Assyrians and Armenians is being recognized, that the Israeli occupation, settlements and violence against the Palestinians stop, and that the various minorities in the area start to live their lifes in peace – without violence and threats from majority populations, or from the West, and then specificially from the US.

    War in the Fertile Crescent
    http://aratta.wordpress.com/2013/11/13/war-in-the-fertile-crescent

  • Klikk her:

    Sjur C. Papazian

    Sjur C. Papazian

  • Categories

  • Transformasjon

  • Sumerian statues

  • Pendant from Mari (modern Tell Hariri, Syria)

  • Sørvest Asia – før og nå

    Den fruktbare halvmåne er en betegnelse på et gammelt fruktbart område nord, øst og vest for den arabiske ørken i Sørvest-Asia. Mesopotamia-dalen og Nil-dalen kommer inn under dette begrepet selv om det i fjellsonen rundt Mesopotamia en naturlig avgrensning i jordbrukshistorisk forstand.

    Som resultat av en rekke unike geografiske faktorer har Den fruktbare halvmåne en imponerende historie av tidlig menneskelig jordbruksaktivitet og kulturdanning. Foruten mange arkeologiske funnsteder med rester av skjeletter og kulturelle levninger så er området først og fremst kjent for dets funnsteder knyttet til jordbrukets opprinnelse og utvikling i den neolittiske tidsalder.

    Det var her, i de skogkledde fjellskråningene i randsonen av dette området, at jordbruket oppsto i et økologisk avgrenset miljø. Den vestlige sonen og områdene rundt øvre Eufrat ga vekst til de første kjente neolittiske jordbruks-samfunnene med små, runde hus, også referert til som førkeramisk neolittisk A, som dateres til like etter 10.000 f.vt. og omfatter steder som Jeriko, som er verdens eldste by.

    Under den påfølgende PPNB fra 9 000 f.vt. utviklet disse samfunnene seg til større landsbyer med dyrking og husdyrhold som viktigste levevei, med tett bebyggelse i to-etasjers, rektangulære hus. Mennesket inngikk nå i symbiose med korn- og husdyrartene, uten mulighet til å vende tilbake til jeger- og sankersamfunnet.

    Området vest og nord for slettelandet ved Eufrat og Tigris så også framveksten av tidlige komplekse samfunn i den langt senere bronsealderen (fra ca 4 000 f.vt.). Det er også tidlige bevis for skriftkultur og tidlige statsdannelser fra samme tid i dette nordlige steppeområdet, selv om de skriftlige statsdannelsene relativt raskt flyttet sitt tyngdepunkt ned i Mesopotamia-dalen og utviklet seg der. Området har derfor hos svært mange forfattere fått betegnelsen «sivilisasjonens vugge».

    Området har opplevd en rekke omveltninger, og nye stasdannelser. Nå sist da staten Tyrkia ble dannet i etterkant av ungtyrkernes folkemord på blant annet de pontiske grekere, armenere og assyrere under den første verdenskrig. Det antas at to tredeler til tre firedeler av alle armenere i regionen døde.

    Det er nå på tide at folkemordet mot de pontiske grekere, assyrere og armenere anerkjennes, at Israels okkupasjon, bosetting og vold palestinerne opphører, samt at de ulike minoritetene i området får leve sine livi fred - uten vold og trusler fra majoritetsbefolkninger eller fra Vesten, og da spesifikt USA.

  • Sjur C. Papazian

  • Recent Posts

  • Archives

  • Enter your email address to follow this blog and receive notifications of new posts by email.

    Join 59 other followers

  • Subscribe

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Introduction to the Hurrian Language

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Among the numerous languages of ancient near east, Hurrian is an important one, but in contrast to Akkadian or Hittite there are few investigations of this language, and summary works documenting present knowledge are non-existent. The present “Introduction” shall then be interested in providing access to the grammar as reflected in present research.

Many grammatical phenomena that are introduced here may however in the future be modified or even completely reevaluated by others, especially since the study of the Hurrian language is strongly contested. A scientific grammar in the strict sense is not included in this introduction.

The previous aids to the learning of Hurrian are however all out-of-date (?) and derive from three grammars and one glossary as well as from numerous scattered published articles. Works that introduce grammar to the student by means of largely coherent text fragments do not exist.

These details shall here be taken into account. As reading pieces artificially formed sample sentences are not used. The sample texts originate primarily from the Mittani letters and a few examples of the Boğazköy texts. Following after a strictly grammatical portion comes a series of transcriptions, with a translation and a commentary provided as lessons.

Lessons 1-10 are text passages from the Mittani letters, Lesions 11-13 originate from the Hurrian-Hittite bilinguals of Boğazköy, and lesson 14 treats the Tišatal-Inscription. The text passages that are taken from the Mittani letters are not arranged by content criteria, but instead suitable text fragments are chosen so that the grammatical material progresses from introductory to difficult.

Introduction to the Hurrian Language (Ilse Wegner)

Who Were the Hurrians?

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Jordbruket

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Kaukaserne, eller dem som utviklet det første jordbruket, har sitt opphav i Nord Afrika og Vest Asia og utgjør den geneologiske hovedsammensetningen i dagens befolkning i Nord Afrika, Vest asia og Europa, samt, siden kun noen få århundrer siden, i Amerika.

De har sin bakgrunn i en bred jordbruksrevolusjon som fant sted i hele Sørvest Asia ikke minst representert via Jerico, og er en gammel kultur og språk. Kaukasisk er språket som ble talt i den fruktbare halvmånen, der i blant i kulturene i det østlige Anatolia og Mesopotamia, slik som Tell Halaf, Samarra, Hatti, Hurri, Urartu og Sumer kulturene, før semittisk og indoeuropeisk tok over. Kaldeerne, som senere ble til Ubaid og Sumer, samt hurri-urartierne talte alle kaukasisk. Dagens armenere og kurdere taler begge språk som viser langvarig kontakt med kaukasisk.

Det var i nord, i tråd med den fruktbare halvmåne, i Lilleasia og Anatolia, at de første byene ble grunnlagt. Det var først senere at sumererne vandret sørover og dannet byer og bygde kanaler, noe de allerede hadde gode kunnskaper om da de kom nordfra. Kaukaserne befestet seg og dannet høykulturer i Europa, Nord Afrika og Vest Asia, samt i det nordlige India omkring 10.000 f.vt. Hovedsakelig gjelder dette for haplogruppe J1, mest vanlig hos kaukasiere, arabere og jøder, og J2, som blir funnet i det sørlige Kaukasus, som i Georgia, Armenia og Azerbaijan, i Iran, Sentral Asia og Sør Asia. J2 var del av den pregreske migrasjonen til Hellas.

Det var trolig haplogruppe E som utviklet de afroasiatiske språkene, Berber, egyptisk, hausa, kushitisk, omotisk og semittisk, og det var trolig haplogruppe Es ankomst, enten Kebarerne, som har relasjon til kapserne eller proto-berberne, eller natufierne, ettersom de førstnevnte ville ha vært litt for tidlig ute, til Palestina som førte til utviklingen av det semittiske språket.

Området mellom Nilen og Rødehavet, eller for den saks skyld Palestina eller Leaventen, var åstedet for dannelsen av det semittiske språket. Det har blitt foreslått utviklingen av et sirkum-arabisk nomadisk pastoral kompleks av kulturer som strakk seg fra det sørlige Palestina ned til Rødehavet og nordøstover inn i Syria og Irak i perioden for klimakrisen omkring 6.200 f.vt. Dette komplekset kan ha utviklet seg fra den harifiske kulturen, en utløper av natufierne, og pre-keramikk neolitisk B (PPNB) kulturene i det sørlige Palestina.

Kollapset av natufiernes samfunn skjedde over hele Vest Asia. På grunn av tørken måtte menneskene bosette seg ved de tilbakeværende sjø- og elvebredder, som for eksempel Svartehavet. Natufierne nøydes med å høste ville vekster. De dyrket dem ikke. Blant dem som vandret sørover inn i Arabia skiftet over til mer nomadisk livsstil og ble til beduiner. I Yemen oppsto en høykultur med forbindelse til Etiopia. Aksum, som kan måle seg med de andre store høykulturene, er en senere representant.

Den epi-paleolittiske kebariske kulturen fra 18.000-10.500 f.vt. hadde forbindelser med khargan kulturen i Egypt (24.000-17.000 f.vt.), som utviklet seg fra den ateriske mikrolittiske teknikken som ble spredt under den senere mesolittiske perioden. Den harifiske epi-paleolittiske kulturen funnet i det sørlige Palestina og Negev i perioden fra viser en kulturell kontinuitet med den isniske kulturen i Nilen dalen fra 9000-4500 f.vt., som igjen ser ut til å være en lokal variant av den kapsiske kulturen som som ble funnet fra Algeria til Kenya, og kan ha vært kulturen til det proto-afroasiatiske folket. Det er usannsynlig at afroasiatisk daterer seg helt tilbake til perioden mellom 15.000 og 10.000 år tilbake, noe som igjen vil si at kebaren kulturen ville ha vært for tidlig for å ha talt proto-afroasiatisk.

Kura araxes kulturen var trolig også Haplogroup G, en haplogruppe assosiert med Sentral Asia og som er typisk hos ossetere/alanere, georgiere og kabardinere i Kaukasus, samt hos armenere. Innføringen av haplogruppe G i Europa har trolig med en migrasjon av jordbruksfolk, anatolierne, inn i Middelhavsbassenget å gjøre, men kan også være et resultat av invaderende iranske skytosarmatere og alanere, noe som gir samklang med spredningen av disse folkene over den sentralasiatiske steppe, fra Xinjiang i øst til Iberia og Tunisia i vest, med en bransje, sakaene, som migrerte sørover og inn i det indiske subkontinent.

I Asia blir haplogruppe G funnet i et lite belte som strekker seg fra Kaukasus gjennom de sentralasiatiske stepper og til uyghurene i Xinjiang i det vestlige Kina. Dette kan ha sammenheng med de indoeuropeiske tokarerne, som etter anatolierne var den første grenen av de indoeuropeiske språkene som skjøt ut av den indoeuropeiske språkfamilien. Dette kan passe med at georgisk språk har en rekke likheter med indoeuropeisk og trolig var et av de språkene som hadde kontakt med protoindoeuropeerne.

Haplogruppe G har sin opprinnelse i Sørvest Asia eller Sør Asia, trolig i regionen som nå utgjøres av det nordlige India, Pakistan og afghanistan. Den begynte å spre seg under den neolittiske jordbruksrevolusjon, kanskje i forbindelse med de første hestenomadene på de eurasiatiske steppene.

Sørvest Asia er området for både natufierne, som kom fra sørvest og viss mikrolitiske teknologier utviklet seg fra den kebariske, og zarzianerne, som kom fra nordøst og som trolig utviklet seg fra den øvre paleolittiske baradostiske kulturen, som gjennom å overta for den mousterianske kulturen var en av de tidligste øvre paleolittiske komplekser med en begynnelse så tidlig som 36.000 f.vt., men som også hadde likheter med den kebariske kulturen.

Zarzian kulturen, som er en arkeologisk kultur i sen paleolittisk og mesolittisk tid, fra 18.000-8.000 f.vt., i Irak, Iran og Sentral Asia var relatert til Imereti kulturen i Kaukasus og synes å ha deltatt i den såkalte brede spektrum revolusjonen (BSR), som førte til den neolittiske jordbruksrevolusjonen. Den synes å ha strekt seg nordover og inn i Kobistan regionen, samt inn i det østlige Iran som en forløper for hissar og relaterte kulturer.

Det første semittiske språket, protosemittisk, utviklet seg i møtet mellom egypterne fra sør og kaukasierne i Sørvest Asia trolig samtidig som det indoeuropeiske språket utviklet seg fra det kaukasiske protopontiske språket lenger mot nord omkring 4000 f.vt. Dette er sentrumet for de semittiske språkenes ekspansjon, hvor av det første var eblaittisk, dernest akkadisk. De tidligste tegn på semittisk finnes i akkadisk og daterer seg til 2300f.vt. Tidlige innskrifter på (pre-) proto-kananittisk daterer seg til 1800 f.vt. Disse dannet etter først å ha underlagt seg Sumer verdens første imperium. Kanaans folk reiser ikke gjennom Arabia, men nordover gjennom Egypt for derfra å komme til Laventen, dagens Palestina.

Jordbruket utviklet seg rundt om på kloden, med systematisk jordbruk først utviklet i Vest Asia i den fruktbare halvmånen, især i det som i dag utgjør Irak og Laventen. Proto-farmere begynte å velge ut og kultivere matplanter med ønskede karakteristikker fra omkring 9.500 f.vt. Småskala jordbruk nådde Egypt omkring 7.000 f.vt.

Det indiske subkontinent så farming av hvete og bygg, ikke aller minst i Mehrgarh i Balochistan, fra omkring 7.000 f.vt. Farming ble utført ved Nilens elvekanter omkring 6000 f.vt. Jordbruk ble samtidig utviklet uavhengig i Østen, med ris heller enn hvete som hovedavling. I tillegg disse kildene av karbohydrater kommer utviklingen av høyt organiserte nett fiske i elver, sjøer og havkyster, noe som førte til økning av protein.

Kollektivt var disse nye metodene for jordbruk og fiske påbegynnelsen til det største boomet i befolkningsøkning, et som har fortsatt like til i dag. Nye undersøkelser tyder på at menneskers hang til krig og konflikter har oppstått samtidig med at de begynte å dyrke jorden og slå seg ned i bebyggelser.

Nye undersøkelser av omkring 14.500 år gamle skjelettrester at mennesker begynte å føre krig mellom hverandre da de gikk fra å være nomader, jegere og samlere til å være fastboende bønder. Natufierne, som levde i Levanten, var noen av de aller første moderne mennesker, som fikk øynene opp for jordbruk og slo seg ned i bebyggelser, noe som førte til en voldsom opptrapning av konfliktene. På skjeletter fra før jordbrukets fremkomst er det få eksempler på egentlige voldshandlinger, noe som ikke er tilfellet på skjeletter og knokler funnet i Tyskland og Østerrike etter ankomsten av jordbruket for 7.000-8.000 år siden.

 

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Babylonia

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Babylonia var et oldtidsrike i Mesopotamia, dagens Irak, som omfattet territorene til de tidligere rikene Sumer og Akkad. Hovedstaden var Babylon ved elva Eufrat. Første gang Babylon nevnes er på en tavle som ble skrevet på den tiden Sargon av Akkad regjerte, kanskje så tidlig som 2 300 år før Kristus.

Babylonerne var i likhet med assyrisk, et semittisk språk og en dialekt av akkadisk. Mens assyrerne holdt til i den nordlige delen av Mesopotamia, holdt babylonerne seg lengre mot sør. Grensene var løse, slik at når Babylonia ble svekket, bredte Assyria seg mod sør, og når Assyria ble svekket og Babylonia ble sterkere, rykket grensen mot nord.

Babylonia og Assyria hadde et vekslende forhold. Ved flere anledninger støttet de hverandre, mens andre ganger var det konflikter mellom dem. Flere av de kjente assyrerkongene var også konger av Babylonia, og som babylonerkonger brukte de ofte et annet navn på seg selv. En babylonerkonge som gjorde mye for å kjempe mot assyrernes styre, var Merodak Baladan II, men til tross for sine årelange bestrebelser måtte han til slutt dra i landflyktighet.

Babel eller Babylon var en meget betydningsfull by og midtpunktet i Babylonia. Den var hovedstete for flere av de store rikene som behersket området gjennom tidene. Byen lå på begge sider av Eufrat og dekket på et tidspunkt omkring 10 km². Den ble regnet for å være en av de mest praktfulle byer i datidens verden. Den hadde doble murer, hvor av den ytre muren ble bygd av Nebukadnesar II. Murene hadde store, utsmykkede porter. Midt i byen var det en kai. Byen hadde store templer for Babylonias guder, slik som Marduk, sønn av Ea, en viktig gud i akkadisk mytologi og byen Babylons skytsgud, og fruktbarhetsgudinnen Ishtar. Den var antagelig den største byen i verden på den tiden da den var på sitt mektigste.

Opprinnelig var Marduk sannsynligvis en tordengud og vegetasjonsgud. Senere, etterhvert som byen Babylon fikk større betydning, ble han den høyeste guden i deres pantheon. I verket Enuma Elish fortelles det om hvordan Marduk beseiret Tiamat og reddet gudenes verden fra undergang. Han ble ofte avbildet med en spade som et tegn på jordbruk og fruktbarhet, eller kjørende i en vogn og bærende på våpen. Han ble også avbildet sammen med en drage. Når en person ble konge av Babylon, var det vanlig at han gjennomgikk en seremoni hvor han holdt hånden til en statue av Marduk.

Byen nevnes meget tidlig, rundt den tiden Sargon av Akkad levde. I Bibelen omtales den som stedet for byggingen av det store tårnet like etter vannflommen, og som en av byene Nimrod regjerte over. Den synes opprinnelig ikke å ha vært av de aller viktigste byene, men kom senere til å bli hovedstaden i den amorittiske kong Hammurabis rike på 1700-tallet f.vt. På et enda senere tidspunkt, under Assyrias storhetstid, var det flere av kongene der som bygde den ut og viste den større interesse enn de assyriske byene.

Babylonerne begynte å dominere det sørlige Mesopotamia under sin sjette monark, Hammurabi, som erobret store områder som gjorde at riket fikk en storhetstid. Han erobret blant annet Mari og samlet bystatene Ur, Uruk og Lagash til et semittisk rike med Babylon som hovedstad. Han blir imidlertid husket mest for den lovsamlingen han nedskrev og lot risse inn på den store stelen under et bilde av seg selv sammen med guden Shamash. Fortegnelsen inneholder omkring 280 lover. Han var en svært effektiv leder som sørget for at forvaltningen ble dyktiggjort, og han oppførte store bygninger og vanningsanlegg.

Men Mesopotamia hadde ingen naturlige grenselinjer, noe som gjorde dem sårbare for angrep utenfra. Handel og kultur blomstret i 150 år, men så kom hettittene i år 1595 f.vt. og herjet Babylon. Riket kom så i hendene på folkeslaget fra Luristan i Iran som erobret hele riket, kassittene. Disse dannet et eget mektig rike som eksisterte i en periode på 400 år. Den siste kassittiske konge i Babylon ble fordrevet av elamittene. Deretter fulgte en periode med seks ulike dynastier.

Sin mest betydningsfulle epoke fikk byen i det nybabylonske rike. Babylonerne kom ganske sterkt tilbake under Nebukadnesar I på slutten av 1100-tallet. Nebukadnesar II anla etter sigende Babylons hengende haver, som ses på som et av Verdens syv underverker. Byen fortsatte å eksistere lenge etter at det babylonske herredømme for lengst var historie, men området kom under innflytelse av arameerne, for deretter å bli erobret av iranere og makedonere. Aleksander den store oppholdt seg i byen da han døde.

Babylon har også blitt brukt som et metafor og apostelen Peter nevnte menigheten i Babylon, men det er forskjellige meninger om hvorvidt han mente Babylon eller brukte Babylon som et oppnavn på det hedenske Roma ettersom Babylon i det første århundre ble anvendt som navn på Roma, der i blant i jødisk-kristne skrifter som Johannes åpenbaring, 2 Baruk og 4 Esra.

Det antikke Babylon var på Peters tid begynt å gå til grunne. Det er også lite som tyder på at Peter skal ha skrevet fra den lille militærkolonien Babylon i datidens Egypt. I de følgende århundrer begynte landskapet å forandre seg til et øde sumpområde, og til sist ble byen fullstendig forlatt. I dag er stedet viktig arkeologisk og historisk sett.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Arabernes bakgrunn

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Den mesolittiske natufiske kulturen som oppsto i Levanten gjennom en blanding mellom afrikanske, og da ikke minst Halfan kulturen (18.000-15.000 f.vt.) i Nubia og Egypt som representerer haplogruppe E3b og det protoafroasiatiske språket, hadde vært en av hovedimpulsene til den epipalaeolittiske Kebaran kulturen (18.000-10.000 f.vt.), lokale tradisjoner, som trolig representerer haplogruppe J1, samt innflytelse fra det nordlige Mesopotamia, som vil si den fruktbare halvmåne, utviklet de første byene og det første jordbruket som kom til å spre seg til alle kanter.

Den følgende Pre-Pottery Neolithic A (PPNA) (9000 f.vt.), samt de etterfølgende Pre-Pottery Neolithic B (7500-6000 f.vt.) og (6200-5900 f.vt.), som trolig representerer haplogruppe J2 og de kaukasiske- og alaroidiske språkene, representerer den neolittiske perioden i Levanten og resten av regionen. De utviklet seg fra den tidligere natufiske kulturen, men viser tegn på tilsig fra det nordlige Mesopotamia, Anatolia, og en nordlig opprinnelse.

Natuferne var beslektet med Khabur kulturene. Kulturene i Khabur elvedalen ga opphav til Shulaveri-Shomu kulturen i den transkaukasiske regionen, i det armenske høylandet og Georgia, datert til 6000-4000-tallet f.vt. Shulaveri kulturen førte videre inn i Kura-Araxes eller den tidlig transkaukasisk kulturen, 4000-2200 f.vt., i det samme området, som hadde en heterogen etno-lingvistisk befolkning, ikke minst bestående av hurriere.

Kura-Araxes spredde seg fra Ararat slettene, men spredde der i fra til Georgia og vestover til Erzurum slettene, sørvestover til Kilikia og sørøstover til sør for Urmia bekkenet og sjøen Van ned til grensene til Syria. Da ga opphav til den senere Khirbet Kerak keramikken funnet i Syria og Kanaan etter det akkadiske imperiets fall.

Hurrierne levde i det nordlige Mesopotamia og i området øst og vest. De hadde trolig sin opprinnelse i Kaukasus. Deres hjemland var Subartu i Khabur elvedalen, men de kom senere til å etablere seg som herskere over større og mindre kongedømmer utover det nordlige Mesopotamia og Syria fra 2.500 f.vt.

De ekspanderte fra Kaukasus til det nordlige Mesopotamia og Kirkuk, Nuzi, Urkesh osv. De kom til å infiltrere og okkupere en bred stripe av fruktbart jordbruksland som strakk seg fra Khabur elvedalen, hvor de i likhet med sumererne, trolig kom fra, og til skårningene av Zagros fjellene.

Trolig representerte Kura Araxes kulturen eller den beslektede maykop kulturen de anatolisk talende. Mens anatolierne reiste sørvestover reiste de andre indoeuropeisk talende nordover. Anatolia var den første utbryter fra den indoeuropeiske språkfamilie. Armenerne viser likheter med alle indoeuropeiske folk og språket kan sies å være nært beslektet med paleobalkansk, som regnes som noen av de første indoeuropeiske språkene, og da ikke aller minst med frygisk og gresk, samt indo-iransk, nærmere bestemt indo-arisk.

Subar eller Subartu lå ved Tigris nord for Babylonia. I følge den sumeriske mytologiske episke verket Enmerkar og herren av Aratta var dette et av de landene hvor språkene ble forvirret, mens Hamazi (Hamath), Sumer, Uri-ki (Akkad) og Martu (Mari) utgjorde de andre. De tidligste referansene til de fire kvarterene til kongene av Akkad nevner Subartu som et av disse sammen med Martu, Elam og Sumer.

I sen natufisk tid ble den harifiske spiss, en typisk pilehode laget av et regulært blad, vanlig i Negev. For første gang blir pilespisser funnet blant steinverktøyet, noe som antyder forbedret jaktteknikk. Mikrolittiske spisser er et karakteristisk trekk ved denne industrien med den harifiske både ny og særlig diagnostisk.

Dette var den harifiske jeger-samler kulturen (8.800/8.500- 8.000/8.200 f.vt.) i det sørlige Levanten, som er en spesialisert regional kulturell utvikling av den epipalaeolittiske kulturen i Negev ørkenen og korresponderer til den siste fase av den natufiske kulturen. Den er karakterisert, slik som den natufiske kulturen, av semi-undergrunnshus, som ofte er mer forseggjort enn de natufiske. Den er begrenset til Sinai og Negev og er samtidig med den sene natufiske eller Pre-Pottery Neolithic A, som ble dannet med tilsig fra nord.

PPNB kulturen forsvant under den 8.2 kiloår hendelse, en term som klimatologer bruker foren plutselig nedgang i globale temperaturer som fant sted for 8200 år siden, omkring 6200-tallet f.vt. og som varte i de neste 200-400 årene.

Det var trolig i denne tiden, under den klimatiske krisen, at Circum Arabian Nomadic Pastoral Complex, en gruppe kulturer som utviklet nomadisk pastoralisme og som kan ha vært den opprinnelige kulturen for det protosemittiske språket som kom til å ekspandere i regionen, utviklet seg, og da ikke minst på grunn av det økte fokuset i PPNB kulturene på dyrehold, samt en sammenblanding med de harifiske jegersamlerne i den sørlige delen av Levanten, som hadde forbindelser til de mesolittiske kulturene i Fayyum og Egypts østlige ørken, viss verktøypakke minner om den til den harifiske.

Uansett hvordan de afroasiatiske kulturene utviklet seg så kom de semittiske språkene som trolig utviklet seg i nærheten av rødehavskysten seg. Fuktige og fruktbare forhold under den neolittiske subpluvial, som hadde begynt på 7000-tallet f.vt., førte til økt menneskelig bosetting i Nilen dalen i Egypt, så vell som i de neolittiske samfunnene i Sudan og Sahara. Kulturer som lagde klippekunst, slik som i Tassili n’Ajjer i det sørøstlige Algeria, florerte under denne perioden. Da det grønne og fruktbare Sahara tørket inn i etterkant av den neolittiske subpluvial reiste folk i alle retninger omkring 4000 f.vt.

Menneskelige levninger funnet i Gobero i Ténéré ørkenen i det nordøstlige Niger viser at de tidligere kifferne (7.700-6.200 f.vt.) etter hvert ble skiftet ut med tenerere (5.200-2.500 f.vt.). En analyse av sistnevnte viser at sistnevnte ikke var relatert til dagens folk i regionen, men hadde flere fellestrekk med mediterranerne. Da regionen ble tørr forsvant tenererne. De fulgte trolig dyrene et annet sted hen, og da trolig til Levanten. Men kraniestudier av Gobero har også identifisert kiffierne, som forsvant for 8000 år siden, for å være mekhtoider fra Nord Afrika, som DNA studier så langt har vist å være eurasiatiske.

Den kapsiske kulturen, en mesolittisk kultur i Maghreb som varte fra 10.000 til 6.000 f.vt. og som blir identifisert som en mulig kultur for dem som talte det afroasiatiske stamspråket, som synes å ha sin opprinnelse i det østlige Afrika for 10.000- 7.000 år siden, blir som oftest ansett for å være relatert til dem som talte berber og/eller tsjadisk.

Anatomisk var de moderne mennesker, som tradisjonelt blir klassifisert i to rasetyper: Mechta-Afalou og proto-mediterranean når det kommer til kraniemorfologi. Mens noen hevder at de innvandret fra øst og ser den kapsiske kulturen som brakt vestover fra Rødehavskysten er det andre som hevder at de var lokale folk. Spredningen av de afroasiatiske språkene kan ha vært et svar på Sahara pumpen da Shara tørket ut.

I de følgende Munhatta og Yamukian post-keramikk neolittisk kulturer som etterfulgte den fortsatte rask kulturell utvikling på tross av at PPNB kulturen fortsatte i Amuq dalen hvor den fikk innflytelse på utviklingen av den senere Ghassulian kulturen, som refererer til en kultur og arkeologisk fase som daterer seg til middelkalkolittisk periode i det sørlige Palestina (3800-3350 f.vt.).

Den ghassulianske kulturen (5.000-4.100 f.vt.), som er å finne i Tulaylat al-Ghassul i Jordandalen i nærheten av Dødehavet i dagens Jordan, korresponderte til den halafiske kulturen i det nordlige Syria og Mesopotamia. Den tok over for Minhata og Yarmoukian (8500-4300 f.vt.) kulturene og synes delvis å ha utviklet seg fra en sammenslåing av Pre-Pottery Neolithic B i Amuq dalen med Minhata og nomadiske pastoralister av Circum Arabian nomadic Pastoral Complex.

Den ghassuliske kulturen opptrådte i sammenheng med den eldre Peron, en periode med mildere værforhold som favoriserte plantevekst som begynte 5000/4900 og varte til 4100 f.vt., har vært identifisert med flere steder i det sørlige Palestina, spesielt i regionen Beersheba.

Den Ghassuliaske fasen var karakterisert av små landsbyer av blandet jordbruksfolk og migrerte sørover fra Syria og inn i Israel. Hus var bygget av muddermurstein dekket med remarkable polykrom murmaling. Deres keramikk var høyt utarbeidede, inkludert skåler og hornformede drikkebegre, noe som indikerer kultivering av vin. Det var en kalkolittisk kultur som også smeltet kobber.

Den ghassuliske kulturen ville bestått av semitter etter delingen mellom nordvestsemitisk, søsrøstsemitisk og proto-akkadisk, som ville ha vært et av språkene assosiert med ubaid kulturen. Den henger sammen med den amratiske i Egypt og kan ha hatt handelsforbindelser med tidlig minoisk kultur på Kreta.

Den ghassuliske fasen synes å ha vært formativ for den kanaanittiske sivilisasjonen hvor en kalkolitisk struktur gikk forran en blandet middelhavsøkonomi, som involverte intensiv subsistensproduksjon av kultivert frukt og grønnsaker, ekstensive dyrking av frø og korn, transhumane og nomadiske pastoralsystemer av dyrehold og kommersiell produksjon av vin og oliven slik som på Kreta.

Den ghassuliske perioden skapte basisen for den mediterraneanske økonomien som har karakterisert området like siden. Perioden er assosiert med økende urbanisering hvor folk trolig startet med å bo i mindre bystater, hvor av en av dem var Jeriko, på tross av urbaniseringen lå betraktelig etter den i Egypt, Mesopotamia og Syria hvor fra Hamoukar utviklet seg fra 3.500 f.vt.

Områdets beliggenhet ved senteret for tre handelsruter som forbandt tre kontinenter gjorde det til et møtested for religiøs og kulturell inflytelse fra Egypt, Syria, Mesopotamia og Lilleasia. En kystrute forbandt det østre middelhavsområdet. Urban utvikling begynte igjen og kulminerte i tidlig bronsealder slik som Ebla, som ble annektert av Sargon av Akkad og deretter av Naram-Sin i 2.300 f.vt.

På grunn av at de klimatiske forholdene endret seg kom kulturen i Levanten til å utvikle seg i to ulike retninger. Mens Khabur kulturene, som kom til å gi opphav til de store sivilisasjonene, utviklet seg langs med den fruktbare halvmånen i nord kom de i sør til å bli pastoralister og nomader. Det var de sistnevnte som i møtet med den afroasiatiske befolkningen kom til å utgjøre de semittiske folkene, som talte trolig også hadde talt alarodiske språk før de gikk over til å tale semittisk, som tilhører den afroasiatiske språkfamilien.

Tell Halaf, den første neolittiske kulturen, i det nordlige Syria og Mesopotamia fra 6.000-tallet f.vt., som var karakterisert gjennom en glasert keramikk malt med geometriske tegn og dyrefigurer. Den utviklet seg uten et skarpt brudd fra neolittisk III og ble etterfulgt av blant annet Shulaveri Shomu kulturen i Kaukasus og Samarra, senere Ubaid, kulturen i Mesopotamia. Halaf keramikk har blitt funnet i andre deler av det nordlige Mesopotamia, slik som i Nineveh, Tepe Gawra, Chagar Bazar og mange andre steder i Anatolia noe som viser at den ble brukt i store deler av regionen.

Kan betyr lav og Kanaan refererer til lavland på lik linje med Aram som betyr høy og står for høylandet. Aram-Nahrain står for det nordre Mesopotamia, som vil si høylandet mellom elvene. En annen mulighet er at Kanaan kommer fra den semittiske roten k-n-, som betyr å være underlagt, en mening som blir støttet av Bibelens historiefortelling hvor navnet Kanaan blir gitt til sønnen til Ham og sønnesønnen til Noa, viss barn korresponderer med navnene til de ulike etniske gruppene i Kanaan, hvor Sidon blir nevnt som hans førstefødte sønn, for å bli underlagt Shems etterkomlinger.

Kulturer som praktiserte nomadisk pastoralisme kom til å spre seg sørover og langs med rødehavskysten og flyttet østover mot Syria og inn i det sørlige Irak, hvor de i tillegg til lokalbefolkningen smeltet sammen med sumererne som på omtrent samme tid ankom fra det nordlige Mesopotamia, hvor jordbrukskulturene, som senere kom til å spre seg og legge grunnlaget for de store antikke sivilisasjonene, hadde utviklet seg. Men steder i ‘Ain Ghazal i Jordan har indikert en senere Pre-Pottery Neolithic C periode som varte mellom 8200-7900 f.vt.

Tidlige semittiske folk slik som akkadiere, som videreutviklet seg til assyrere og babylonere, amoritter, kanaanitter og arameere bygget sammen med den kaukasisk-alaroidiske befolkningen, som de ofte genetisk blandet seg med, sivilisasjoner i Mesopotamia og Levanten. To typer kamper som man kan hevde nesten alltid har eksistert der var den mellom semitter og kaukaser eller alaroid, slik som hurri-urartiere og sumerere, som var de første jordbrukerne og de som kom til å utvikle de første sivilisasjonene, hvor semitter utgjorde ørkenbefolkningen, mens de andre utgjorde bybefolkninger, samt den mellom sjøfolkene og jordbrukerne i innlandet.

Semittene, som etter hvert kom til å få herredømme over store deler av regionen, mistet etter hvert deres politiske herredømme på grunn av intern strid og angrep på ikke semittiske folk fra blant annet egyptere, hettitter og indoiranere. Mens akkadisk, og senere assyrisk og babylonsk, som er to assyriske dialekter, og deretter arameisk hadde vært lingua Franca i Mesopotamia og Levanten ble dette etter hvert skiftet ut med gresk i etterkant av Alexander den stores erobringer.

Det var under Shalmaneser III, i 853 f.vt., at en koalisjon, alliansen av de 12 kongene, dannet av kongedømmene Egypt, Hamath, Arvad, ammonittene og andre nabostater under ledelse av kong Hadadezer av Damaskus også kjent som Adad-idri, og kanskje identisk med Ben Hadad, og Ahab av Israel slo assyrerne ved slaget ved Karkar på tross av at den assyriske kongen fortsatte hans forsøk på å underlegge seg Israel og Syria. Denne kampen er kjent for å inkludere flere krigere enn noen gang tidligere i historien og for første gang å nevne noen folk, slik som araberne. Det hele skrevet ned på Kurkh monolitten.

Første gang etnonymet arab dukker opp i en skriftlig kile er en assyrisk innskrift fra 853 f.vt. hvor Shalmaneser III lister en kong Gindibu av matu arbai, det arabiske land, blant de folk han slo ved Karkar. Noen av navnene som blir nevnt er aramaiske, mens andre er de første protoarabiske. Hebrew bibelen refererer til Arvi folket. Det er en betegnelse på ulike semittiske ørkenfolk i den syriske ørken og Arabia. Dette passer bra med at de tidligste proto-arabiske eller eldre nordarabiske tekster er skrevet i ulike variasjoner av epigrafisk sørarabisk musnad skrift, inkludert de hasaeanske inskrifter fra det østlige Saudi Arabia fra 800-tallet f.vt., de lihyanittiske tekstene fra sørøst Saudi Arabia fra 600-tallet f.vt. og de thamudiske tekstene funnet i Arabia og Sinai.

Området som tidligere var kaukasisk- eller alaroidisktalende, ettersom blant annet de protoarmenske og protoindoeuropeiske hurri-urartierne, som var nært beslektet med blant annet sumererne, dannet hoveddelen av befolkningen, kom etter hvert som landskapet i de sørlige delene tørket ut og nomadetilværelse ble gjeldende, fra 5000 f.vt., å bli semittisk.

Nabateerne, som kan sies å være en slags arabere under arameisk innflytelse, var nomadiske nykommere som flyttet inn i territoriet fraflyttet av edomittene, som ankom regionen flere århundrer før dem. Det babylonske fangenskapet som begynte i 586 f.vt. åpnet et maktvakum i Judah og da edomittene flyttet inn i de judeiske grressområdene begynte nabateiske inskrifter å dukke opp i tidligere edomittisk territorium. Kjente steder var Petra i Jordan, Bosra i Syria, Hegra eller Mad’in-Salah i nordvest Saudi Arabia og Shivta i Negev ørken.

Deres tidlige innskrifter var på aramaisk, men med den økte arabiske tilstedeværelsen, som fra 400-tallet ble overveldende, gikk de gradvis over til arabisk og da de var skriftlærde ble det dem som kom til å utvikle den arabiske skriften. Det nabateiske alfabet ble deretter adoptert av araberne i sør og utviklet til det moderne arabiske på 400-tallet f.vt. Dette kommer frem via de safaitiske inkriftene fra 100-tallet f.vt., samt de mange arabiske personalnavn i nabateiske innskriftene. Noen innskrifter fra Qaryat al-Faw ved Sulayyil har en dialekt som ikke lenger er protoarabisk, men pre-klassisk arabisk fra 200-tallet f.vt.

Som en alliert av det romerske imperiet fortsatte det nabateiske kongedømmet å blomstre i det første århundet. Dets makt strakk seg langt inn i Arabia langs med Rødehavet til Yemen og Petra var en kosmopolitisk markedsplass. Under Pax Romana mistet de deres krigerske og nomadiske vaner og førte jordbruk og handel. Riket fungerte som buffer mellom Roma og de ville hordene fra ørkenen.

På 300-tallet gikk de over fra å skrive på arameisk til gresk og hundre år senere gikk de over til kristendommen, men for Trajan (52-117 ) reduserte hovedstaden Petra og brøt den nabateiske nasjonen, Nabatea, som lå mellom Sinaihalvøya og den arabiske halvøy med kongedømmet Judea i nord og det Ptolomaiske Egypt i sørvest, gjennom å annektere den i 106 og danne den kortvarige romerske provinsen Arabia Petraea.

De nye arabiske erobrerne fant at nabateerne hadde blitt jordbrukere. Deres land ble delt mellom de nye qahtanittarabiske stammekongedømmene Ghassanid, som var en bysantisk vassal, og det arabiske himyarittiskvassalkongedømmet Kindah i Nord Arabia. Araberne hadde gjort seg gjeldende, noe som de også kom til å gjøre i tiden som kom og da ikke aller minst i forbindelse med Islams erobringer på 600-700-tallet.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Sumerernes bakgrunn

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

Eridu ble, som med den kanaanittiske kulturen i Levanten, dannet ved møtestedet for tre separate økosystemer og kom til å opprettholde tre ulike livsstiler som kom til enighet rundt tilgang på friskvann i et ørkenmiljø. Den eldste jordbruksbosetting synes å ha vært basert på intensiv subsistensirrigasjonsjordbruk fra Samarra kulturen i nord, karakterisert via byggingen av kanaler og muddermursteinsbygninger.

Fiske-jeger kulturene ved den arabiske kyst var ansvarlig for de ekstensive haugene med fiskerester langs med den arabiske kystlinjen og kan vært protosumerere. De synes å ha bodd i sivhytter. Den tredje kulturen som var med til å grunnlegge Eridu var de nomadiske semittiske pastoralistene av saue- og geitegjetere som levde i telt i semiørken områder. Alle tre kulturer synes å være til stede i de tidligste lagene av byen.

Den urbane bosettingen var sentrert på et rikt tempelkompleks bygget av muddermurstein og sivhytter, innen en liten nedgang som tillot vann å akkumulere. Ekstensivt funn av hauger med fiskebein assosiert med de tidligste nivåene viser kontinuitet for abzu kulten senere assosiert med Enki og Ea. Denne kontinuitet av bosetting og religiøse tradisjoner gir inntrykk av at det var en lokal opprinnelse for den sumeriske sivilisasjonen.

I nord var det at den ghassuliske kulturen, som refererer til en kultur og et arkeologisk nivå som daterer seg til den midtre kalkolittiske perioden i det sørlige Palestina (3800-3350 f.vt.). Denne korresponderer til den halafiske kulturen (6000-5300 f.vt.) i den fruktbare Khabur dalen (Nahr al Khabur) i det nordlige Syria og Mesopotamia.

PPNB ved Jeriko i det sørlige Levanten, som skiller seg fra den tidligere Pre-Pottery Neolithic A perioden ved at folk begynte å bli mer avhengig av husdyr som et tilskudd til deres tidligere jordbruks- og jeger-sanker diet, utviklet seg fra den tidligere natufiske kulturen, men viser tegn på en nordlig opprinnelse, noe som trolig antyder et tilsig fra det nordøstlige Anatolia. Kulturen forsvant under 8.2 kiloår hendelsen, en term klimatologer har brukt for å beskrive en plutselig nedgang i globale temperaturer som oppsto omkring 6200 f.vt. og som varte i 200-400 år.

Stedet ‘Ain Ghazal i Jordan har indikert en senere Pre-Pottery Neolithic C periode som varte i perioden mellom 6200- 5900 f.vt. Det er i denne perioden at det Circum Arabian Nomadic Pastoral Complex utvikles. Dette delvis på grunn av PPNBs økte avhengighet av husdyr og en blanding med Harifian jeger-sankere i det sørlige Levanten med forbindelser til kulturene i Fayyum og den østlige ørken i Egypt. Kulturer som praktiserte denne livsstilen spredde seg sørover langs med Rødehavet og øst fra Syria og inn i det sørlige Irak.

I de følgende Munhatta og Yamukian post-keramikk neolittisk kulturer som fulgte den fortsatte en rask utvikling på tross av at PPNB kulturer fortsatte i Amuq dalen hvor den fikk innflytelse på utviklingen av den senere Ghassulian kulturen.

Ghassulian kulturen, som tok over for Minhata og Yarmoukian kulturene, var karakterisert av små landsbyer av blandet jordbruksfolk som migrerte sørover fra Syria til Israel. Kulturen synes å ha utviklet seg delvis fra Pre-Pottery Neolithic B i Amuq dalen, som viser tegn på tilsig fra nord, Minhata kulturen og nomadiske pastoralister fra det Circum Arabian Nomadic Pastoral Complex, har en klar forbindelse med den amratiske i Egypt og kan ha hatt handelsforbindelser med tidlig minoisk kultur på Kreta.

Ghassulian kulturen er assosiert med det eldre Peron, som begynte 5000-4900 f.vt. og varte frem til 4100 f.vt., som vil si en periode med mildt og behagelig klima som favoriserte plantevekst. Den synes å være formativ for den kanaanittiske sivilisasjonen hvor en kalkolittisk struktur pionerte en mediterransk blandet økonomi, som involverte intensiv subsistensproduksjon av hortikulturell frukt og grønnsaker, ekstensivt jordbruk, transhumance og nomadisk pastorale systemer med dyrehold og kommersiell produksjon, slik som på Kreta, av vin og oliven.

En av de tidligste bosettingene i regionen var Jeriko. De tidligste bosettingene var årstidsbestemte, men ved bronsealderen hadde de utviklet seg til store urbane sentre. Ved tidlig bronsealder hadde andre steder, slik som Ebla, som ble innlemmet i det akkadiske imperiet i 2300 f.vt., utviklet seg. Sumeriske referanser til Mar.tu, ansett for å være en betegnelse på amoritter, daterer seg fra tiden før Sargon av Akkad.

Det akkadiske imperiets kollaps så ankomsten til et folk som brukte Khirbet Kerak keramikk, som trolig kom fra Kura Araxes kulturen i det armenske høyland. Det blir antatt at dette var ankomsten til hurrierne i Syria og Kanaan, folket som senere blant annet blir kjent som jebusitter, horitter og hivitter.

Det blir antatt at den kanaanittiske sivilisasjonen var et svar på lange perioder av stabilt vær avbrutt av korte perioder med endring. Under disse periodene profitterte kanaanittene fra deres posisjon mellom de gamle sivilisasjonene i regionen, slik som Egypt, Mesopotamia og det minoiske Kreta. Det ble dannet bystater av handelsprinser langs med kysten med små kongedømmer spesialisert på jordbruksprodukter i innlandet.

Denne polaritet, mellom kystbyer og jordbrukersamfunn, ble illustrert i kanaanittisk mytologi gjennom kampen mellom stormguden, som ble kalt Teshub av hurrierne eller Ba’al Hadad av arameerne, og Ya’a, Yaw, Yahu eller Yam, guden for hav og elv.

Små markedsbyer med murer rundt omgitt av jordbrukere som avlet en rekke lokale hortikulturelle produkter karakteriserte tidlig kanaanittisk sivilisasjon. Høsting i tidlig sommer var en sesong da transhumance nomadisme ble praktisert – hyrder var sammen med flokkene sine under den fuktige sesongen og vendte tilbake for å gresse nærmere vannforsyninger i sommeren. Bevis for denne jordbrukssyklusen blir funnet i Gezer kalenderen og Bibelens årssyklus.

Men perioder med rask klimaendring så en kollaps av dette blandede middelhavsjordbrukssystemet og kommersiell produksjon ble skiftet ut med subsistensjordbruksproduksjon; og transhumance pastoralisme ble en året rundt nomadisk pastoral beskjeftigelse, mens stammegrupper vandret i et sirkulært mønster nord til Eufrat, slik som amorittene, eller sør til det egyptiske delta med deres flokker. Under perioden med det akkadiske imperiets kollaps og den første mellomperioden i Egypt invaderte de kanaanittiske hyksosene.

På slutten av mellombronsealderen i Babylonia og den sene bronsealderkollaps svant handelen i Kanaan hen ettersom Egypt og Mesopotamia trakk seg inn i isolasjon. Da klimaet stabiliserte seg fortsatte handelen først langs med kysten i området for de filistinske, som på tross av å være en integrert del av det kanaanittiske miljøet ikke synes å være etnisk homogen med kanaanittene, og de fønikiske byene. Hurrierne, hettittene, arameerne, moabittene og ammonittene blir også ansett for å være forskjellig fra de generiske kanaanittene eller amorittene på tross av at hettittene i Bibelen refereres til som sønner av Kanaan.

Denne fremgangsrike handelen tiltrakk seg mektigere regionale naboer slik som Egypt, Assyria, Babylon, Persia, Hellas og Romerriket, som forsøkte å kontrollere kanaanittene politisk ved å kreve tributt, skatt og tariff. Den kanaanittiske sivilisasjonens fall oppsto med inkorporeringen av området i den gresk-romerske verden, og etter Byzants, inn i den arabiske og ottomanske. Arameisk, et av de to lingua francas av den kanaanittiske sivilisasjonen, blir ennå talt av et mindre antall mennesker i Syria, mens fønikisk forsvant i år 100.

Landet Subar eller Subartu lå ved Tigris, nord for Babylonia. Det sumeriske verket Enmerkar og herren av Aratta lister landene hvor språket ble forvirret som Subartu, Hamazi, Sumer, Uri-ki og Martu. Mari, som inkluderte en befolkning bestående av sumerere og amoritter, ble klassifisert av arkeologer som den vestligste utpost av sumerisk kultur på tross av at det i byen Ebla, langt lenger i vest, ble funnet et arkiv med 15.000 kileskriftleirtavler skrevet på sumerisk i det semittiske eblaittiske språk og datert fra 2250 f.vt.

De tidligste referansene til de fire kvartaler av kongene av Akkad nevner Subartu, Martu, Elam og Sumer. Subartu ble listet opp som en provins i imperiet til Lugal-Anne-Mundu. Sargon av Akkad førte senere en erobringskampanje mot Subar og Naram-Sin listet Subar opp sammen med Armani blant landene under hans kontroll. Ishbi-Erra av Isin og Hammurabi hevdet også seiere over Subar. I ny-babylonske tider (under Nabopolassar, Nebuchadrezzar II og Nabonidus) ble Subartu brukt som en generisk term for Assyria, en term som ennå var i bruk under Kambyses II.

Shubria var en del av Urartu konføderasjonen. Senere er det en referanse til et distrikt kalt Arme eller Urme. Nairi i Van området ble ansett for å være en del av Urartu, som lå i det fjellrike området mellom Lilleasia, Mesopotamia og Kaukasus, senere kjent som det armenske høyland, med senter ved sjøen Van. Urartu ble senere kjent som Armenia.

Eblas nære forbindelse til det sørlige Mesopotamia, hvor skriften utviklet seg, belyser forbindelsen mellom sumererne og semittene. Eblaittisk språk, som er det nest eldst nedskrevne semittiske språket, er i likhet med akkadisk, som er det første nedskrevne, et øst semittisk språk og folket tilhørte trolig den samme migrasjonsbølgen østover og bosatte seg i Mesopotamia på 3000-tallet f.vt.

Mens eblaittene, hvis språk ligner mer på nordvest semittisk, som, inkluderer de senere ugarittisk, arameisk og kanaanittisk, som igjen vil si fønikisk, hebrew, ammonittisk, moabittisk og edomittisk, holdt seg i det sentrale Syria, kom akkaderne til å dominere Mesopotamia ved 2000-tallet f.vt.

Aleppo i sørøst ble kalt Armi. Den vokste som hovedstad i kongedømmet Yamkhad, et kongedømme med blandet amorittisk og hurrisk befolkning og med en sterk hurrisk kulturinflytelse i området, frem til det herskende amorittdynastiet ble veltet omkring 1600 f.vt.

Halaf kulturen var en neolittisk kultur karakterisert via glasert keramikk malt med geometriske tegn og dyretegninger, som i det nordlige Mesopotamia ble etterfulgt av Ubaid kulturen.

Halaf keramikk har blitt funnet i nordlige deler av Mesopotamia, slik som ved Nineveh og Tepe Gawra, Chagar Bazar og ved mange steder i det nordlige Anatolia, noe som viser at den ble brukt i større deler av regionen. Halaf samfunnene lagde også kvinnefigurer av bakt leire og stempelsegl av stein. Verktøy ble laget av stein og leire. Kobber var kjent, men ble ikke brukt for verktøy.

Hassuna i Irak, sør for Mosul, oppsto omkring samme tid ved foten av det nordligste Mesopotamia, i regionen senere kjent som Assyria, hvor det var nok regn til å ha tørke jordbruk omkring 6000 f.vt. De lagde Hassuna stil keramikk. De bodde i små landsbyer fra 2-8 acre (32.000 m2).

Selv det største Hassuna sted var mindre enn PPNA Jeriko hadde vært 1000 år tidligere og mye mindre enn Çatal Hüyük, som ennå ble bebodd i Anatolia og som er forbundet med det gamle Europa. Få Hassuna landsbyer inkluderte mer enn 500 mennesker. Keramikkens likheter med den i Jeriko viser at landsbykulturen begynte å bli utbredt.

Hassunerne kan ha gitt fødsel til den mer halaferne, den andre av de to nordlige jordbrukskulturene som spredde seg i det nordlige Irak og det østlige Iran, eller blitt til samarra befolkningen, noe lenger i sør, med halaferne som en utstikker fra Anatolia.

Hassuna kulturen forsvant over et millennium for så å bli skiftet ut med den halafiske kulturen. En kultur basert på irrigasjonsjordbruk oppsto i sør, som frem til da hadde vært ubebodd. Ubaiderne inkluderte elementer av begge de nordlige kulturene og likheter i hushold og tempelarkitektur støtter det at folk i Uruk, Jemdat Nasr og de tidlig dynastiske periodene var deres etterkommere.

Ubaid kulturen i nærheten av Ur i det sørlige Irak, som varte fra tiden før 5300 f.vt. og frem til Uruk perioden omkring 4100 f.vt., ga sitt navn til den prehistoriske keramiske neolittiske perioden til den kalkolittiske kulturen, som representerer den tidligste bosettingen på elveslettelandet i det sørlige Mesopotamia i hva som i dag er kysten ved den persiske golf.

Den første av i alt tre faser blir kalt tidlig Ubaid, også kalt Eridu (5300-4700 f.vt.), som er en fase i det ekstremt sørlige Irak, som da var kysten av den persiske golf, men som viser klar forbindelse til Samarra kulturen i nord, så etableringen av de første permanente bosettingene sør for 5 tommer isohyet regnfallet.

Disse folkene, som kom fra fjellområdene i det nordlige Mesopotamia, men som fulgte den fruktbare halvmånen sørover, pionerte plantingen av korn i de ekstremt tørre forholdene takket være det høye vannivået i det sørlige Irak. Den neste fasen, det midtre Ubaid eller Hadji Muhammad (4800–4500 f.vt.), så utviklingen av ekstensive kanalnettverk fra store bosettinger.

Irrigasjonsjordbruk, som synes å ha utviklet seg først ved Choga Mami (4700-4600 f.vt.), et Samaara kultur sted, spredde seg raskt til andre områder og var et resultat av kollektivt arbeid og sentralisert koordinering. Ubaid huset er forløperen til Ubaid templet samt sumerisk intern og tempelarkitektur. Ubaid gjenstander spredde seg også over hele den arabiske kysten, og viser fremveksten av et handelssystem som strakk seg fra middelhavskysten via Dilmun sivilisasjonen i Bahrain til Oman.

Ubaid keramikk i det sørlige Mesopotamia har vært forbundet via Choga Mami keramikk til keramikken i Samarra kulturen (5700-4900 f.vt.) i nord, som var de første til å praktisere en primitiv form for irrigasjonsjordbruk langs med Tigris og dets sideløp, noe som gjorde dem i stand til å etablere fremgangsrike bosettingskultur med et høyt organisert samfunnsstruktur. Forbindelsen blir klarest sett ved Tell Awayli i nærheten av Larsa hvor man har funnet pre-ubaid keramikk som minner om den fra Samarra.

Men det kan også ha vært en innfødt kultur av jeger-fiskere som levde i sumplandet ved mundingen til Tigris og Eufrat, slik som dagens sumparabere. Denne kulturen bidro via en kulturell sammensmelting med de nordlige jordbrukerne til skapelsen av det sumeriske språk og sivilisasjon. Adapa kom kanskje fra Dilmun.

Fra Sumer kjenner man mange tekster som omtaler tre viktige handelspartnere: Magan, Dilmun og Meluhha. Magan identifiseres vanligvis med nåtidens Oman og Dilmun lå muligens på Bahrain. Meluhha synes derimot å være mer dunkelt.

Meluhha var et land kjent fra sumeriske og akkadiske tekster. Landets identitet har vært gjenstand for mange spekulasjoner. Mange forskere tenker seg at Meluhha sikter til deler av det vestlige India eller det riket som man i dag kaller Induskulturen.

Den finske historikeren Asko Parpola hevder at navnet Meluhha kan komme fra det dravidiske ordet Met-Akam. Han hevder også at ordet kan settes i forbindelse med Mleccha, et ord som brukes i tekster på Sanskrit for barbar eller fremmed.

Imidlertid er det også tekster lenge etterpå, fra assyrerkongen Assurbanipals tid, som synes å peke i den retningen at Meluhha lå nær Egypt eller Etiopia. Noen har derfor trukket den slutning at det var en forbindelse mellom Induskulturen og rikene på Afrikas østkyst, hvilket kan bety at Meluhha sikter til begge.

Mesopotamiske handelsreferanser lister opp varer og et offisielt innskrift nevner Meluhhan i tillegg til Harappa segl og arkeologiske funn. Litterære referanser til handel med Meluhhan dateres tilbake til de akkadiske, Ur III og Isin-Larsa periodene, som vil si i en periode mellom 2350-1800 f.vt., men startet trolig i tidlig dynastisk periode omkring 2600 f.vt. Noen Meluhhan fartøy kan ha seilt direkte til mesopotamiske havner, men ved Isin-Larsa perioden monopoliserte Dilmun handelen. Bahrain nasjonalmuseum anser dette, perioden mellom 2200-1600 f.vt., for å være gullalderen.

Senere eller klassisk Ubaid (4500-4000 f.vt.) så en periode med intens og rask urbanisering med ubaid kulturen som spredde seg i det nordlige Mesopotamia hvor den tok over for Halaf kulturen (6000-5300 f.vt.) ved Khabur i det nordøstre Syria. Ubaid gjenstander spredde seg til langs hele den arabiske kyst, noe som førte til et handelssystem som strakk seg fra middelhavskysten via Dilmun sivilisasjonen fra Bahrain til Oman ble skapt. Men arkeologiske kilder viser at den arabiske tveeggede/Ubaid perioden kom til en stans i det østlige Arabia og Oman halvøya 3800 f.vt., noe som vil si rett etter fasen med lavere sjøer og begynnelsen på dynereaktivering.

Økt tørke førte til en rask slutt på semi-ørken nomadisme og det er ikke et spor av mennesker der i de kommende 1000 år, det såkalte mørke millennium, noe som trolig skyldes 5.9 kiloår hendelsen på slutten av det eldre Peron, en periode med unormalt varmt klima under holocen perioden som begynte omkring 5000-4900 f.vt. og varte til omkring 4100 f.vt.

Det er i Ubaid kulturen at man for første gang finner sosial stratifisering og klassedeling, hvor en liten gruppe setter seg over de andre. Det er her en klar sosial deling mellom intensiv subsistesjordbrukere, med avlinger og dyr kommende fra nord, teltboende nomadiske pastoralister avhengig deres flokker og jeger-fisker folk fra den arabiske kyst, som levde i sivhytter.

Det mesopotamiske oikumene som resulterte fra den Ubaid ekspansjon, som inkluderte en fredelig spredning av ideologi og som medførte formasjonen av flere lokale identiteter som overtok og transformerte elementer av Ubaid kulturen inn i egne lokale uttrykk, kan bli kontrastert til den koloniale ekspansjonismen i den senere Uruk perioden.

Ubaid kulturen var et klart forstyrrende og fremmed element i det sørlige Mesopotamia, på tross av at det er en klar forbindelse til tidligere kulturer i regionen i det midtre Mesopotamia. Tilsynekomsten av ubaid folket har derfor blitt forbundet med det såkalte sumeriske problem, relatert til opprinnelsen av den sumeriske sivilisasjonen.

Sumererne var et ikke-semittisk folk. Det var en klar uavbrudt kulturell kontinuitet fra den tidlige ubaid perioden (5300-4700 f.vt.) i det sørlige Mesopotamia. Sumererne dyrket det fruktbare landet der. De kom trolig fra nord etter at de hadde praktisert irrigasjonsjordbruk der. Det var jordbrukere som spredde seg fra nord til det sørlige Mesopotamia etter å ha utviklet en tempelsentrert samfunnsorganisasjon for å mobilisere arbeidere og teknologi for å kontrollere vannet, noe som gjorde dem i stand til å overleve i et vanskelig miljø.

I Kaukasus, et av verdens mest komplekse språkområder, oppsto Shulaveri-Shomu kulturen (6000-4000 f.vt.) i det sentrale transkaukasus. Både denne, som er den første kjente prehistoriske kulturen i området, og Sioni kulturen, som utgjorde overgangen til Kura-Arax kulturen (4000-2200 f.vt.), utviklet seg fra deres opprinnelse i Hassuna, i et område sør for Mosul i det nordlige i Mesopotamia, og Halaf kulturene til tidlige høykulturer i området rundt Ararat i det armenske høylandet og kom til å spre seg derfra i alle retninger. Kura-Araxes kulturen ble etterfulgt av Trialeti kulturen (2200-1500 f.vt.).

Shulaveri-Shomu og andre neolittisk/kalkolittisk kulturer i det sørlige Kaukasus brukte lokal obsidian for verktøy, hadde dyr slik som kveg og griser og hadde avlinger, inkludert druer. Mange av de typiske trekkene ved Shulaverian kulturen, slik som sirkulær mudderstein arkitektur, dekorert keramikk, antropomorfiske kvinnefigurer, obsidian industri med et fokus på produksjon av lange prismatiske blader blir antatt å ha sin opprinnelse i Hassuna og Halaf kulturene.

Kura-Araxes kulturen eller tidlig transkaukasisk kultur, som eksisterte fra 3400 f.vt. til 2000 f.vt., har sin opprinnelse på Ararat slettene, kjerneområdet var i Armenia, men spredde seg derfra til Georgia omkring 3000 f.vt., vestover til Erzurum slettene, sørvestover til Cilicia, og til sørøst til området sør for Urmia bassenget og sjøen Van, og frem til Syria og Kanaan, hvor den utviklet seg til den senere Khirbet Kerak kulturen etter det akkadiske imperiums fall. Deres guder ble spredd til kulturene ved Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord.

Kura-Araxes kulturen er forbundet med Maykop kulturen i Transkaukasia og er kjente for deres produksjon av hjulvogner. Den blir forbundet med hurrierne og urartierne, men var en heterogen etno-lingvistisk befolkning, blant annet var en utpost for de semittiske språkene til stede, samt en tidlig representant av de kartvelske eller georgiske språkene. Det var også en innflytelse fra de indoeuropeiske språkene.

Hurrierne hadde et rykte på seg for å være dyktige i metallurgi og sumererne lånte deres kobberterminologi fra det hurriske vokabulær. Kobber ble fraktet sør til Mesopotamia fra det anatoliske høyland. Khabur elvedalen hadde en sentral posisjon vedrørende metallhandel og kobber, sølv og tinn var tilgjengelig fra de hurri-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i det anatoliske høyland.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Was the Garden of Eden located in Eastern Turkey in the Early Bronze Age?

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

The former Soviet Union block countries spent more on archaeological research in the twentieth century than any other nation.  Much of their work was considered suspect in the west, however, because of the Marxist-Leninist philosophical bias. In recent years some of the most important research has been examined collaboratively by western researchers to yield exciting and important new insights.

Karen Rubinson and Adam Smith state in their introductory chapter of Archaeology in the Borderlands (p. 2) “For example, during the fourth and third millennia BC, the Kura-Araxes (or Early Transcaucasian) ceramic horizon, which centered in the “borderlands,” extended southwest as far as the Euphrates headwaters (and arguably into the northern Levant where it manifested in the Khirbet-Kerak tradition), southeast to the central Zagros (Godin Tepe), and north to the intersection of the Caucus and Eurasian steppe.

The Kura-Araxes was by far the most geographically dispersed horizon style in Pre-Achaemenid southwest Asia.  Yet the region’s perceived peripheral status to Mesopotamia continues to condition the production of general historical theory in the region”…  Could the true location of the biblical Garden of Eden be one of the benefits?

Was the Garden of Eden located in Eastern Turkey in the Early Bronze Age?

Fig3_ShengavitPottery_IMG_1367C.JPG

February 18, 2012: Cambridge, MA – The Cambridge Yerevan Sister City Association (CYSCA) at a recent meeting of its Board of Directors voted unanimously to adopt a program to help preserve and renovate the Shengavit Historical and Archaeological Culture Preserve in Yerevan.

The Shengavit Preserve includes an archaeological site dating to the 4th millennium BC which was continually occupied for 1,000 – 2,000 years. The Shengavit settlement was part of the so called “Kura-Arax ” culture which had trade relations with cultures far beyond Armenia’s borders. This culture is believed to have played an important role in the formation of the Armenian people.

Next to the archaeological excavation is a small but neatly organized museum containing some of the artifacts recovered from the site. Additional Shengavit artifacts are on display at other museums within Armenia.

Shengavit Preserve Project

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Goddess Alive!

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

grimaldi caves find

Goddess Alive!

 

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Suppressed Histories Archives

Posted by Fredsvenn on July 27, 2014

nok rayy dancers matronae jamacoaque cahokia wu

Suppressed Histories Archives

Female Icons, Ancestral Mothers

ancient female statuettes from around the world

Reaching into archaic times for the long view of human culture, we are presented with deep continuities across space and time. Striking commonalities recur in the symbols and ritual artifacts of diverse neolithic cultures. These international patterns are not limited to the 6th millennium BCE, but also appear in more recent indigenous societies in the Americas, Africa, and certain parts of Asia. Once we break out of a fixation on “the West” and its claimed antecedents, a much more varied chronological picture appears.

Icons of the matrix

Megalithic Women, and the Matrikas

Breastpots

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

US Congress banned from editing Wikipedia after staff caught trolling

Posted by Fredsvenn on July 26, 2014

The Wikipedia logo.

US Congress banned from editing Wikipedia after staff caught trolling

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Dr Mads Gilbert Doctor in Gaza from Norway Exposes & Slams Israel America & UK! New Holocaust: Dr. Mad Gilbert: A war against children

Posted by Fredsvenn on July 26, 2014

RETURNERER:  Legene Mads Gilbert og Erik Fosse drar tilbake til Gaza, blant annet for å oppsummere de medisinske erfaringene de gjorde på Shifa-sykehuset. Foto: AP PHOTO/Nasser Nasser

-

-

-

-

A doctor crying over the bodies of dead children in the morgue in Gaza City.

How can people do this to each other?

Gaza violence sparks global protests – in pictures

Avaaz:

We demand that International Criminal Court charges Benjamin Netanyahu & Israel for War Crimes against Humanity

We demand: That International Criminal Court charges Benjamin Netanyahu & Israel for War Crimes against Humanity

We the citizens of the world demand that Benjamin Netanyahu as person and Israel as the apartheid state is put on trial along with all the evidences that prove it to be a country responsible for terrible war crimes against humanity and people of Palestine in general.

Why should Israel be put on trial?

1. At the time of writing this, Benjamin Netanyahu is responsible for killing over 700 civilians. Many of those are children, women and people with absolutely no affiliation with any group of any sort. They have been wiped off the map as if they were totally insignificant people with no right to live.

2. Israel has been bombing public places, schools, family homes, religious places and has sunk to the lowest level and recently attacked children hospitals.

3. They used White Phosphorus in 2009 and have used it again in 2014. They air-burst white phosphorus in 155mm artillery shells in and near populated areas. Each air-burst shell spreads 116 burning white phosphorus wedges in a radius extending up to 125 meters from the blast point. White phosphorus ignites and burns on contact with oxygen, and continues burning at up to 1500 degrees Fahrenheit (816 degrees Celsius) until nothing is left or the oxygen supply is cut. When white phosphorus comes into contact with skin it creates intense and persistent burns.

4. The establishment of settlements by an occupying power in occupied territory violates international humanitarian law which is the body of law governing situations of armed conflict and military occupation. Yet Israel is expanding it’s settlements and will obviously take over the Gaza area as no Palestinian will come back since they have no place to call home.

5. Israel’s apartheid setup where they have check-posts, blockades, and have taken every right from the Palestinians so they can’t even breath without having an Israeli soldier on their back. This has to stop and it’s nothing less than being a perfect definition of an apartheid settler state.

We demand that Israel is put on trial for war-crimes and Benjamin Netanyahu is held responsible for the deaths of all innocent people of Palestine along with being the reason for thousands of families being destroyed mentally and physically to the extent that they will never recover again.

Mr. President, if you are unable to do this based on other evidence that you can get from Human Rights Watch, UN, journalists, and doctors in Gaza, I feel you are letting down billions of people worldwide by letting a criminal get away with it.

International criminal court : Justice and punishment for crimes committed by Israel against Palestina and Gaza

Israel accused of war crimes at International Criminal Court

U.N. Rights Chief Says Israel Likely Committing War Crimes; Amnesty Calls for Probe

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

 
Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 59 other followers